Det er så mange nyanser jeg som mamma får være med å oppleve, noen ganger på avstand og noen ganger tett, tett sammen med. Igjen skriver jeg på vegne av.
Å kjenne på håp. Å kjenne på at noe gror. Noe er på vei til å vise seg. Vet ikke helt hva det er eller hvordan det vil bli. Ofte er det så vanskelig å holde på det. Håpet. Håpet om alt mulig. Vanskelig når hele verden er bygget opp av håp. Av noe.
Hverdagen har vært så ofte, så mange dager uten en følelse av håp. Det er så ubeskrivelig vanskelig det som er, at et håp er det siste du tror på. Vil høre på. Vil føle på.
Mange sier så mye. Alle prøver å fortelle om en vei du ikke kjenner, men som du blir fortalt du skal gå. Uten sikkerhetsnett, uten kart eller kompass. Ordene skal liksom være nok til at du skal klare det. Noen andres ord som forkynner en vei som du ikke ser eller tørr gå.
Du er så alene om tankene dine. Om redselen. Den grådige redselen som du ikke klarer å ta kontroll over. Den som fryser deg fast til grunnen du står på. Grunnen som sakte smuldrer rundt føttene dine. Du hører steinene som slipper taket, som sakte triller bort fra føttene. Som om en magnet i andre enden lokker dem bort, fra deg.
Så. Et skritt. Et skritt bort fra den løse grunnen. Hvordan? Vet ikke. Det var bare en slik dag. En dag da redselen ikke var så sterk. En dag da luften luktet annerledes, der det var passelig av alt. Ordene du hørte, føltes ikke vanskelige. Du så meningen. Skritt mot noe som kjennes annerledes enn det tunge på ryggen, i hode, på føtter og armer. Bakken blir myk som fløyel, ikke steinete og utrygg. Skrittene dine føles stødige og solide.
Du nyter. Nyter den kriblende følelsen som fyller magen. Det prikker i armene. Du kjenner pulsen dunke ekstra. Gode dunk. Ikke de tunge, raske og skrekkelige dunkene som varsler om fare. Nei. Disse er lette, kilende.
Tenk at en følelse kan være så god, så befriende, så full av håp. Håp om at noe er på vei.
Jeg ber inderlig om at det denne gangen kan vare litt. At du får kjenne på rusen av håp. Litt lengre. At du denne gangen, litt lenger kan tørre å være i boblen. Tørre å kjenne på lykken av øyeblikket, stunden. Jeg skal være der med deg. Både i håpet og i redselen. Finne grunnfjell der du skal stå trygt og stødig. Ikke alene, men sammen. Gi deg mot og støtte håpet.
For. Det skal stort mot til å tørre å håpe.
Mvh Merethe
Reklame:
#angst #redsel #asperger #autisme #psykiskhelse #håp #unghelse #mot #pårørende