Vi som driver private helsetjenester blir ofte kritisert av mange. I Norge er det opplest og vedtatt at helse skal være gratis. Og slik er det da også heldigvis. Måtte vi aldri få Amerikanske tilstander inn i norske helsemodeller.
Likevel har man sett at dette offentlige helsevesenet tidvis sliter stort på enkelte områder. Kapasitetsproblemer fører til den ene krisen etter den andre med ventelister så lange som et vondt år. Særlig innen psykisk helse, rehabilitering og helseforebygging, samt ettervern på ulike felt. Det er oppriktig trist og uholdbart å se hvordan det står til på enkelte felt som forebygging og rehabilitering.
Så hvilken rolle har de private aktørene i dette? Er det kun for å suge ut mest mulig profitt eller fyller de en viktig rolle i det store bildet? Profitt er selvsagt viktig for alle private foretak, men også satsing på utvikling av flere og bedre tjenester kommer som et resultat av denne profitten. Uten private aktører hadde forskning og utvikling av nye medisiner, nye behandlingsmetoder, nytt behandlingsutstyr og både rehabiliterende og forebyggende helsetilbud vært langt dårligere enn det er i dag.
Når psykisk sykdom er i emning og det ville vært gunstig å komme raskt til for å forebygge at dette utvikler seg til alvorligere former for psykisk uhelse, gir jeg og mange andre mulighet til å gi samtaleterapi og andre former for hjelp. Dette gir mulighet for å både forhindre ytterligere sykdom, men også avlastning til de eviglange køene vi ser i deler av det offentlige tilbudet.
Også på mange andre felt er det lange ventelister og at private aktører ikke skulle kunne arbeide hånd i hånd med det offentlige er etter min mening svært uheldig. Gjennom over to år med Pandemi har det vært svært mange innom mitt foretak som har fått hjelp til å takle sine utfordringer. Dette er mennesker som ellers ville ha blitt sykere i køen til det offentlige og dermed kostet samfunnet enda mer. Sammen med det offentlige har man derfor et bredere tilbud.
Dette gjelder også særlig de store private foretakene som gjennom hele Pandemien har avlastet det offentlige med testing, behandling og alle andre typer av helsetjenester.
Det vi burde gjøre fremover er å videreutvikle samarbeidet mellom det private og det offentlige helsevesenet samt støttetjenester slik at vårt samlede helsetilbud til samfunnet blir best mulig. Når enkelte politiske partier og andre tar til orde for å deprivatisere helsetilbudet så vitner dette om idealistisk tankesett mer enn realistisk.
Selv står jeg med en fot i det offentlige helsevesenet og en fot i det private, og det er ingen tvil i min sjel om hvilket system som er mest effektivt. Man kan godt være idealistisk å tenke at man skal ha alle tjenester gratis og tilgjengelig for alle, men det krever et paradigmeskifte pluss en femdobling av det årlige totale helsebudsjettet for å klare. I tillegg til 2-3 generasjoner fremover i tid med utdanning av mer personell med riktig kompetanse og gode nok lønnsvilkår. Med andre ord er idealisme ikke en realistisk vei å gå. Har man ikke klart det særlig godt på de siste femti årene så tenker jeg det blir vanskelig å klare det på de femti neste.
Mine egne erfaringer og tanker fra de siste femten årene der jeg har jobbet i kommunal sektor, er at forbedringen er marginal om i det hele tatt er tilstede. Og det handler slett ikke om den enkelte helsearbeider og manglende kunnskap og evner, men et system som sårt trenger tilførsel av både penger og effektiv nytenkning.
Jeg er veldig opptatt av samarbeid og flyt mellom ulike tjenester. Systemtenkning der kommunikasjon, felles forståelse og tverrfaglig profesjonsraushet eksisterer er og blir en styrke for ethvert moderne samfunn. Det offentlige helsevesenet har dessverre en lang vei å gå når det gjelder nevnte områder etter min erfaring. Ofte er særlig kommunale modeller så utsatt for ressursmangel, ledere som arbeider uten mandat til å foreta endringer og feil bruk av eksisterende kompetanse at det er umulig å få til god nok drift. Det eksisterer også en utbredt kompetansemangel om tverrfaglighet og hva de ulike faggrupper egentlig kan bidra med i felleskapet blandt nøkkelpersonell i lederstillinger.
Resultatet er dessverre nedslående. Et strakstiltak her burde som et minstekrav være å foreta kompetansekartlegging. Når det er gjort så må kompetanse som nevnt fordeles riktig.
Private aktører er og blir svært viktig i det totale helsetilbudet. I stedet for å være så kritisk til samarbeid over grensene og det å la private aktører kunne få hjelpe til, så burde man heller finne gode systemer som gagner pasientene. Sannheten er at uten de private aktørene hadde muligens det offentlige helsevesenet mer eller mindre kollapset når kriser oppstår.
Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut Øygarden Senter for Klinisk Hypnose