What to do?

God morgen alle!

Dagens innlegg handler om hvordan angst kan påvirke et ungt sinn, og hvordan vi som står utenfor kan oppleve denne kampen.    

Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomføring og nøyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En påminnelse på alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prøver så hardt. Å få kontroll på alt og alle.

Like hardt prøver du å unngå planen. Forventningen om å prestere, klare å gjennomføre blir som en sekk rundt føttene, rundt tankene dine.

Den indre dialogen. Den som alltid, alltid først forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten tårner seg opp, våkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned på deg, og skriker «Har du enda ikke lært!!!»

Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra å gå utfor et stup. Reddet fra å klatre høyt uten sikring, blir ikke du reddet.

Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.

Jeg skriker! Skriker høyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal stå der å se på at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drømte om.

Forbanner drømmene. Forbanner at de gir oss håp, som vi gang på gang blir slått i bakken av. Forbanner at vi er nødt til å ha drømmer. For at det er det eneste vi har.

Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor å redde det. Tar kvaliteten på livet bort fra et menneske som er så godt, som bare vil vel, som har så mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke får brukt det, vist det, kjent det selv.

 

Så. What to do!

 

Jo. Vi kjemper på. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid når, hvor og hvordan. Vi fortsetter å lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men små skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise både sårbarhet og krefter. Uten å være redd for å måtte prestere. Uten å kjenne på uoverkommelige forventninger. Bli dømt.

Skal vi klare å hjelpe deg, må vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til å gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.

Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lærer vi, slik lærer du. Vi fortsetter å fortelle om dagen vår rundt middagsbordet. Vi fortsetter å minne deg på at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter å gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter å minne deg på at dagen din ikke har vært bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vårt hjerte. At de små tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.

De små ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer nå, enn før.

Og vet du? Noen ganger må jeg minne meg selv på de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.

En ting jeg har lært meg, er at like viktig som det er å fortelle noen at de betyr noe, så er det enda viktigere å vise dem det, få dem til å føle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.

FOR DET = LIVET

Mvh Merethe

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i!

 

Som noen av dere allerede vet, så har jeg en bonussønn med diagnosen Asperger syndrom. Min kone og jeg har i de siste årene hatt mange tunge stunder i forhold til hans mange utfordringer. Her på bloggen vil jeg gjerne legge ut de tankene som både hun og jeg har rundt det å være mor og bonuspappa for vår snille, gode sønn med de utfordringer han har. Dette er våre betraktninger i møte med hverdagens utfordringer for ham og oss.

Dagens innlegg blir således noen tanker rundt dette fra Merethe.

 

 

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan være sterk i

 

Når man ikke har tro på seg selv, er det vanskelig å tro på andre. For at man skal kunne klare å bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nærpersoner. Her må kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet være fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle – og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, sånn er det bare. Noen er tettere på hverandre enn andre. Vi har ulike roller og «brukes» til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det være utrolig vanskelig å måtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjør i ulike situasjoner. Man må rettferdiggjøre sine handlinger og valg, fordi de nødvendigvis ikke er en standard løsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode løsninger som små hvite løgner, unngåelse og isolasjon.

Da blir det viktig å ha noen rundt seg som forstår og gir trygghet både på gode og på mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole på, som ser en når man er på det beste og verste. Det er ikke til å unngå at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesløs ovenfor hvordan livet er blitt – da er musikk og treffende tekster gode å lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

«Mor!» – jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!»

Synger Jan Eggum. «Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.»

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og annerledesheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken på å nærme seg ytterdøren. Man fungerer ikke – mister seg selv og det man kunne og visste så godt før. Tryggheten blir falsk, består av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten å se seg tilbake, uten å vente eller forstå. Sorgen blir så uendelig stor og uhåndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring så stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstår, skjønner, kjenner og føler – for så å oppdage nye krokete forbindelser og årsaker. Man drives mellom instinktet til å beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til å bli mekanisk opptatt av «å gjøre alt riktig etter boken».

 

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver å spille på og det er ikke et alternativ å tape kampen!

Å være så sterk! – men tankene så svake,

å være så usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over å være så viktig, sorgen over å være den eneste som kan hjelpe.

 

Når blikket flakker rundt for å finne noe.

Noen som har løsningen, noen som kan sitte på innbytterbenken – de blir ikke nødvendigvis brukt- men er en trygghet når man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter på å avlaste, lytte og trøste.

 

For dette er = livet

Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til…

God formiddag alle gode lesere!

Først i dag vil jeg bare si hvor utrolig spennende denne bloggreisen har vært så langt. Jeg håper at mitt budskap om mer moro og mer bevegelse i hverdagen vil spre seg til en diger tanke hos alle som leser bloggen, deler og liker. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidrar til dette.

Budskapet er jo like enkelt som det er nødvendig. Bedre folkehelse for alle, og da spesielt for dem som er aller svakest i samfunnet på grunn av situasjoner som ikke kan kontrolleres av egen manglende vilje til å være mer aktive. Det er jo supert at flest mulig er mer aktiv og mer bevisst sin livsstil. Det er nemlig dette som til syvende og sist vil føre til en bedre og sunnere folkehelse, og at flere ikke blir rammet av de mange og farlige livsstilssykdommene.

Som dere faste lesere har fått med dere, så er folkehelse og metoder til å endre livsstil noe som jeg brenner særlig for. Mange i befolkningen er allerede aktive i hverdagen. Jeg ser derfor med en smule bekymring på en stadig større gruppe som faller ut av en sunn livsstil og heller gir opp fordi det faktisk er for vanskelig å følge de ofte svært strenge “kravene” til hva som er #godtnok.

De aller svakeste blir i så måte en gruppe som ofte ikke helsevesenet klarer å gi et tilbud som er #godtnok. Det er ikke det at ikke tilbudene eksisterer og kunnskapen mangler i helsevesenet, men det er ofte slik at de som ønsker å benytte seg av tilbudene som eksisterer, ikke er i stand til å ta imot tilbudene.

For å ta et eksempel. Hvis man er avhengig av å gå på jobb for å kunne tjene til livets opphold, og det eneste tilbudet fra helsevesenet er på dagtid, ja da er det svært vanskelig å kunne delta. Hvis ettermiddag og kveld er fylt med smerter og fatigue i forhold til at alt kruttet er brent opp i nødvendige gjøremål, ja da er det vanskelig å finne overskudd og rom til å kunne “stikke en tur på trening”. Alt blir så vanskelig at det ikke er enkelt å komme i gang. Og hvis tilbudene er på tidspunkt eller til priser som ikke er overkommelige, ja da er det ikke enkelt.

Så har man den faktoren der svært mange med psykiske lidelser ikke er i stand til å benytte seg av tilbud, da det ikke er mulig å overvinne angsten eller at behandling ikke følger samme timeplan som mulighetene til økt aktiv hverdag. Da er det ikke bare å fortelle den det gjelder at man bør skjerpe seg eller at bare man kommer igang så blir det bedre. Her trengs det som nevnt i tidligere innlegg, et tverrfaglig system som ivaretar ting som kanskje overhodet ikke har noe med trening å gjøre, før man kommer i posisjon til å overhode klare å komme seg til et tilbud som man har godt av. Den onde sirkelen må brytes. Og det er slett ikke sikkert at det er trening som skal til for å bryte denne onde sirkelen.

SÅ hva med de svakeste gruppene i samfunnet da? Bare å gi dem opp eller?

Nei.

Det finnes riktignok ikke så mange enkle løsninger. Da hadde det vært gjort for lengst. Men noen av de viktigste “våpnene” jeg har erfart som bedrer deres situasjon, kalles respekt, tålmodighet, forståelse og kunnskap. Kunnskap om flere områder. Kunnskap om hvordan våre forutsetninger både innen psykologi, miljø og funksjon virker på ens evne til å utføre noe.

Man kan ikke bare gi folk en time til trening, gi dem en manual og be dem om å løfte den 4 x 30 over skulderen hvis personen har angst for å gå ut, har fibromyalgi eller skulderslitasje, har mer enn nok med økonomiske vansker, ikke klarer å få barnevakt, og så videre. Satt på spissen selvsagt, men dog et poeng som mange vil kjenne seg igjen i.

Det kan hende at man må arbeide timesvis med folk på kveldstid der dem bor for å kunne gjøre noe med angsten før man kan begynne å gå små turer. Det kan hende man må ordne opp i økonomiske forhold, familiære forhold eller simpelthen forståelse av smerte, før man i det hele tatt kan hente en manual, og finne en metode for å lære å løfte denne uten smerter.

Det å lære bruken av hverdagsaktivitet i stedet for å kjøre på med trening nær sagt som et universalmiddel for alt som er vanskelig er etter min mening noe som ikke fungerer for alle. Og i min erfaring så er det, nær sagt som alltid, de svakeste i samfunnet dette går ut over.

Jeg selv kan ikke gjøre så mye i det store bildet, men jeg vil gjøre mitt på et område i fremtiden. Det er å kunne gi råd gjennom denne bloggen, svare på spørsmål fra dere lesere og gi råd om hvordan man kan utnytte sin hverdag til å bevege seg mer.

Jeg vil også i år gi gratistilbud på søndager fremover. Jeg håper at folk har lyst til å delta på hverdagsaktiv sine løpesøndager her på Sotra. Tilbudet er helt gratis og jeg vil understreke at man ikke trenger å være godt trent for å delta. Man kan løpe eller gå man kan gå sammen med meg eller løpe alene, man kan drive intervaller og man kan se på om man vil. Felles er at vi er sammen og at vi har utgangspunkt i en idrettsbane der vi går rundt og rundt. Dette gjør at vi hele tiden er i nærheten og at vi kan få differensiert aktiviteten til å passe for alle.

Jeg kommer til å annonsere oppstart her på bloggen, men man kan få oppdateringer fortløpende og stille spørsmål til meg hvis man følger facebooksiden min som dere finner her, hverdagsaktiv.

Så håper jeg at dere deler og sprer denne bloggen til flest mulig slik at jeg kan få anledning til å arbeide med dette i økende grad i år. Jeg håper det dukker opp mange ulike hverdagsaktive løpe/aktive grupper rundt i det ganske land der man sammen kan gi et lite gruppetilbud til dem som vil. Gjerne i samarbeid med ulike frivillige og støttekontakter, foreldre, og så videre!

Og husk at det er fullt mulig å stille meg spørsmål både her og på melding på facebooksiden min. Her kan man stille spørsmål og få svar privat hvis det er ønskelig. Jeg holder alle anonyme hvis det er ønskelig.

Jeg heier på dere alle!

Mvh Willy

LA OSS FOR POKKER VÆRE NORMALE!

 

God kveld alle gode venner!

I kveld kommer jeg med en påstand som jeg har tenkt på en liten stund. I media og ellers og da mye i forbindelse med helserelatert virksomhet, påståes det at vi beveger oss mindre i dag enn på 1970 tallet. Dette er således en av de viktigste årsakene til fedmeepidemien som har utviklet seg siden 1980 tallet.

Datamaskiner og spillindustrien, smarte hus og enklere løsninger i alt og ett får også sin del av skylden for at vi som mennesker tilsynelatende beveger oss for lite.

Vel folkens, selv om jeg mener helt klart at vi faktisk burde bevege oss mer enn vi gjør i dag, så er jeg villig til å være delvis uenig i påstandene om at fedmeepidemien skyldes ovennevnte faktorer.

Spesielt så er det mange som kaster seg på en forståelse av at særlig barn beveger seg mindre enn før. Er dette virkelig sant?

Det er faktisk blitt gjort noen studier over dette. Norges idrettshøgskole har gjort tre studier om barn og unges bevegelsesmønster tidligere. Selv om datagrunnlaget er tynt så peker det på at sannheten om denne problematikken kanskje er noe mer nyansert enn det som fremstilles  på rent generell basis. Tallene er også noen år gamle, men det er likevel verdt å se på hvordan vi OMTALER aktivitet, eller mangel på dette, på generell basis i samfunnet. Etter min mening burde vi være svært forsiktig med hvordan vi selger ut budskapet om en mer aktiv hverdag. Verden er kanskje ikke så sort hvitt at det er vinn eller forsvinn. Det KAN hende vi burde selge ut flere gode holdninger og normalisering av lek og moro i aktivitet, enn bare å fyre løs mot dem som har det vanskelig i forbindelse med aktivitet og trening.

“Undersøkelser hvor noen hundre barn og unge gikk med bevegelsesmålere i en uke av gangen. Testene ble gjort i 1999, 2005 og 2011, og inkluderte 6-åringer, 9-åringer og 15-åringer.

Resultatene viser at bevegelsesmønsteret er overraskende stabilt i de tre undersøkelsene: De unge ble litt mer aktive fra 1999 til 2005, og dette nivået holdt seg til 2011.

Og dette altså til tross for at andelen voksne med tilgang til hjemme-PC økte fra 67 til 93 prosent mellom 1999 og 2011. Andelen med tilgang til internett økte fra under 40 til over 90 prosent. (forskning.no).

Her er det jeg gjerne vil komme med en liten OBS melding. Kanskje det ikke er på selve begelsesområdene man bør rette hovedinnsatsen, men på andre faktorer som for eksempel en helsefaglig tilnærming til kost og ernæring, samt holdningskampanjer for viktigheten av hverdagsaktivitet?

Jeg sier ikke at det ikke er viktig for barn og unge å legge mindre fokus på bevegelse. På ingen måte, men jeg sier at det i dag er et FOR stort fokus på trening og på perfeksjon. Barn og unge i dag har et enormt press på seg i forhold til det å se bra ut. Treningsindustrien lever godt av denne generelle holdningen i samfunnet. Det er trendy å se såkalt perfekt ut og det vi ikke klarer å trene perfekt, det opererer vi til perfeksjon. Eller til angrende katastrofe. Alt etter som man ser det.

Dette presset fører mange ut i en sykelig tilnærming til bevegelse. Idretten i dag er såpass streng at trenere, foreldre og idrettsorganisasjoner diskuterer villig om når vi skal begynne å “toppe” barna våre. Etter min mening er dette nok en spiker i kisten for sunne og naturlige fokus på alle barn og unge som liker å starte med idrett og nyte bevegelsesglede og idrettsglede.

Det er etter min mening noe galt fatt når unge faller brutalt ut av samfunnet, idrett, treningsglede og annen organisert aktivitet fordi de ikke strekker til.

Det samme har vi som mosjonister erfart. Det er stadig vekk et krav om å løpe raskere, lengre og delta i ulike styrkeprøver og liknende. Et av de vanligste svarene jeg får når jeg snakker med folk som ønsker å endre livsstil, er at de aldri har taklet den dårlige samvittigheten som følger med når de starter og ikke klarer like mye som “alle de andre”. Er det slik vi ønsker å se på trening og aktivitet i fremtiden?

Noen finner selvsagt enorm styrke og glede av å presse seg og bør selvsagt gjøre det hvis det er dette som en finner meningsfullt. Men det å peke på at “ALLE” burde følge deres eksempel, det er det ikke etter min mening særlig fornuftig å selge ut. Og i alle fall ikke mot de mest sårbare i samfunnet. De vil møte motstand og mestringstap som bare YTTERLIGERE UNDERSTREKER at de ikke er gode nok. En svært farlig holdning til det å selge ut at man bør trene seg mot toppidrett eller perfeksjon, mens det viktige burde være på en normalisering av individet i sunn og god harmoni med kropp og sjel.

Men, litt tilbake til at vi beveger oss lite på grunn av data og slikt. Man kan finne noen som ikke beveger seg noe særlig på grunn av databruk, MEN, og det er et STORT MEN, kan det være slik at dette  gjelder et mindretall, og at det i hovedsak skyldes andre årsaker enn mangel på aktiv hverdag?

Kan dette skyldes at de dette gjelder nettopp er dem som falt ut av organisert aktivitet på grunn av for store krav? Kan det være at dette er barn og unge som sliter med psykiske tilleggsdiagnoser, autismespekterforstyrrelser og andre tilleggstilstander som gjør at et “normalt” bevegelsesmønster i hverdagen ikke er oppnåelig?

Jeg har begge eksemplene her fra min egen hverdag. Og min personlige erfaring er at det ikke er datamaskinen som leder til økt inaktivitet i det store og det hele, men er mer et resultat av ikke å ha mulighet til noen annet fordi kravene fra samfunnet er for store. Og hva sier vi foreldre da når vi “lærer” barna våre at trening er ALT! Hva når den dagen kommer at barna selv finner ut at trening ikke er ALT, men mislykkes i aktivitet eller idrett? Hva tror man da at barna våre tenker mot oss når vi gjennom hele oppveksten har innprentet til våre håpefulle at hvis du skal bli best så må du trene mest?

Jeg vil jo tro at de fleste opptrer mer balansert enn hva jeg setter på spissen her, men noen ganger begynner jeg faktisk å lure. Fordi jeg både ser og hører.

Nei folkens, jeg synes ikke vi skal være så sort/hvitt i vår tilnærming til aktivitet og trening. La oss heller sette fokus på de sunne alternativene. La oss ha fokus på NORMALISERING av trening og aktivitet, kropp og utseende. La oss fjerne stigmaet som oppstår ved å fremme holdninger som krever stadig mer av våre håpefulle, men også av oss voksne. La oss for pokker få være normale! La oss slippe å ha dårlig samvittighet hver pokkers gang vi ikke klarer eller gidder å gå ut å løpe fordi det yrer litt. La oss slippe å høre MASET om å bli best blant fotballfedre og mødre på sidelinjene til miniputtene våre! La oss SLIPPE å føle presset og stigmaet det er å få ekstrabelastninger og hoderisting når våre barn eller vår familie sitter foran pcen sin å spiller fordi de ikke har mer igjen i livet sitt. Av ulike grunner som forståsegpåere og andre bedrevitere ikke aner noe om!

La oss for pokker få leken tilbake i samfunnet! La oss for pokker få være normale!

“Just my two cents”

Mvh Hverdagsaktiv

Fibromyalgi – En #usynligsykdom

Reklame | das//adidas//adidas//adidas//2XU

fibromyalgi

 

 

 

adidas//adidas//adidas//adidas//2XU

 

Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over! 

I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.

Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.

Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.

Fremover vil jeg ta opp:

#/CFS/ME

#Kreft

#IBS

#Aspergers/autismelidelser

#Psykiske lidelser

#Muskel – Og skjelettlidelser

#Ryggsmerter

#Metabolsk Syndrom

#Lipødem

Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.

 

I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.

Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som 

 

«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»

Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.

Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.

 

Så hva gjør man med dette?

Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.

Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.

Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.

 

Sjekk ut Norges Fibromyalgi forbund her.

 

Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.

Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.

Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.

Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon. 

Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.

Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!

Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.

 

Mvh Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top