Mange har sagt og mange mener mangt om det å sitte inne å game og spille og ikke bedrive allslags andre aktiviteter. Jeg vil i dagens innlegg her på bloggen forsøke å nyansere dette temaet som tidvis både kan irritere og provosere, men også gi glede og muligheter til enkelte.
La meg først få avklare et par ting om hva jeg selv mener om inaktivitet og mangel på fysisk fostring i samfunnet sånn generelt. La det ikke være tvil om at mangelen på aktivitet og fysisk fostring er kilde til mange samfunnsproblemer og personlige utfordringer med hensyn til sykdommer og livsstilsproblematikk.
La meg være like klar på at forebyggende tiltak må satses på helt fra barn er små og gjennom hele livet. Dette er nødvendig for å klare å møte fremtidens utfordringer innen helse.
Dette alle sitt ansvar. Også den enkeltes eget ansvar, men samfunnet har etter min oppfatning et stort ansvar for å drive med helsefremmende og forebyggende tiltak i enda større grad enn i dag. Det må legges til rette for økte aktivitetsmuligheter fra barnehagealder og til seniorer i samfunnet. Det må i tillegg legges til rette for at kunnskap om aktivitet og kosthold gjøres i skole og i helsetjenester i enda større grad i fremtiden, men det er også like viktig å kunne evne å se individene i fremtiden samt å evne å ta vare på ulikhetene i hvert enkelt individ gjennom å skimte nyansene som jo finnes i hvert enkelt menneske.
Så er det dette med nyansene, da.
Hvis vi hadde sett inn i fremtiden kunne man kanskje forutse at livsstilssykdommer ikke eksisterte lenger. Men realiteten er at dette nok dessverre er utopi. Det vil nok alltid eksistere en andel av befolkningen med aktivitetsutfordringer knyttet til livstil og inaktivitet.
Men dette betyr vel ikke at vi bare skal gi opp å gjøre noe med problemene?
Og jeg vil antyde at en del av problemene skyldes hvordan vi som voksne står frem som rollemodeller og hvordan vi ser på inaktivitet hos våre barn. Og ikke minst hvordan vi selv kan være med å påvirke våre omgivelser til økt aktivitet.
Det vi gjør som voksne vil altså være med å påvirke hvordan våre omgivelser utvikler seg. Hvordan man kan selv være forbilder er svært viktig i kampen mot en negativ livsstil.
Så var det det med å forsøke å forstå.
Ungdom har vel alltid vært i ulike faser og i opposisjon til sine foreldre i større eller mindre grad. Vi som foreldre vet dette godt. Hvordan vi velger å agere mot dette kan ha avgjørende betydning for aktivitet og deltakelse i fremtiden for våre unge.
Så stå opp å vær så gode rollemodeller som mulig gjennom eksempelets makt, altså det du gjør vil barna også med stor sannsynlighet også gjøre.
Men det er også viktig å holde et fokus på endringer i generasjonene. Spesielt vil jeg i dag nevne dette med gaming da jeg vet at mange foreldre er oppgitt over podene som ikke gjør annet enn å spille. Tilsynelatende i alle fall.
Hvis dette ligger så langt i fra det du som voksen kan forstå og akseptere så synes jeg man skal tenke nøye igjennom hva det egentlig en del av disse unge gjør og hvorfor de gjør det.
Endring begynner alltid med en forståelse i eget hode først. Og for å endre noe må man forstå hvorfor ting er slik det er.
Hvorfor spiller man i stedet for å løpe ut på fjelltur eller spille fotball med venner, eller løpe, sykle og alt annet du selv synes var fantastisk da du var på samme alder?
Hvorfor sitter man inne med headsettet på og snakker med venner over hele verden i stedet for å gå ut å møte dem i real life slik du selv måtte gjøre da du var ung? Jeg husker det så vel selv. Jeg måtte løpe gjennom snø og sludd flere kilometer i oppoverbakke for å komme meg til kameratene mine. Dette var før mobiltelefonens tidsalder, men du og du så moro vi hadde det! Og ikke å forglemme hvor god form vi var i!
Ja, det var tider det!
Eller?
Man må kanskje endre sitt eget bilde på hvordan ungdommen i dag har det kontra hvordan vi selv hadde det den gang? Den gangen var det selvsagt ingen bønn om vi skulle på trening. Far i huset digget fotball og da måtte dette leves ut gjennom barna. Her var det potensial til å bli den nye Kniksen eller noe slikt. Og det var da så ufattelig sunt! La gå at poden heller ville være inne å leke med lego fordi han drømte om å bli ingeniør! Nei her kom trening først koste hva det koste ville!
Når man velger å presse eller overmotivere til ulike fysiske aktiviteter så bør man ikke ta utgangspunkt i egne gamle erfaringer, men heller finne ut hva de unge ønsker. Ungdom som sitter inne og spiller i dag er ikke nødvendigvis late slabbedasker og inne i en ond sirkel av inaktivitet. Ungdom i dag er for det meste svært bevisst på hva de vil og med et syn og verdensbilde som ofte overgår oss voksne på en måte som er langt mer fremme enn vi selv var på samme alder.
La dem sitte inne å spille! La dem bygge sine sosiale nettverk fra datamaskinen selv om det er vanskelig for oss å forstå at dette kan være sunt! La dem få frihet til å vokse inn i en verden som ser helt annerledes ut enn den verden vi selv vokste opp med! Min erfaring med dette er at hvis de får denne friheten til å leve i sine digitale sosiale nettverk selvsagt med et utgangspunkt der voksne skal og bør sette de grenser som er nødvendige og fornuftige. Men ikke tving dem vekk fra dette fordi du selv ikke liker det. Da er faren tilstede for at du vil skape en enda større motstand mot andre aktiviteter.
Husk at vi var sannelig ikke mye fornuftige når vi selv vokste opp og ungdom i dag er vel kanskje tidenes sunneste generasjon der fysisk fostring og aktive sunne interesser er i fokus.
Så vil det alltid være noen som gjør for mye av gaming og inaktivitet. Har man da spurt seg om det kan være andre ting enn kjedsomhet og «latskap» som ligger bak? Har man tenkt over at det kan ligge sosiale, psykiske, eller andre underforliggende årsaker bak og kanskje man heller skal ta tak i dette i stedet for å riste oppgitt på hode over all spillingen?
Kanskje det å vise sin motstand og oppgitthet til den unge kan være med å ligge et visst press på det å være aktiv også? I en negativ retning? Her bør man kanskje være varsom med hvordan man som rollemodell er?
Kroppspress er det nok av i samfunnet generelt, men må vi bevisst eller underbevisst gi dem et press på å være i aktivitet i tillegg? Passer vi på hva og hvordan vi sier ting som kan trigge motstand og fremme opposisjon mot alt som har med fysisk aktivitet å gjøre?
Jeg synes det er på sin plass å nevne at noen unge, og stadig flere driver med såkalt e-sport. Man sitter altså og deltar i ulike spill, i beinhard konkurranse med andre over hele verden. Og la meg bare si at dette er i sannhet en utholdenhetsøvelse. For å hevde seg i toppen MÅ man være i god form både fysisk og psykisk. Kan det være at man kan motivere til økt aktivitet ved å spille på lag med de unge i stedet for konsekvent være uenig i alt de gjør som ikke passer vår oppfatning av hva som er fysisk aktivitet?
Kan det være at ungdommen overhodet ikke ønsker eller har interesse av å drive med sport eller annet som man selv ville ønsket at de skulle drive med?
Mitt forslag er å ta ungdommens parti. Vær der for ungdommen din og vis oppriktig interesse for det de driver med. Vis dem hva du selv liker å hvordan du selv ønsker å komme i form og vær gode rollemodeller uten å «tvinge» dem med på alt du vil og som ikke nødvendigvis de selv vil.
Min erfaring er at de da selv velger de sunneste valgene når det er tid for det.
Da vil på et tidspunkt inaktivitetspillet være game over og livet vil være game on!
Mvh Hverdagsaktiv
#aktivitet #gaming #helsefremmende #forebygging #asperger
