Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

Definisjonen på fysisk aktivitet kan være så mangt –  fra svette og pulsøkning –  til å være i bevegelse ut fra egne evner.

Man må kanskje skille mellom aktivitet og det å være i bevegelse. Begge to vil vise noe – men ut fra ens egen evne og forutsetning.

Tilrettelagt aktivitet er viktig for dem som trenger en trygg, forutsigbar og individuelt tilpasset hverdag. Da må den fysiske aktiviteten være tilrettelagt både ut fra psykisk og fysisk evne.

Det viktigste for noen, er å ha kontroll over det som skjer med kroppen og de omgivelsene de til en hver tid skal oppholde seg i.

Mange av de mekanismene som skjer i en kropp ved fysisk aktivitet som økt puls, svette, andpustenhet, smerter i musklene og følelsen av å bli sliten, er de samme mekanismene som inntreffer ved et angstanfall. Dette er viktig kunnskap å ha for den som skal hjelpe andre til aktivitet. Noen er mottagelig for å lære seg forskjellen på hvordan kroppen reagerer i ulike situasjoner og ut fra dette får man kontroll og kan stå i situasjonen på en god måte.

Andre klarer ikke å skille mellom følelsen i kroppen av å være i aktivitet og det som er følelsen av å få et angstanfall. Det er i slike situasjoner man må ha størst fokus på at personen skal ha følelsen av kontroll og avslutte en aktivitet FØR den fører til angstrelaterte følelser. MESTRING før EFFEKT!

 

Det er viktig å skille mellom tradisjonell angstbehandling der man blir eksponert for situasjoner som trigger angsten og den der du sammen med behandler jobber seg igjennom det som er vanskelig og angstmestring.

Gruppen jeg henviser til, er de som ikke klarer å gjøre seg nytte av en slik behandling – som ikke klarer å ta med seg lærdom fra en situasjon til en annen – de som har eksekutive vansker som gjør det vanskelig for eksempel å overføre lærte strategier fra en situasjon til en annen.

 

Terapeutisk tilnærming til økt bevegelse

Når man har dårlig erfaring eller vanskelige opplevelser knyttet til å være i fysisk aktivitet – blir det da veldig fort negativt å høre ord som trening, komme i form, tur osv. Det er i denne sammenhengen viktig å tenke en mer terapeutisk tilnærming der man bruker dagliglivets situasjoner og virke for alt det er verdt i forhold til å være i aktivitet og bevegelse.

Jeg har lyst til å bytte ordet aktivitet med bevegelse. Dette vil føles mer konkret, trygt og kjent. Bevege oss gjør vi jo hele tiden uten at det nødvendigvis gir en negativ assosiasjon.

Psykisk sykdom fører veldig ofte med seg inaktivitet, depresjon og veldig dårlig selvfølelse. Det blir en nedadgående spiral som er utrolig vanskelig for den det gjelder å komme seg ut av og ikke minst for dem som er pårørende og behandlere.

Psykisk sykdom som for eksempel ulike angst typer er en komorbid lidelse som ofte kommer i tillegg til fysisk sykdom eller andre lidelser og syndromer.

Komorbide lidelser kan defineres som samtidig tilstedeværelse av en eller flere psykiske lidelser eller somatiske tilstander utover hoveddiagnosen (www.helsebiblioteket.no).

Indre motivasjon

I noen tilfeller er det omgivelsene og tilnærmingen til personen som må individuelt tilrettelegges der personen selv ikke har de forutsetninger eller strategier som trengs til å gjøre seg nytte av ordinær tilnærming til å være i bevegelse.

Utgangspunktet må uansett baseres på en indre motivasjon der personen ser sammenhengen mellom det å være i bevegelse og en meningsfull opplevelse.

Å basere det å være i bevegelse på personlige interesser kan være en utrolig stor utfordring for dem som skal tilrettelegge for aktiviteten ? og her hjelper det på med en god porsjon fantasi. Det hjelper ikke bare å være en god faglig terapeut, man må også sette seg godt inn i personens interesse og utfordringer for å kunne bruke dette i sin tilnærming, og ikke minst kunne være troverdig og vise en genuin interesse i samtalen. Man må bygge en relasjon det går an å stole på.

Relasjonsbygging

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske ? trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning. Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og anderledelsheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk ? består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de fire veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser ? nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe…

-noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

Er så utrolig takknemlig! <3

Klem fra Merethe

 

 

#angstlidelser

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg