Lyden av stillhet

 

Hei alle fine folk! Har du noengang hørt lyden av stillhet?

I dagens samfunn er det jo lyd over alt. Fra du åpner øynene om morgenen til du lukker dem om kvelden. Men det mange ikke vet er at også lyden av natten siger inn i hjernen vår. Alle lyder døgnet rundt oppfatter vår utrolige hjerne. Og ikke bare oppfatter den alt, men den lagrer også alt! Absolutt alt. Fra den dagen man trer inn i livet til den dagen man trer ut av det. Det er jaggu en rimelig stor harddisk vi drasser med oss, ikke sant?

Vår hjerne er jo designet for å kunne lagre alt, men dette betyr ikke at alt blir liggende i et stort uryddig kaos. Hjernen vår er også svært flink å sortere ut det vi trenger og rydde vekk det vi ikke trenger. Vi kan for eksempel ikke huske alt som har skjedd før, men vi kan ofte hente det frem hvis vi konsentrerer oss om å huske. Det viktige med hjernen er likevel å trene fornuftig med den. Hjernen trenger minst like mye trening som alt annet i kroppen og det er derfor det er så utrolig viktig å tilføre den det den trenger av både problemløsning, ulike og varierte oppgaver, nylæring og riktig mat og mosjon. Men visste du at hjernen også trenger restitusjon?

 

Når vi sover rydder hjernen. Rydder og vasker. Derfor er det utrolig viktig å få nok søvn og hvile. Hvis ikke blir vi faktisk litt sprø, desorientert og forvirret. Å overbelaste hjernen er altså en svært dårlig ide. Derfor er det jo et tankekors at vi gjør vårt ytterste for å overbelaste denne utrolige mekanismen av og til.

Vi hører på musikk samtidig som tv står på. Vi omgir oss med støy i alle former og til og med når vi går turer for å finne roen setter vi på musikk i ørene sånn liksom for å roe ned. Nå er det selvsagt å dra det litt langt å påstå at det er skadelig med musikk på når vi skal finne roen, men noen ganger innimellom burde vi faktisk ta en timeout med fullstendig stillhet. Forskning viser at bare ti minutter med total stillhet gir hjernen muligheter til å få ryddet litt i rotet.

Selv så setter jeg av tid hver eneste dag til å sette øreplugger på, lukke øynene og bare være i lyden av stillhet. Det å kun høre eget hjerte slå, eller kjenne pulsslagene uten en lyd og være i total stillhet gjør noe med sansene våre. Prøv selv noen minutter daglig å se hva som skjer. Sett i plugger og ta gjerne et hørselvern utenpå det igjen, lukk øynene og bare lytt til absolutt stillhet. Det er faktisk bra for deg.

Ønsker dere alle en strålende fin kveld!

Trives du på jobben?

Reklame | Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Trives du på jobb?

 

Hei alle fine folk. Nå er det en stund siden jeg skrev her på bloggen. Mye å gjøre med firmaet og ellers har noe av skylden for det, samt at jeg ikke har vært like flink til å prioritere.

Siden sist har det vært mye å gjøre som nevnt. Øygarden Senter for Klinisk Hypnose som firmaet mitt heter, har vært en suksess for meg. Jeg har nok å gjøre og stortrives med å motivere, rettlede, behandle og hypnotisere folk til et bedre liv og en bedre hverdag. Jeg må si at jeg faktisk er litt overveldet over alle de fine tilbakemeldingene som jeg får. Jeg stortrives på denne jobben!

 

Og nettopp derfor ville jeg ta opp nettopp dette med å trives på jobb. Trives du på jobb?

 

Svært mange mennesker som har en jobb trives bare sånn passe, eller veldig dårlig på jobb. Og når vi vet at jobben vår er en av de aller viktigste arenaene i livet vårt, er det selvsagt utrolig viktig at vi trives. Det å mistrives på jobb kan faktisk være svært helseskadelig.

Jeg rettleder bedrifter og holder foredrag om hvor viktig trivsel på arbeidsplassen er gjennom Øygarden Senter for Klinisk Hypnose og det jeg ser ut i fra erfaringer er selvsagt at det er noen ting som klart går igjen for at folk mistrives på jobb.

 

En av de aller vanligste grunnene til mistrivsel på arbeidsplassen er utenforskap. Utenforskap enten det er en bevisst handling fra ens omgivelser eller det er en tilfeldig eller det er en konsekvens av organisatoriske tiltak som har gått feil, vil ikke bare gi deg som arbeidstaker potensielle helseskader, men det vil i høy grad påvirke bedriftens lønnsomhet og produktivitet. Hvorfor? Jo, det er selvsagt et enkelt og logisk svar på dette. Trivsel på jobb gir fornøyde medarbeidere, som igjen gir mer innsats og kreativitet i jobben og får en til å trekke seg ørlite granne lenger. Alle bedrifter, organisasjoner og andre arenaer som har ansatte vil profitere stort på å ha engasjerte og kreative medarbeidere.

Utenforskap i jobben kan altså være en av grunnene til at folk blir syk. Sykemeldinger gir bedriften din økte kostnader og medarbeidere som potensielt får livet ødelagt, familier går til grunne og det som verre er. Ingen er selvsagt tjent med en slik tilnærming til sine medarbeidere. Organisatoriske utfordringer handler ikke bare om lokalisasjon. La det være helt klart folkens, det å segregere sine medarbeidere i for stor grad, altså det å fysisk plassere dem alene eller på en slik måte at dem ikke treffer kollegaer i hverdagen, er en farlig organiseringsmodell. Selvsagt er det jo slik at det ofte er umulig å ha det på andre måter, men da er det likevel svært viktig å kunne ha faste møteplasser for alle så ofte som overhodet mulig.

Utfrysing og mistrivsel på grunn av personkonflikter i jobben, vil også være en hovedårsak til sykemeldinger og mistrivsel på jobb. Ledere som ikke evner eller av ulike grunner ikke klarer å ta tak i slike konflikter, vil få medarbeidere som ikke bidrar til utvikling, kreativitet og da også lønnsomhet eller produktivitet. Og svært ofte er det bare små justeringer som skal til for å løse slike personkonflikter. Det er i sannhet et tankekors.

 

Trives du på jobb?  Det finnes mange flere årsaker til at man ikke trives på arbeidsplassen sin, men altså en av de aller vanligste og kanskje også mest potensielt skadelige for både bedrift og enkeltmennesket, vil være utenforskap og utfrysing.

 

En annen viktig ting er den gamle gjengangeren urettferdighet.

Det å gå på jobb og føle seg urettferdig behandlet er en sur og forferdelig følelse. Svært mange som mistrives i jobben gjør det fordi de føler seg forbigått karrieremessig, føler seg mindre faglig verdsatt enn andre, spesielt der andre som ikke har erfaring og kompetanse blir foretrukket til viktige oppgaver fremfor en selv. Dette kan selvsagt ha ulike årsaker, men oftest er det den menneskelige egenskapen blant ledere som kalles «Jeg liker deg ikke så mye som den andre», som slår inn. En helt naturlig og menneskelig egenskap, men med alvorlige konsekvenser for både det totale arbeidsmiljøet og for enkeltmedarbeideres trivsel og vilje til å bidra til økt produksjon, lønnsomhet og kreativ utvikling av bedriften eller organisasjonen. Det kan selvsagt også ha med dine egne personlige egenskaper å gjøre, men også her har ledere et overordnet ansvar om å rettlede, styre og bidra til utvikling hos den enkelte medarbeider. Dette har også du selv som arbeidstaker et ansvar for å være med på og la deg rettlede til en bedre hverdag.

Det er selvsagt mange flere årsaker til at man mistrives på jobb, men disse er nok noen av de aller vanligste og med potensiale for å skape størst mulig ringvirkninger for enkeltpersoner, familier og selve bedriften eller organisasjonen. Det å ta tak i slike vansker og andre ting, er virkelig viktig for å kunne skape en arena for alle sine medarbeidere, der ulike personligheter og egenskaper får anledning til å bidra i positiv retning.

Som sagt så driver jeg ikke bare med hypnoterapi og behandling, men  også med foredragsvirksomhet og arbeidsplasstilrettelegging og arbeidshelse. Ønsker du å finne ut mer?

Sjekk gjerne ut nettsiden vår her.

 

 

 

Where your focus goes, your energy flows

 

Hei alle fine folk! Nå er det atter vår og 17 Mai er blitt til 18 Mai. Sommerfølelse, venner, utepils, glede latter, festivaler med en meters avstand, og mye annet moro skal prege dagene og ukene fremover. For noen. For noen er det nemlig ikke slik.

 

Noen vil se frem til enda en lysere årstid, der mørket og ensomheten preger dager som netter. For noen er det slik at forventningene om noe spennende og gledelig, er byttet ut med angst og depresjon. Angst for å måtte møte det som før var venner, kollegaer, familie eller whatever. Og en stor mørk overveldende tristhet fordi man ikke klarer å møte dem. En vond og negativ spiral nedover til dypeste mørke følelser.

 

Uansett hva man gjør så er det tilsynelatende ikke noe som kan ta vekk denne dype tristheten. Denne følelsen av ensomhet. Denne mangelen på sosial glede. Tilsynelatende.

 

For det finnes selvsagt løsninger. For mange vil det ta tid, men det finnes alltid en løsning. Det høres sikkert utrolig ut, og for noen bent frem irriterende når jeg sier det, for man har jo prøvd ALT!  Og INGENTING FUNKER!

Jeg sier ikke at det er lett på noen måte, men hvis man fortsetter å fortelle seg selv at alt er prøvd og ingenting virker, ja så blir det vel slik? Eller?

 

Et uttrykk jeg selv får mer lys av, er uttrykket

 

 “Where the focus goes, your energy flows”.

 

Og med dette menes selvsagt at det du fokuserer på blir det du bruker mest energi på. Så hvorfor ikke slutte å fortelle deg selv løgner om at du har prøvd alt? Det har du nemlig ikke. Det har ingen på denne jorden.

 

 Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal og bør fylle ditt mørke med mer lys, men jeg kan fortelle deg at det kan være lurt å legge vekk etablerte negative sannheter du har overbevist deg selv om. 

En vanlig slik “sannhet” er at INGEN liker deg.

Hva vet du om det? Har alle sagt det? Har du da snakket med alle som er rundt deg i norges land? Sannsynligvis ikke.

 

For mange er det jo et faktum at man blir og har blitt mobbet, mislikt, misforstått, fryst ut, oversett, forbigått, men derfra å påstå at INGEN liker en, det er å ta litt hardt i. Jeg har som du også møtt mange svært hyggelige mennesker i livet som ÅPENBART har likt meg. Det har GARANTERT du også.

 

Where your focus goes, your energy flows blir med ett mye viktigere hvis man innser at alt fælt i denne verden IKKE er din eller min feil. Og det faktum at alle mennesker inklusive deg selv gjør feil, gjør at vi mennesker faktisk er, ja nettopp, mennesker.

 

Husk på at for å kunne se litt lysere på hverdagen så ligger de beste løsningene inne i deg selv. Man må kanskje famle litt i mørket innimellom, men tilslutt så finner man en dimmer. Og da å slå på lyset ved å langsomt lyse opp ditt eget indre rom, er ofte det beste.

 

La denne nye dagen i dag bli en dag der lyset fra våren slippes inn i deg selv. Der fortidens mørke slipper taket. Kanskje kan du til og med begynne å smile litt, i det du fornemmer at livet er fylt med øyeblikk der du kontrollerer dimmeren i deg selv. Husk at where the focus goes, the energy flows!

 

Må man løpe?

lifemaze
Livstilsendring

Et stadig større fokus legges på løping som den ultimate treningsformen.

 

Særlig dukker det opp alle mulige varianter av intervalltrening, bakkeløping, løpeteknikker i overflod og mye annet innen kort og langdistanseløping.

 

La det være helt klart. Løping er og blir en av de aller beste treningsformene etter min mening. Ikke bare blir lunger, blodsirkulasjon og forflytning av livsviktig oksygen til hjerne og organer, positivt påvirket, men alle kroppens muskler får jobbe godt under en løpeøkt.

 

Men er det virkelig absolutt nødvendig å løpe for å trene godt nok?

 

Nei. Det er det absolutt ikke. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Først og fremst må vi avklare et par sentrale ting. Hva er det du vil, hva er det du kan, og hva er det du ønsker?

Det å svare på dette er nemlig avgjørende for hvordan du bør trene. 

 

For å ta spørsmålet hva er det du vil og hva er det du ønsker, først. Det er nemlig noe forskjell på dette. Det du vil er det som ligger nærmest realisten i deg og det du ønsker, vel det er mer det du håper skal kunne la seg gjøre. Hold deg til realisten i deg og la det andre bare være.

Alt for mange jager mål som de aldri kan oppnå.

 

Fokuser heller på hva du kan. Hvis hofter, rygg, knær eller andre ting av fysisk art gjør det vanskelig å løpe, ja så gir det ingen mening i å begynne med løping slik det presenteres overalt. Jeg er en stor tilhenger av sakteløping over lengre distanser, men jeg har da også løpt i mange år nå. Fortsatt kjenner jeg på gleden ved å gjøre dette.

 

Er du, eller skal du bli idrettsutøver? Løper du for moro skyld og helsegevinst? Har du et indre ønske om å løpe maraton fortere enn naboen?

 

Man bør avklare for seg selv hva det er som er ditt eget og realistiske mål. Det som er morsomt er at ved å sette i gang med laveste nivå, så vil du alltid få det ALLER VIKTIGSTE på plass først, nemlig GLEDEN av å være i bevegelse. Kjører du på med fullt trykk fra begynnelsen, ja så viser all erfaring at du kommer til å møte veggen.

 

Dette betyr i praksis at hvis målet er å bli idrettsutøver så bør du kanskje melde deg inn i en løpeklubb.

 

Hvis målet er helsegevinst, livsforlenging og glede, ja så bør du løpe så sakte som mulig.

 

Og du kan starte med å gå. Du kan til og med få gode helsegevinster uten å løpe i det hele tatt, men bare ved å gå lengre turer, eller korte raske turer i motbakke. Blir du andpusten, så har du fått helsegevinst. Det aller viktigste er å finne gleden i det å bevege seg ute. Jeg foreslår alltid å legge vekk musikk på øret og heller sanse, lytte, og filosofere over positive ting i livet mens man går.

 

Det er mye bedre for hjernens velvære og endringsprosesser som skjer, når man går eller løper uten musikk. Musikk på øret er forstyrrende når man sansestimulerer hjernen. Dette er kjente prinsipper i rehabilitering og nevrologisk permanent endring av hjernen. Hvorfor man i det hele tatt forsøker å gjøre alt man kan for å forstyrre endringsprosesser i hjernen ved å legge til uro der hjernen trenger ro, er for meg uforståelig.

 

Når endring og automatisering av gå og løpeturer er blitt en ny livsstil, etablert i dagliglivet ditt, ja da kan du om du vil legge til musikk på øret.  De fleste jeg snakker med har musikk på øret fordi det gjør at de ikke synes turene blir så kjedelige. Hvis man må ha musikk som stimuli for å unngå at aktiviteten blir kjedelig, ja da er vel muligens grunnlaget for glede i aktivitet ikke helt tilstede? Lær deg å nyte livet i saktefilm, sakteløping eller bare ved å gå lange turer der livets små og store lyder fyller deg med indre ro. Dette gir deg i tillegg en sekundærgevinst, nemlig stressreduksjon. Musikk kan du høre på når som helst.

 

Så ønsker du å komme igang med mer bevegelse, øke gleden av aktivitet og sanse selve livsgleden, ja så begynn med gåturer. Jo lengre jo bedre, men husk at langt for noen kan være 30 meter, mens for andre kan det være 30 kilometer. Gjør dette så ofte du har lyst. Ikke sett opp noe plan. Det vil sjeldent fungere, men sett heller opp en plan der du skal gå så ofte som du har lyst. På denne måten unngår du å ha dårlig samvittighet fordi planen gikk i vasken.

 

Og vær så snill med deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er gøy, bra og hvilke ruter du bør gå og løpe. Finn de veier, metoder, fart og avstander som passer deg. Ikke andre. Gå steder du ønsker å se. Gjør turen til en personlig gevinst for deg selv. Da skaffer du deg selv et godt grunnlag muskulært og mentalt for videre god drift av din egen kropp.

 

Ønsker dere alle en god tur!

 

Stresset? Det kan gjøre deg alvorlig syk!

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

 

Hei alle gode mennesker!

 

I dag tar jeg opp et tema som jeg brenner litt ekstra mye for, nemlig stress og stresskontroll.

 

La det være sagt med en gang. Det å være stresset er ikke uvanlig eller farlig. Det er faktisk slik at man trenger stress i hverdagen for å kunne prestere eller mer nøyaktig, ikke være helt flate. Det er ikke denne hverdagstresset som er skadelig for deg, men negativt stress over tid.

 

Negativt stress over tid kan føre til alvorlig sykdom. Dette er ikke en tilfeldig påstand,men et kjent faktum hvilket det ligger mye og god forskning bak. Likevel så går dette litt under radaren fordi stress er et noe dagligdags ord der de ulike gradene av stress litt blandet og på en måte utvannes. Da vet vi ikke helt hvor grensene går mellom “ufarlig stress” og farlig stress.

 

Stress utløser et hormon i kroppen som kalles Kortisol. Kortisol lages i binyrebarken. Produksjonen av dette som kalles stresshormonet, styres av et hormon fra hypofysen. Produksjonen er størst om morgenen, men kan TIDOBLES ved stress av psykisk eller fysisk art.

 

Stress over tid og i mengder slik vi ofte ser når man lider av psykiske sykdommer som angst og depresjon kan gi kroppen alvorlig sykdom. Det øker blant annet risikoen for alvorlig hjertesykdom. Også emosjonelt stress kan gi psykiske lidelser, eller også forverre og opprettholde eksisterende sykdom.

 

Høye nivåer av Kortisol kan måles flere år etter en traumatisk opplevelse og det er derfor svært viktig å få behandling av tidligere negative opplevelser av traumatisk art. Man trenger jo ikke å bære med seg gammelt stress slik at det som har vært også plager en i dag.

 

Så hva gjør man? Hvordan kvitte seg med stress?’

 

Det finnes hjelp å få. Den enkleste måten å redusere stress på er å lære seg pusteteknikker som kan brukes som øyeblikkelig hjelp.

 

Det å trekke pusten inn rolig og dypt, holde pusten noen sekunder for så og slippe rolig ut igjen, er en kjent metode for å fjerne stresset som er i ferd med å bygge seg opp. Repeter dette gjerne tre ganger etter hverandre. Allerede etter få øyeblikk vil du kunne kjenne en positiv forskjell.

 

Men altså, har du langvarig stress over tid så hjelper det ikke bare med pusteøvelser. Her må det kraftigere lut til. Å gå til en Hypnoterapeut med kompetanse innen stressmestring kan være en svært god løsning for mange. Hypnoterapi vil muligens for mange, fortone seg skummelt, alternativt og merkelig, men dette er altså helt trygt på alle mulige måter brukt av godkjente og kompetente terapeuter. Selv har jeg som hypnoterapeut både helsefaglig kompetanse som Ergoterapeut med videreutdanning innen nevrorehabilitering, og hypnoterapi utdanning som er godkjent av Helsedirektoratet, slik at du skal kunne motta terapi av meget høy faglig kvalitet.

 

Men, er dette en god måte å bekjempe langvarig uro og stress?

 

Ja. Det er det. Dette er ikke en tilfeldig påstand, men et faktum. Det å bruke teknikker for å bekjempe og kontrollere langvarig skadelig stress er viktig for å unngå å bli syk eller for å unngå å opprettholde høye nivåer av Kortisol i kroppen slik at man ikke blir bedre.

 

En annen kjent metode for å redusere stress er meditasjon. Meditasjon inneholder øvelser både gjennom pusteøvelser, men også avspenningsteknikker som gir kroppen ro. Da er det interessant å vite at hypnose også kan beskrives som noe som ligner meditasjon, bare at man får en mye sterkere og bedre effekt i form av kroppslig og mental ro og avspenning. Man kan si det slik at der meditasjon skraper i kroppens overflate med tanke på å være rolig, går hypnose i dybden. Sammen er disse ti formene for kroppslig ro og regulering av Kortisol, gull verdt.

Den tredje metoden som man gjerne kan vite noe om er også en metode som kanskje gir de fleste positive effekter i din bekjempelse av langvarig stress. Det er fysisk aktivitet. Ja alle burde jo trene, men det er nå engang slik at ikke alle er i stand til å trene av mange ulike grunner. Jeg synes det er på høy tid å fjerne ordet trening når vi snakker om helsemessig aktivitet. Bevegelsesvitenskap og aktivitetsvitenskap er egne felt innen helseforskning og der vi snakker om aktivitet, ja så er dette noe mer utvidet i sin grunnform enn bare det å trene. Aktivitet er alt vi gjør i hverdagen og vi snakker dermed om det jeg brenner mest for, nemlig hverdagsaktivitet. Det å kunne gjøre hverdagslige aktiviteter på en slik måte at du samtidig før store helsegevinster av det, gjør at du ikke trenger “trening”.

 

Endrer du måten du gjør daglige ting på ørlite grann, så kan du oppnå store helsemessige gevinster. Når du går til en livscoach og Hypnoterapeut som meg i Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, ja så er du sikret faglig høy kompetanse innen hverdagsaktivitet. Det er en grunn for at jeg har kalt bloggen min hverdagsaktiv, ha ha ha.

 

Et godt eksempel på hverdagsaktivitet som er med på å redusere stress, er det å bruke trapper hver dag. Dette har vi selvsagt hørt før, men visste du at du kan regulere trappegangen din i et utall av måter som hver for seg gir ulike resultat? Visste du at bare ved å endre måten du forserer en trapp på kan gå fra 10% helsegevinst til 90% helsegevinst? Som livs coach og terapeut kan jeg svært mye om dette feltet og jeg har mange års erfaring i å coache mennesker til endring. Det fine med dette er at det også reduserer farlig stress.

 

Som dere forstår så er jeg over gjennomsnittet opptatt av dette med hverdagsaktivitet og metoder for å kunne hjelpe folk til varige endringer i positiv retning. Endringer som kan gi deg STORE helsemessige gevinster uten å måtte ofre liv og lemmer i prosessen.

 

Over her har jeg vært såvidt innom ulike metoder for å bekjempe negativt og skadelig stress. Jeg har som terapeut og livscoach imidlertid mye mer krutt på lager og teknikker for å kombinere ovennevnte slik at akkurat du kan få dager som meg der stress er mer eller mindre et ukjent begrep, ja det har jeg altså både formell og erfaringsbasert kunnskap til å gi deg. Å nå i disse tider er det også fint å kunne vite at du trenger heller ikke stresse med å reise til mitt kontor fysisk, men ta timer og terapi over videolink eller per telefon. Jo mindre stress, jo bedre er det.

 

Ønsker dere alle en super helg!

 

Selvgjort er velgjort

 

Hei alle fine folk.

Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.

I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.

Men er vi egentlig noe bedre selv?

Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.

Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.

La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.

«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til».
Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)

Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.

Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?

En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?

Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?

Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.

Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?

Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…

Brent på bålet som heks!

 

Jeg er stolt. Stolt av opphavet mitt. I min direkte blodslinje ble Maren født en gang på 1600 tallet. Maren var antagelig veldig lik meg selv. Spekulasjon selvsagt, men la gå.

Maren var altså en litt merkelig skrue. Svært opptatt av rettferdighet og overdrevet snill. Så pass snill og opptatt av rettferdighet at det ble sett på som litt sært. Hun var i tillegg opptatt av natur og mennesker og kunnskap.

Sære folk har det med å bli misforstått. Passer ikke Maren inn i 1600 tallets lokalsamfunn, ja så betyr det med all sannsynlighet at der er store problemer i vente.

Maren likte godt å være for seg selv i oppveksten. Hun likte å gå turer, plukke molter, og observere det som skjedde i naturen. Hun var en vitebegjærlig ung dame. Måtte alltid finne løsninger på ulike ting. Grublet stadig over forbedringer og lærte seg svært mye om hvordan mennesker og natur fungerte i et helhetlig samspill. Hun hørte på det hun lærte på datidens skole, men fant vel egentlig ikke at det som sto i boken alltid stemte overens med det hun selv erfarte. Akk, hvor godt jeg kjenner meg igjen.

Maren vokste opp på Ekkerøy. Et lite fiskevær et stykke fra Vadsø. Det er også der jeg selv har mine røtter og mitt hjerte.

Det er nok kjærligheten til menneskene og til naturen, samt samspillet mellom dem som har gjort meg til samme nerd som Maren. En vitebegjærlig nerd som ikke nødvendigvis tar det som står skrevet for god fisk. Maren var nok samme type.

Men det var da langt farligere å vokse opp i 1600 tallets Ekkerøy enn i Bergen i moderne tid. Maren fikk etter hvert møte sine djevler. Men er forskjellene egentlig så store fra da til nå?

Maren var en lykkelig dame. Alltid blid og glad. Hun koste seg i naturen og hun slukte all kunnskap hun kom over for de tingene som interesserte henne. Men hun var altså litt for vitebegjærlig for en del av dem hun vokste opp med. Misunnelse var vanlig også den gang. Og hadde du kunnskap som ikke alle hadde, slik Maren hadde, ja så var det faktisk direkte farlig. Maren utfordret sin samtid ved å stille spørsmålstegn ved etablert kunnskap. Hun oppdaget tidlig at det ikke var riktig at mennesker skulle settes til dommer og bøddel over andre. Livet var ikke skrudd sammen slik, mente hun. Vi lever i et samspill og vi lever av å utvikle oss. Vi lever og utvikler oss ved å utfordre etablerte sannheter der vi enten finner at de er virkelige sannheter, eller om sannhetene egentlig er usannheter.

Farlige tanker for Maren. Og farlige tanker i dag?

Det gikk ikke lang tid før Maren ble engasjert i det å utfordre etablerte sannheter som hun selv hadde erfart ikke stemte med virkeligheten. Dette er fortsatt farlig i dag, men enda farligere var det for Maren. Misunnelse og sladder, oppdiktede historier og hat var det som møtte henne. Til slutt var det jo uungåelig at selve øvrigheten og de kristne overhodene fikk nyss om Maren fra Ekkerøy som ikke fulgte mainstream tenking. Hun hadde i realiteten ikke en eneste sjanse.

De som setter seg til dommer og bøddel over andre menneskers liv og tanker hadde mye makt i Marens samtid. Også i dag finner vi spor av denne type aktivitet, men selvsagt ikke med samme konsekvenser for nåtidens nytenkere som datidens. Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Svært mange som møter sin skjebne gjennom nåtidens religiøse sekter og samfunn, fryses ut. Utstøtes på grunn av annerledestenking. Dette vet vi som har kunnskap om det, vil føre til at mange blir syke. Alvorlig syke. Så syk at for noen vil døden komme som en befrielse. Bestemt av enkeltpersoner i samfunn som bedriver nøyaktig den samme strategien som i Marens samtid. Religiøse ledere i ulike samfunn som tolker og tror. Der frykt og forbannelse, utfrysing og psykisk vold brukes som våpen for makt og kontroll.

Maren ble innkalt til øvrigheten. Noen hadde hørt at hun hadde forbannet en fiskebåt til å nesten forlise. Maren bedyrte sin uskyld. Hun var som meg, glad i livet. Hun elsket å se morgenen våkne. Hun elsket å se natten bre sine mørke beskyttende vinger over dagen. Hun elsket livet, tiden og evigheten. Hun elsket sine få venner og hun elsket å være på fuglefjellet å prate med krykkjene. Hun elsket smaken av moltebær. Hun tenkte på alt hun elsket der hun sto og så utover den lille folkemengden som var møtt opp på Vardø. Hun kunne høre krykkjene rope farvel i det kristenmannen bar frem ild og satte fyr på bålet. Maren var ikke lenger.

Maren sine tanker lever videre i meg. Jeg vil for alltid være knyttet til denne modige kvinnen som ble brent på bålet for sine meninger og nytenkning. Som ble utsatt for urett av dem som mente at de hadde rett. Marens tanker og livsgnist ble sendt til himmelen som røyk fra et bål nøret av hat. Hat mot dem som tenker annerledes. Hat mot dem som bare vil vite hvorfor. Et hat mot dem som våger å gjøre ting annerledes. Hat mot nytenking.

Hadde Maren levd i dag så hadde hun nok også møtt de samme hatefulle dommere og bødler. Forskjellen er kun at i dag hadde bålet vært virtuelt. Bålet representerer utfrysing, utstøting og mobbing. Men dommerne og bødlene er de samme. De som lever for å beskytte sitt og sine egne tanker ved å påføre andre mennesker mobbing, psykisk vold, og feilinformasjon og som driver sine egne ut i kulden. For hva? For å kunne leve på et sett av gamle løgner? For å kunne være sikker på at endring ikke vil frata dem makt? For å knuse alt som er truende og nytt på grunn av egen frykt for det ukjente?

Jeg tenker på Marens samtid og min egen samtid. Er vi egentlig kommet noe lenger? Hvor mange virtuelle bål skal tennes i dagens samfunn før vi kan fylle utviklingen, livet og mennesket med kjærlighet?

Hvor mange nytenkere og kunnskapsnerder må brennes før ny og bedre kunnskap innebærer faktisk og praktisk nytenking og endring? Og dette i samspill med den verden, naturen og erfaringer som gjøres av et felleskap?  Ikke av enkeltindivider og små maktgrupper som i praksis er både dommer, bøddel og flammebærer til det som i dag er et virtuelt bål. Et symbolsk bål der alle dem som ikke alltid følger massene ender sine dager.

Jeg tenker på Maren i det jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg tenker på all litteratur og forskning jeg leser hver eneste dag året rundt. Jeg tenker på mine erfaringer i det jeg løper ut i verden, i naturen og i samspillet mellom mennesker, natur, erfaring og litteratur på så mange områder som jeg har lest meg opp på, studert, og funnet at samsvarer med helheten. Jeg tenker på Maren og hennes hjemsted. Vår felles plass der kjærligheten til helhetlig tenkning og en stadig søken etter ny kunnskap har for alltid bundet sammen to nerder i et evig bånd. Vi begge har kjent varmen fra bålet

Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Løp våren i møte!

 

Ahhh…Riktig god dag folkens! En spire av håp, lys og kjærlighet siger sakte, men sikkert inn i kroppen min. Vårlige toner fra småfugl sender velvære rett inn i et Koronaslitent og vintertungt hode.

 

Soloppgangen som møtte mine morgentrette øyne i dag, gav meg stressreduksjon og ro i sjelen. Løpe. Det skulle jeg jammen gjøre i dag også. Ikke sånn PT og slitsom løping der fokus er på egoet mitt. Nei, en type løping som fyller kropp og sjel med glede, ro, og energi. En type løping som fyller lungene med friskhet og hodet av glede.

 

Våren varmer opp igjen mine kroppslige og følelsesmessige frosne celler. Dette er livet på sitt aller beste. Våren får alt i meg og rundt meg til å våkne opp fra en vinterdvale jeg personlig godt kunne vært foruten. Som utpreget t skjorte mann, er jeg svært lite glad i kulde og mørketid. Dette henger selvsagt litt sammen med smerter i ledd og depressive tendenser når mørket får dominere dagene.

 

I dag snudde det for alvor. På min rolige og kontrollerte løpetur på 10 kilometer, fikk jeg nesten frysninger av fuglesang, solskinn, og sauebreking på småbrukene her vest i havet. Når solstrålene fikk blande seg med endorfiner, ja da tinte selv denne stive gamle kroppen.

 

Selvsagt så unner jeg jo alle andre denne opplevelsen, så nå oppfordrer jeg dere alle å ta en lang spasertur, løpetur eller en tur i skog og mark. Dette løfter humøret mye mer enn du aner. Og når du fokuserer på godt humør, ja så blir du i godt humør. Du blir det du velger å fokusere på!

 

Nyt dagene, livet og fuglesang! Nyt atter en ny vår og hverandre. Nyt kjærlighet og gi ditt bidrag til deg selv og dem rundt deg. Et bidrag i form av glede, varme og kjærlighet!

 

Ønsker dere en strålende dag!

 

Historier om livet

 

Eg er 52 år gammel. Det er i dag ikke spesielt gammel. Likevel har jeg nok opplevd mer enn de fleste på min egen alder. Jeg har erfart det meste i livet. Alt fra det mørkeste mørke til det gladeste av det glade. Eg har så utrolig mange historier at det innimellom føles litt flaut å fortelle om det til omverden. Fordi jeg føler at jeg ikke blir trodd om alt jeg har opplevd og erfart. Så da tier man stille. Men jeg har også et behov for å fortelle historier. Mine historier. Det var en av grunnene til at jeg startet denne bloggen. For å fortelle historier slik jeg husker dem og slik jeg har opplevd de hendelser i livet som har preget meg og gjort meg til den jeg er i dag. På godt og vondt.

Mine historier og opplevelser har på vondt fått lov å prege meg til å bli en ensom ulv. Denne sære typen som ingen helt liker, men når de blir kjent med meg tror jeg ville blitt overrasket over at jeg egentlig er en allright fyr. Når man sitter på historier om mobbing, utfrysing og urett, ja så preger det et menneske. Noen klarer å komme seg videre relativt uskadd, mens andre igjen sitter igjen med dype arr i sjelen og bortfall av tro på seg selv. Med knuste selvbilder, knust selvfølelse og en tro på at man aldri blir god nok eller likt av noen. Et produkt av hendelser og ord man fikk, og som man selv ikke kunne hindre eller styre. Det er vondt. Spesielt siden det kom fra ens egne.

Ser jeg meg selv utenifra så er det et menneske som har levd jeg ser. Jeg ser en som forsøker, men ikke klarer å være deltagende. Fordi troen på meg selv er ødelagt. Jeg ser en person som prøver å finne tilhørighet, men ikke helt får det til. Det er slik det er. Nok en historie skrives og om dette er en selvbiografisk fremstilling eller ikke, kan den lett passe til flere der ute. Kanskje akkurat deg? For hvis du er meg eller du er en som kjenner denne typen, ja så husk at det er ikke arroganse, overlegenhet, eller noe slikt, men historier. Historier som preger folk. Jeg har aldri vært typen som har sklidd gjennom livet på et bananskall. Jeg har for mange historier bak meg der jeg ikke engang hadde råd til en banan. Kanskje vi er flere som meg? Kanskje er det egentlig svært mange der ute som er lik dette? Da er det viktig å vite at det finnes et håp. Livet har ikke bare vonde historier. Det finnes et tonn med gode og fine historier som man kan hente frem.

De gode historiene drukner dessverre for ofte i de mindre gode. Noen av oss er såpass preget av hendelser i livet at vi ikke ser de gode historiene som faktisk er der. Det å finne dem frem krever endringstanker. Det å finne fremt til metoder for å endre er svært vanskelig når man ikke ser skogen for bare trær. Det skal tusen positive bekreftelser til for å oppveie for èn negativ. Da skjønner man at det er vanskelig. Men ikke umulig.

Jeg håper både du og jeg klarer å sammen skrive nye historier. Historier om tilhørighet, respekt og glede. Særlig tilhørighet. Jeg håper vi klarer, du og jeg sammen, å skrive historier som gløder av et lys som viser omverden hvem vi egentlig er. Allrighte mennesker som ikke vil noen vondt. Gode personer som bare ønsker å være med på laget. Ressurssterke og fine folk som alltid vil være der for dem med overvekt av vonde historier.

Denne påsken rekker jeg ut en ekstra hånd til alle der ute som av en eller annen grunn har falt av lasset. Som av ulike grunner og historier ikke lenger har tilhørighet og som er frosset ut av ulike samfunn, grupper og organisasjoner. Denne Påsken rekker jeg ut en hånd til alle dere som opplever dere mobbet, urettferdig behandlet og misforstått. En hånd til alle dere som ikke hører til noen steder, som er ensomme, fattige og preget av egne historier som har gitt dere manglende håp, styrke og selvtillit. Dere kan skape nye historier. Det er fullt mulig. Skremmende å begynne, men like fullt innen rekkevidde for alle. Start med å smile til omverden. Uansett reaksjon. Smilet ditt vil skrive nye historier til dem som mottar dem. Garantert vil du også få glede i hjertet.

Ønsker dere alle en fin påske!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top