Riddere av det runde bord

Litt om alt

Etter noen innlegg fra meg og følelsen av at flere er på vei, kan det være greit å fortelle litt om bakgrunnen for de ulike temaene jeg har og ønsker skrive om videre.

Gutten vår fikk diagnosen Asperger Syndrom våren 2017, 16 år gammel. I tillegg til Asperger har han også sterk sosialangst og OCD. Dette preger livet hans, og vårt eget, i så stor grad at det var best for alle, at jeg ble hjemme. En stund. Være tilstede fullt og helt, 24/7.

Jeg ønsker å skrive for en som ikke klarer å uttrykke seg så lett, men som har gitt meg den store og vanskelige oppgaven å snakke og forklare på vegne av. Andre ganger blir det bare løse tanker som trenger å samles litt.

Det blir lettere for meg å uttrykke meg mer konkret når jeg nå forteller litt om hvorfor. Det vil være tanker jeg vet eller tror kan være der hos gutten vår. Men alltid fra mitt ståsted.

 Å skrive hjelper, å få tilbakemeldinger og hjerter hjelper enda mer. Så da prøver jeg meg, til min store skrekk og andres begeistring (eller advarsel!) ;-), å trykke noen bokstaver ned på skjermen. Åpent og ærlig og så lenge jeg føler det kan hjelpe både meg og kanskje andre.

Litt etter litt kom behovet for å ytre noe, si noe og av og til skrike litt. Fortelle hvordan det kan være eller ikke være, å leve hverdagen sammen, i «ups and downs», først og fremst for min egen del.

Innleggene mine må ses, å leses som små og av og til litt store betraktninger på livet som leves. Med og uten begrensninger. Om det å være midt oppi det, men likevel på siden. Litt om tillit, ansvar og ydmykhet, både til de nærmeste og til de som er litt mer ute i den store verden.

Mange tanker som noen ganger er godt å se som bokstaver, og andre som etter en stund blir visket ut. Man tråkker i kjent og ukjent vann, dypt og uten bunn, men også på kjent og trygt underlag.

Som akkurat nå, men med håp, drømmer og ønsker om andre dager og tider.

Litt av hvert, kan man si

 

Å møte seg selv og andre viktige møter

Når livet er så vanskelig at man ikke klarer å formidle hvordan man har det, må man ta den lange veien. Man må først erfare, så vise gjennom handling, for så å stole på at andre klarer å snappe opp nyansene som gjør at livet er blitt så vanskelig.

Man ligger livet sitt i andres hender og ber om at deres evne til å se akkurat deg, er tilstede.

Man blir så avhengig, så utslettet av egen sykdom at det ikke er det minste rart å tenke svarte mørke tanker når kvelden nærmer seg. Man er mer enn litt utmattet etter dagens utfordringer og umuligheter. Angsten for at morgendagen skal bli lik, like svart, like vanskelig, like ensom, like dritt som de andre dagene, eller kan det være at det blir annerledes?

Ingen vet, for livet må leves for å få vite.

Man møter seg selv hver eneste dag uten å klare å feste blikket eller heve hodet. De samme tankene, noen ganger høye og tunge og andre ganger hvisker de i det fjerne. Oppedager og nededager er en enkel men god nok forklaring for oss som står utenfor. Vi forstår ordene, men ikke innholdet.

Vil du være bufferen min?

Tenk å få en slik oppgave. Så stor, så viktig, så utrolig vanskelig.

Være en buffer. En som ser. En som klarer å snappe opp nyansene som kan gjøre så ubotelig skade om de ikke blir stoppet, regulert eller omdirigert.

Oppgaven er trolig lite eller beskjedent beskrevet eller forklart noen steder. Man skal være seg selv, men i en annens ærend.

Avgjørelser må tas, svare ja, svare nei og samtidig forstå. Og stå for konsekvensene dette blir for en annen.

På ett eller annet tidspunkt føles det som man har gått ut av rollen man en gang hadde. Man har blitt noe mer, en del av et team som skal lage en plan. Oppgaven er gitt, ansvaret er tatt og et stort sukk av ydmykhet er godt plantet innerst i sjelen.

 

Vi hadde jo en plan!

Nå har det jo seg slik at flesteparten har en overordnet plan for familien sin og livet. Man følger som oftest strømmen og det som er «vanlig». Skole, fritid og arbeid er liksom pilarer som man fester de ulike valgene man har eller får.

Det kan ta lang tid før man klarer å løsrive seg fra den oppsatte planen,  når livet ikke går den «riktige» veien, den gjennomtenkte. Man kjemper imot og prøver alt i sin makt å jevne ut, justere og dirigere videre på en vei som ikke lenger er en vei. Å innse at planen ikke er planen lenger, DET er vanskelig!

 

«Vi har en plan, Egon!!»

Så blir det en ny plan. Ikke en svevende, flytende og enkel som man tenkte, men en plan som er skrevet, redigert, godkjent, vedtatt og stemplet. Den er utarbeidet av eksperter på hvert sitt område.  Planer som blir evaluert. Noen ganger fortløpende, noen ganger sjeldnere.

Alt blir så regulert, og det er på en måte godt. Det er flere som ser, regulerer, justerer og tar ansvar. Kloke hoder som sammen finner en ny måte, ser mer enn diagnosene.

Et helt apparat skal til for å drive et menneske som ikke klarer å drive seg selv. Et apparat som holder møter, treffes, snakker sammen og finner ut av hva de nye planene er og hvem som har ansvaret for at planen skal fungere. Vi er ikke lenger alene om det som skjer og ikke skjer. Og det er godt og vondt på samme tid, det er mye som skal slippes og overleveres til andres «bord».

Og noen ganger fungerer det, de kloke hodene driver en frem enten man vil eller ikke. Hindringene blir mindre enn de var, fordi andre gir deg rom til å utforske andre dører, andre måter å gjøre ting på, tenke på. Friheten til å komme med ideer og se at apparatet er uredd, et ønske om å prøve sammen med oss, vri og vende på etablerte rutiner fordi at det er bedre å begynne et annet sted. På en annen måte. Fordi vi snakker om et menneske som aldri vil bli lik til noen andre i hele verden, uansett diagnose.

 

Riddere av det runde bord

Fleksible, kloke hoder som ser muligheter i alt, istedenfor begrensninger. Som ser verdien i å høre på, og ligge til grunn det vi forteller.

Tålmodig sitter de alle, rundt det runde bord, og lytter til hverandre. De er eksperter valgt ut til å hjelpe. De lytter til oss. Vi er også eksperter, på vårt liv og våre utfordringer. Løsningene derimot, tar vi imot med åpne armer, for de er det ikke alltid vi har eller ser. Men å komme frem til den erkjennelsen, har vært en lang vei å gå. Og der er vi nok litt enda.

Vi som sikkert mange andre, skulle klare det selv. Vi forventet det, og trodde også det var forventet av oss. Vi måtte liksom bruke opp all kunnskapen vi hadde først, opparbeidet og tilegnet etter mange års arbeid innen helse og omsorg.

Å spørre om hjelp, var ikke det det samme som å si at vi ikke kunne jobben vår? Man klarte å hjelpe andre men ikke ens egne? Det var viktig å få frem at dette kunne vi noe om, dette jobbet vi med. En følelse av at vi ikke kunne feile, ikke kunne stille de feile spørsmålene eller glemme å stille viktige spørsmål, som var forventet ut fra hvem vi var og hva vi var.

Følelsen av å ikke strekke til, ikke klare å løse problemene eller gjennomføre det man skulle, gir et så stort slag i magen at man mister regelrett pusten. Uansett hva man gjør, så virker det ikke. Det MÅ jo være oss det er noe galt med, vår evne til å hjelpe vårt eget.

Så til slutt satt vi der, rundt det runde bord og klarte ikke lenger å være så opptatt av å si det som er riktig, vise for de andre at vi var på høyde med alle teorier, behandlinger og tiltak. Etter hvert kjente vi og forsto at de andre hadde de samme tankene, var like genuint opptatt av å finne løsninger. Uvanlige løsninger, og det liker vi! Uvanlige løsninger som ikke passer for alle men passer for oss. Etter hvert så ble alle som satt rundt bordet til riddere. Riddere av det runde bord. Reddende, bestemte og fokuserte mennesker som viste vei, når vi ikke klarte å gå først lenger.

For foreldre skal ikke være behandlere, skole skal ikke drive behandling og behandling kan ikke bare skje inne på et kontor. Vi vet alle at det likevel er slik det er, blir og må være, noen ganger. Noen ganger må man gå imot alle regler og teorier, for å klare å komme i gang. Komme i posisjon til å hjelpe og å få hjelp. Dra lasset sammen, der grensene for ansvar blir sømløst.

Jeg skrev litt tidligere om at sanger og gode tekster ofte blir en ventil, de klarer å finne ordene jeg ikke finner selv. De gir en mening og kan av og til gi meg noen svar. Bjørn Eidsvåg har utrolig mange fine tekster, tunge men enn så virkelige og nære.  Godt å høre på når man står og dirrer uten ord og mening.

 

 «Det einaste ho ønska seg, var en solskinnsdag, skyfri himmel»

Ja, det kan man jo si. Det ønsket har vi vel alle. Men livet blir fort veldig mye mer vanskelig, om man hele tiden skal ønske seg bort fra det som er, istedenfor å se «dritten i øya». Heve hode, møte blikket og være den man ønsker å være. Ja det er vanskelig, men ikke umulig.

Å komme til den anerkjennelsen at det er for tiden slik vi har det, at det er slik vi kommer til å ha det, er oppi alt en befriende tanke. Man slutter å jage etter noe som ikke nødvendigvis er der eller kommer til å komme. Man gir ikke opp, absolutt ikke. Man bare justerer, tilpasser og dirigerer hverdagen frem mot en ny måte å gjøre livet på. Andre planer, med et annet utgangspunkt. For lykken ligger ikke der ute, den ligger i oss selv.

 

Klem fra Merethe <3

#aspergers #mål #leve #tid #forståelse #empati #helsepersonell #uro #mentalt #mestring #sosialangst #ocd

En kroniker – en krønike!

Å bli varig syk er det ingen av oss som ønsker å bli, men mye kan man ikke ha kontroll over slik som arv og miljø. Vi kan likevel ofte være med på å påvirke ulike utfall av en sykdom eller lidelse ved enten å forbygge eller få en behandling som lindrer eller stagnerer utviklingen.

Om man har vært så uheldig å komme til det punkt at man er blitt kronisk syk av en eller annen årsak, ja da har man også fått en diagnose, eller flere. Helst flere.

Det kan gå mange år med utredninger, behandlinger, fremskritt og tilbakefall, gode og dårlige perioder. Man har etter hvert opparbeidet seg kunnskap og kompetanse på sin egen sykdom og helse ? man er blitt ekspert på seg selv.

Ofte har man i tillegg til dette blitt sin egen verste fiende. Man utvikler strategier og levesett som nødvendigvis ikke fremmer helse, men heller holder tilfriskning og bedring av helse tilbake.

I løpet av årene det har tatt og utredes, har man også kanskje utviklet tilleggsplager som angst, inaktivitet, høyt blodtrykk, dårlig kosthold, depresjon, bivirkninger av ulike medisiner osv. Man har en legejournal lik et oppslagsverk i ulike medisinske plager og lidelser – den blir en oversikt over historiske fakta i kronologisk rekkefølge – en krønike.

En er ikke lenger seg selv, men man defineres av sykdommene. Dagene blir brukt til å behandle, medisinere og kontrollere.

 

Å være syk – å ikke bli frisk

Opplevelsen av å være syk er høyst individuell. Noen gyver på, der andre ligger strak i 14 dager.

Noen blir ikke blir helt frisk igjen fordi plagene gir seg liksom ikke, de kan bli verre og til slutt så kan hverdagen og selve livet være snudd på hodet. Det man tidligere har klart, er nå vanskelig eller rett ut umulig. Ulike reaksjoner på å ikke fungere som før eller miste sine funksjoner, kan være voldsomme og vanskelige å akseptere både for den som blir syk og dem som er rundt. Sykdommen tar sakte og sikkert over hele ens liv og tilværelse. Blir altoppslukende og tilslutt det eneste man tenker på og snakker om. Det slitsomt både fysisk og psykisk.

 

Å være syk – og prøve å bli bedre

Det å være syk uansett hvilken grunn det er, er slitsomt både for den det gjelder og for ens nærmeste. I slike situasjoner er det svært lett å sammenligne seg med andre og sette seg mål om at det friske klarer skal en selv også klare. Ikke så veldig dumt å ha det slik kanskje, men når tiden går å man ikke når helt i mål så sniker det seg inn dårlig samvittighet for alt det man skulle og burde klart. I allefall i eget hode. Man ser ikke lenger alt det gode man gjør, men sammenligner seg stadig vekk med de som tilsynelatende klarer alt.

Trening er et slikt område. Man overøses i dag med bilder og eksempler på ulike mennesker som har klart å bli vellykket både med tanke på vekt og styrke. Med tanke på det å klare å komme seg til treningsstudio hver dag og stadig ta usannsynlige nye rekorder både innen styrke og kondisjon. Man sammenligner seg med dem og ser selvsagt også på kropper som ikke har et eneste gram fett noen steder og ser usannsynlige atletiske ut. Vanskelig å takle og enda vanskeligere å oppnå for svært mange, da nettopp ulike diagnoser gjør slik at man uansett stiller i en annen klasse enn dem som ikke har det så vanskelig eller som på ulikt sett er blitt frisk av sine ting.

Det er selvsagt mulig. Men hva med å slippe tak i det man ikke kan oppnå og heller fokusere på det man kan?

Kanskje man ikke lenger klarer å komme seg på trening hver dag? Spør deg selv om det egentlig er ønskelig? Vil du gå på trening hver dag? Vil du legge ned så mye arbeid for noe som kanskje blir for tungt for akkurat din kropp? Og finnes det treningsalternativer som likevel gir deg noe som er like bra?

Mange er lei seg for at de ikke klarer å trene hardt på treningsstudio slik de gjorde da de var i 20-30 årene og frisk. Likevel vasker de huset, går i trapper, henger opp klær, bretter klær går lange turer med hunden i skog og mark, handler og bærer handleposer og mye, mye annet. Hvis ikke det er trening så vet ikke jeg hva trening er!

Og hvis man regulerer disse aktivitetene noe, så kan dette bli like effektive som mange av øvelsene som man betaler for på treningsstudio.

Husvask på speed! Ta for eksempel badet. Ved å vaske badegulvet for hånd hvis man i forhold til diagnoser er i stand til det, med skrubb – så får armer og skuldre virkelig kjørt seg. Hvis man går opp trappene i huset og tar 2-3 trinn om gangen i steget så har man utfall, hvis man bærer handleposene med lett bøy i albuene og gjør noen bicepscurls på vei mot bilen så har man trening nesten hvor enn man snur seg. Gjør det beste og meste ut av daglige oppgaver å la fokuset bli på alt man klarer og ikke sammenlign deg med alt man ikke klarer. Aksepter at livet endres på ulikt vis og gjør det beste ut av det som eksisterer her og nå. Fokuser på helse, nytelse, det å leve, å være lykkelig med det som er i nuet. Ikke lev ditt liv som andre, men lev ditt liv som deg selv!

 

Å være syk – og godta forandring

Det er i sannhet ikke lett å tilpasse seg endring når man er syk. Det å godta for seg selv at livet kanskje for all tid er forandret kan oppleves som et totalt nederlag. Å godta sin nye situasjon eller på et tidspunkt akseptere at livet på enkelte områder er endret vil kunne være et første skritt mot et bedre liv. Som nevnt så er det ikke sikkert at man klarer å leve opp til hvordan ulike vellykkede mennesker fremstilles både i medier og i ulike sosiale forum/plattformer og at man derfor ofte ender opp med å få dårlig samvittighet.

Godta at livssituasjonen for tiden er endret og forsøk å se på endringen som muligheter og ikke begrensninger. Alvorlige diagnoser og tilstander må selvsagt behandles i henhold til gjeldende medisinske forløp, men man trenger ikke belastningen med å ikke strekke til og ha dårlig samvittighet i tillegg til dette.

Noen ganger kan man bedre sin livssituasjon bare ved å akseptere og lære å leve med, samt justere sine mål både kortsiktig og på lang sikt. Kanskje det ikke skal være mange mål som man må jage? Kanskje man kun har dette ene målet om å være mest mulig fornøyd å lykkelig resten av livet?

 

Å være syk – og leve livet

Oppsummert kan vi vel si at det å lære å akseptere livet og sin situasjon på en realistisk måte er noe som er bra. Legg vekk dårlig samvittighet fordi du som menneske er unik og har kvaliteter på ulikt vis og på ulike områder som ingen andre har. Vi er alle unike. Og forskjellige. Og heldigvis for det! Det er dette som gjør oss til mennesker til tross for diagnoser og ulike funksjonsnedsettelser. Lær å leve ditt eget liv og ikke strekk deg mot å likne andre. Fordi de er dem og du er du. Aksepter at andre klarer slik og slik og lev godt med at du ikke klarer alt lenger. Fordi du klarer andre ting! Du har andre kvaliteter som de ikke har. Kanskje du oppdager at dette egentlig er nok for å være lykkelig?

 

Mvh Hverdagsaktiv

#Hverdagsaktiv #asperger

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

Definisjonen på fysisk aktivitet kan være så mangt –  fra svette og pulsøkning –  til å være i bevegelse ut fra egne evner.

Man må kanskje skille mellom aktivitet og det å være i bevegelse. Begge to vil vise noe – men ut fra ens egen evne og forutsetning.

Tilrettelagt aktivitet er viktig for dem som trenger en trygg, forutsigbar og individuelt tilpasset hverdag. Da må den fysiske aktiviteten være tilrettelagt både ut fra psykisk og fysisk evne.

Det viktigste for noen, er å ha kontroll over det som skjer med kroppen og de omgivelsene de til en hver tid skal oppholde seg i.

Mange av de mekanismene som skjer i en kropp ved fysisk aktivitet som økt puls, svette, andpustenhet, smerter i musklene og følelsen av å bli sliten, er de samme mekanismene som inntreffer ved et angstanfall. Dette er viktig kunnskap å ha for den som skal hjelpe andre til aktivitet. Noen er mottagelig for å lære seg forskjellen på hvordan kroppen reagerer i ulike situasjoner og ut fra dette får man kontroll og kan stå i situasjonen på en god måte.

Andre klarer ikke å skille mellom følelsen i kroppen av å være i aktivitet og det som er følelsen av å få et angstanfall. Det er i slike situasjoner man må ha størst fokus på at personen skal ha følelsen av kontroll og avslutte en aktivitet FØR den fører til angstrelaterte følelser. MESTRING før EFFEKT!

 

Det er viktig å skille mellom tradisjonell angstbehandling der man blir eksponert for situasjoner som trigger angsten og den der du sammen med behandler jobber seg igjennom det som er vanskelig og angstmestring.

Gruppen jeg henviser til, er de som ikke klarer å gjøre seg nytte av en slik behandling – som ikke klarer å ta med seg lærdom fra en situasjon til en annen – de som har eksekutive vansker som gjør det vanskelig for eksempel å overføre lærte strategier fra en situasjon til en annen.

 

Terapeutisk tilnærming til økt bevegelse

Når man har dårlig erfaring eller vanskelige opplevelser knyttet til å være i fysisk aktivitet – blir det da veldig fort negativt å høre ord som trening, komme i form, tur osv. Det er i denne sammenhengen viktig å tenke en mer terapeutisk tilnærming der man bruker dagliglivets situasjoner og virke for alt det er verdt i forhold til å være i aktivitet og bevegelse.

Jeg har lyst til å bytte ordet aktivitet med bevegelse. Dette vil føles mer konkret, trygt og kjent. Bevege oss gjør vi jo hele tiden uten at det nødvendigvis gir en negativ assosiasjon.

Psykisk sykdom fører veldig ofte med seg inaktivitet, depresjon og veldig dårlig selvfølelse. Det blir en nedadgående spiral som er utrolig vanskelig for den det gjelder å komme seg ut av og ikke minst for dem som er pårørende og behandlere.

Psykisk sykdom som for eksempel ulike angst typer er en komorbid lidelse som ofte kommer i tillegg til fysisk sykdom eller andre lidelser og syndromer.

Komorbide lidelser kan defineres som samtidig tilstedeværelse av en eller flere psykiske lidelser eller somatiske tilstander utover hoveddiagnosen (www.helsebiblioteket.no).

Indre motivasjon

I noen tilfeller er det omgivelsene og tilnærmingen til personen som må individuelt tilrettelegges der personen selv ikke har de forutsetninger eller strategier som trengs til å gjøre seg nytte av ordinær tilnærming til å være i bevegelse.

Utgangspunktet må uansett baseres på en indre motivasjon der personen ser sammenhengen mellom det å være i bevegelse og en meningsfull opplevelse.

Å basere det å være i bevegelse på personlige interesser kan være en utrolig stor utfordring for dem som skal tilrettelegge for aktiviteten ? og her hjelper det på med en god porsjon fantasi. Det hjelper ikke bare å være en god faglig terapeut, man må også sette seg godt inn i personens interesse og utfordringer for å kunne bruke dette i sin tilnærming, og ikke minst kunne være troverdig og vise en genuin interesse i samtalen. Man må bygge en relasjon det går an å stole på.

Relasjonsbygging

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske ? trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning. Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og anderledelsheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk ? består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de fire veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser ? nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe…

-noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

Er så utrolig takknemlig! <3

Klem fra Merethe

 

 

#angstlidelser