Husker du hvem du var, før angsten tok deg? Tok deg, kverket alt av det lille livet du hadde bygget opp. Livet vi trodde vi hadde klart å mure, bygge og tilrettelegge for deg, slik du var, slik du trengte, slik du fungerte.
For et svik! For et svik det er. Denne svikefulle angsten. Leder en til de uvirkelige, det usanne, det oppdiktede. Ikke en eneste ting ved den er sann, riktig eller logisk. Ikke noe godt har den i tankene, der den entrer en som en parasitt som nærer av vertens liv bare for å gjøre den svak. Så svak at den får det fulle og hele herredømme. Angsten blir sakte, men å så sikkert det sanne, det riktige, det logiske. Den blir livet.
Utenfor står jeg og hamrer løs på stengselet. Forbanner styrken til angsten og forbanner min egen svakhet. Klarer ikke trenge gjennom. Lusker rundt som en ulv, prøver å finne en åpning. En tid, der jeg kan komme gjennom. Gang på gang stanger jeg mot stengslene.
Noen dager står angsten fremfor meg, i din skikkelse og tror den kan overskygge deg. Tror at den kan gjemme deg, slik at jeg bare ser angsten og ikke deg. Den provoserer, irriterer og krever, i din skikkelse. BRING IT ON!!
Du forandrer deg, du gir etter, kan ikke annet. Jeget ditt forsvinner inn i mørket, du klorer deg fast og skriker mens skyggene omringer deg. Kraften blir sugd ut av deg som en Desperant fra Harry Potter.
En Desperant er en fryktelig skikkelse som ikke skiller venn eller fiende. Som suger ut kraften og nærer på sine ofre. Som angsten.
Mange gode stunder i sofakroken, i pausene, i roen. Der sitter vi. Kikker på Harry Potter. Film etter film.
Jeg sitter og ønsker at den verdenen var virkelig. At trolldom kunne reparere og gjøre godt igjen. Beskytte.
Beskytte deg fra Desperantene. Jeg kunne brukt magi. Magi til å redde deg, sånn som Harry Potter gjør.
Jeg ville valgt Skytsvergeformelen. En positiv kraft som skulle blitt et skjold rundt deg så Desperantene kunne næret av den, istedenfor deg.
Og den skulle virke. Den skulle virke fordi du skulle tenke på et minne, ikke et hvilket som helst minne, men et veldig sterkt og godt minne. Latt det fylle deg opp, fortape deg i det, mens jeg ropte av all min styrke «FORVENTO VERGUM!!!».
Så skulle Desperanten blitt forvandlet til det gode. Det beste minne du kunne tenke deg.
Og så. Så skulle det vært over. Borte. Ikke et spor, ikke et arr. Ingenting.
En ny vår, morgen og verden skulle vist seg foran deg og du skulle ikke trengt å huske på alt det vonde. Du så deg aldri tilbake, bare til de gode minnene.
Du skulle husket hvem du var, før angsten tok deg.
Klem Merethe
#autisme #asperger #harrypotter #angst #psykiskhelse #minner #helse #følelser #psykisk #film #magi #trolldom
