fattigdom

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Mental helse13.12.2019

Lys opp din hverdag

Hei alle flotte mennesker.

Først i dag vil jeg altså si noe svært viktig for meg. Og det er hvor enormt stor pris jeg setter på alle dere som liker, kommenterer, deler og støtter hverdagsaktiv sitt budskap om mer aktivitet i hverdagen og godhet mot våre medmennesker. Dette betyr svært mye for meg personlig.

Den siste tiden har jeg dessverre vært sykemeldt. Noen ganger pisker sykdom eller andre ting deg i ansiktet, men all støtte og tilbakemelding i form av meldinger og annet har løftet meg opp.

Jeg er sterkere enn noen gang når jeg tenker på julen, og ikke minst mot alle nye og spennende ting som er på gang for neste år.

Det finnes alltid et lys folkens. Og for alle dere der ute som av en eller annen eller flere grunner har sitt å slite med, ja så vit at det alltid finnes et lys. Der noen dører lukkes vil alltid nye åpnes. Jeg støtter dere alle personlig for ny utvikling, endring og suksess i livet.

Nå i julemåneden er det mange som sliter med ulike ting. Ensomhet, fattigdom, hverdagsproblemer, psykiske vansker og annen sykdom. Dette skal dere alle vite, folkens, jeg ser dere alle sammen! Og meldingen min er klar! Vit at dette alltid vil ordne seg og at dører som er lukket akkurat nå ALLTID vil føre til at nye muligheter vil åpne seg.

Man kan være langt nede, ikke sant? Men ved å aktivt flytte sitt fokus, eller i det minste trene daglig på å smile, le, og ufarliggjøre negative tanker, kan du bedre situasjonen din. Snakk med andre eller bare deg selv om positive setninger og tren aktivt på å legge bort negativitet. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelformel, men som med all annen trening så blir man sakte og sikkert sterkere. Det blir lettere å tåle de trøkkene livet noen ganger serverer deg.

Lyse opp din egen hverdag, det er ofte ingen andre som bærer et lys inn i dagen din og det å finne frem eget lys i form av positiv energi og det å finne og lete etter alle de små hyggelige tingene i livet er uvurderlig. Gå bare en tur på kjøpesenteret og sett opp et smil på dine lepper så vil du se veldig mange smil på din vei. Du trenger ikke engang kjøpe noe, bare vandre rundt å samle smil og varme fra andre mennesker.

Husk gjerne også å dele ut mange flere smil enn det du selv får. Dette gir positiv glede hver gang noen gir deg et smil tilbake.

Man fjerner ikke problemer med dette, men man bærer et lite lys inn i tilværelsen sin. En gnist av håp. En varme som sprer seg gjennom kropp og sjel. Det å sette pris på de aller minste positive tingene i livet, vet alle som sliter med ensomhet, hverdagsensomhet, fattigdom og sykdom, alt om. Så start gjerne med å sette pris på deg selv også.

Det å sette pris på seg selv kan være utfordrende. Desto viktigere er det å faktisk sette ekstra stor pris på en selv. Vi er ofte gode på å gi mye, noen ganger alt for mye, pris på dem rundt en som man kanskje ikke får så mye positiv feedback fra. Dette kan fort tappe oss ekstra mye. All oppspart energi suges sakte ut av oss av ulike negative energityver rundt oss. Slutt gjerne med å kaste verdifull godhet og positiv energi ut av vinduet mot slike mennesker. De vil uansett aldri gi deg noe tilbake. Det er faktisk lov å gi litt mer faen i ting og andre som kun behandler deg dårlig. De vil sjeldent forstå deg uansett.

Det er kun deg selv som forstår deg selv.

Derfor, min venn, er det oftest kun deg selv som kan hjelpe deg selv. Blir man sittende fast og vente på hjelp fra omgivelsene, ja så må du kanskje vente lenge. Det er AVGJØRENDE å ta tak i egne problemer for å komme videre. Ved ensomhet må du selv ut å vise deg…må du selv invitere og gi…

Ved sykdom må du selv ta tak i det du selv er herre over…leve der du kan og lære å takle de vanskeligheter som er…lære å leve i stedet for å eksistere i negative dager.

Husk at det vil alltid være negative krefter rundt deg som bevisst eller ubevisst vil dra deg ned. Denne type krefter enten det er personer, organisasjoner eller andre faktorer, vil man alltid slite med. Det å lære seg å distansere eller fjerne dette fra livet ditt, er viktig for egen utvikling og livsglede. Ikke bruk tid og krefter på å vri andre sine negative ting inn på deg selv. Husk at alt som ligger der i fortiden er det lite og ingenting du får gjort noe med. Du trenger dermed ikke vie tiden din til å gruble over det lenger. Lukk døren og gå videre. Og trenger du hjelp til å lukke dørene, ja så finnes det hjelp å få.

Kontakt verdifulle mennesker i livet ditt. Og kanskje viktigst er det å åpne dørene for NYE MULIGHETER og nye mennesker i livet. Den neste fremmede du møter kan faktisk bli din aller beste venn! Vær åpen om vansker hvis du klarer, da forståelse og kunnskap ofte er nøkkelen til bedre kommunikasjon. God kommunikasjon i livet er ofte en nøkkel til å åpne dører og nye muligheter.

Carpe Diem, folkens, Carpe Diem

0 kommentarer

Livet sånn generelt23.10.201928.10.2019

Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Reklame |

NA-KD Trend//NA-KD Shoes//NA-KD Party

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

0 kommentarer

Livet sånn generelt17.07.201917.07.2019

Klaging og syting tok helt av!

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

0 kommentarer

Livet sånn generelt14.03.201914.03.2019

Å låse inne barn er en innrømmelse av nederlag

I dag kjente jeg på at jeg ble både sjokkert og provosert. Jeg kom over et innlegg der Høyres Peter C. Frølich hadde et forslag om å utvide ordinger med å sperre inne problemungdom og problembarn som var kriminelle. Forslaget var endatil slik at man da ville bygge egne institusjoner til dem der de skulle være under barnevernets tilsyn.

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Virkelig. Har vi ikke kommet lenger enn å løse slike problemer med straff og frihetsberøvelse? Hva med forebyggende tiltak på en rekke områder i stedet?

Det er en kjent sak at forebygging av helseproblemer og rehabilitering, er litt sånn politikernes “sorte får”.

Populære forslag der man bevilger penger til mer synlige løsninger er en vinner nærmest uansett. Forebygging koster penger og resultater synes dårlig på kort sikt. Altså så vil det ofte brukes mer penger på å reparere der skade allerede er oppstått, enn å forebygge for å unngå skader.

Det å bruke penger på forebyggende tiltak er ikke så dumt faktisk, kjære politikere. Men det koster altså noe. Når skal man egentlig ta denne kostnaden?

Et forslag nylig fra Peter Christian Frølich i Høyre, går ut på å låse problembarn inne. For å løse problemet med voldelige og utagerende barne -og ungdomskriminelle. Dette blir da en utvidelse av de rettigheter barnevernet allerede har, sier han og viser til at det er juridisk forsvarlig og enighet om dette. For å løse logistikken rundt dette foreslår han å bygge egne institusjoner til oppbevaring av disse problembarna. Selvsagt i samarbeid med barnevernstjenesten, understrekes det. Jeg lurer på om barnevernstjenesten er enig i at dette er en god løsning. Jeg lurer også på om helse -og sosialfaglige instanser synes det er en god ide å institusjonalisere barn, kontra det å forebygge for å unngå problemet. Jeg tviler.

Jeg blir i beste fall betenkt når man vil institusjonalisere barn. Her forsøker altså høyre å straffe seg ut av det ansvaret de har for å forebygge problemene.

Vi ser fra USA hvordan det har gått. De har altså et straffenivå som er hinsides det vi er vant med. Så har de da også et tilbakefall på nær 80 %. Her på bjerget med lave straffer og et etter min mening mer humant system som vi tross alt har, er tilbakefallet til kriminalitet rundt 20%.

Dette legges det merke til i utlandet.

Så vil altså Frølich parallelt med å bygge institusjoner, opprette en rekke forebyggende tiltak. Det er vel og bra, men dette har da også blitt sagt siden jeg var ungdom på 80 tallet. Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Hva med å begynne med de forebyggende tiltakene Frølich?

Uansett så er forslaget dårlig etter min oppfatning. Barn og unge i dag trenger at forebyggende tiltak iverksettes nettopp for å unngå at vi får en situasjon med barne og ungdomskriminalitet. Med all respekt for idretten så nytter det ikke å kun satse på et felt der det ofte kun er de beste som blir ivaretatt. Det nytter ikke å pøse penger inn i idrett systemer som har en prestasjonskultur der alt for mange faller utenfor, eller som krever for mye i egenbetaling.

Alle er ikke interessert i å drive med idrett.

Så har man problemer med integrering som de færreste vil ta tak i. I denne sammenhengen er det da altså sosioøkonomiske vansker for en ganske stor gruppe. Vi snakker om barnefattigdom, fattigdom generelt, og at man må ofte velge vekk fritidstilbud fordi det koster for mye. Antallet gratistilbud er begrenset både i innhold og i omfang.

Så oppstår det problemer i de lokalisasjoner der barn og unge samles, og problemer er et faktum. Hva med å satse penger på å forebygge? Hva med å lage gode og varierte tilbud til barn og unge i stedet for å bruke pengene til å reparere dem etter at skade allerede er oppstått?

Jeg husker enda at det ble satset penger gjennom den såkalte eldremilliarden for en del år tilbake. Litt for mange år siden etter min mening, men likevel en god innsats. Hva med å gi nye milliarder i et skikkelig løft på varierte, forebyggende helse, sosial og øremerkede tiltak? Eller er det bedre å løpe rundt med brannslukkingsapparatet og slukke små og store branntilløp i evig tid? Hva koster ikke det på sikt?

Nå er det ikke slik at jeg vil fjerne reaksjoner på lovbrudd eller å ikke sette grenser for barn og unge. Tvert i mot. Samfunnet må ha lover og regler og straffereaksjoner der loven brytes. Jeg ønsker imidlertid at samfunnet og politikere skal begynne å se på ÅRSAKEN TIL PROBLEMENE og ikke bare syte over resultatet som oppstår når forebyggende tiltak ikke er gode nok. Og når barn og unge bryter loven så er jammen ikke strengere straffer måten å takle ting på. Det er årsaker til at barn og unge faller ut og da snakker jeg om alt fra sosioøknomiske årsaker, til helsemessige lidelser som det ikke gis gode nok tilbud til å behandle og forebygge.

Hva med å starte med å gi barne og ungdomspsykiatrien mer midler til å behandle i tidlig fase?

Jeg tviler på at de som styrer velger vekk brannvarslere i eget hjem, men heller stoler på at brannvesenet både skal oppdage og slukke brannen i tide.

Jeg tviler på at dem velger vekk forsikringer, selv om de er dyre, for å risikere at deres nye dyre bil eller båt skades eller ødelegges uten at man får erstatning.

Poenget er at før man bruker penger på å reparere der man ikke har bevilget penger til forebygging i stor nok grad, ja så vil problemene bare feies under teppet, igjen og igjen.

Det er et samfunnsansvar å legge til rette for en god oppvekst. Det er milliarder å spare på å sette inn forebyggende tiltak og tidlig intervensjon. Ved å ta grep tidlig, legge til rette for aktivitet og varierte andre tilbud, ved å subsidiere idrett, og opprette fritidstilbud som er gratis og som følger samfunnsutviklingen og nye trender, så vil mye penger bli brukt, men enda mer spart.

Men det nytter ikke å opprette fritidsklubber med ludo som eneste alternativ. Man må treffe ungdommen og de behov dem har. Man bør ha rom for ulikhet og man bør ha aksept for at alle er forskjellige. Og i min bok bør man også forstå at det finnes ÅRSAKER TIL AT TING GÅR SKEIS.

Da er det viktig at ÅRSAKEN FIKSES og ikke bare symptomene.

Man gipser da tross alt ikke en brukket fot ti ganger uten å fjerne teppet man har snublet i hver gang.

Mvh willy marthinussen

Hverdagsaktiv.blogg.no

0 kommentarer