Stormen raser på vestsiden her hos oss nå og strømmen har gått. Løse gjenstander og ting utenfor er behørig surret fast og selv om vinden gjør sitt ytterste for å rive det fra hverandre så holder surringene mine fortsatt stand.
Vi er jo ikke helt uvante med denne type vær her vest på Ågotnes. Men det betyr jo ikke at vi nødvendigvis liker det for det. Været kan man jo uansett ikke gjøre så mye med så da er det egentlig bare å gjøre det beste ut av det i stedet. Levende lys i krik og i krok, og dempet belysning er en perfekt måte og stemning for å benytte selvhypnose.
Selvhypnose har jeg benyttet i minst tre tiår. Og dette skal ha en stor del av æren for at jeg aldri stresser mer enn ytterst nødvendig. Sinne, og da mener jeg ubegrunnet sinne i tide og utide er heller ikke noe jeg bruker mye tid på. Bortkastet tid og irritasjon uten grunn etter min mening.
Jeg går selvsagt ikke rundt som en smilende fjott med naive blikk mot den store verden. Jeg kan godt eksplodere i sinne og jeg blir provosert og sint av urettferdighet, forskjellsbehandling og når jeg blir behandlet dårlig. Men sint for alle umulige og tøvete daglige problemer, det blir jeg aldri.
En klok mann sa engang, “Vokt dem for tålmodig manns raseri”.
Slik er det litt med meg. Jeg er ekstremt tålmodig og bruker aldri tid på å la meg hisse opp over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men hvis noen bevisst forsøker å behandle meg dårlig, ja så finnes det selvsagt en grense. Denne grensen er ulik for oss mennesker. Den er imidlertid kontrollerbar. Så hvis du ikke har bruk for sinne, så kan du trygt legge det bort. Spesielt hvis det kun er egnet til å skade deg selv.
Så hvis du er av den typen som ikke er tålmodig, men lar deg påvirke av stormfulle dager, så vurder gjerne om du får noe ut av det før du eventuelt farer opp i sinne. Tålmodighet er og blir en dyd. Man bør uansett aldri forveksle en tilsynelatende naiv og smilende snill mann eller dame med svakhet hos dem. Da kan man plutselig oppdage at man ikke burde tirre den sovende bjørnen.
For tiden skriver jeg mye. Jeg skriver mye poesi, hendelser, opplevelser, fagstoff, og jeg samler mye stoff om ulike hendelser i livet. Det å samle ting skriftlig gir en slags tilfredsstillende følelse.
Så nå mens stormen fortsatt herjer ute og strømmen fortsatt er borte legger jeg rolig hode mitt på puten og lukker øynene. Det er på tide å finne denne visuelle reisen inn i eget ubevisst sinn for nettopp å fjerne stress og frustrasjoner som eventuelt ligger og murrer i dypet av mitt eget sinn.
Smil til verden og verden vil med enkelte unntak smile tilbake!
I dag skriver jeg et og annet ord om samvittighet når vi vi ikke rekker å trene eller å være klar til enhver tid for å delta med venner i treningssammenheng. Spesielt er nok kvinner dem som i størst grad ender opp med dårlig samvittighet for ikke å rekke over alt og samtidig ha overskudd til å komme seg ut på trening. Men også mange menn tror jeg opplever dette. Jobb og andre ting i livet forstyrrer ofte den viktige egentiden man trenger enten sammen i et forhold eller for seg selv. Og da også ofte begge disse tingene for begge parter.
Hvorfor er det egentlig slik? At vi får dårlig samvittighet for noe vi burde glede oss maksimalt over? Er det fordi vi prøver så hardt å få tid til enda en aktivitet for alle dem rundt oss, og når vi ikke lenger har tid eller overskudd til mer så skal vi plutselig ut og trene? Det vil si kun tenke på oss selv? Egoisme liksom? Hallo, det fortjener vi da ikke? Eller?
Uansett hva som er grunnen så vil samvittigheten av å bare slippe alt og bare poppe ut og ned på trening et uoverkommelig hinder for mange. Et hinder som gjør at vi ikke kommer oss avgårde på grunn av samvittighetsgrunner. Og så blir vi sittende der da. Med vår egen dårlige samvittighet. Hvor samvittigheten over å ikke komme seg på noe man “VET MAN BURDE” og således lage en selvforsterkende dårligere samvittighet. Ser dere poenget? Hva pokker man gjør så rammes man av å prioritere alle andre enn seg selv.
Man ender opp med å komme inn i et spor der man går og tråkker i samme runddansen dag ut og dag inn. Uten ende. Alle andre får ting til synes man, og da forsterkes følelsen av å ikke mestre. Man ender opp med å føle seg som en sliten, utslitt vaskefille som går i et evinnelig evig mas for alle andre enn seg selv. Til slutt gir man bare litt og litt opp. Umerkelig sitter man plutselig der med en følelse av og være mislykket og følelsen av at alt kjennes håpløst.
Hvis du kjenner deg igjen så er det på tide å snu på flisa!
Man kan ikke forvente at man skal bryte noen mønstre hvis man ikke gjør noe aktivt for å klare dette. En av de viktigste tingene vi gjør av grep som kan være med å snu en slik trend, er å analysere vår hverdag. Det å vite om hvilket innhold vi fyller dagene med, samt det å fordele våre timer på en mer effektiv måte enn vi er vant til, kan være en av flere løsninger på hvordan man kan bryte mønstre man ikke ønsker.
Hvis du analyserer innholdet i en vanlig dag, ja så er jeg nok ganske sikker på at det er ting i dagen man kan legge vekk som “mindre viktige” eller kanskje til og med helt unødvendige. Menn er veldig enkle slik. De “ser” gjerne en indre prioriteringsliste av daglige gjøremål, på en helt annen måte enn kvinner. Er det slik at man kanskje kan gi og ta litt her? Samarbeid, kommunikasjon og forståelse for hverandres ulike måter å se denne prioriteringslisten over daglige gjøremål, kan godt være en god måte å starte et nytt samarbeidsmønster på. Man kan sette seg ned sammen og se hva som kan fordeles på hvem og hvilke oppgaver som kan med fordel prioriteres vekk som daglige gjøremål. Og her er det viktig mannfolk, og være bevisst på å kunne hjelpe! Just sayin. Fordi det er da for pokker ikke kona sitt ansvar å ta alt husarbeid, vask og klær samt andre såkalte huslige sysler. Det er da for svingende du som ektemann, kjæreste eller samboer eller hva nå enn du er sitt tydelige ansvar å være en samarbeidende del av husholdningen? Lær deg for pokker å vaske klær!
Så til denne dårlige samvittigheten. Hvis man har klart å få ryddet ut av listene noen av oppgavene slik at dette med EGENPLEIE står på dagsplanen, ja da er man kommet langt. Man trenger bare et par timer daglig eller i uka for å kunne få den friheten det er til å løpe en tur eller bare spasere en tur ute. Og hvis dere ønsker og synes det og gå sammen på ting er supert, ja da er det bare å støvsuge, vaske klær sammen og stikke ut en tur sammen etterpå.
Hvis det imidlertid er slik at det overhodet ikke er mulig å få tid til å gå sammen, ja så er egentlig dette det aller beste. Dette fordi du da kan nyte en time i fred og ro. La tankene få konsentrere seg om aktiviteten, og la fokuset være kun på deg selv for en stakket stund. Ta ingen fanger i en slik prosess! Og la ikke dårlig samvittighet komme i veien for slik adspredelse. Fordi hvis du er fullstendig utslitt og føler deg som en gammel vaskefille, ja så er ikke det til det beste verken for deg eller for dem rundt deg. Man trenger å ha tid til seg selv i en travel hverdag fylt med rutiner. Man trenger en pust i bakken av og til. Man trenger å samarbeide om oppgaver som er viktige og man trenger å forstå at vi ser på ting som trenger å gjøres litt ulikt. Når vi forstår dette og klarer å akseptere det, samt til og med deale med det, ja da er man inne i et bra spor. Hjelp hverandre til å gi hverandre den viktige tiden til refleksjon og kontemplasjon.
Det er ikke bra å hjelpe alle andre før man hjelper seg selv. Man bør finne en måte å differensiere dette på slik at man ikke brenner alt kruttet på alle andre og ender opp med å ikke ha tid eller overskudd til seg selv. Da er man på ville veier.
Så folkens, ikke ha dårlig samvittighet for å dra ut å trene. Gjør det gjerne sammen med dine nære og samarbeid mer i hverdagen. Legg vekk ting som er blitt “ISSUES” i hverdagen og restarte hvilken oppgaver som er delbare, kan prioriteres vekk eller utsettes. Ikke gjør alt hver dag for så og ende opp med å ikke lenger ha tid til deg selv. Det er ikke bra for noen!
Og trenger man hjelp med dette så kan ergoterapeuter hjelpe til med å få en kvalitetsoversikt over daglige aktiviteter samt å analysere aktivitetene dine slik at man igjen kan få tid til de viktige aktivitetene i livet. I i ditt liv så er det faktisk du som er viktigst.
