Noen trenger skilting, selv i kjent terreng

Du synker ned i sofaen, og ser tomt foran deg. Hva skjedde nå?

En rolig dag, med hverdagslige begivenheter svinner hen. Dagen har den samme følelsen som dagen før, og før og før. Avtaler ble gjort, og brutt. Det er ikke noe nytt, for det er som oftest angsten som styrer og bestemmer over avtalene.

Men ut fra intet, dundrer det noe inn i roligheten. Utløst av hva? Et sinne, et rop om håpløshet og en følelse av en så stor og overveldende uro, at den eneste løsningen din er å reagere, protestere og utagere.

Hadde du bare sagt i fra før, tenker jeg, men det blir jo ikke helt riktig. Det er jo det som er så vanskelig. Ingen varsellamper. Ingen «pop-up» som sier at nå nærmer det seg meltdown. Ingen brannmur som hindrer at livet trenger i gjennom.

For det er jo selve livet som blir for mye. Små uoverkommelige nyanser som ligger seg lydløst oppå hverandre. Stille, vel viten om at det vil snart bli for mye.

Struktur og forutsigbarhet, blir til uoverkommelige hindre, for struktur og forutsigbarhet går ikke sammen med å ha en dårlig dag. Ikke når den først er blitt dårlig. Planen på kjøleskapet blir fienden, den som skal hjelpe å få kontroll, gjør dagen umulig før den er begynt.

Snikende ligger oppgavene seg i lag, på lag, på lag. Ingen merker at det hoper seg opp, ikke en selv engang. For hverdagen skal se ut på en spesiell måte, den må se make ut til det som står på planen. For det er jo planen. Men jeg er jo så sliten, så sliten i hode! Det trykker og surrer og gjør meg helt lam. Du sier: «I dag er hjernen helt bortkastet», og jeg forstår.

 

Riktig medisin, men til feil tid

De lærdes lære forteller om struktur, forutsigbarhet og aktivitet. Så lenge man driver det lenge nok; repetisjonene, avtalene, treningen, aktivitetene, så vil det bli bedre. Sier vi. Tror vi på. Vi vet hva som er best, vi som har lest de lærdes bøker. Men når forsøk etter forsøk feiler, ingenting virker og du stanger med hode og knyttede never mot veggen, hva da?

Da må man snu. Være tøff nok å stoppe med det man gjør. Tørre å ta utradisjonelle valg. Søke mot det som er enklere, for deg. Hjernen er sliten, utslitt. Systemet holder på å slå seg av, den finner ingen annen løsning.

Da må man komme til den anerkjennelse om å snu, nytt kapittel, bytte bok med andre briller.

Så mange vanskelige oppgaver det er i å sørge for sitt eget beste?

Når hjernen er fylt til randen, når den ikke har plass til mer. Toleransen for nyanser, uvesentligheter og flisespikkeri blir mikroskopisk liten.

 

Planer går i vasken og man må til med en helt ny plan, en plan man aldri har tenkt på før og ikke har gjort før. Usikkerheten og krisen stiger i takt med katastrofetanker. Du er på vei til stupet, og angsten skubber deg i ryggen, til slutt så klarer du ikke å holde deg oppreist lenger, føttene klarer ikke å bære.

 

Sånn blir det av og til, men noen ganger er det lurt å gjøre noe rart.

 

Noen ganger er det lurt med rart

Her står vi da, meg og deg på tur. Ingen jakke eller sko. Ingen sekk på ryggen eller beskjed om hvor vi skal. Vi har forberedt oss godt. Minst i 3 dager. Vi har snakket planlagt og vurdert risiko og fordeler. Vi har til og med sjekket været. Forventningen stiger mens vi venter på at vi er klar, til å gå. Til å bestige toppen av topper, denne uken. Det er om å gjøre å ikke trå feil, gjøre noe som setter oppdraget i fare.

Så her står vi. Utenfor døren med hånden trygt på dørhåndtaket. Trekker pusten godt ned i lungene. Nyter den kalde luften som tar plassen til den gamle innestengte pusten. Vi ser forsiktig på hverandre og smiler. Ler litt. For det er jo litt rart å gå på tur på sin egen trapp.

Så går vi inn igjen fra trappen, vel viten om at vi har gjort noe godt, litt rart men veldig stort. For i dag var dette stort nok. I morgen? Da skal vi kanskje hente posten.

 

Kan man gi hjelp til noen, selv om de klarer det selv?

Livredd for å gjøre deg en bjørnetjeneste. For å ta over for mye. For jeg ser jo at du ikke orker, men jeg vet du klarer. Det har du jo gjort før. Men ikke så mye nå. Derfor. Derfor gjør jeg det. Derfor hjelper jeg deg med ting som jeg vet du klarer selv. Jeg burde ikke være redd for det, redd for å ta fra deg selvstendighet. Den må komme senere, når du har fler oppe dager enn nede dager. Når lysten og orken gjør at du selv vil prøve. Nå skal du bare ta litt imot, hvile kaoset ditt. For kanskje risikoen ved å hjelpe for mye, er mindre enn risikoen for å hjelpe for lite.

For noen trenger skilting, selv i kjent terreng.

Klem Merethe ❤

 #asperger #autisme

 

Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter. Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser. Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max! Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Posts created 729

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top