Sykemeldt med god samvittighet

 

Hei alle fine folk!

Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.

Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.

Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.

Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.

Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.

Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.

Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.

Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.

Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.

Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av  ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.

Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.

Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der  nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.

Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.

Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.

 

 

 

 

Lyden av stillhet

 

Hei alle fine folk! Har du noengang hørt lyden av stillhet?

I dagens samfunn er det jo lyd over alt. Fra du åpner øynene om morgenen til du lukker dem om kvelden. Men det mange ikke vet er at også lyden av natten siger inn i hjernen vår. Alle lyder døgnet rundt oppfatter vår utrolige hjerne. Og ikke bare oppfatter den alt, men den lagrer også alt! Absolutt alt. Fra den dagen man trer inn i livet til den dagen man trer ut av det. Det er jaggu en rimelig stor harddisk vi drasser med oss, ikke sant?

Vår hjerne er jo designet for å kunne lagre alt, men dette betyr ikke at alt blir liggende i et stort uryddig kaos. Hjernen vår er også svært flink å sortere ut det vi trenger og rydde vekk det vi ikke trenger. Vi kan for eksempel ikke huske alt som har skjedd før, men vi kan ofte hente det frem hvis vi konsentrerer oss om å huske. Det viktige med hjernen er likevel å trene fornuftig med den. Hjernen trenger minst like mye trening som alt annet i kroppen og det er derfor det er så utrolig viktig å tilføre den det den trenger av både problemløsning, ulike og varierte oppgaver, nylæring og riktig mat og mosjon. Men visste du at hjernen også trenger restitusjon?

 

Når vi sover rydder hjernen. Rydder og vasker. Derfor er det utrolig viktig å få nok søvn og hvile. Hvis ikke blir vi faktisk litt sprø, desorientert og forvirret. Å overbelaste hjernen er altså en svært dårlig ide. Derfor er det jo et tankekors at vi gjør vårt ytterste for å overbelaste denne utrolige mekanismen av og til.

Vi hører på musikk samtidig som tv står på. Vi omgir oss med støy i alle former og til og med når vi går turer for å finne roen setter vi på musikk i ørene sånn liksom for å roe ned. Nå er det selvsagt å dra det litt langt å påstå at det er skadelig med musikk på når vi skal finne roen, men noen ganger innimellom burde vi faktisk ta en timeout med fullstendig stillhet. Forskning viser at bare ti minutter med total stillhet gir hjernen muligheter til å få ryddet litt i rotet.

Selv så setter jeg av tid hver eneste dag til å sette øreplugger på, lukke øynene og bare være i lyden av stillhet. Det å kun høre eget hjerte slå, eller kjenne pulsslagene uten en lyd og være i total stillhet gjør noe med sansene våre. Prøv selv noen minutter daglig å se hva som skjer. Sett i plugger og ta gjerne et hørselvern utenpå det igjen, lukk øynene og bare lytt til absolutt stillhet. Det er faktisk bra for deg.

Ønsker dere alle en strålende fin kveld!

Trives du på jobben?

Reklame | Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Trives du på jobb?

 

Hei alle fine folk. Nå er det en stund siden jeg skrev her på bloggen. Mye å gjøre med firmaet og ellers har noe av skylden for det, samt at jeg ikke har vært like flink til å prioritere.

Siden sist har det vært mye å gjøre som nevnt. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose som firmaet mitt heter, har vært en suksess for meg. Jeg har nok å gjøre og stortrives med å motivere, rettlede, behandle og hypnotisere folk til et bedre liv og en bedre hverdag. Jeg må si at jeg faktisk er litt overveldet over alle de fine tilbakemeldingene som jeg får. Jeg stortrives på denne jobben!

 

Og nettopp derfor ville jeg ta opp nettopp dette med å trives på jobb. Trives du på jobb?

 

Svært mange mennesker som har en jobb trives bare sånn passe, eller veldig dårlig på jobb. Og når vi vet at jobben vår er en av de aller viktigste arenaene i livet vårt, er det selvsagt utrolig viktig at vi trives. Det å mistrives på jobb kan faktisk være svært helseskadelig.

Jeg rettleder bedrifter og holder foredrag om hvor viktig trivsel på arbeidsplassen er gjennom Øygarden Senter for Klinisk Hypnose og det jeg ser ut i fra erfaringer er selvsagt at det er noen ting som klart går igjen for at folk mistrives på jobb.

 

En av de aller vanligste grunnene til mistrivsel på arbeidsplassen er utenforskap. Utenforskap enten det er en bevisst handling fra ens omgivelser eller det er en tilfeldig eller det er en konsekvens av organisatoriske tiltak som har gått feil, vil ikke bare gi deg som arbeidstaker potensielle helseskader, men det vil i høy grad påvirke bedriftens lønnsomhet og produktivitet. Hvorfor? Jo, det er selvsagt et enkelt og logisk svar på dette. Trivsel på jobb gir fornøyde medarbeidere, som igjen gir mer innsats og kreativitet i jobben og får en til å trekke seg ørlite granne lenger. Alle bedrifter, organisasjoner og andre arenaer som har ansatte vil profitere stort på å ha engasjerte og kreative medarbeidere.

Utenforskap i jobben kan altså være en av grunnene til at folk blir syk. Sykemeldinger gir bedriften din økte kostnader og medarbeidere som potensielt får livet ødelagt, familier går til grunne og det som verre er. Ingen er selvsagt tjent med en slik tilnærming til sine medarbeidere. Organisatoriske utfordringer handler ikke bare om lokalisasjon. La det være helt klart folkens, det å segregere sine medarbeidere i for stor grad, altså det å fysisk plassere dem alene eller på en slik måte at dem ikke treffer kollegaer i hverdagen, er en farlig organiseringsmodell. Selvsagt er det jo slik at det ofte er umulig å ha det på andre måter, men da er det likevel svært viktig å kunne ha faste møteplasser for alle så ofte som overhodet mulig.

Utfrysing og mistrivsel på grunn av personkonflikter i jobben, vil også være en hovedårsak til sykemeldinger og mistrivsel på jobb. Ledere som ikke evner eller av ulike grunner ikke klarer å ta tak i slike konflikter, vil få medarbeidere som ikke bidrar til utvikling, kreativitet og da også lønnsomhet eller produktivitet. Og svært ofte er det bare små justeringer som skal til for å løse slike personkonflikter. Det er i sannhet et tankekors.

 

Trives du på jobb?  Det finnes mange flere årsaker til at man ikke trives på arbeidsplassen sin, men altså en av de aller vanligste og kanskje også mest potensielt skadelige for både bedrift og enkeltmennesket, vil være utenforskap og utfrysing.

 

En annen viktig ting er den gamle gjengangeren urettferdighet.

Det å gå på jobb og føle seg urettferdig behandlet er en sur og forferdelig følelse. Svært mange som mistrives i jobben gjør det fordi de føler seg forbigått karrieremessig, føler seg mindre faglig verdsatt enn andre, spesielt der andre som ikke har erfaring og kompetanse blir foretrukket til viktige oppgaver fremfor en selv. Dette kan selvsagt ha ulike årsaker, men oftest er det den menneskelige egenskapen blant ledere som kalles «Jeg liker deg ikke så mye som den andre», som slår inn. En helt naturlig og menneskelig egenskap, men med alvorlige konsekvenser for både det totale arbeidsmiljøet og for enkeltmedarbeideres trivsel og vilje til å bidra til økt produksjon, lønnsomhet og kreativ utvikling av bedriften eller organisasjonen. Det kan selvsagt også ha med dine egne personlige egenskaper å gjøre, men også her har ledere et overordnet ansvar om å rettlede, styre og bidra til utvikling hos den enkelte medarbeider. Dette har også du selv som arbeidstaker et ansvar for å være med på og la deg rettlede til en bedre hverdag.

Det er selvsagt mange flere årsaker til at man mistrives på jobb, men disse er nok noen av de aller vanligste og med potensiale for å skape størst mulig ringvirkninger for enkeltpersoner, familier og selve bedriften eller organisasjonen. Det å ta tak i slike vansker og andre ting, er virkelig viktig for å kunne skape en arena for alle sine medarbeidere, der ulike personligheter og egenskaper får anledning til å bidra i positiv retning.

Som sagt så driver jeg ikke bare med hypnoterapi og behandling, men  også med foredragsvirksomhet og arbeidsplasstilrettelegging og arbeidshelse. Ønsker du å finne ut mer?

Sjekk gjerne ut nettsiden vår her.

 

 

 

Where your focus goes, your energy flows

 

Hei alle fine folk! Nå er det atter vår og 17 Mai er blitt til 18 Mai. Sommerfølelse, venner, utepils, glede latter, festivaler med en meters avstand, og mye annet moro skal prege dagene og ukene fremover. For noen. For noen er det nemlig ikke slik.

 

Noen vil se frem til enda en lysere årstid, der mørket og ensomheten preger dager som netter. For noen er det slik at forventningene om noe spennende og gledelig, er byttet ut med angst og depresjon. Angst for å måtte møte det som før var venner, kollegaer, familie eller whatever. Og en stor mørk overveldende tristhet fordi man ikke klarer å møte dem. En vond og negativ spiral nedover til dypeste mørke følelser.

 

Uansett hva man gjør så er det tilsynelatende ikke noe som kan ta vekk denne dype tristheten. Denne følelsen av ensomhet. Denne mangelen på sosial glede. Tilsynelatende.

 

For det finnes selvsagt løsninger. For mange vil det ta tid, men det finnes alltid en løsning. Det høres sikkert utrolig ut, og for noen bent frem irriterende når jeg sier det, for man har jo prøvd ALT!  Og INGENTING FUNKER!

Jeg sier ikke at det er lett på noen måte, men hvis man fortsetter å fortelle seg selv at alt er prøvd og ingenting virker, ja så blir det vel slik? Eller?

 

Et uttrykk jeg selv får mer lys av, er uttrykket

 

 “Where the focus goes, your energy flows”.

 

Og med dette menes selvsagt at det du fokuserer på blir det du bruker mest energi på. Så hvorfor ikke slutte å fortelle deg selv løgner om at du har prøvd alt? Det har du nemlig ikke. Det har ingen på denne jorden.

 

 Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal og bør fylle ditt mørke med mer lys, men jeg kan fortelle deg at det kan være lurt å legge vekk etablerte negative sannheter du har overbevist deg selv om. 

En vanlig slik “sannhet” er at INGEN liker deg.

Hva vet du om det? Har alle sagt det? Har du da snakket med alle som er rundt deg i norges land? Sannsynligvis ikke.

 

For mange er det jo et faktum at man blir og har blitt mobbet, mislikt, misforstått, fryst ut, oversett, forbigått, men derfra å påstå at INGEN liker en, det er å ta litt hardt i. Jeg har som du også møtt mange svært hyggelige mennesker i livet som ÅPENBART har likt meg. Det har GARANTERT du også.

 

Where your focus goes, your energy flows blir med ett mye viktigere hvis man innser at alt fælt i denne verden IKKE er din eller min feil. Og det faktum at alle mennesker inklusive deg selv gjør feil, gjør at vi mennesker faktisk er, ja nettopp, mennesker.

 

Husk på at for å kunne se litt lysere på hverdagen så ligger de beste løsningene inne i deg selv. Man må kanskje famle litt i mørket innimellom, men tilslutt så finner man en dimmer. Og da å slå på lyset ved å langsomt lyse opp ditt eget indre rom, er ofte det beste.

 

La denne nye dagen i dag bli en dag der lyset fra våren slippes inn i deg selv. Der fortidens mørke slipper taket. Kanskje kan du til og med begynne å smile litt, i det du fornemmer at livet er fylt med øyeblikk der du kontrollerer dimmeren i deg selv. Husk at where the focus goes, the energy flows!

 

Ta en lykkepille og ring meg på Mandag

 

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.

Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!

Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?

Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.

Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.

Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.

For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.

Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.

Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».

Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.

Det finnes et lys. Alltid!

Mvh Willy Marthinussen

Å bli tatt ved nesen

 

Hei alle fine folk! En ny helg er i gang og igjen vil jeg dele et par viktige ord. Denne gangen om det å bli lurt. Eller å bli tatt ved nesen som jeg synes er et morsomt og litt mer positivt uttrykk.

 

Som du vet så er det ekstremt viktig å alltid ha et plusstegn foran alt som skjer, eller mer riktig, konsekvensene og hvordan man reagerer på hendelser i livet med negativt fortegn. Et STORT ja til plusstegnet.

 

Vel, det var nå det. Det å bli lurt, eller tatt ved nesen er kjedelig. Jeg kunne brukt mye sterkere ord, men det er ikke så fryktelig konstruktivt. Jeg VELGER å se på dette som lærdom i livet.

 

Folk som ber om tjenester eller forsøker å forbigå deg, eller selger deg noe som ikke gir deg noe som helst går i min bok under kategorien, det å bli tatt ved nesen. Dette gir en reaksjon hos meg der jeg stille og rolig lukker den negative døren og åpner nye. Og da selvsagt med ny kunnskap i sekken.

 

Det å bli tatt ved nesen skjer jo ofte i forbindelse med kjøp og salg. Det lærer man fort av og reagerer da med å ikke kjøpe noe fra den selgeren som da tok deg ved nesen. Case closed, liksom.

 

Det å bli tatt ved nesen når det gjelder utestengelse, forbigåing, relasjonsmessig eller samarbeidsmessig, er en mye vondere og mer negativ måte å bli tatt ved nesen på. Men igjen folkens, det er bare å sette et plusstegn foran, lukke døren og åpne nye. Se på det som gevinst på kontoen for erfart kunnskap. Man kommer aldri langt med sinne, hat og frustrasjon. Da straffer man kun sin egen kropp og sjel, bokstavelig talt.

 

Husk derfor at hver gang du blir tatt ved nesen, ja så er dette ny kunnskap og erfaring som man i det store og hele lærer av. Det er derfor ingen grunn til å hisse seg opp. Smil, innkasser plussgevinst, lukk døren og gled deg over nye åpne dører.

 

Ønsker dere alle en strålende helg!

 

Må man løpe?

lifemaze
Livstilsendring

Et stadig større fokus legges på løping som den ultimate treningsformen.

 

Særlig dukker det opp alle mulige varianter av intervalltrening, bakkeløping, løpeteknikker i overflod og mye annet innen kort og langdistanseløping.

 

La det være helt klart. Løping er og blir en av de aller beste treningsformene etter min mening. Ikke bare blir lunger, blodsirkulasjon og forflytning av livsviktig oksygen til hjerne og organer, positivt påvirket, men alle kroppens muskler får jobbe godt under en løpeøkt.

 

Men er det virkelig absolutt nødvendig å løpe for å trene godt nok?

 

Nei. Det er det absolutt ikke. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Først og fremst må vi avklare et par sentrale ting. Hva er det du vil, hva er det du kan, og hva er det du ønsker?

Det å svare på dette er nemlig avgjørende for hvordan du bør trene. 

 

For å ta spørsmålet hva er det du vil og hva er det du ønsker, først. Det er nemlig noe forskjell på dette. Det du vil er det som ligger nærmest realisten i deg og det du ønsker, vel det er mer det du håper skal kunne la seg gjøre. Hold deg til realisten i deg og la det andre bare være.

Alt for mange jager mål som de aldri kan oppnå.

 

Fokuser heller på hva du kan. Hvis hofter, rygg, knær eller andre ting av fysisk art gjør det vanskelig å løpe, ja så gir det ingen mening i å begynne med løping slik det presenteres overalt. Jeg er en stor tilhenger av sakteløping over lengre distanser, men jeg har da også løpt i mange år nå. Fortsatt kjenner jeg på gleden ved å gjøre dette.

 

Er du, eller skal du bli idrettsutøver? Løper du for moro skyld og helsegevinst? Har du et indre ønske om å løpe maraton fortere enn naboen?

 

Man bør avklare for seg selv hva det er som er ditt eget og realistiske mål. Det som er morsomt er at ved å sette i gang med laveste nivå, så vil du alltid få det ALLER VIKTIGSTE på plass først, nemlig GLEDEN av å være i bevegelse. Kjører du på med fullt trykk fra begynnelsen, ja så viser all erfaring at du kommer til å møte veggen.

 

Dette betyr i praksis at hvis målet er å bli idrettsutøver så bør du kanskje melde deg inn i en løpeklubb.

 

Hvis målet er helsegevinst, livsforlenging og glede, ja så bør du løpe så sakte som mulig.

 

Og du kan starte med å gå. Du kan til og med få gode helsegevinster uten å løpe i det hele tatt, men bare ved å gå lengre turer, eller korte raske turer i motbakke. Blir du andpusten, så har du fått helsegevinst. Det aller viktigste er å finne gleden i det å bevege seg ute. Jeg foreslår alltid å legge vekk musikk på øret og heller sanse, lytte, og filosofere over positive ting i livet mens man går.

 

Det er mye bedre for hjernens velvære og endringsprosesser som skjer, når man går eller løper uten musikk. Musikk på øret er forstyrrende når man sansestimulerer hjernen. Dette er kjente prinsipper i rehabilitering og nevrologisk permanent endring av hjernen. Hvorfor man i det hele tatt forsøker å gjøre alt man kan for å forstyrre endringsprosesser i hjernen ved å legge til uro der hjernen trenger ro, er for meg uforståelig.

 

Når endring og automatisering av gå og løpeturer er blitt en ny livsstil, etablert i dagliglivet ditt, ja da kan du om du vil legge til musikk på øret.  De fleste jeg snakker med har musikk på øret fordi det gjør at de ikke synes turene blir så kjedelige. Hvis man må ha musikk som stimuli for å unngå at aktiviteten blir kjedelig, ja da er vel muligens grunnlaget for glede i aktivitet ikke helt tilstede? Lær deg å nyte livet i saktefilm, sakteløping eller bare ved å gå lange turer der livets små og store lyder fyller deg med indre ro. Dette gir deg i tillegg en sekundærgevinst, nemlig stressreduksjon. Musikk kan du høre på når som helst.

 

Så ønsker du å komme igang med mer bevegelse, øke gleden av aktivitet og sanse selve livsgleden, ja så begynn med gåturer. Jo lengre jo bedre, men husk at langt for noen kan være 30 meter, mens for andre kan det være 30 kilometer. Gjør dette så ofte du har lyst. Ikke sett opp noe plan. Det vil sjeldent fungere, men sett heller opp en plan der du skal gå så ofte som du har lyst. På denne måten unngår du å ha dårlig samvittighet fordi planen gikk i vasken.

 

Og vær så snill med deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er gøy, bra og hvilke ruter du bør gå og løpe. Finn de veier, metoder, fart og avstander som passer deg. Ikke andre. Gå steder du ønsker å se. Gjør turen til en personlig gevinst for deg selv. Da skaffer du deg selv et godt grunnlag muskulært og mentalt for videre god drift av din egen kropp.

 

Ønsker dere alle en god tur!

 

Stresset? Det kan gjøre deg alvorlig syk!

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

Hei alle gode mennesker!

 

I dag tar jeg opp et tema som jeg brenner litt ekstra mye for, nemlig stress og stresskontroll.

 

La det være sagt med en gang. Det å være stresset er ikke uvanlig eller farlig. Det er faktisk slik at man trenger stress i hverdagen for å kunne prestere eller mer nøyaktig, ikke være helt flate. Det er ikke denne hverdagstresset som er skadelig for deg, men negativt stress over tid.

 

Negativt stress over tid kan føre til alvorlig sykdom. Dette er ikke en tilfeldig påstand,men et kjent faktum hvilket det ligger mye og god forskning bak. Likevel så går dette litt under radaren fordi stress er et noe dagligdags ord der de ulike gradene av stress litt blandet og på en måte utvannes. Da vet vi ikke helt hvor grensene går mellom “ufarlig stress” og farlig stress.

 

Stress utløser et hormon i kroppen som kalles Kortisol. Kortisol lages i binyrebarken. Produksjonen av dette som kalles stresshormonet, styres av et hormon fra hypofysen. Produksjonen er størst om morgenen, men kan TIDOBLES ved stress av psykisk eller fysisk art.

 

Stress over tid og i mengder slik vi ofte ser når man lider av psykiske sykdommer som angst og depresjon kan gi kroppen alvorlig sykdom. Det øker blant annet risikoen for alvorlig hjertesykdom. Også emosjonelt stress kan gi psykiske lidelser, eller også forverre og opprettholde eksisterende sykdom.

 

Høye nivåer av Kortisol kan måles flere år etter en traumatisk opplevelse og det er derfor svært viktig å få behandling av tidligere negative opplevelser av traumatisk art. Man trenger jo ikke å bære med seg gammelt stress slik at det som har vært også plager en i dag.

 

Så hva gjør man? Hvordan kvitte seg med stress?’

 

Det finnes hjelp å få. Den enkleste måten å redusere stress på er å lære seg pusteteknikker som kan brukes som øyeblikkelig hjelp.

 

Det å trekke pusten inn rolig og dypt, holde pusten noen sekunder for så og slippe rolig ut igjen, er en kjent metode for å fjerne stresset som er i ferd med å bygge seg opp. Repeter dette gjerne tre ganger etter hverandre. Allerede etter få øyeblikk vil du kunne kjenne en positiv forskjell.

 

Men altså, har du langvarig stress over tid så hjelper det ikke bare med pusteøvelser. Her må det kraftigere lut til. Å gå til en Hypnoterapeut med kompetanse innen stressmestring kan være en svært god løsning for mange. Hypnoterapi vil muligens for mange, fortone seg skummelt, alternativt og merkelig, men dette er altså helt trygt på alle mulige måter brukt av godkjente og kompetente terapeuter. Selv har jeg som hypnoterapeut både helsefaglig kompetanse som Ergoterapeut med videreutdanning innen nevrorehabilitering, og hypnoterapi utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet, slik at du skal kunne motta terapi av meget høy faglig kvalitet.

 

Men, er dette en god måte å bekjempe langvarig uro og stress?

 

Ja. Det er det. Dette er ikke en tilfeldig påstand, men et faktum. Det å bruke teknikker for å bekjempe og kontrollere langvarig skadelig stress er viktig for å unngå å bli syk eller for å unngå å opprettholde høye nivåer av Kortisol i kroppen slik at man ikke blir bedre.

 

En annen kjent metode for å redusere stress er meditasjon. Meditasjon inneholder øvelser både gjennom pusteøvelser, men også avspenningsteknikker som gir kroppen ro. Da er det interessant å vite at hypnose også kan beskrives som noe som ligner meditasjon, bare at man får en mye sterkere og bedre effekt i form av kroppslig og mental ro og avspenning. Man kan si det slik at der meditasjon skraper i kroppens overflate med tanke på å være rolig, går hypnose i dybden. Sammen er disse ti formene for kroppslig ro og regulering av Kortisol, gull verdt.

Den tredje metoden som man gjerne kan vite noe om er også en metode som kanskje gir de fleste positive effekter i din bekjempelse av langvarig stress. Det er fysisk aktivitet. Ja alle burde jo trene, men det er nå engang slik at ikke alle er i stand til å trene av mange ulike grunner. Jeg synes det er på høy tid å fjerne ordet trening når vi snakker om helsemessig aktivitet. Bevegelsesvitenskap og aktivitetsvitenskap er egne felt innen helseforskning og der vi snakker om aktivitet, ja så er dette noe mer utvidet i sin grunnform enn bare det å trene. Aktivitet er alt vi gjør i hverdagen og vi snakker dermed om det jeg brenner mest for, nemlig hverdagsaktivitet. Det å kunne gjøre hverdagslige aktiviteter på en slik måte at du samtidig før store helsegevinster av det, gjør at du ikke trenger “trening”.

 

Endrer du måten du gjør daglige ting på ørlite grann, så kan du oppnå store helsemessige gevinster. Når du går til en livscoach og Hypnoterapeut som meg i Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, ja så er du sikret faglig høy kompetanse innen hverdagsaktivitet. Det er en grunn for at jeg har kalt bloggen min hverdagsaktiv, ha ha ha.

 

Et godt eksempel på hverdagsaktivitet som er med på å redusere stress, er det å bruke trapper hver dag. Dette har vi selvsagt hørt før, men visste du at du kan regulere trappegangen din i et utall av måter som hver for seg gir ulike resultat? Visste du at bare ved å endre måten du forserer en trapp på kan gå fra 10% helsegevinst til 90% helsegevinst? Som livs coach og terapeut kan jeg svært mye om dette feltet og jeg har mange års erfaring i å coache mennesker til endring. Det fine med dette er at det også reduserer farlig stress.

 

Som dere forstår så er jeg over gjennomsnittet opptatt av dette med hverdagsaktivitet og metoder for å kunne hjelpe folk til varige endringer i positiv retning. Endringer som kan gi deg STORE helsemessige gevinster uten å måtte ofre liv og lemmer i prosessen.

 

Over her har jeg vært såvidt innom ulike metoder for å bekjempe negativt og skadelig stress. Jeg har som terapeut og livscoach imidlertid mye mer krutt på lager og teknikker for å kombinere ovennevnte slik at akkurat du kan få dager som meg der stress er mer eller mindre et ukjent begrep, ja det har jeg altså både formell og erfaringsbasert kunnskap til å gi deg. Å nå i disse tider er det også fint å kunne vite at du trenger heller ikke stresse med å reise til mitt kontor fysisk, men ta timer og terapi over videolink eller per telefon. Jo mindre stress, jo bedre er det.

 

Ønsker dere alle en super helg!

 

Selvgjort er velgjort

 

Hei alle fine folk.

Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.

I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.

Men er vi egentlig noe bedre selv?

Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.

Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.

La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.

«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til».
Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)

Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.

Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?

En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?

Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?

Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.

Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?

Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…

Min lille bedrift og Koronakrise

Reklame | Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Hei alle sammen! Det er vanskelige tider for småbedrifter som min i disse dager. Men jeg ser allikevel positivt på fremtiden for bedriften min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose. Terapi vil det være behov for både før, under og etter Koronakrisen.

 

Jeg var tidlig ute og endret tilbudene mine fra å ha fysisk tilstedeværelse i mine flotte lokaler i Bergen Helhetsklinikk i Bergen sentrum, til å ta i mot pasienter online via telefon, Zoom og Skype. Jeg tror det er viktig at man evner å omstille seg å være kreativ i disse dager og hypnoterapi og coaching er jo som skapt for onlinekonsultasjoner. Dessuten så når jeg klienter over hele verden.

 

Jeg tilbyr hypnoterapi både på Norsk og Engelsk og kan derfor tilpasse meg et ganske stort marked.

 

Likevel savner jeg jo helt klart å ha den kontakten med mine klienter som man får når man er fysisk tilstede. Som terapeut er kanskje en av mine aller beste egenskaper, evnen til å lese mennesker gjennom kroppsspråk og ubevisst feedback. Helhetlig behandling kan selvsagt også gjøres med online tilbud.

 

Jeg håper at mitt lille foretak får anledning til å hjelpe flest mulig fremover. Det ser jeg at det er et enormt stort behov for. Og når man skal velge støttespiller og terapeut, så bør man jo velge fra øverste hylle, ikke sant? Så støtt gjerne opp om både lokale bedrifter og topp faglig kvalitet.

 

Med meg så får man en terapeut med svært lang erfaring innen nevrorehabilitering og hjernetrening. Man får en terapeut som har utdanning som Ergoterapeut, videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid, en rekke kurs innen folkehelse og livsstilsendring, internasjonalt godkjent Hypnoterapeut og mer enn 8 år som leder av kommunal frisklivssentral. Jeg har også erfaring som Personlig trener og selvsagt som foredragsholder.

 

Så til alle dere der ute, håper dere har det bra og står han av så de sier i Nord. Selv skal jeg selvsagt fortsette å holde ut Koronakrisen. Jeg håper alle små og store firma der ute klarer å komme seg velberget gjennom disse vanskelige tider. 

Hilsen Willy

Finn meg gjerne også på Facebook som Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top