Hei alle gode mennesker. I dag hadde jeg den aller første skikkelige løpeturen etter operasjonen min.
Det er alltid en viss risiko for at det kan oppstå blødninger etter en neseoperasjon så jeg var litt spent. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ikke løpe en hel mil i dag, men var fast bestemt på å klare 5k. Og det klarte jeg!.
Det var imidlertid blytungt og her fikk jeg en bekreftelse på hvor raskt kondisen forfaller. Trening er i sannhet ferskvare. Men når det er sagt så digget jeg hver eneste meter. Det gikk ikke fort, men det var helse i hver eneste steg, både for kropp og for sinn. Neste gang blir det en svært rolig mil, hvis jeg klarer det. Hvis ikke så er det også helt greit. Tålmodighet er en dyd.
Jeg har sagt det før mange ganger her på bloggen og kan godt si det igjen. Det å trene eller å være i aktivitet innenfor det som er gledessonen din er MYE viktigere enn å peise seg selv til utmattelse. Risikoen for at du møter veggen er for stor for de fleste. Finn ditt gledesnivå og enjoy life og god helse.
En aktiv hverdag er altså ferskvare. Mange gir opp det å være i aktivitet på grunn av sykdom eller smerter av ulik grad. Det er veldig synd. De aller fleste som lider av smerter og ulike funksjonsnedsettelser, vil tjene på å være så aktiv som mulig. Inaktivitet er en av de viktigste årsakene til for tidlig død i verden. Jeg er ikke interessert i å være en del av den statistikken i alle fall.
Så om du går en tur eller løper en mil så er det perfekt. Ikke la andre sette forventninger til hva som er innafor og ikke. Det er du som må kjenne på hva som er gledessonen din og finne en måte du kan trives med aktivitet daglig resten av livet. Med mindre du selvsagt vil begynne å trene til OL eller noe slikt. De fleste har imidlertid nok med å være i jevn aktivitet og spise riktig mengde og relativt sunt. Da kommer også resultater i form av helsegevinst.
Husk at der er ikke hvor mye du gjør sjeldent, men hvor aktiv du er ofte, som bestemmer helsen din.
Dere som leser bloggen min ofte har nok lagt merke til at den i noen grad har skiftet litt fokus siste året. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet for de aller svakeste og det preger meg svært mye for tiden. Jeg ønsker derfor å bruke den stemmen jeg har og den innflytelsen jeg har som blogger til å fremme anstendighet og rettferdighet for alle dem som har det tyngst i landet vårt.
Jeg har ikke så mange følgere, men de jeg har er jo trofast. Det setter jeg enormt stor pris på. Jeg tror at jeg utmerket godt kan kombinere mitt forsvar for de svakeste gruppene i landet med blogginnlegg som fremmer folkehelse og hverdagsaktivitet. Dette går jo uansett hånd i hånd da det oftest er sosioøkonomiske og miljømessige forhold som henger tett sammen med dårlig folkehelse.
Bloggere som tar for seg viktige saker havner ikke på topplistene i Norge.
Krangling om rumpeoperasjoner, i landsproblemer, trening uten mening og sminketips dominerer fortsatt på toppen. LIkevel tror jeg at det er svært viktig at fag og helsebloggere ikke gir opp slik at viktig påvirkning om helse, aktivitet og psykisk helse, HELHETLIG og FAGLIG KORREKTE meninger kan fremmes.
Som influenser har man et ansvar. Det ansvaret kan ikke overlates til mennesker som fremmer uheldige holdninger om operasjoner i rumpa og plastic fantastic. Vi skaper da et felles meningsett som drar kroppsfokus i feil retning. All ære til bloggkollega Kristin Gjelsvik for å ta til motmæle i denne saken. Unge trenger å få et normalisert forhold til egen kropp. Ferdig snakka!
Jeg vil fortsette å dreie bloggen inn mot saklig og meningsfull informasjon om folkehelse. Men dette kommer også i stor grad til å handle om holdninger, rettferdighet og anstendighet. Tiltak mot anti folkehelse, mobbing og psykisk helse er viktig for meg og bloggere som fremmer det motsatte bør vurdere sine meninger hvis de meninger, holdninger og handlinger bidrar til at unge kan få et feil kroppsfokus. Da er de faktisk med på å bidra til at svært mange unge sliter. Våkn opp, velg å bruke stemmen riktig!
Til alle dere der ute som sliter med eget selvbilde. Dere er mer enn god nok slik dere er. Ikke la dere påvirke av reklame og enkelte bloggere som forteller dere noe annet ved å fremme operasjoner der de ikke behøves ut i fra et medisinsk ståsted. Dere får et mye bedre liv den dagen dere finner ut at dere er mer enn god nok som selvstendige unike individer med god fysisk og psykisk helse. Jeg heier på dere alle! Våg å ta det riktige valget. Vær deg selv!
Hei alle gode mennesker der ute. Ja, i dag er jeg så irritert over alle disse forbanna hissigproppene i trafikken. På vei til jobb så møter jeg pinadø litt av hvert der ute på veien som er til fare for både seg selv og andre. Skulle pinadø tro at folk spiste sinnapulver til frokost. Verst er gamle gubber i 60 årene. Mange av diss skulle aldri fått beholdt lappen etter fylte 55 år. Enten skaper de livsfarlige situasjoner ved å irritere alle rundt seg med norgesmesterskap i saktekjøring, eller så skal dem pokker meg lapdanse meg opp i hekken med sine dyre erstatninger for liten tiss. Bilister som dere er farlige i trafikken!
Hva er egentlig greia med folk som bare MÅ fremvise drittungeoppførsel i trafikken egentlig? Hissige og sure grinebitere som viser fingern, hytter med nevene og det som verre er. Flere ganger har det vært nære på at katastrofer har skjedd med meg eller biler rundt meg fordi noen arrogante drittsekker av menn og kvinner bare må vise at de er tilstede og i stand til hva som helst. Jeg er sykt irritert over alle dere som kjører rundt med ALTFOR LITE selvbilde som dere velger å kompensere for i trafikken til tross for at det potensielt kan ta livet av både dere selv og nabobarna. Egoister kaller jeg dere!
Selv holder jeg fartsgrensen på en slik måte at ingen trenger å presse meg i bakre støtfanger. Og ja, jeg har fått justert speedometeret da dette oftest viser feil fart. Det burde flere sinkekjørere og hattemenn med bygdesertifikat gjøre. Det beste er faktisk om dere begynner å hjelpe klimaet med å legge fra dere bilen for godt, å begynne å ta bussen.
Dere er livsfarlige mange av dere!
Selv kjører jeg heller ikke over stokk og stein. Jeg har da det for pokker ikke så travelt at jeg trenger å risikere livet for å komme frem 5 minutter før. Ikke for fort, ikke for sakte, men akkurat passe. Kan hende jeg ikke har behov for å vise hvor mandig jeg er i form av hestekrefter, villmannskjøring og kompensatoriske store biler…
Ruskjøring, råkjøring og uvettig bruk av bil er potensielle dødsfeller. Tenker dere overhodet ikke over hvilke holdninger dere sprer rundt dere? Tenker dere overhodet ikke på konsekvensene over det å gjøre seg selv til drapsmenn og kvinner når dere meier ned uskyldige?
Tenker vi ikke på disse tingene når vi tøff i trynet gasser opp? Tenker vi aldri på dette når små barn blir livredde for å gå til skolen på grunn av bilist galninger som på død og liv skal bevise overfor omverden hvor tøff de er på landeveien?
Men verst av alle er disse folka som med sin enorme visdom tror at bøter går til politiets juletrefest eller kake på fredagen. Besatt blinker dem med lyset for å advare andre om kontroller. Besatt laster dem ned apper som opplyser dem om trafikkontroller slik at de kan gasse på uten å bli tatt. Intelligens med samme nummer som fartsgrensen i et tett befolket område. Skammelig er det!
Skjerpings alle dere bilister med et overdrevent behov for å oppføre dere som rasshøl i trafikken! Tenk over at dere er rollemodeller for deres barn. Tenk over at det kan være et barn i veien rundt neste sving. Tenk over at råkjørere faktisk FORTJENER å bli tatt slik at det i neste omgang ikke er dem som meier ned familien din. Tenk over det når du neste gang vurderer å legge ut informasjon om hvor det er kontroll eller blinker med lysene for å advare. Tenk deg om neste gang du presser deg opp i ræven på bilen foran deg. Tenk deg om neste gang du skriker og hyler på medtrafikanter, tenk på hvilke signaler du sender til barn og barnebarn. Tenk deg om neste gang du putter i deg medisiner før du trer skipperhatten på deg og slingrer avgårde til butikken. Tenk deg om neste gang du river forbi en sinkekjører, hører smellet og våkner uten bein…hvis du noen gang våkner da…
Står du på siden å ser ut på en verden som raser forbi?
Føler du at du ikke får anledning til å bidra?
Opplever du at kapteinen på skipet plasserer deg som dekksgutt selv om du har lengst fartstid, og mest formell utdanning?
Da er du ikke alene.
Svært mange i arbeidslivet opplever å bli forbigått når viktige oppgaver skal tildeles blant arbeidstakergruppen. Oppgaver blir systematisk tildelt andre uten at du som har både erfaring, fartstid og formell kompetanse blir vurdert i prosesser.
Visste du at dette er ulovlig? Visste du at dette kommer under psykososial mobbing på arbeidsplassen? Visste du at dette er en sikker oppskrift på å manøvrere deg som ansatt ut i lengre eller kortere sykemelding?
Det kan hende du vet det, men ikke lenger har krefter til å gjøre noe med det. Det å fratas muligheten til å bli “EMPOWERED” er en stor psykisk påkjenning for deg som arbeidstaker. Det er et mestringstap uten like å bli tildelt jobben med å vaske dørken når du har papirer på å styre skuta som kaptein eller styrmann.
Mange ledere er ikke bevisste nok på de konsekvensene dette får for den ansatte verken i sin daglige motivasjon og kreative bidragsevne, men også for lysten til å bidra til å seile, synge og utvikle seg. Til slutt står du kanskje i en situasjon der du er mer enn godt nok fornøyd med å tjene til livets opphold. Du går med andre ord på jobb kun for pengenes skyld.
Jeg tror det er svært mange som opplever dette i sitt yrke. Denne stadige nedgraderingen og forbigåing i ditt daglige virke som arbeidstaker. Sjefen har sine favoritter, er en kjent problemstilling, og dette er nærmest umulig å gjøre noe med.
Hvis du står med slike problemer burde du kanskje vurdere å ta tak i det via bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte eller kanskje enda bedre, lederne selv hvis dem er mottakelige for dialog.
Alt henger sammen og det å være tilsidesatt er ikke greit. Noen ganger kan det være lurt å vurdere alle muligheter, men husk at arbeidsmiljøloven er viktig som et redskap for å bedre din egen arbeidshverdag.
Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.
Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?
Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”
Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!
Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.
Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!
I går skrev jeg et innlegg der jeg mente at det var på høy tid at noen skar gjennom å hentet hjem uskyldige barn. En vanskelig problemstilling, men alt i alt helt riktig. Selvsagt var det noen som var uenig, men det må man også få lov til å være.
I dag er jeg imidlertid opptatt av hvorfor vi generelt sett synes å være såpass lite raus mot alt vi ikke liker, frykter eller ikke forstår. Det synes som om vi i større grad nå enn tidligere tar i bruk harde ord, meninger og skriker høyt på områder vi ikke gjorde før?
Jeg synes at vi bør i større grad være mye rausere mot de ting vi ikke liker. Det å være raus og god mot andre betyr nemlig IKKE at vi støtter deres handlinger. Det betyr heller IKKE at vi skal tilsidesette lover og regler som følge av handlinger noen har gjort. Det betyr faktisk bare at vi i langt større grad bør vise mer forståelse og raushet mot ÅRSAKENE til at noen gjør gale ting.
Vi har etter min mening, lett for å dømme og hate andre mennesker for det de har gjort UTEN å vite noe som helst om verken årsaker, psyke, eller andre faktorer som fører til handlinger vi finner forkastelige. Helt uten filter skriker vi i det offentlige og private rom om hvor jævlige disse menneskene er. Men har du spurt deg selv om det er menneskene eller handlingene som er jævlige?
La det være HELT KLINKENDE KLART. Jeg forakter uhyrlige HANDLINGER som de aller fleste av oss gjør. Men jeg prøver da alltid å forstå ÅRSAKEN til handlingene før jeg dømmer selve mennesket. For hva vet jeg om deres mentale, sosiale, miljømessige bakgrunn som ledet til handlingen?
Vi bør derfor være mer rause i vår tilnærming. Vi vet ikke om handlingene er utført i psykose eller annen sykdom for eksempel.
Mange kritiserer dem som tar sitt eget liv. Kaller dem feige og det som verre er. Men de som har kunnskap om hvordan depresjonsmørket fungerer, ja de holder munn. De forstår, derfor sier de ikke slike ting. Da er man raus.
Igjen, før man kommenterer over hvor fæl jeg er som kan si dette, les nøye gjennom teksten og særlig avsnittet om at jeg på INGEN MÅTE STØTTER HANDLINGER. Jeg bare velger å utvise forståelse for at ikke alle har eller har hatt det like bra som andre. Derfor bør jeg da også nyansere mine uttalelser til enhver tid. Jeg forsvarer aldri handlingene.
Raushet i dagens samfunn kunne vi trengt mer av. Vold avler vold er det noe som heter og i sannhet bør hat og fordommer bekjempes med empati, forståelse og rettferd. Empati trumfer har. Forståelse og kunnskap trumfer uvitenhet og frykt, og rettferdighet trumfer urettferdighet. Samtidig må det være konsekvenser. Konsekvenser for handlinger og gjentakelsesfare. Gjøres dette konsekvent på en human og rettferdig måte så har vi som samfunn blitt mye bedre.
Raushet kan og bør deles ut generøst i våre nære kretser, til våre omgivelser enten det er mennesker vi kjenner eller ikke kjenner. Et smil er så mye mektigere enn et surt og hatefullt tryne i hverdagen.
Ja, en drøm er faktisk i ferd med å bli til virkelighet. Som eier av eget firma og som selvstendig livscoach, møter jeg dere alle der dere har mest trøbbel i livet. Enten det er motivasjonsvansker, uvaner, fobier eller at du føler du ikke kommer videre i livet, ja så kan en motivator og livscoach hjelpe deg ut av en fastlåst situasjon.
Jeg elsker jobben min og jeg brenner virkelig for å kunne hjelpe dem som har vansker med å takle små og store vansker i livet. Også det å hjelpe folk med tanke på å klare å fokusere mentalt på vanskelige oppgaver og utfordringer som ikke nødvendigvis er negative, men som krever et særlig fokus, kan jeg bidra med å finne løsninger og fokus.
Denne type jobb har jeg jo utført i svært mange år og jeg har bred og lang erfaring i å forstå den enkeltes utfordringer på en faglig og kompetent måte. Jeg brenner for dette og elsker altså å gå på jobben min.
Jeg har også fått oppfyllt drømmen min om å kunne levere foredrag og kurspakker innen livscoaching, livstilsendring, trening med mening med mer. Jeg har allerede startet booking på foredragspakker og holder foredrag over hele landet. Spesielt passer foredragene godt for lag/foreninger og bedrifter. Ønsker du eller ditt lag/bedrift å bestille et skreddersydd foredrag så ta gjerne kontakt via epost. Kontaktopplysninger finnes under.
Ønsker du å vite mer om jobben min og eventuelt kunne bestille time hos meg eller et foredrag, ja så ikke nøl med å ta kontakt. Jeg disponerer flotte og moderne lokaler i Bergen sentrum og har også muligheter til å knytte deg opp mot vårt tverrfaglige team.
Alt i alt er dette en drøm som har gått i oppfyllelse. Men dette har da selvsagt kostet meg lang tid og hardt arbeid. Det er verdt å kjempe for det man virkelig tror på, ikke sant? Da er egentlig alt mulig.
Løping er og blir en livsstil for meg. Jeg elsker følelsen av å løpe lange mil, korte intervaller og powerwalk opp bratte bakker.
For meg handler dette ikke om å løpe fortere, lengre eller slikt, men simpelthen godfølelsen denne aktiviteten gir meg.
Og nå har jeg altså løpt i 8 år!
Fortsatt trenger jeg ikke motivasjon da dette er kun glede og ren nytelse for meg. Jeg elsker følelsen som kommer når jeg passerer 3 kilometer. En følelse av dyp meditasjon og smertestillende i kroppen. Denne følelsen holder seg hver eneste gang, altså. Jeg lurte litt på hvorfor og da jeg summerte opp så hadde jeg svarene klar. Finner du din favorittaktivitet, ja så er det ikke lenger et ork, men mer en befrielse, eller en nytelse om man vil.
Trening er ikke noe som er en naturlig del av den menneskelige daglige aktiviteten. Det ligger ikke i genpølen vår som noe som er naturlig for oss. Fra tidenes morgen er vi skapt slik at vi spiser når vi har mat og vi sover når vi ikke har mat. Imidlertid så har tidene forandret seg. Vi trenger ikke jakte og spare på kreftene til vi blir angrepet av mammuter og andre farlige ting. Fight or flight reaksjonene våre trengs ikke på samme måte lenger. Dette gjør at mennesket spiser mer enn de beveger seg og livsstils vansker oppstår.
Moderne tilbud innen endring av livsstil har dessverre en tendens til å glemme disse faktorene i noen grad. De fleste tilbudene går på at vi må trene mer og spise mindre, sunnere, oftere, riktigere, mer trening, power i alt, og løp til du spyr omtrent.
Spør deg selv du som har gjort alt dette. Spør deg selv om det har virket eller om du med hånden på hjertet kan si at du har lykkes. Spør deg selv om medlemskapet på treningssenteret har vært verdt sin vekt i kcal. Eller om du har fått et helt annet liv der du har nådd dine mål og fortsatt digger det å kunne ha et aktivt og sunt liv der helsen er i fokus, familien en viktig del av aktivitetslivet ditt og om tidsklemmen ikke eksisterer. Hvis dette er riktig for deg så gratulerer veldig, veldig mye! Du har lykkes!
Men, hvis det er slik at du stadig kaster deg på ulike slankekurer, motivasjon som viser deg fingeren, trening sliter kroppen i stykker, smertene truer med å knuse både kropp og sjel, samt sofakroken er din beste venn, ja så er du vel kanskje ikke helt i mål?
Jeg løper som sagt ukentlig. Mer enn 2 mil i uken. Jeg beveger meg daglig mer enn det som er vanlig for en 52 årig gamling med sølvstenk i håret. Jeg løper altså fortsatt etter 8 år med daglige aktiviteter. Dette har gitt meg en kropp som er i bedre form enn når jeg var 30 år. Kondisjon jeg ikke visste eksisterte. Muskler som synes og mental styrke og glede.
Det er nemlig mulig for alle å gjøre dette. Min egen metode om dette er nå blitt et eget konsept som jeg har kalt LIFEMAZE METODEN.
Der tradisjonelle PTèr, treningsmotivatorer, livsstilscoacher og andre, har et stort fokus på endring fra halsen og ned samt trening, trening og atter trening, og gjerne med et kosthold som er både dyrt, tidkrevende og utfordrende å opprettholde, har min metode fokus på endring, endring, endring fra halsen og oppover. Dette krydres med en terapeutisk tilnærming på flere nivåer, samt ettervern og oppfølging over et helt år!
Jeg tenker jo at jeg som både røykte, drakk og elsket sofakroken for 10/15 år siden, og nå elsker det motsatte, har oppnådd det jeg ville og ønsket for meg selv og min egen kropp. Jeg løper fortsatt og formen er enda ikke toppet. Hjertet er i toppform. 8 år med løping gjør noe med en. En tilstand og en vane jeg trygt kan anbefale til alle!
2020 er i gang for fullt og for dere som følger hverdagsaktiv bloggen mer eller mindre regelmessig har sikker merket at det er en viss dreining av innholdet. Fra Mye om trening og hverdagsaktivitet til minst like mye om fordommer, godhet, mentalhelse, godnok, bli sett og mer smil i hverdagen.
Dette er jo områder jeg brenner ekstra sterkt for. Og helsen vår har ikke bare godt av tips og triks om hverdagsaktivitet og trening, men minst like mye om mental trening og kunsten å få det bedre med seg selv også på det mentale planet.
Jeg er særlig opptatt av å fremme empati og glede for mine medmennesker, samt det å fremme en mer helhetlig tankegang innen helsevesenet og gamle holdninger. Det er ingen tvil om at det også innen helsevesenet finne mye fordommer mot helhetlig tankesett. Kunnskapsnivået, eller mer riktig, viljen til å tilegne seg helhetlig tenkning er til en viss grad totalt fraværende. Det handler ikke om å godta alt fra A til Å, men mer evnen og viljen til å sette seg inn i ulike terapiformer som faktisk er dokumentert. Et eksempel her er det jeg selv driver med, nemlig hypnoterapi.
Jeg har fått mange skulende blikk og lett hoderistende reaksjoner etter at jeg begynte på denne utdanningen. Borte er fakta om at hypnose benyttes som tilleggsterapi over hele verden også i Norsk helsevesen. Både spesialisthelsetjenesten og ellers er hypnoterapi mye brukt. Det finnes da også såpass mye dokumentasjon på at dette er en god måte å drive behandling på, at det burde være totalt unødvendig å riste på hodet av dette. Det er faktisk mer dokumentasjon om effekten av hypnoterapi enn det er om Mindfullness. Likevel ser vi de samme personer som rister på hodet av hypnoterapi, faktisk sette av tider på jobben i helsevesenet til å utføre mindfullness. Ja, ja. Fordommer vil nok alltid eksistere og jeg mener dette også i stor grad er dobbeltmoral i praksis.
Et faktum er at hypnoselovgivningen i Norge er endret. Sertifiserte hypnoterapeuter har utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet. Hypnose er IKKE noe mystisk og tap av kontroll, men en avslappende og fokusert tilstand som likner mye på meditasjon. Det er også STOR forskjell på scenehypnose brukt innen underholdning og HYPNOTERAPI. I hypnoterapi er det nettopp TERAPI som er i fokus. Ingen stiller spørsmålstegn om MI (Motiverende intervju) som metode i livsstilsendring, men nevner du hypnoterapi, ja så kommer fordommene fort til overflaten. Manglende vilje til å tilegne seg kunnskap om noe er et stort holdningsproblem innen det tradisjonelle helsevesenet dessverre. Hypnoterapi brukes i dag både på Haukeland universitetssykehus og flere andre sykehus i landet med gode resultater innen alt fra smertebehandling til Irritabel tarm syndrom. På tide holdninger, dobbeltmoral og fordommer nå får seg et solid skudd for bauen.
Hypnose er en psykologisk tilnærming for å få TERAPI til å få bedre arbeidsvilkår. Selve terapien bygger på blant annet tradisjonell adferdsterapi, kognitiv terapi og delvis de språklige teknikkene innen Motiverende intervju. Hypnose er en tilstand vi alle er mer eller mindre innom når vi dagdrømmer, mediterer, lever oss inn i en film eller bok. Det er ikke mer mystisk enn det.
Jeg håper inderlig at det Norske helsevesenet og andre en gang kan legge bort sine holdninger og fordommer mot nytenkning og utvikling. Det er faktisk slik at hvis vi ikke er åpen for nye ting, ja så vil vi også potensielt stanse videre utvikling av kunnskap.
I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.
Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.
Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?
Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?
HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!
Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.
6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.
Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.
Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.
Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?
Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.
Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.
Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.
Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.
Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?
Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!
Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.
Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.
I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.
Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.
Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.
Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?
