Stikkord: forbigåelse

Våte vinger hutrer og skjelver lett i morgenkulden. Denne lille fuglen fryser etter en natt med iskaldt regn og ingen tak å dekke seg under. Denne lille fuglen gjorde så godt som den kunne, men ble stadig hakket på av de store fuglene som bestemte i flokken. Utstøtt og ensom satt den der. Alene. Små perler av frosne vanndråper hadde stivnet i den grå fjærdrakten den var kledd i. Nebbet var taust og hadde ingenting meir å si.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Denne lille fuglen hadde en drøm om noe annet. Noe som tok den høyere oppover til et annet og bedre sted. Drømmer som ble knust av flokkens sterkeste. Med skarpe nebb og sviende vingeslag pisket de den lille fuglen ut av det engang så trygge reiret den tilbrakte sine første timer i en verden som derfra virket så lys.

Langsomt reiste det seg en  stor lys kule seg opp over fjellene i horisonten. Den lille grå fuglen kikket opp mot den med et glimt av håp i klare øyne. En flom av vellyst strømmet igjennom den i det solens livgivende kjærlighet strøk over kroppen og den grå fjærdrakten. De små frosne vannperlene glinset et øyeblikk som diamanter over den lille fuglen. Som en kongelig følte den seg da fjærdrakten ble forvandlet til en kappe av gull, sølv og juveler som strålte i kapp mot den livgivende strålende himmelkulen der oppe. Øynene glitret mot himmelkulen som diamanter av håp og forventninger. Endelig kom varmen og tryggheten.

På skjelvende vinger forsøkte den lille fuglen å lette. Det var uvant å strekke seg mot himmelen igjen, men himmelkulen lokket, oppmunteret og gav den all den støtte han trengte for å kunne spre sine frosne vinger mot himmelen og lette i en glidende bevegelse mot eksistensens veldige himmelhvelving. Den følte seg ønsket. Den følte seg verdifull. Den følte seg verdsatt igjen. Plutselig så fyltes luften rundt den lille fuglen av oppmuntrende rop og kvitring fra en helt annen flokk. Den kulden som før hadde pakket inn de grå frosne fjærene ble med ett borte. Ble erstattet av en varme den ikke hadde kjent på lenge. En varm følelse av tilhørighet. Det var da det gikk opp for den lille fuglen at kulde faktisk kan erstattes av varme bare man finner noen som er villig til å dele den med deg. Bare den får frihet og oppmuntring til å fly mot himmelkulen der oppe. Bare den faktisk får være en del av en flokk som verdsetter egenskapene som gir varme og aksept.

Den lille fuglen var lykkelig. Den spredte sine sterke vinger ut over et nytt landskap og sørget alltid for å støtte de andre fuglene. Spesielt de små fuglene som følte seg kald, uønsket og grå. For alltid ville han legge sine sterke vinger rundt dem og gi dem av den varmen de trengte. For dem som ble hakket på og skjøvet ut av reiret trengte det nemlig mest av alle.