Vekkerklokken ringer. Skoledag. En litt annerledes skoledag. Jeg står opp og lager litt kaffe, tutler rundt, rydder litt. De andre reiser i vei til jobb og skole. Men ikke meg og deg.
Jeg begynner å bråke litt, rydder litt bråkete kan man si. Ser til at døren er åpen opp til 2 etasje så jeg er sikker på at du hører meg. Vet du trenger tid for å våkne. Våkne på en god måte. Viktig, for i dag er det skoledag.
Etter hvert går jeg opp. Rolig og mild i stemmen. «God morgen». Svaret jeg får avgjør hvordan dagen blir. Tonefallet, lett eller tungt? Raskt eller stille? Du vet at det er skoledag, trenger ikke minne deg på det. Uroen for dagen har du hatt lenge. Den bygger seg opp enten du vil eller ikke. Ikke fordi du ikke liker skole, men det er så vanskelig å være klar, konsentrert, holde angsten borte, ha kontroll over situasjonen. Kontroll over deg selv.
Vi har hjemmeskole. Snart kommer læreren. Du finner frem oppgavene dine. Du gleder deg litt. Du har svart på spørsmålene. Kort. Svarer bare på det de spør om, men vi vet du kan så utrolig mye mer. Et leksikon!
Det ringer på døren. Vil du åpne? Nei, ikke i dag. Men det gjør ingenting, du åpnet forrige gang. Min tur i dag.
Blikket ditt borrer seg gjennom gulvet. Luggen henger over ansiktet ditt som et skjold. Enda ett.
De vanlige frasene blir sagt. Du liker ikke det. Småprat. Vanskelig å vite hva man skal si. Orker ikke spørre om vær og vind. Bedre å se ut vinduet selv. Kaldt i dag! Blåser det ute? Var det glatt på veien?
Ja! Ja! Ja! Bli ferdige! Ikke noe snikksnakk, la oss sette i gang!
Boken din ligger klar på bordet og venter på å bli lest.
Læreren spør, ser på deg og venter på svaret. Du ser ned, og svarer. Kort og litt tomt.
«Hvordan har du det?» «Var det vanskelige oppgaver?» «Hva har du gjort på siden sist?»
Altfor stort! Altfor mye! Klarer ikke å fortelle alt som har skjedd siden sist. Klarer ikke å fortelle om følelser, for de er jo så mange, alle veier!
Jeg ser at du begynner å stresse. Begynner å gni på tommelen, søker blikket mitt. Jeg tar litt over. Sånn som jeg pleier når jeg ser at det stopper opp, ser det er like før du gir opp og eneste utvei er å gå.
Det er derfor jeg sitter der. I sofaen. Ikke fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Sitter å strikker. Vet at du søker blikket mitt, innimellom. Gir deg blikket, for å gi deg trygghet til å klare å sitte litt. Og inni mellom gjør jeg det ikke. Når jeg hører at samtalen mellom dere to er fin.
Jeg vet hva som kan trigge deg til å bli engasjert. Vet hvilke knapper som kan trykkes på, og når. Det er en hårfin balanse mellom å støtte deg i samtalen og å trekke meg når jeg skal. Ingen andre enn de som vet hvorfor, kan skjønne dynamikken som skjer. Når vi sitter der. Vi blir et team, meg og læreren. Og du.
Plutselig treffer vi! Med et spørsmål om spill, favoritt tv-serien eller PC.
Blikket ditt løftes, du stryker luggen din bort, kremter litt og begynner. Ryggen blir rak, du «glemmer» å søke blikket mitt. Du svarer ikke lenger kort. Du forteller. Detaljert. På både inn og ut pust. Flere spørsmål. Flere svar.
Med ett er ikke det lenger bare korte svar på spørsmålene fra læreren, men også mer. Du gir mer. Historien blir fortalt, spontant og med eget driv. Spørsmålene blir færre, det er ikke nødvendig lenger. Vi fant knappen.
Så er du ferdig. Sliten. Utslitt. Tørr i munnen etter å ha fortalt om så mye. Vi puster litt ut vi og. Blikket ditt søker meg og jeg nikker. Du reiser deg, hode blir bøyd igjen og ryggen krummes. Du går opp og lukker døren etter deg. Tilbake sitter vi, læreren og jeg og vet vi har fått være med på noe stort. Stort for oss som har sett deg når du ikke har klart noe, når angsten har lammet alt. Til og med pusten.
Stort. Enda ett skritt opp.
Vi småprater litt, jeg og læreren. Planlegger neste skoledag, avtaler tid. 1 uke til neste gang. Nye oppgaver.
Igjen blir det stille i huset. Rydder bort kaffekoppene. Går bort til trappen. Vet at du har lagt deg, utslitt. Tung pust bekrefter det. Du har sovnet.
Jeg lukker øynene i noen sekunder og håper så inderlig at du kjenner seieren. At du klarer å se det like stort som oss. At veien til målet vårt, er gått 1 skritt lenger i dag. At kreftene dine i dag er blitt brukt til noe stort. Selv om kroppen din stritter imot.
Denne kampen skal vi vinne, sammen!
Mvh Merethe
#skole #asperger #autisme #læring #særinteresser #skoledagen #undervisning #angst #stress #uro
