Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.
Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.
Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.
Åpenhet er nøkkelordet
Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?
Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.
Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.
Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.
Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!
I dag har jeg en ordentlig nededag. For å beskrive det jeg føler i dag er neimen ikke lett, men noe som svært mange med angst og depresjon nok vil kunne kjenne seg igjen i.
Redselen som sitter seg i magen er en ting, men den overveldende følelsen av å være totalt ubrukelig er verre. Et iskaldt vondt grep om hele sjelen. Et mørke som forteller deg hvor fryktelig meningsløst alt er. Man er ingenting. Totalt verdiløs. Det å kjenne på dette gjør at man smiler mot mannen med ljåen og ønsker ham velkommen.
I et mørke som mannen med ljåen trives i, eksisterer man de timene, eller dagene og kanskje i mye lengre tid. Men i visshet om at han snart reiser igjen. Også denne gangen med uforrettet sak.
Så sitter man altså der. Med alle følelsene rundt det å ikke bety noe som helst. Med tanker om at alle hater trynet ditt og med en innvendig sorg som ikke helt kan beskrives. Sangen til Avicii, “wake me up” går på repeat i hodet og i et brøkdels sekund kjennes kun ro. Man rives så tilbake til virkeligheten.
Man rister febrilsk på hodet slik at fornuften skal få hjelp til å jage vekk både mørket og mannen med ljåen. Fornuften vinner denne gangen også. Så vidt.
Det skal noen ganger svært lite til før mannen med ljåen ringer på døren til psyken. Det er ingens feil og det er sjelden noe som er galt, men mørket og sorgen og følelsen av utilstrekkelighet tar ingen fanger. Ei heller hensyn. Angsten for at ingen vil tenne et lys i mørket kjennes overveldende ut.
Ingen ser imidlertid tårene som renner på innsiden av øyelokkene. Ingen ser angsten bak smilet heller. #usynligsyk runger som i dovregubbens hall og følelsene av å være uønsket, meningsløs og ubrukelig danser i den mørke hallen til mannen med ljåen. Ufornuftig. Fornuftig. Valg. Fornuften trekker det lengste strået.
Det å ha angst er vanskelig. For mange er det så vanskelig at man ikke takler hverdagen lenger. Man faller ut av sosiale og jobbmessige arenaer i livet. Dette igjen fører til ytterligere forverring av angsten. I tillegg gir det ensomhet, økonomiske belastninger, og fare for ulike andre følgesykdommer. Når man har angst så er man ofte mye mindre aktiv enn hva godt er. Da er man særlig utsatt for livsstilssykdommer i tillegg til angst.
Angst er lammende for dem som rammes. Det er derfor svært viktig å ta angst og depresjon på alvor. Det å være åpen om angsten vil hjelpe mange. Husk at angst er en usynlig sykdom og det derfor er viktig å gjøre sine omgivelser oppmerksom på hvordan man har det. Det er lett for at det oppstår misforståelser ellers.
#usynligsyk passer således godt til angst og depresjonslidelser.
Angstlidelser i flertall skriver jeg fordi det ikke bare er en eneste form for angst. Det finnes mange ulike former.
Forskjellige typer angst:
Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.
(Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015).
Det er svært viktig at kunnskap om ulike typer angst formidles til flest mulig. Kun ved åpenhet og økning av folks generelle forståelse om angst, kan man fjerne stigmaet og negative holdninger rundt dette.
Dette betyr selvsagt at noe av det vonde må eksponeres for omverden, eller at omverden eller enkeltområder må eksponeres for deg. Angst og depresjon er #usynligsykdom som er spesielt vanskelig å åpne seg om, men tro meg, det hjelper. Kanskje det tar noe tid, men sakte og sikkert blir det levelig.
Eksponeringsterapi hjelper mange, men det er også noen det ikke hjelper så bra for. Da må man kanskje vurdere å forsøke samtaleterapi eller medisinering. Mange får gode resultater av kombinasjoner av disse behandlingsformene.
Jeg har selv hatt god nytte av kombinasjoner her, men den ALLER BESTE medisinen for meg har vært fysisk aktivitet generelt, og da LØPING spesielt. Det å kjenne på følelsen av lange rolige løpeturer har for meg vært uvurderlig i kampen mot mørket. Mannen med ljåen liker ikke å bevege seg. Jeg løper lett fra ham.
Trening gir mestring. Trening stimulerer lykkesenteret i hjernen. Lykke tar kverken på depresjon og når depresjonen ikke er der, er det lettere å takle angsten. Men vi som kjenner til hvordan det er forstår godt at mørket kommer tilbake. Når som helst ringer mannen med ljåen på døren. Når som helst og hvor du enn er så finner han deg. Klar for at du skal bli med ham. Heldigvis så vinner fornuften. Og fornuften blir også tøffere etter hvert. Klar til å lyse opp rommet og jage mannen med ljåen til helvete!
Der hører han hjemme. Ikke du, og ikke jeg. Vi klarer oss som regel. Vi kan skremme mannen med ljåen ut i lyset. Eksponere ham for lysende glede og lette sinn. Da sprekker det trollet han er. Til slutt.
Jeg ønsker alle dere som sliter med psykiske vansker all mulig lykke og glede. Når kampen for å klare seg i hverdagen blir for tung så ring gjerne de riddere som vil stå sammen med deg i kampen. Ikke forsøk å ri av stormen, men ta kontakt med helsevesenet, familie, andre som forstår.
Ring akutt til legevakten på 116117
Mental helse tlf: 116123
Røde kors: 80033321
Kirkens SOS: 22400040
Husk at det er mange som både vil og KAN hjelpe deg.
I dag så kom jeg til å tenke på at vi mennesker ofte forsøker å etterligne andre. Skjønner dere hva jeg mener? Altså det at vi er egentlig flokkdyr som hele tiden tar etter lederne i flokken. Og samtidig er vi mennesker også individuelle personligheter som gjerne vil følge våre egne veier gitt at vi får aksept for det.
I dagens samfunn er flokklederne ofte retusjerte, opererte og fake. Harde ord kanskje, men man finner dem overalt og i de fleste bransjer og samfunnslag. Det unaturlige er det nye naturlige. Trist, men kalde harde fakta.
Borte er kropper i all sin naturlige flotte prakt. Borte er mangfold og trivsel med seg selv. Borte er kreativitet og kunstnerisk utfoldelse både innen klesindustri og evne til å våge å være seg selv. Borte er de som turde å være annerledes.
Nå får de som ikke fyller det perfekte så ørene flagrer. Enten det er gjennom de stilltiende og megetsigende blikk, eller det er direkte i verbal skittkasting, mobbing og vold. Ja mange blir altså utsatt for mobbing og vold. Hvor fanden er verden på vei?
Bloggere, influencere, reklamebransje og media har sin del av skylda. Duckfaces fra junaiten og “usynlige krav” til slanking i både sports og modellverden gjør sitt til at de såkalte “forbildene” går fra å være sunne og flotte, til retusjerte og usunne.
Det er etter min mening det store bildet som er det farlige. Det er på høy tid at vi tar kulemager, valker og potetneser på alvor. La oss for pokker løfte våre naturlige kropper og lyter å gjøre det naturlige naturlig igjen!
Alt for mange drukner i samfunnets synlige og usynlige “krav” til hvordan man bør se ut og hvordan man bør leve. De fleste jobber svært hardt i kampen mot sine egne demoner og vet utmerket godt hva de selv ønsker. Men er det egentlig alltid DINE EGNE ønsker eller er det press utenfra?
Jeg selv både trener og løper av meg både sosial angst og depresjon, men er langt fra sunn nok. Jeg er heldigvis langt fra perfekt, men ønsker likevel å være bedre enn jeg er. Så da tenkte jeg altså på dette. Jeg også er påvirket av samfunnet, media og treningskrav! En realitetsorientering til ettertanke. Jeg vil fortsette å trene, løpe og være aktiv for min egen helses skyld. Det skulle bare mangle da jeg elsker det. Det betyr derimot ikke at alle andre burde elske det!?
Min trening påvirker kroppen min positivt, men jeg trenger ikke å fylle rumpen med gele eller ansiktet med botox for å stanse livets gang? Jeg ser ut som jeg gjør og jeg er #godnok.
Hvorfor skal og må andre sette standarden for at vi skal trives med oss selv? Hvorfor skal vi la oss påvirke av kirurgiske unødvendigheter og unormale krav til den perfekte trenings kroppen? Kan vi ikke heller hylle det perfekte i det imperfekte?
Husk dette venner. Jeg er en normal fyr med kulemage og til dels usunne vaner. Jeg har skjev nese og store ører. Jeg er F…. meg perfekt i min unike tilstedeværelse her på jorden!
Og det er alle dere andre med skjeve neser, smale lepper og en a 63363525 kropp! La oss ikke bli påvirket lenger av ekstremtrening, plastiskfantastisk og superkroppen 20dittellerdatt!
La oss løfte våre naturlig skapte kropper og la dem skinne. Fordi vi er alle mer enn #godnok.
Vi er alle #unike!
Vi trenger et mer normalisert samfunn der fokuset ligger på #kroppspositivisme og #kroppsnormalisering. Vi trenger naturlig variasjon og det å bli akseptert for den man er og ikke den man fremstår som på bilder. Retusjerte kropper og ansikter fjerner det unike og burde vært noe som ble ansett som unormalen.
Jeg selv skal bli mer bevisst på dette. Jeg vil være en som forsvarer det perfekte i våre unikt forskjellige vesener på jordkloden. Jeg vil fremme at alle typer naturlige mennesker er de som er vakre. Nettopp fordi de er naturlige. Og hvis du lurer. Tren for helsegevinst, ikke for superkroppen. Spis normal sunn mat, nyt din skjeve nese og ikke minst,
