Mot dødstraff – Prinsipielt standpunkt

 

 

Hei alle fine mennesker. 

 

I dette innlegget har jeg tenkt å skrive om en sak som har opptatt meg i alle år. Dette er et tema som jeg synes fortjener langt større oppmerksomhet enn det faktisk får.

 

Dødsstraff, moral og solidaritet.

 

Det er ikke meningen å plassere skam og skyld på noen, men bare fortelle litt om et for meg svært viktig prinsipielt standpunkt jeg tok for svært mange år siden. Jeg tok da en prinsipiell avgjørelse om ALDRI å reise til land i verden som fortsatt praktiserer DØDSSTRAFF.

 

Tenk på dette folkens, at når og hvis noen dømmes til døden i et land, uansett grunner, så setter altså dette landet til side en av menneskets viktigste egenskaper, nemlig håpet. Håpet om en bedre verden. Fordi etter min mening er man ikke et hakk bedre enn en som har tatt et liv, hvis man selv gjør seg til dommer over alle dommere og tar et liv som gjengjeld.

 

Jeg legger meg ikke bort i andre lands rettspraksis, men jeg har altså et moralsk ansvar selv om ikke å reise til steder som praktiserer det å ta et liv. Dette er en mening jeg har hatt hele mitt voksne liv.

 

Svært mange reiser til land som har praktisert dødsstraff de siste ti årene. Ifølge Amnesty finnes per 2018 en lang liste over slike land.

 

AFGHANISTAN

ANTIGUA OG BARBUDA

BAHAMAS

BAHRAIN

BANGLADESH

BARBADOS

BELIZE

BOTSWANA

CUBA

DE FORENTE ARABISKE EMIRATER

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

EGYPT

EKVATORIAL- GUINEA

ETIOPIA

GAMBIA

GUYANA

HVITERUSSLAND

INDIA

INDONESIA

IRAN

IRAK

JAMAICA

JAPAN

JEMEN

JORDAN

KINA

KOMORENE

KONGO

KUWAIT

LESOTHO

LIBANON

LIBYA

MALAYSIA

MONGOLIA

NIGERIA

NORD- KOREA

OMAN

PAKISTAN

PALESTINSKE SELVSTYREOMRÅDER

QATAR

  1. KITTS OG NEVIS
  2. LUCIA

ST.VINCENT OG GRENADINENE

SAUDI ARABIA

SINGAPORE

SOMALIA

SUDAN

SYRIA

SØR-SUDAN

TAIWAN

TRINIDAD OG TOBAGO

TSJAD

UGANDA

USA

VIETNAM

ZIMBABWE

(kilde Amnesty international)

 

Mitt eget prinsipielle standpunkt vil vare til denne for meg feile politikken slutter og human avstraffelse av forbrytere vil være i fokus.

 

I USA er det flere stater som nå mener at praksisen med dødsstraff er grunnlovsstridig og avskaffer denne praksisen. Det er likevel mange stater som fortsatt opprettholder den. For meg er dette uforståelig. I julemåneden dette året vil jeg fokusere på empati, forståelse og evne til å gjøre våre omgivelser og venner litt bedre enn før. 

 

Hva mener dere kjære lesere? Hva er dine prinsipielle standpunkt?

 

MANFLU!

Reklame | better bodies

manflu

 

Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies

 

God, “host,” morgen folkens!

 

Ja, så slapp jeg ikke unna jeg heller. Jeg kjente det i går. Eller mer korrekt i helgen så ante jeg at noe var på gang. Hele fredagen var jeg jo på livredningskurs og der fikk jeg jo den litt kjipe gleden av å fryse litt innimellom. Og siden vi mennesker elsker å skylde på alt mulig annet enn oss selv, så var det selvsagt her jeg legger skylden på det som nå er blitt til et utbrudd av livsfarlig og fullstendig knusende utbrudd av forkjølelse. Eller jeg tenker vi kaller en spade for en spade og går for å kalle det influensa med en gang.

 

Alle rundt meg på jobben har vært borti det samme og også her i familien har guttene mine hatt befatning med denne tilstanden som jo rammer oss menn spesielt hardt. Det må jo være en grunn til at dette har blitt en egen medisinsk term kalt MANFLU.

 

Det måtte jo komme til meg også. At det startet på Fredag den 13 i tillegg, bekrefter at det finnes mer mellom himmel og jord også, ikke sant?

 

Uansett så synes jeg akkurat nå FRYKTELIG SYND PÅ MEG SELV!

 

I følge min kone som kaster et litt skrått blikk mot meg innimellom, et blikk som ikke akkurat lyser av sympati, men er mer farget over et litt overbærende men kontant “sutretryne” blikk, er det et av hovedsymptomene ved manflu, at man synes umåtelig synd på seg selv.

 

Jeg kan bekrefte dette og bruker det selvsagt til å understreke for meg selv at situasjonen er alvorlig. Alle ledd verker og hodet kjennes ut som det skal tilbake på 80 tallet og på konsert med Motorhead. Vi var liksom litt ferdig med 80 tallet da…

 

Uansett, så er jeg jo selvsagt ikke på jobb når situasjonen er slik. Når man arbeider med mennesker så har man et særlig stort ansvar for å ikke smitte andre. 

 

Jeg ruller meg inn i ullteppe her jeg ligger og min kone serverer meg kaffe på sofakanten. Det kjennes litt bedre akkurat når jeg svelger en liten slurk. Jeg kjenner imidlertid godt at jeg nesten ikke har krefter igjen til å løfte koppen og skulle vel egentlig ønske at noen hjalp meg med å drikke. Jeg bruker mine siste krefter på å be min kone om å skru på tv apparatet og finne en episode av “Ancient aliens” på History channel. 

 

Så til alle oss menn der ute med alvorlig grad av manflu. Sett pris på dem som hjelper dere til å overleve denne funksjons ødeleggende tilstanden av influensa. Sett pris på vissheten om at det går over og kanskje det da drypper et lite korn av sympati mot deg fra dine omgivelser.

 

Nå er jeg litt for svak til å skrive mer, men ønsk meg gjerne god bedring i kommentarfeltet…”snufs, host”

 

Willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top