Kategori: Tanker rundt autisme

 

 

Husker du hvem du var, før angsten tok deg? Tok deg, kverket alt av det lille livet du hadde bygget opp. Livet vi trodde vi hadde klart å mure, bygge og tilrettelegge for deg, slik du var, slik du trengte, slik du fungerte.

For et svik! For et svik det er. Denne svikefulle angsten. Leder en til de uvirkelige, det usanne, det oppdiktede. Ikke en eneste ting ved den er sann, riktig eller logisk. Ikke noe godt har den i tankene, der den entrer en som en parasitt som nærer av vertens liv bare for å gjøre den svak. Så svak at den får det fulle og hele herredømme. Angsten blir sakte, men å så sikkert det sanne, det riktige, det logiske. Den blir livet.

Utenfor står jeg og hamrer løs på stengselet. Forbanner styrken til angsten og forbanner min egen svakhet. Klarer ikke trenge gjennom. Lusker rundt som en ulv, prøver å finne en åpning. En tid, der jeg kan komme gjennom. Gang på gang stanger jeg mot stengslene.

Noen dager står angsten fremfor meg, i din skikkelse og tror den kan overskygge deg. Tror at den kan gjemme deg, slik at jeg bare ser angsten og ikke deg. Den provoserer, irriterer og krever, i din skikkelse. BRING IT ON!!

Du forandrer deg, du gir etter, kan ikke annet. Jeget ditt forsvinner inn i mørket, du klorer deg fast og skriker mens skyggene omringer deg. Kraften blir sugd ut av deg som en Desperant fra Harry Potter.

En Desperant er en fryktelig skikkelse som ikke skiller venn eller fiende. Som suger ut kraften og nærer på sine ofre. Som angsten.

Mange gode stunder i sofakroken, i pausene, i roen. Der sitter vi. Kikker på Harry Potter. Film etter film.

Jeg sitter og ønsker at den verdenen var virkelig. At trolldom kunne reparere og gjøre godt igjen. Beskytte.

Beskytte deg fra Desperantene. Jeg kunne brukt magi. Magi til å redde deg, sånn som Harry Potter gjør.

Jeg ville valgt Skytsvergeformelen. En positiv kraft som skulle blitt et skjold rundt deg så Desperantene kunne næret av den, istedenfor deg.

Og den skulle virke. Den skulle virke fordi du skulle tenke på et minne, ikke et hvilket som helst minne, men et veldig sterkt og godt minne. Latt det fylle deg opp, fortape deg i det, mens jeg ropte av all min styrke «FORVENTO VERGUM!!!».

Så skulle Desperanten blitt forvandlet til det gode. Det beste minne du kunne tenke deg.

Og så. Så skulle det vært over. Borte. Ikke et spor, ikke et arr. Ingenting.

En ny vår, morgen og verden skulle vist seg foran deg og du skulle ikke trengt å huske på alt det vonde. Du så deg aldri tilbake, bare til de gode minnene.

Du skulle husket hvem du var, før angsten tok deg.

Klem Merethe

 

#autisme #asperger #harrypotter #angst #psykiskhelse #minner #helse #følelser #psykisk #film #magi #trolldom

 

Beklager dagens korte innlegg. Jeg er i dag opptatt med noe helt annet enn fotball. Jeg snekrer, spikrer, høvler og skrur. Dagens overdose av andre som løper og har det gøy, gav meg såpass mye inspirasjon at jeg følte for å bare la dem løpe og ha det moro,mens jeg viet tiden til å leke handyman ute på terrassen.

Målet var å klare fire forskjellige øvelser a 90 minutter, Altså fordelt på 4 fotballkamper i løpet av lørdagen. Kun med små oppdateringspauser om de ulike resultatene slik at kunnskapsnivået holdes vedlike til jeg må snakke om disse kampene på jobben Mandag.

 

Det er som du skjønner ulike ting man kan prioritere i løpet av en dag. Min inneholdt bevegelse med akkurat såpass mye motstand i seg at man såvidt kan kalle det styrkeøvelser. Lite kardio her i dag altså, men med desto større fokus på bevegelse og styrkeøvelser med stående og liggende 4×2″ plank.

 

Nå er det drikkepause og et lite opphold før kampen om myggen starter igjen nå i skumringen. Jeg er klar denne gangen også og regner med å ha såpass overskudd at jeg muligens kan ha et lite spillemessig overtak nå i andre omgang.

 

Ønsker alle lesere en riktig god helg!

 

#fotball #VM #aktivitet #Mygg #drikkepause #handyman # bygge #snekre #Terrasse #Hverdagsaktiv #livsnyter

 

Reklame | Stronger, lish lash, cheap monday

 

Noen ganger skinner solen. Ikke der vi er vant til å se den. Men inni. Inni oss, der som vi alle kjenner det mest når noe godt skjer.

Å være den som ser. Observerer gleden din over de små seirene. Solen treffer ansiktet ditt og blikket ditt søker, ørene leter etter lyder, nesen din fylles med lukter som ikke har blitt kjent på. På lenge. Kan man kjenne lukten av glede? Kan man se den noe sted? Eller bor den inni der, bare venter på å virke?

Gleden i dag var turen ut. Egentlig så lett når alt virker, er på plass. Truende skyer på himmelen skremmer ingen av oss. Så. Så regner det. Men istedenfor å bli skremt tilbake, kjører vi på. Vi fortsetter mot der vi skal.

Sjøen er stille når vi kommer frem. Stille. Det eneste som lager uro og røper seg, er dråpene som treffer vannflaten. Tett i tett. Vi kommer til å bli så våte. Men likevel går vi på. Tar med oss fiskestangen. Vi ser utover vannet. Stille vann, men likevel urolig av alle dråpene som treffer. Men. Vi blir liksom ikke våt. Ikke mer enn vi synes bare er greit på en fisketur.

Luften blir fylt av en lukt. Lukten av regn som treffer tørre steiner, støv og gress. Vi lukker øynene og trekker pusten inn. Forsiktig og kjenner lungene blir fylt med nytt. Forsiktig, så vi ikke bruker opp det gode. Trekker pusten enda en gang. Er lukten der enda?

Skyene blir lettere. Du så det. Dråpene i vannet blir mykere. Så. Stille. Regnet er brått forbi. For en stund. Skyene lover mer, men det gjør ingenting. Vi klarer å stå i regnet. Bli våte. Men likevel ikke bli våte. Ikke mer enn det som er greit på en fisketur.

Du tar sats. Stillheten blir fylt med lyden av snøret som blir kastet ut med bestemt bevegelse. Snøret raser utover vannet. Alle ser. Venter litt i spenning. Hvor treffer du?

Plutselig treffer den vannet! Langt ute, langt kast. Perfekt kast. Snøret går, mens du venter på det riktige tidspunktet. Så.

Gleden, overraskelsen, den lille panikken. Fisken nappet og du sveiver inn. Ubeskrivelig glede. Ansikt som lyser. Lysere enn solen som treffer vannet gjennom skyene.

For en fin kveld. For noen fine øyeblikk. Takk dagen, for at du ga til oss. For vi trenger dette. Vi trenger å bygges opp. Alle sammen. Ikke bare noen. Vi trenger å kjenne gode dager. Vi trenger å fylle opp, hamstre, bygge.

Vi tenker ikke stort. Det blir for mye. Vi trenger bare litt av gangen. En lukt, en lyd, en følelse. Vi nyter det gode. Detaljene som er rundt oss, som gir oss noe.

Så selv om det regner, og skyene er mørke. Så velger vi å se på det gode. Det vakre. Fordi vi kan. Fordi vi trenger. Fordi vi klarer.

 

Akkurat nå.

 

Mvh Merethe

   

#asperger #fisketur #glede #psykiskhelse #familie #angst #livet #autisme

En stund siden tanker har festet seg lenge nok til at de har blitt noe mer enn bare flyktige tanker. Påsken har vært en fin tid sammen. Med familien. Korte turer i solen. Kvalitet fremfor kvantitet. Igjen kommer det tanker på vegne av.

Kor e alle helter hen?

Sorgen er så stor. Over så mye.

I dag over tapte vennskap, selv om jeg ikke var så god på det. Klarte ikke. Jeg klarer ikke å se, at når jeg ikke klarer å gi, ja så får jeg ingenting igjen. Sånn er de beinharde reglene. Ingenting. Når vennskap blir målt etter evne, og ikke etter behov. Ja, da har jeg tapt. For det er slik at jeg ikke klarer å evne. Klarer ikke å pleie et vennskap slik det står om i boken. Klarer ikke å gi av meg selv til andre, det andre vil ha.

Men jeg har likevel så ufattelig mye å gi!!

Dødsredd for så mye. For hva andre mener om meg, alltid!

Men behovet er der. Hver dag. Tenk å bli anerkjent, lagt merke til, bli inkludert! Ja om det bare var et: Hei! En tommel opp! Et hva som helst! Å få være en kompis! Tenk å kunne høre en stemme si: «Hei! Eg skjønner du sliter! Men skal vi henge litt?»

Klarer ikke bruke mobilen min. Orker ikke lade den. For om jeg lader den, da er det så lett å se snapp`ene, facebook`en, oppdateringer som bare viser alle andre sine liv. Sammen med hverandre. Kule bilder av livet til gutter og jenter. Venner som lever livet, sammen. Opplever alle opplevelsene som ungdommer skal oppleve. Sammen. Jeg har ingen snapper`er å sende, ingen oppdateringer eller smil over lykkelige stunder sammen med kompisene. Men, ikke misforstå! Jeg har lykkelige stunder. Når jeg spiller. En annen verden, der jeg er kongen!

Ikke en eneste. Eneste venn. Jeg sitter og vrir meg for å finne ut hva jeg gjorde galt. Forbanner meg selv. Hvorfor klarer jeg ikke – livet! Hvorfor er jeg ikke en slik som noen har lyst å være med – ubetinget, ringe til. Å ha en som jeg kan kalle min venn og som vil kalle meg sin.

Dag ut og dag inn. Sitter du alene. Jeg ser at du savner, ser at du mangler. Noen. Vil så gjerne hjelpe deg med ensomheten. Det var så enkelt før. Treffes på lekeplassen, ingen spørsmål. Ingen krav. Bare du ville leke, så var alt greit. Så enkle og ukompliserte barnesinn. Slik er det ikke nå. Alt er så ufattelig vanskelig. Det er ikke rom for utfordringer eller annerledesheter. 

Hvorfor tør ikke ungdommen? Hvorfor er det ikke naturlig å møte andre i vanskeligheter? Hvordan er vi voksne? Hvordan viser vi mot og betingelsesløshet? Hvordan viser samfunnet dette? Ja, i praksis! Ikke opplest fra bøker og MOT- brosjyrer. Og virker det?

I går var det Verdens autismedag, 2 april. På facebook poppet det opp ulike tekster og bannere om opplysning og informasjon. I går skulle alle bli opplyst, trykke liker og nikke bekreftende. Og i dag? Vet ikke.

Det er heller ikke lenge siden det var Verdens vaffeldag. Alle laget vafler! La ut bilder med den ene oppskriften etter den andre. Tips og gamle triks for de beste vaflene i hele verden! Alle hadde passet på å ha ingrediensene klar til denne dagen, ferdigkjøpt eller fra bunnen av, slik at de kunne feire sammen med hele verden! Så stort engasjement, for vafler!

For vafler engasjerer! Ingenting som samler folk mer, som det å lage vafler. Og vafler? Det blir laget og nytes rett som det er. Ikke bare en gang i året.

Sukk, dere skjønner sikkert hvor jeg vil hen med dette. Eller ikke. Kanskje jeg ikke vet det helt selv og egentlig ikke har lov til å sette dette på spissen. For folk går i forsvar, akkurat som jeg gjør. Og det er jo ikke meningen min.

Jeg klarer ikke å hjelpe sønnen min. Til å få venner. Ikke slik som før da han var liten, da det bare var å trille bort på lekeplassen. Invitere hjem.

Man kan få hjelp til så mangt,  og det har vi jammensanten også fått. Men hvordan få hjelp til noe slikt? Kjøpt og betalt? Og er det mamma som skal ordne dette og?

Kjenner et sinne langt inne et sted. Som lager en så stor sorg. For alle vil jo det aller beste for sitt barn, og helst litt til. Men å finne venner til en som ikke klarer å være en venn tilbake. Ikke hele tiden. Bare av og til. Ja, det krever så mye av den andre at jeg tror ikke den personen finnes. Men jeg er veldig åpen om noen mener de kan motbevise meg. Veldig åpen.

Det kreves så mye av en ungdom, å kunne klare å se andres behov. Å gi av seg selv, og risikere å ikke få noe tilbake og likevel ikke gi slipp.  Spesielt om ikke du får tilbake det du forventer. For vennskap har en definisjon. En definisjon som hver og en av oss definerer selv ut i fra ens behov. For ingen er lik. Derfor er det så inderlig sårt å se at ingen av de millionvise definisjonene kan passe. Passe til en, som trenger mest av alt: en HELT! En HELT som ikke er redd for å få en annen til å føle seg som en KONGE!

Og hva får HELTEN igjen for det? Tja..noe inderlig godt noe!

Som jeg har nevnt før, så hjelper det meg å finne tekster som betyr. Tekster som finner flere ord enn jeg kan klare selv. Så nok en gang, Jan Eggum sier det så enkelt. Så sant.

Kor e alle helter hen?

Stå opp igjen

Tjorven, kom tilbake.

Heltene, de bare dro

Drømmen gikk i do

Og onkel Lauritz e på video

For tenk, dere! Tenk å få være en HELT for noen!

Klem Merethe <3

reklame

 

#autisme #aspergers #tanker #mentalt #sorg #venner #venneløs #ensomhet #ensom #alene #heltene #helter #psykiskhelse #psykiatri #mentalhelse #helse

 

 

Det er så mange nyanser jeg som mamma får være med å oppleve, noen ganger på avstand og noen ganger tett, tett sammen med. Igjen skriver jeg på vegne av.

 

Å kjenne på håp. Å kjenne på at noe gror. Noe er på vei til å vise seg. Vet ikke helt hva det er eller hvordan det vil bli. Ofte er det så vanskelig å holde på det. Håpet. Håpet om alt mulig. Vanskelig når hele verden er bygget opp av håp. Av noe.

 

Hverdagen har vært så ofte, så mange dager uten en følelse av håp. Det er så ubeskrivelig vanskelig det som er, at et håp er det siste du tror på. Vil høre på. Vil føle på.

 

Mange sier så mye. Alle prøver å fortelle om en vei du ikke kjenner, men som du blir fortalt du skal gå. Uten sikkerhetsnett, uten kart eller kompass. Ordene skal liksom være nok til at du skal klare det. Noen andres ord som forkynner en vei som du ikke ser eller tørr gå.

 

Du er så alene om tankene dine. Om redselen. Den grådige redselen som du ikke klarer å ta kontroll over. Den som fryser deg fast til grunnen du står på. Grunnen som sakte smuldrer rundt føttene dine. Du hører steinene som slipper taket, som sakte triller bort fra føttene. Som om en magnet i andre enden lokker dem bort, fra deg.

 

Så. Et skritt. Et skritt bort fra den løse grunnen. Hvordan? Vet ikke. Det var bare en slik dag. En dag da redselen ikke var så sterk. En dag da luften luktet annerledes, der det var passelig av alt. Ordene du hørte, føltes ikke vanskelige. Du så meningen. Skritt mot noe som kjennes annerledes enn det tunge på ryggen, i hode, på føtter og armer. Bakken blir myk som fløyel, ikke steinete og utrygg. Skrittene dine føles stødige og solide.

 

Du nyter. Nyter den kriblende følelsen som fyller magen. Det prikker i armene. Du kjenner pulsen dunke ekstra. Gode dunk. Ikke de tunge, raske og skrekkelige dunkene som varsler om fare. Nei. Disse er lette, kilende.

 

Tenk at en følelse kan være så god, så befriende, så full av håp. Håp om at noe er på vei.

 

Jeg ber inderlig om at det denne gangen kan vare litt. At du får kjenne på rusen av håp. Litt lengre. At du denne gangen, litt lenger kan tørre å være i boblen. Tørre å kjenne på lykken av øyeblikket, stunden. Jeg skal være der med deg. Både i håpet og i redselen. Finne grunnfjell der du skal stå trygt og stødig. Ikke alene, men sammen. Gi deg mot og støtte håpet.

 

For. Det skal stort mot til å tørre å håpe.

 

Mvh Merethe

Reklame:

   

 

#angst #redsel #asperger #autisme #psykiskhelse #håp #unghelse #mot #pårørende

 

Det koster for alle parter. Alle som er tilstede, som ser, føler. Det koster. Litt etter litt spises energien opp. Litt etter litt kan landet man står på bli revet opp og biter sprer seg utover som små øyer. Der står vi. Etter hvert alle på hver sin bit. Strever med å hoppe fra den ene til den andre alt ettersom hvem som roper høyest. Hvem som trenger mest. For hvert hopp, mister man biter. Av seg selv.

 

Det koster å komme nær andres smerte. Man kommer nær sin egen. Men gjennom det, kommer man nær hverandre.

 

Gjennom andres smerte kommer din egen frem. Den du kanskje har prøvd å gjemme bort, den du har valgt å overse. Styrken du har opparbeidet deg, motstanden mot det du ikke ønsker å kjenne på svekkes. Snikende ? litt etter litt. Fordi du blir så sårbar, så sliten at murene begynner å sprekke.

 

Man har ikke lenger bare den andres smerte å føle på. Man får egne. Gamle, utdaterte historier blir litt etter litt aktuelle igjen. Man kjemper flere kamper samtidig.

 

Man blir så sårbar, så sliten i hode.. «Skulle ønske det gikk an å massere hjernen min, den er så stram!», sa du. Kan kjenne på den følelsen. Lett.

 

Lenge er man sterk, utholdende og pågående. Man lager en plattform. Prøver å lage den så stor at alle står støtt. Ansvaret for at alle er med, blir sett og hørt. Alle behov, til enhver tid, må tas hensyn til.

 

Det er lett å bli visket ut. Det er så lett å viske seg selv ut. Ditt eget behov blir definert av at andres blir dekket. Man har det ikke bra før alle andre har det bra. Du definerer din egen lykke gjennom andres.

 

Så sitter man der til slutt og må erkjenne det uunngåelige. Man kan ikke klare alt selv. Det er vel heller ikke meningen! Man ser rundt seg, og ser at man har glemt at man er en del av noe. En del av noe fint. Trygt. En plattform som har vært der hele tiden. Den grunnleggende. Kjærligheten vi har til hverandre. Den som er tilstede hver dag, som viser seg i forståelse, i blikk, i ord. Kjærligheten som gjør at man tåler å stå i krise. Som gjør den bare sterkere. Den som gjør at vi har en sterk tro til hverandre. At dette styrker oss enda mer, enda tettere.

 

Kjærligheten er sterk!

 

Mvh Merethe

 

#smerte #nærhet #kjærlighet #forståelse #blogg #sliten #energi #psykisk #helse #pårørende #asperger #autisme #ungpsykiskhelse

 

Små tanker på vegne av 

Den ligger der som en utydelig tåke. Fremtiden. Hva vil den bringe? Er det jeg som skal komme til den eller er det den som skal komme til meg? Og når kommer den egentlig?

Hva om jeg ikke klarer å se så langt? Hva om dagen i dag er nok. Og det samme med den som kommer i morgen. Ingen fortsettelse. Ingen sammenheng. Det begynner bare om igjen. Hver eneste dag.

Håpet om å bli bedre på en dag som denne, er der ikke. Store spørsmål om fremtiden, forklaringer om at «små ting, blir til sammen noe stort».

Hver eneste lille seier er med på å styrke meg. Sier de. Sier de som ikke har mine tanker og meninger. Jeg klarer virkelig ikke å fatte hvordan noen kan si det, mene det når jeg ikke føler det!

«Hva om jeg ikke vil jobbe, da!» Desperat slenger du det ut. Provoserende og konfronterende. Sta og bestemt. Ingenting kan endre det. Du har bestemt at tankene dine er den fulle og hele sannhet.

Jeg vet. Jeg vet hva som ligger bak. Den forbannede angsten. Usikkerheten som blir et enormt intetsigende teppe som kveler alt i sin vei. Lys, varme, glimt. Alt blir kvelt ned i det samme hullet. Der du tror du hører hjemme. Der følelsene dine er. Der finner du deg selv. Som oftest.

 

Så sitter jeg der og ser på deg. Tenker at noen andre må gi meg de riktige ordene. For hvilke ord skulle du ha valgt om du fikk velge? Og det ordet du valgte hadde en slik kraft at det kunne helbrede den som hørte etter? Hvilket ord skal man si, når ingen ord er kraftfulle nok til å løfte, reise eller helbrede? Hva gjør du da?

Tomt ser du. Fremover. Fremtiden er der. Et sted. Hadde du bare trodd på den. Hadde du bare trodd at den kan gjøre deg godt. At alt du gjør nå er med på å forme den.

Det betyr også at om du velger å ikke gjøre noe, eller om du ikke har et valg, ja da blir fremtiden som følelsene dine. Mørke, tunge og vanskelige å bære.

Gi meg heller ett tonn med stein. Heller den tyngste børen en mann kan bære og enda litt til. Bare jeg slipper å bære følelsene mine.

Bære framtiden min, som akkurat nå ingen ende vil ta.

 

Mvh Merethe

#angst #jobb #fremtiden #autisme #aspergers #bekymringer #tanker #følelser #helse #skolehverdag #hverdagsaktivitet

Vekkerklokken ringer. Skoledag. En litt annerledes skoledag. Jeg står opp og lager litt kaffe, tutler rundt, rydder litt. De andre reiser i vei til jobb og skole. Men ikke meg og deg.

Jeg begynner å bråke litt, rydder litt bråkete kan man si. Ser til at døren er åpen opp til 2 etasje så jeg er sikker på at du hører meg. Vet du trenger tid for å våkne. Våkne på en god måte. Viktig, for i dag er det skoledag.

Etter hvert går jeg opp. Rolig og mild i stemmen. «God morgen». Svaret jeg får avgjør hvordan dagen blir. Tonefallet, lett eller tungt? Raskt eller stille? Du vet at det er skoledag, trenger ikke minne deg på det. Uroen for dagen har du hatt lenge. Den bygger seg opp enten du vil eller ikke. Ikke fordi du ikke liker skole, men det er så vanskelig å være klar, konsentrert, holde angsten borte, ha kontroll over situasjonen. Kontroll over deg selv.

Vi har hjemmeskole. Snart kommer læreren. Du finner frem oppgavene dine. Du gleder deg litt. Du har svart på spørsmålene. Kort. Svarer bare på det de spør om, men vi vet du kan så utrolig mye mer. Et leksikon!

Det ringer på døren. Vil du åpne? Nei, ikke i dag. Men det gjør ingenting, du åpnet forrige gang. Min tur i dag.

Blikket ditt borrer seg gjennom gulvet. Luggen henger over ansiktet ditt som et skjold. Enda ett.

De vanlige frasene blir sagt. Du liker ikke det. Småprat. Vanskelig å vite hva man skal si. Orker ikke spørre om vær og vind. Bedre å se ut vinduet selv. Kaldt i dag! Blåser det ute? Var det glatt på veien?

Ja! Ja! Ja! Bli ferdige! Ikke noe snikksnakk, la oss sette i gang!

Boken din ligger klar på bordet og venter på å bli lest.

Læreren spør, ser på deg og venter på svaret. Du ser ned, og svarer. Kort og litt tomt.

«Hvordan har du det?» «Var det vanskelige oppgaver?» «Hva har du gjort på siden sist?»

Altfor stort! Altfor mye! Klarer ikke å fortelle alt som har skjedd siden sist. Klarer ikke å fortelle om følelser, for de er jo så mange, alle veier!

 

Jeg ser at du begynner å stresse. Begynner å gni på tommelen, søker blikket mitt. Jeg tar litt over. Sånn som jeg pleier når jeg ser at det stopper opp, ser det er like før du gir opp og eneste utvei er å gå.

Det er derfor jeg sitter der. I sofaen. Ikke fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Sitter å strikker. Vet at du søker blikket mitt, innimellom. Gir deg blikket, for å gi deg trygghet til å klare å sitte litt. Og inni mellom gjør jeg det ikke. Når jeg hører at samtalen mellom dere to er fin.

Jeg vet hva som kan trigge deg til å bli engasjert. Vet hvilke knapper som kan trykkes på, og når. Det er en hårfin balanse mellom å støtte deg i samtalen og å trekke meg når jeg skal. Ingen andre enn de som vet hvorfor, kan skjønne dynamikken som skjer. Når vi sitter der. Vi blir et team, meg og læreren. Og du.

Plutselig treffer vi! Med et spørsmål om spill, favoritt tv-serien eller PC.

Blikket ditt løftes, du stryker luggen din bort, kremter litt og begynner. Ryggen blir rak, du «glemmer» å søke blikket mitt. Du svarer ikke lenger kort. Du forteller. Detaljert. På både inn og ut pust. Flere spørsmål. Flere svar.

Med ett er ikke det lenger bare korte svar på spørsmålene fra læreren, men også mer. Du gir mer. Historien blir fortalt, spontant og med eget driv. Spørsmålene blir færre, det er ikke nødvendig lenger. Vi fant knappen.

Så er du ferdig. Sliten. Utslitt. Tørr i munnen etter å ha fortalt om så mye. Vi puster litt ut vi og. Blikket ditt søker meg og jeg nikker. Du reiser deg, hode blir bøyd igjen og ryggen krummes. Du går opp og lukker døren etter deg. Tilbake sitter vi, læreren og jeg og vet vi har fått være med på noe stort. Stort for oss som har sett deg når du ikke har klart noe, når angsten har lammet alt. Til og med pusten.

Stort. Enda ett skritt opp.

Vi småprater litt, jeg og læreren. Planlegger neste skoledag, avtaler tid. 1 uke til neste gang. Nye oppgaver.

Igjen blir det stille i huset. Rydder bort kaffekoppene. Går bort til trappen. Vet at du har lagt deg, utslitt. Tung pust bekrefter det. Du har sovnet.

Jeg lukker øynene i noen sekunder og håper så inderlig at du kjenner seieren. At du klarer å se det like stort som oss. At veien til målet vårt, er gått 1 skritt lenger i dag. At kreftene dine i dag er blitt brukt til noe stort. Selv om kroppen din stritter imot.

Denne kampen skal vi vinne, sammen!

 

Mvh Merethe

#skole #asperger #autisme #læring #særinteresser #skoledagen #undervisning #angst #stress #uro

 

Hva livet bringer, er det heldigvis ingen som vet. Vi vokser på prøvelser og vi kjenner at vi lever når vi får dager som røsker godt i roten. Det er dette vi er laget for, vi mennesker. Laget for å takle, tåle og lære av erfaringene. De ligger seg i sekken som vi alle har med oss hvor vi enn er i livet.

Vi velger veien vår etter hvilket menneske vi er. Er vi praktikere? Er vi teoretikere? Er vi en av dem som ønsker å gi, gi til dem som blir så uendelig glad for så lite. Små gleder som blir til vill jubel?!

Det er det beste jeg vet! Å se mennesket ovenfor meg JUBLE av glede, fordi vi setter på favoritt musikken eller gjør noe så rart som å spise dessert før middag.

Jeg elsker følelsen det gir meg når jeg kan være viktig for noen. Ja, for hvem ønsker ikke å være det? Være en av dem som kommer så nært, ofte nærere enn de nærmeste.

Er så utrolig ydmyk, som har fått velge min vei og funnet akkurat det som gir meg så utrolig mye glede, alvor, ansvar og ikke minst følelse av å kunne gjøre en forskjell.

Å komme så nært at man nærmest tenker tankene før de er tenkt, ser før andre ser og hører mer enn det som sies.

Et stort ansvar å få. Å drive et annet menneske som ikke kan drive seg selv. Å finne balansen mellom å lede an der det er vanskelig, å slippe opp når det trengs.

 

Utrolig takknemlig for at jeg har blitt utfordret i mitt arbeide, lært, veiledet og blitt gitt mye kunnskap. På mange plan. Det har gitt meg en styrke og tro på meg selv til å kunne ta avgjørelser, gjennomføre og handle. På vegne av andre og nå på vegne av gutten vår.

Er så utrolig takknemlig for at andre mennesker har villet satse. På meg. Ville delt av sin kunnskap, vennlighet og vennskap.

Så utrolig heldig man kan være!

Jeg savner likevel å være en del av noe. Oppleve gledene til andre, over små ting som gjør en så inderlig varm når man oppdager det sammen med dem.

 

Men, akkurat nå? Akkurat nå er det ikke rom for det. Nå skal jeg bare være mamma. Og bare for å få det sagt: «Det er ikke bare, bare!»

 

Mvh Merethe

#mamma #autisme #asperger #tilhøre #faglighet #Takknemlighet #erfaringer #vennskap #kunnskap

Du synker ned i sofaen, og ser tomt foran deg. Hva skjedde nå?

En rolig dag, med hverdagslige begivenheter svinner hen. Dagen har den samme følelsen som dagen før, og før og før. Avtaler ble gjort, og brutt. Det er ikke noe nytt, for det er som oftest angsten som styrer og bestemmer over avtalene.

Men ut fra intet, dundrer det noe inn i roligheten. Utløst av hva? Et sinne, et rop om håpløshet og en følelse av en så stor og overveldende uro, at den eneste løsningen din er å reagere, protestere og utagere.

Hadde du bare sagt i fra før, tenker jeg, men det blir jo ikke helt riktig. Det er jo det som er så vanskelig. Ingen varsellamper. Ingen «pop-up» som sier at nå nærmer det seg meltdown. Ingen brannmur som hindrer at livet trenger i gjennom.

For det er jo selve livet som blir for mye. Små uoverkommelige nyanser som ligger seg lydløst oppå hverandre. Stille, vel viten om at det vil snart bli for mye.

Struktur og forutsigbarhet, blir til uoverkommelige hindre, for struktur og forutsigbarhet går ikke sammen med å ha en dårlig dag. Ikke når den først er blitt dårlig. Planen på kjøleskapet blir fienden, den som skal hjelpe å få kontroll, gjør dagen umulig før den er begynt.

Snikende ligger oppgavene seg i lag, på lag, på lag. Ingen merker at det hoper seg opp, ikke en selv engang. For hverdagen skal se ut på en spesiell måte, den må se make ut til det som står på planen. For det er jo planen. Men jeg er jo så sliten, så sliten i hode! Det trykker og surrer og gjør meg helt lam. Du sier: «I dag er hjernen helt bortkastet», og jeg forstår.

 

Riktig medisin, men til feil tid

De lærdes lære forteller om struktur, forutsigbarhet og aktivitet. Så lenge man driver det lenge nok; repetisjonene, avtalene, treningen, aktivitetene, så vil det bli bedre. Sier vi. Tror vi på. Vi vet hva som er best, vi som har lest de lærdes bøker. Men når forsøk etter forsøk feiler, ingenting virker og du stanger med hode og knyttede never mot veggen, hva da?

Da må man snu. Være tøff nok å stoppe med det man gjør. Tørre å ta utradisjonelle valg. Søke mot det som er enklere, for deg. Hjernen er sliten, utslitt. Systemet holder på å slå seg av, den finner ingen annen løsning.

Da må man komme til den anerkjennelse om å snu, nytt kapittel, bytte bok med andre briller.

Så mange vanskelige oppgaver det er i å sørge for sitt eget beste?

Når hjernen er fylt til randen, når den ikke har plass til mer. Toleransen for nyanser, uvesentligheter og flisespikkeri blir mikroskopisk liten.

 

Planer går i vasken og man må til med en helt ny plan, en plan man aldri har tenkt på før og ikke har gjort før. Usikkerheten og krisen stiger i takt med katastrofetanker. Du er på vei til stupet, og angsten skubber deg i ryggen, til slutt så klarer du ikke å holde deg oppreist lenger, føttene klarer ikke å bære.

 

Sånn blir det av og til, men noen ganger er det lurt å gjøre noe rart.

 

Noen ganger er det lurt med rart

Her står vi da, meg og deg på tur. Ingen jakke eller sko. Ingen sekk på ryggen eller beskjed om hvor vi skal. Vi har forberedt oss godt. Minst i 3 dager. Vi har snakket planlagt og vurdert risiko og fordeler. Vi har til og med sjekket været. Forventningen stiger mens vi venter på at vi er klar, til å gå. Til å bestige toppen av topper, denne uken. Det er om å gjøre å ikke trå feil, gjøre noe som setter oppdraget i fare.

Så her står vi. Utenfor døren med hånden trygt på dørhåndtaket. Trekker pusten godt ned i lungene. Nyter den kalde luften som tar plassen til den gamle innestengte pusten. Vi ser forsiktig på hverandre og smiler. Ler litt. For det er jo litt rart å gå på tur på sin egen trapp.

Så går vi inn igjen fra trappen, vel viten om at vi har gjort noe godt, litt rart men veldig stort. For i dag var dette stort nok. I morgen? Da skal vi kanskje hente posten.

 

Kan man gi hjelp til noen, selv om de klarer det selv?

Livredd for å gjøre deg en bjørnetjeneste. For å ta over for mye. For jeg ser jo at du ikke orker, men jeg vet du klarer. Det har du jo gjort før. Men ikke så mye nå. Derfor. Derfor gjør jeg det. Derfor hjelper jeg deg med ting som jeg vet du klarer selv. Jeg burde ikke være redd for det, redd for å ta fra deg selvstendighet. Den må komme senere, når du har fler oppe dager enn nede dager. Når lysten og orken gjør at du selv vil prøve. Nå skal du bare ta litt imot, hvile kaoset ditt. For kanskje risikoen ved å hjelpe for mye, er mindre enn risikoen for å hjelpe for lite.

For noen trenger skilting, selv i kjent terreng.

Klem Merethe ❤

 #asperger #autisme