Når fremtiden ingen ende vil ta

 

Små tanker på vegne av 

Den ligger der som en utydelig tåke. Fremtiden. Hva vil den bringe? Er det jeg som skal komme til den eller er det den som skal komme til meg? Og når kommer den egentlig?

Hva om jeg ikke klarer å se så langt? Hva om dagen i dag er nok. Og det samme med den som kommer i morgen. Ingen fortsettelse. Ingen sammenheng. Det begynner bare om igjen. Hver eneste dag.

Håpet om å bli bedre på en dag som denne, er der ikke. Store spørsmål om fremtiden, forklaringer om at «små ting, blir til sammen noe stort».

Hver eneste lille seier er med på å styrke meg. Sier de. Sier de som ikke har mine tanker og meninger. Jeg klarer virkelig ikke å fatte hvordan noen kan si det, mene det når jeg ikke føler det!

«Hva om jeg ikke vil jobbe, da!» Desperat slenger du det ut. Provoserende og konfronterende. Sta og bestemt. Ingenting kan endre det. Du har bestemt at tankene dine er den fulle og hele sannhet.

Jeg vet. Jeg vet hva som ligger bak. Den forbannede angsten. Usikkerheten som blir et enormt intetsigende teppe som kveler alt i sin vei. Lys, varme, glimt. Alt blir kvelt ned i det samme hullet. Der du tror du hører hjemme. Der følelsene dine er. Der finner du deg selv. Som oftest.

 

Så sitter jeg der og ser på deg. Tenker at noen andre må gi meg de riktige ordene. For hvilke ord skulle du ha valgt om du fikk velge? Og det ordet du valgte hadde en slik kraft at det kunne helbrede den som hørte etter? Hvilket ord skal man si, når ingen ord er kraftfulle nok til å løfte, reise eller helbrede? Hva gjør du da?

Tomt ser du. Fremover. Fremtiden er der. Et sted. Hadde du bare trodd på den. Hadde du bare trodd at den kan gjøre deg godt. At alt du gjør nå er med på å forme den.

Det betyr også at om du velger å ikke gjøre noe, eller om du ikke har et valg, ja da blir fremtiden som følelsene dine. Mørke, tunge og vanskelige å bære.

Gi meg heller ett tonn med stein. Heller den tyngste børen en mann kan bære og enda litt til. Bare jeg slipper å bære følelsene mine.

Bære framtiden min, som akkurat nå ingen ende vil ta.

 

Mvh Merethe

#angst #jobb #fremtiden #autisme #aspergers #bekymringer #tanker #følelser #helse #skolehverdag #hverdagsaktivitet

2 kommentarer
    1. Godt spørsmål. Fremtiden er det ingen som kjenner. Fremtiden kan sannsynlighetsberegnes og hvor sannsynlig det er at den har en ende vet ikke verken du eller jeg. 🙂 takk for fin kommentar Anonym:

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg