Hypnose

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hypnose

 

Hei alle fine folk!

Som mange har fått med seg så er jeg både Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg har altså en fot i hver leir om man kan si det slik. Det er for meg selvsagt at reglene både skal og må følges, slik at jeg aldri blander disse rollene.

Jeg mener likevel at det er enkeltverktøy som tilhører den såkalte alternative siden som nok burde få en større anerkjennelse enn det faktisk gjør i Helsevesenet. Hypnoterapi er helt klart et slikt verktøy. Jeg finner det jo noe underlig at en teknikk som brukes som standard og komplementerende verktøy til annen og mer tradisjonell behandling i sykehus, smerteklinikker,  hos psykologer, leger og tannleger verden over skal kunne kalles adekvat på den ene siden og alternativ på den andre siden.

Jeg tror og mener dette i stor grad skyldes manglende kunnskap og det rykte hypnose har fått gjennom showprogrammer og vissvassvideoer på YouTube. Dette har selvsagt økt skepsisen til et ellers fremragende verktøy brukt innen samtaleterapi og Coaching.

Den aller største overraskelsen jeg fikk da jeg utdannet meg til Hypnoterapeut og etablerte Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, var altså uten tvil den store skepsisen jeg møtte fra andre fagfolk innen det offentlige helsevesenet.

Selv om jeg i 15 år har arbeidet med nevrorehabilitering, sanseintegrasjon og har spisskompetanse på hjernens funksjoner, var det altså bare det lille ordet HYPNOSE som skulle til før skepsisen slo ut i full blomst.

Med tanke på hvordan Hypnose ofte har vært fremstilt, så er det ikke så rart, kanskje.

Likevel er det for meg noe underlig at en teknikk som er så godt vitenskapelig dokumentert og i bruk verden over, kan sees på som hokuspokus. Det finnes faktisk bedre evidens for hypnoterapi enn det gjør for Mindfulness.

Samtidig er det jo minst like underlig at fagfolk som regelmessig bruker teknikker som Jacobsons progressive avspenning, guidet meditasjon og ulike andre avspenningsteknikker, såpass kategorisk avviser prinsippene bak tilstanden hypnose. I tillegg så bruker hypnoterapi i stor grad prinsipper om hjernens plastisitetsevne, kognitive treningsmetoder, og en rekke ulike psykologiske og sansestimulerende konsepter for endring.

Det er i beste fall uvitenhet, i verste fall en unnlatelsessynd å avvise noe som man ikke har kunnskap om eller er villig til å sette seg inn i.

Men, jeg både håper og tror virkelig på at nyere forskning som nå gjøres i disse dager, virkelig setter denne fremragende terapiformen på dagsordenen og gjør den til en mer kjent og benyttet teknikk over alt. Hjernen vår er fantastisk og anerkjennelsen av vårt ubevisste sinn som kilde til svært mange av våre funksjoner vil ha avgjørende betydning i fremtidens helsevesen etter min mening.

Ønsker dere alle en strålende fin helg!

Kjære deg

Kjære deg som gjør dagene mine i helsevesenet gode og meningsfulle.

Kjære deg som kjenner oss som noen som hjelper deg med alt du trenger og alt du ikke visste at du hadde behov for.

Kjære deg som virkelig viser oss hjelpere respekt og forståelse for at vi tar faglige vurderinger basert på kunnskap, forskning, erfaring og kompetanse.

Kjære deg som forstår at vi hjelper deg å søke på et hjelpemiddel og at det ikke er vi som avgjør om du får vedtak på dette.

Kjære deg som forstår at vi ergoterapeuter ikke kan søke på et hjelpemiddel som fratar deg funksjon.

Kjære deg som forstår hvor godt det er med ros og hvor vondt det er med utskjelling, trusler og respektløs oppførsel fordi du ikke får alt du peker på.

Kjære deg som forstår at ergoterapeuter ikke er sekretær for hjelpemiddelsentralen, men folk med høy kompetanse på aktivitet som trening og tilpasning av riktige hjelpemidler til ditt behov.

Kjære deg som forstår, som er tålmodig og kan samarbeide om å finne gode løsninger. Takk for at du skjønner at vi er mange som hjelper akkurat deg. Uansett.

Takk for gode dager i jobben min som Ergoterapeut. Nyt dagene frem til jul og spre gjerne litt ekstra glede til de gode hjelpere i helsevesenet ❤
Willy Marthinussen

Moms på helhetlig medisin?

Øygarden senter for klinisk hypnose

 

Hei alle fine folk. Som dere vet er jeg jo over gjennomsnittet opptatt av aktivitet, helsespørsmål og ikke minst psykisk helse.

 

Folk har ulike behov i forhold til egen helse og det å kunne ha en helhetlig tilnærming til helseutfordringer er for meg svært viktig. Alternativ medisin generelt og Hypnoterapi spesielt har fått et ufortjent dårlig rykte i blant deler av det etablerte helsenorge. Som Hypnoterapeut med Norsk og internasjonal godkjenning og dessuten med lang helsefaglig bakgrunn og Klinisk erfaring, ser jeg stadig vekk behovet for komplementær behandling.

 

Ikke sjeldent ser man tragiske skjebner der mennesker blir gående i et fastlåst og regelstyrt helsevesen der ventelister ofte er lange som et vondt år. Spesielt innen psykisk helse. Jeg mener derfor vi trenger et fritt valg som både gir avlastning på det offentlige helsevesenet samt også hjelper mennesker som av ulike årsaker ikke finner sin hjelp i et offentlig pasientforløp.

 

Det er helt på det rene at alternativbransjen trenger å ha en gjennomgang der useriøse og behandlere uten gode nok kvalifikasjoner blir silt ut. Dette bør imidlertid ikke gå ut over den delen av høyt kvalifiserte behandlere som gjør en kjempeinnsats for å hjelpe folk.

 

Som Hypnoterapeut har jeg da også vitenskapen og forskningen på min side når jeg gir behandling. Metodene jeg bruker er også brukt over hele verden innen tradisjonell medisin og psykologi. Det vil derfor være svært merkelig om denne delen av behandling skal gå ut over pasienter med en fordyrende økning i timepris.

 

Det er en svært god grunn til at man har momsfritak på helsetjenester i Norge. Tilgjengelighet, pris og et bredest mulig tilbud, vil være forebyggende og helsefremmende for alle Norske innbyggere. Det er ikke særlig uenighet om dette faktum. Vi vet også meget godt at befolkningen ikke er en gruppe der behov, forventninger og ulike forutsetninger er like. I Norge settes de individuelle behov og valg svært høyt. Et godt eksempel på dette er muligheten til fritt sykehusvalg. En annen viktig del av det offentlige helsevesenet er muligheten til individuell plan. Nettopp på grunn av at vi setter brukermedvirkning så høyt.

 

Derfor synes det underlig at man nå vurderer at momsplikt på helhetlig behandling skal gå ut over en del av det totale helsetilbudet som tross alt alternative helsetjenester står for. Man gir med dette et signal om at alternativ medisin ikke har en viktig verdi for individets frie valg om egen helse, som vi jo ellers setter svært høyt.

 

Når man også velger å omtale denne viktige delen av forebyggende, helsefremmende, behandlende og rehabiliterende helsetjenester som velværetilbud, er dette i beste fall en grov misforståelse og kunnskapsmangel om feltet. I verste fall er det et overtramp mot våre borgeres rett til å velge, samt å redusere deres positive erfaringer med helhetlig medisin til noe som ikke har verdi.

 

Og akkurat dette med helhetlig behandling er interessant. Dette er ikke et perifert felt som ikke har noe betydning innen forebyggende, rehabiliterende eller helsefremmende virksomhet, men en stor og viktig del av et tverrfaglig og helhetlig helsetilbud. Når man på den ene siden søker å fremme et mer komplett helsevesen der innovasjon og et større og bredere tilbud til befolkningen, samtidig vurderer å gjøre et bredt tilbud til befolkningen dyrere og mer utilgjengelig, så blir dette helt feil.

 

Dette er å gå imot målet om større tverrfaglighet, innovasjon og fritt valg. Et forslag om å legge moms på alternative helsetjenester, vil definitivt virke begrensende i tilbudet til befolkningen. 

 

Det er ingen tvil om at svært mange mennesker søker alternativ behandling. Dette skyldes ofte at man søker et friere behandlingstilbud, samt at det offentlige helsevesenet ikke alltid strekker til eller har en komplementær behandling tilgjengelig.

 

Når jeg som Godkjent Hypnoterapeut tar imot pasienter så er det svært ofte fordi dem av ulike årsaker ikke har fått hjelp som passer dem som individer. Lange ventelister spesielt innen psykisk helse øker faren for kroniske tilstander betydelig. Langvarige sykdomsforløp koster samfunnet enorme beløp hvert år. I tillegg kommer de menneskelige kostnadene. Som Hypnoterapeut er jeg med på å gi rask helsehjelp og er derfor i stor grad med på å redusere både de menneskelige kostnadene og de samfunnsmessige kostnadene som lange ventelister fører til.

 

Suksessen vi kan vise til med hypnoterapi viser at komplementær, helhetlig behandling vil redusere kostnadene til det offentlige med betydelige summer, samt selvsagt redusere fremtidig trykk på et helsevesen som i dag er presset. Da virker det svært rart og betenkelig at man skal fjerne momsfritak på helhetlig behandling.

 

Hypnoterapi benyttes i dag i det offentlige helsevesenet innen svært mange områder. Evidens om denne behandlingsmetoden er udiskutabel og er da også en stor bidragsyter til å redusere presset på de offentlige helsetjenestene samt komplementere den til enhver tid tilgjengelige behandlingen som finnes. Å legge en bremse på hypnoterapi i form av moms på tjenesten, vil da også innebære at de psykologer, leger, tannleger, forskere, smerteklinikker og sykehus som benytter seg av slik behandling, også må betale moms på denne delen av behandlingen. I praksis vil dette bety en forskjellsbehandling av tjenester og en innskrenking av pasientens reelle valgfrihet.  

 

I tillegg vil det være selvmotsigende å kalle hypnoterapi et velværetilbud når det utføres av godkjent terapeut utenfor helsevesenet, og adekvat behandling når det utføres av det offentlige. Dette faller på sin egen urimelighet. Det finnes andre måter å regulere samt fjerne useriøse tilbydere av helhetlig medisin enn å ramme den store delen av seriøse tilbydere av alternative helsetjenester. I tillegg legges det liten vekt på alle brukere av alternativ behandlings gode erfaringer med å velge helsetjenester som er riktig for dem.

 

Det er tydelig at forslaget om å legge moms på alternative tjenester er lite gjennomtenkt. Det er også lite samfunnsnyttig og er et forslag som vil kunne føre til innskrenket mulighet for fritt valg av helsetjenester. I tillegg er det et forslag som vil kunne føre til et betydelig større press på det offentlige helsevesenet, da mange ikke vil ha mulighet til reelt valg av ulik behandling på grunn av økonomiske årsaker. 

 

Forslaget er også fundamentert på lite kunnskap om hypnoterapi og dets effekter sett i lys av den forskning som ligger vitenskapelig til grunn for hypnoterapi som behandlingsmetode.

 

Jeg vil gjerne mane til forståelse og fornuft når et slikt forslag skal vurderes, samt en vitenskapelig og kunnskapsbasert tilnærming til alternativ behandling. I tillegg vil jeg oppfordre til det å gi befolkningen mulighet til reell brukermedvirkning og valgfrihet i sine behandlingsvalg. Legg bort forslaget om moms på alternative helsetjenester. Dette vil være det eneste fornuftige å gjøre.

 

Mvh Willy Marthinussen 

Hypnoterapeut og livscoach 

Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

Helsehemmende eller helsefremmende?

 

Med dette innlegget ønsker jeg å sette fokus på noe som jeg mener vi muligens glemmer litt i dagens økonomistyrte og metodebaserte tilnærming til et velfungerende helsevesen. Kan det tenkes at vi i dagens helsevesen er så til de grader styrt av systemtenkning at det går på bekostning av evnen til å være menneskelig, kreativ, innovativ og effektiv?

Er systemet blitt helsehemmende i stedet for helsefremmende?

For rundt regnet trettifem år siden jobbet jeg som rørlegger på et større skipsverft i Bergen. Her fikk vi stadig vekk inn båter som av ulike grunner hadde behov for vedlikehold og reperasjoner. Som regel hadde vi svært dårlig tid til å skifte deler og ordne nødvendige små og store ting. Rederiene tapte penger for hvert minutt båten ikke var i drift og dette gikk ut over inntjeningen til verftet.

 

Vi som arbeidet på gulvet med disse tingene, lærte fort å leve etter et viktig prinsipp som i ettertiden har blitt, og er et eget utrykk i det norske språket, nemlig det å «fuske i faget». Dette kan selvsagt tolkes dithen om at vi gjorde en dårlig og lite kvalitetsmessig jobb, men betyr faktisk noe helt annet. Dette betyr at man er i stand til å finne gode og kreative løsninger for de ulike problemer som oppstår.

For å ta et praktisk eksempel:

Hurtigruten kom en gang inn til en hastejobb som innebar nødvendige utskiftninger av rør. Vi hadde svært dårlig tid, men vi klarte å skifte det som var livssviktig for trygg seilas og drift. Imidlertid så var det et vannrør som hadde en lekkasje der en tynn vannstråle sprutet ut vann. Vi hadde ikke tid til å skifte røret så en eldre og erfaren rørlegger fant frem en dor og kakket denne midt i hullet. Lekkasjen stoppet og vi tok mål av røret for å lage dette klart til neste gang båten kom inn. En dor er altså for dem som ikke vet det, en slags spiss jernbolt som man kan lage små merker i stål og jern med. Det å kakke denne spissen inn i et lite hull vil få jernet i røret til å tette seg til.

Det man kan lære av en slik historie er selvsagt at man kommer svært langt ved å evne å være kreativ og noen ganger finne utradisjonelle løsninger på ulike problemer. Det er ikke beskrevet i noen bøker det å kunne fuske i faget, men det er ofte på denne måten man løser ulike ting man ellers ikke ville fått til.

Så hva har dette med helsevesenet å gjøre?

Dagens helsevesen i Norge er i verdensklasse, er det ikke?

Det er i alle fall hevet over enhver tvil etter min oppfatning, at akuttmedisin, diagnostisering og behandling ellers, er i verdensklasse. Det finnes så utrolig mange dyktige mennesker der ute på så utrolig mange ulike fagfelt at vi ikke burde være bekymret.

Nå, hvis vi går litt tilbake til hurtigruten. I nittini av hundre tilfeller ville verftet skiftet røret med et akkurat likt rør før skipet reiste. Rederiet hadde tapt penger, verftet hadde tapt penger og 12 måneder senere ville hurtigruten igjen måttet komme innom for å bytte røret. Vi som jobbet med denne saken fikk overbevist rederiet om at dette holdt til båten kom innom igjen neste gang og at det ikke var fare for liv og helse eller drift. Vi lagde nytt rør, men denne gangen i kobbernikkel. Dette var litt dyrere, men holdt i minst 10 år. Rederiet tapte ikke penger, verftet tjente penger, arbeiderne fikk skryt for kreativitet og forebyggende tenking og til syvende og sist så brukte hurtigruten mye mindre tid og penger da røret holdt mye lenger.

Hva kan vi i helsevesenet lære av en slik historie?

Selvsagt at ting aldri er statiske. Ei heller vil man komme særlig langt med å ha et mekanisk og rigid styresett der protokoll alltid skal følges. Man kan også lære at ved å forebygge så kommer man ofte mye lenger, mye billigere og med mer fornøyde pasienter enn ved å kun tenke reparasjon og kompensasjon. Dette vet de aller fleste i helsevesenet om. Likevel, kan det være slik at virkeligheten er noe annerledes? Kan det tenkes at økonomi, manglende tverrfaglighet i benyttet kompetanse hos systemledere og systemutviklere faktisk har fjernet beste praksis? Gjort helsearbeidere til fabrikkarbeidere som sitter ved et samlebånd og kompenserer, symptombehandler og dermed får pasientene inn igjen til ny reparasjon etter kort tid? I stedet for å forebygge på en slik måte at det går lang tid før man kommer inn igjen til ny behandling?

Kan det tenkes at systemet er blitt så økonomifokusert at de menneskelige verktøyene som vi har er blitt skjøvet til side? Er kreativitet et skjellsord i dagens helsevesen? Er det slik at all forskning og vitenskap skal definere beste praksis?

I all hovedsak så må det selvsagt være slik at man har et vitenskapelig grunnlag til det man gjør. Hvis vi skulle lagt medisin og helse til synsing og kvasivitenskapelige metoder, ja så hadde vi vært ille ute. Men, kanskje det burde finnes en slags mellomting? Kanskje det burde vært rom for mer forebygging og kreativitet? Kan det være slik at vi i dagens systemer er blitt så mekaniske og systemstyrte at vi ikke evner å bruke våre menneskelige egenskaper, nemlig våre empatiske varme hender, våre ord og vår evne til å gi trøst? Er det slik at tiden vi burde brukt til kreativ planlegging og forebyggende tiltak skal skyves vekk da det er langt enklere og billigere der og da å kompensere og reparere symptomer?

Som rørlegger var jeg opptatt av å få gjort best mulig jobb. Som terapeut er det akkurat det samme. Mangelen på kreativitet i helsevesenet og rom for en type praksis som retter fokus mot mestring, forebygging og empowerment, altså legge til rette for at pasienter blir trygg og selvhjulpen, er i dag mye større enn når jeg begynte i helsevesenet for femten år siden. Det er selvsagt også mye som er blitt bedre, men også lengre ventelister. Vi evner kanskje ikke lenger å finne frem en dor, lage rørene i kobbernikkel, planlegge for fremtiden og dermed få en praksis der menneskers individuelle behov brukes i samråd med alle de flotte verktøyene vi tross alt har.

Kan det derfor tenkes at hvis systemet styres av en smal kompetanse, som i gjennomgående en faglig gruppe, farges av denne kompetansen? Kan det tenkes at økonomer, systemutviklere og enkeltfaglige grupper dominerer helsevesenets ledelse i så stor grad at tverrfaglighet, forebyggende tiltak og evne til å tenke utenfor egen boks, forsvinner?

La meg ta et eksempel til:

På samme store verft som tidligere nevnt, fikk vi et oppdrag der vi skulle bygge mannskapsdusjer til en kjent skute. Her var det selvagt mange ulike håndtverkerkere som gjorde sitt daglige arbeid med stolthet. Mange av dem hadde over førti års erfaring, mens andre igjen var unge jyplinger. Jeg selv var en ung jypling den gangen. Felles for oss unge var at vi alltid ble hørt og våre forslag ble diskutert og ofte implementert i daglig jobb. Dette fordi vi brakte ny kunnskap inn til felleskapet og så lenge vi tjente penger og gjorde klientene fornøyde, ja så fikk vi ros, ikke ris.

I dette tilfelle hadde verftet ansatt en ingeniør som kom rett fra skolebenken. Han visste selvsagt hvordan dette skulle gjøres etter plantegningen. Det var en dyktig ingeniør, men han hadde aldri vært i praktisk virke. Med andre ord, han visste ikke hvordan man «fusker i faget». Han var meget bestemt da han pekte ut hvor sluken i dørken skulle være. På en slik båt innebærer dette å brenne tolv hull i tykke stålplater. Et hull for hver dusj.

Platearbeiderne protesterte da dette ikke ville gå på grunn av at dusjveggene kom oppå sluken. Dette fordi rørleggerne og elektrikerne samt de som skulle legge isolasjon ikke kunne komme til riktig. Ingeniøren sto på sitt da dette selvsagt var riktig ut i fra boken, eller plantegningen om man vil. Hullene ble brent og for å gjøre en lang historie kort, så kostet dette verftet uhorvelig mye penger. Dette fordi en leder ikke var villig til å bruke tverrfaglig kunnskap som ikke står skrevet om i en bok. Erfaring som i løpet av en mannsalder var tilegnet seg og som vi i dag ville kalt for godt håndverk som man ikke kan lese seg til, men som man må erfare. Og til og med erfare i samspill med klient og andre faggrupper. Evnet man ikke dette, ja så var man ikke lenge i arbeidet.

Kan det tenkes at det i helsevesenet er litt slik? Mange av dem som arbeider i helsevesenet forteller meg om ingeniører som i dette eksempelet. Forteller meg om enfaglige systemutviklere som definerer hvordan platearbeiderne må brenne hull til sluker selv om hullet er malplassert og vil føre til problemer for verft og rederi både på kort og lang sikt.

Av og til lurer jeg litt på om alle disse «Ingeniørene» som egentlig er der for å skape gode tverrfaglige systemer som skal være helsefremmende, egentlig skaper så mye mekaniske og byråkratiske systemer at det i stedet blir helsehemmende.

Man glemmer kanskje litt prinsippet om at det enkleste ofte er det beste og at gode håndverkere med erfaring fra ulike deler av «livet» er dem som kanskje best forstår hvor sluken skal plasseres. Og da i samspill med andre håndverkere og de ulike deler et skip faktisk har. Legene sier det ofte slik at når mesteparten av deres tid går med på å dokumentere, skrive og delta på møter som egentlig ikke angår dem, så fins det ikke tid igjen til pasientbehandling, diagnostisering og forebyggende samtale. Men de er nødt, fordi en ingeniør oppe i systemet har bestemt at slik er det. Det står i boken.

Vi som arbeider som terapeuter, vet hvordan en hjerne kan fungere. Ofte henviser vi til hjernens evne til å reorgansiere seg selv. Hjernen har en egen evne til å lære, utvikles og formes. Den har evne til å være kreativ, metodisk og menneskelig i form av å gi og motta følelser. Dette kalles for plastisitet. Kan det tenkes at vi burde forme våre systemer etter slike prinsipp? Om man kobler ut deler av hjernen så vil enkelte ting ikke virke. Lar man kun vår bevisste del av hjernen være bestemmende for hvordan vi utfører arbeidet, ja så vil vår ubevisste del av hjernen som tross alt inneholder 95% av vår totale kapasitet ligge ubrukt.

Er det slik vi skal bruke den såkalte boken? Er det slik vi vil ha et velfungerende system? Er det slik at jo mer systemtenkning vi har, jo bedre er det? Er det slik at byråkrati skal gå foran beste praksis? Gå foran godt håndverk?

Vi bør kanskje passe oss vel for å sjalte ut gode håndverkere med kreative evner. Evnen til å benytte erfaring og fornuft i tillegg til den såkalte boken. Håndverkere som kan se flere sider av samme sak og faktisk være i stand til å finne løsninger som lar skip bli sjøsatt med gode seileregenskaper og ikke bare skapt av plantegninger som går i oppløsning bare det blåser litt.

Gode håndverkere har frihet til å være kreativ og løsningfokusert. Gode håndverkere lar ikke systemet komme i veien for beste praksis, men lar omstendighetene være styrende for utøvelsen av godt håndverk. Systemet bør kanskje derfor legge bedre til rette for at håndverkere får utføre sitt fag på best mulig måte og ikke la systemet være til hinder for et godt utført arbeid.

Noen ganger tenker jeg over hvor mye av min tid som går med til administrative oppgaver i stedet for pasientkontakt. En del er av dette er helt nødvendig for å sikre kvalitet, men mer og mer blir administrasjon som er helt bortkastet og unødvendig i det store og hele. Kanskje en eller annen ingeniør et sted har funnet ut at det er en god ting å bruke tiden på systemet og ikke på håndverket?

I så fall burde det kanskje vært motsatt, eller hva?

 

 

 

 

Ta en lykkepille og ring meg på Mandag

 

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.

Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!

Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?

Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.

Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.

Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.

For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.

Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.

Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».

Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.

Det finnes et lys. Alltid!

Mvh Willy Marthinussen

Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Vi jobber i helsevesenet – Ta hensyn!

 

 

Hei alle gode mennesker der ute!

 

Jeg er en del av det Norske Helsevesenet. Dette betyr at jeg er i stadig kontakt med alle som trenger hjelp og støttefunksjoner fra helsevesenet både direkte og indirekte. Direkte ved at jeg reiser rundt å besøker pasienter og indirekte ved at jeg møter andre hjelpere. Jeg har altså både Primær og sekundærkontakt med helsearbeidere og våre pasienter. Men det er ikke aktuelt for meg eller mine kolleger å unnlate å hjelpe de som har det vanskelig og som er i sårbare situasjoner unntatt det som blir direkte pålagt oss fra myndighetene. Dette gjør arbeidsdagene for oss terapeuter også spesielt krevende.

 

Vi tar de forholdsregler som er satt av våre myndigheter, men vi bruker også ekstra skjønn og sunn fornuft i vår kontakt med andre. Det vi IKKE kan kontrollere, er jo det faktum at andre ikke tar slike hensyn som nå er nødvendige. Blir en helsearbeider syk, så får det STORE konsekvenser. Se for dere en person som blir smittet ved et sykehus, sykehjem, helseavdelinger som trenger støttefunksjoner og så videre. Se for dere at alle som arbeider her blir potensielt satt i karantene. Det er ikke bare å trylle frem alternative arbeidere og vikarer. Dette kan få alvorlige konsekvenser for veldig mange. SÅ TENK DERE OM!

 

 Ikke gå på besøk til andre hvis dere kan unngå dette. Ikke send barna til bestemødre og fedre som arbeider innen helsevesenet. Beskytt dem som arbeider innen samfunnskritiske arbeidsplasser over hele landet. Unødvendig kontakt med hjelpeapparatet og helsetjenester der du som pasient eller samfunnsborger ellers, og som kan unngåes eller tas senere bør utsettes. Det er ingen som MÅ ha besøk uten at det er fare for helse eller liv. 

Det er fortsatt en del som tenker at dette er en hysterisk situasjon og fortsetter kontakt og reising som før. Slutt å være så forb…idiotisk! Om du ikke er redd for din egen del, så ta da for pokker hensyn! Da vil dette gå helt fint. Selv i de aller beste spådommene og prediksjonene om hvordan dette vil utvikle seg, er denne Pandemien ILLE. Så få i gang tenkemaskinen å TA HENSYN! Jeg ønsker ikke å gå på jobb som uvitende smittebærer fordi DU gikk i butikken å handlet med symptomer og grafset på alt mulig uten å ta hensyn. Og igjen sitter jeg som den som smittet bestefaren din, halve helsevesenet der jeg jobber og andre, med de konsekvensene dette vil få.

 

Følg med på de råd som kommer fra myndighetene og TA DE PÅ ALVOR! 

 

Willy

 

Vokt dem for tålmodig manns raseri

Livsstilsendring

 

 

Hei alle flotte mennesker der ute. 

 

Stormen raser på vestsiden her hos oss nå og strømmen har gått. Løse gjenstander og ting utenfor er behørig surret fast og selv om vinden gjør sitt ytterste for å rive det fra hverandre så holder surringene mine fortsatt stand.

 

Vi er jo ikke helt uvante med denne type vær her vest på Ågotnes. Men det betyr jo ikke at vi nødvendigvis liker det for det. Været kan man jo uansett ikke gjøre så mye med så da er det egentlig bare å gjøre det beste ut av det i stedet. Levende lys i krik og i krok, og dempet belysning er en perfekt måte og stemning for å benytte selvhypnose.

 

Selvhypnose har jeg benyttet i minst tre tiår. Og dette skal ha en stor del av æren for at jeg aldri stresser mer enn ytterst nødvendig. Sinne, og da mener jeg ubegrunnet sinne i tide og utide er heller ikke noe jeg bruker mye tid på. Bortkastet tid og irritasjon uten grunn etter min mening.

 

Jeg går selvsagt ikke rundt som en smilende fjott med naive blikk mot den store verden. Jeg kan godt eksplodere i sinne og jeg blir provosert og sint av urettferdighet, forskjellsbehandling og når jeg blir behandlet dårlig. Men sint for alle umulige og tøvete daglige problemer, det blir jeg aldri.

 

En klok mann sa engang, “Vokt dem for tålmodig manns raseri”. 

 

Slik er det litt med meg. Jeg er ekstremt tålmodig og bruker aldri tid på å la meg hisse opp over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men hvis noen bevisst forsøker å behandle meg dårlig, ja så finnes det selvsagt en grense. Denne grensen er ulik for oss mennesker. Den er imidlertid kontrollerbar. Så hvis du ikke har bruk for sinne, så kan du trygt legge det bort. Spesielt hvis det kun er egnet til å skade deg selv.

 

Så hvis du er av den typen som ikke er tålmodig, men lar deg påvirke av stormfulle dager, så vurder gjerne om du får noe ut av det før du eventuelt farer opp i sinne. Tålmodighet er og blir en dyd. Man bør uansett aldri forveksle en tilsynelatende naiv og smilende snill mann eller dame med svakhet hos dem. Da kan man plutselig oppdage at man ikke burde tirre den sovende bjørnen.

 

For tiden skriver jeg mye. Jeg skriver mye poesi, hendelser, opplevelser, fagstoff, og jeg samler mye stoff om ulike hendelser i livet. Det å samle ting skriftlig gir en slags tilfredsstillende følelse.

 

Så nå mens stormen fortsatt herjer ute og strømmen fortsatt er borte legger jeg rolig hode mitt på puten og lukker øynene. Det er på tide å finne denne visuelle reisen inn i eget ubevisst sinn for nettopp å fjerne stress og frustrasjoner som eventuelt ligger og murrer i dypet av mitt eget sinn.

 

Smil til verden og verden vil med enkelte unntak smile tilbake!

 

Ha en avslappende kveld!

 

Takknemlighet i helsevesenet

Reklame |

 

Casall//Nike//Bliz Active//adidas//Silva

 

Jeg har som noen av dere vet, jobbet i mange år som rørlegger før jeg ble ergoterapeut for snart 15 år siden nå. Dette har nok vært det beste som har skjedd meg i livet. På svært mange måter. For dem som kjenner meg så vet dem at jeg er en person med mye følelser og med en stor empati for andre mennesker. Spesielt de aller svakeste i samfunnet har en spesiell plass i hjertet mitt.

Empati er evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon som om den er din egen. Dette er jeg som ergoterapeut svært opptatt av hver eneste dag når jeg treffer mennesker som av ulike grunner har fått satt livet sitt på vent eller har fått alvorlige sykdommer å hanskes med i livet.

Jeg er takknemlig for at livet har gitt meg anledning til å få lov til å hjelpe andre i en vanskelig situasjon. Mer enn noen aner er det å se folk bli bedre av treningen jeg gir, en ubeskrivelig takknemlighet for den muligheten jeg er blitt gitt i form av yrket mitt.

Det å prate med mennesker som har det vanskelig og få dem til å smile i en alvorlig situasjon, er en gave. En takknemlighetsgave som jeg bærer med meg i meg selv resten av livet. Jeg har faktisk betydd noe for ganske mange mennesker i løpet av de snart 15 årene jeg har virket som ergoterapeut. Jeg har fått anledning til å bli kjent med mennesker som ikke er her lenger, men som viste meg hvilken enorm takknemlighet de hadde over de minste ting som jeg kunne bedre i hverdagen for dem. Jeg har fått anledning til endre livet til svært mange på en god måte og som i dag har det bra på grunn av den forskjellen jeg har gjort. For dette er jeg evig takknemlig for å få lov til å ha opplevd.

 

Jeg har gjennom alle disse årene møtt svært mange kolleger i alle slags yrker innen helsevesenet. Utrettelig og med et fast smil og høy kompetanse sloss dem hver eneste dag for at de svakeste blant mennesker vi møter skal ha det best mulig. Der manglende hender og høyt press ikke gjør dagene deres lette, er de på plass for å hjelpe. Der sinte, redde og frustrerte pårørende og pasienter møter helsevesenet med kjeft, utskjelling, trusler og andre utslag av deres redsel og følelse av maktesløshet, der smiler man tappert og fortsetter å gi av sin empati og kjærlighet for andre mennesker. Vel vitende om at det er krisen hos de pårørende og pasienter som gjør at de blir redde og sinte. Jeg er evig ydmyk og takknemlig for å få lov til å arbeide med slike kolleger.

Jeg er så takknemlig for å få lov til å bidra med min egen kompetanse og menneskekunnskap blant et av verdens beste helsevesen. Takknemlig for at vi i Norge har noen av verdens beste leger som redder livet vårt når noe er galt og ulykken er ute. Takknemlig for alt jeg har lært av alle jeg har møtt. Mest takknemlig for alt jeg har lært om selve livet av de mange pasienter og familier jeg har møtt i disse 15 årene. Jeg er evig takknemlig for å ha lært og hørt om hvordan dere liv har vært. Jeg husker alle historiene fra dem som ikke er her lenger. Mange av dem hadde bare meg og noen få andre å fortelle historien til. Ensomme eldre mennesker hvis familie ikke var der lenger for dem. Jeg husker alle.

Jeg er ergoterapeut. Jeg reiser hjem til folk og trener dem opp igjen. Jeg er ergoterapeut og jeg kompenserer for tapt funksjon der rehabilitering ikke lenger virker. Jeg er ergoterapeut og jeg hører deres historier. Jeg er ergoterapeut og jeg er evig takknemlig.

 

 

 

 

Calvin Klein//IsaDora//Schwarzkopf Professional//Biotherm//Proraso

Hjelpemiddelhimmelen

Reklame | better bodies

 

Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies//Better Bodies

 

Hei alle sammen!

I dag tar jeg opp et tema vi ergoterapeuter ofte møter i vår hverdag, nemlig hjelpemidler. Til tross for at hjelpemiddelformidling er en forsvinnende liten del av vår grunnutdanning så utgjør den en veldig stor del av ergoterapeuters hverdag.

Det å hjelpe mennesker med å vurdere behov for og søke på hjelpemidler er en viktig del av vårt yrke for å kunne hjelpe dem som har eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse. Dette er heldigvis flere og flere av norges befolkning klar over og behovet for ergoterapeutenes fagkunnskap har aldri vært større i kommunen eller i spesialisthelsetenesten.

Mange som får et midlertidig problem eller en varig funksjonedsettelse har i dag krav på hjelp fra det offentlige. Her finnes det desverre mange som ikke aner at ergoterapeut eller fysioterapitenesten i kommunen din kan hjelpe deg både på kort sikt og på lengre sikt.

 

Som ergoterapeut kan vi altså være behjelpelige både med å finne ut hvilket hjelpemiddel som kan passe best til deg samt å hjelpe deg med å søke på hjelpemiddelet hos NAV.

 

Men vent litt. Dette som da er en fantastisk ordning i velferdsnorge er kanskje også det feltet vi som ergoterapeuter møter mest motstand på og får mest kjeft for i vår hverdag. Både fra pårørende, brukere og til og med andre deler av helsetjenesten. Hva skjer liksom?! Dette som skal være en gode for å avhjelpe mennesker i deres daglige aktivitet blir altså veldig ofte kjempesint fordi de ikke får ta for seg i hjelpemiddelhimmelen.

 

HJELPEMIDDELHIMMELEN!

 

Navnet kommer fra en jeg møtte en gang for lenge siden. Vedkommende hadde hørt at det fantes et DIGERT LAGER på hjelpemiddelsentralene der man kunne gå å plukke ut alt man trengte og det man kunne ha bruk for. Rene hjelpemiddelhimmelen mente vedkommende. Det var litt morsomt, men det gav også meg som ergoterapeut en noe flau smak i munnen. Har man egentlig i dag underkommunisert det hjelpemidler EGENTLIG skal være til? Er det slik at både brukere, pårørende og til og med andre helseutøvere tror at det finnes en hjelpemiddelhimmel?

 

Vel, noen ganger tenker jeg at vi som ergoterapeuter må være flinkere å kommunisere ut dette med hjelpemiddelbehov sett opp mot kravet om nødvendighet og hensiktsmessighet for den enkelte pasient.

Det er veldig lett og fullt forståelig at mange tenker på et hjelpemiddel som noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er derimot ikke så mange som forstår at hvis NAV hjelpemiddelsentralen IKKE kan godkjenne deres søknad om det aktuelle hjelpemiddelet fordi det står i veien for deres rehabiliteringsprosess, ja så er ikke hjelpemiddelet hensiktsmessig.

 

For å ta et klassisk eksempel som jeg svært ofte møter i mitt arbeid som ergoeterapeut.

Man faller å brekker lårhalsen og man trenger opptrening og rehabilitering etter endt sykehusopphold. Så kontakter man helsevesenet i sin kommune eller man blir henvist via sykehuset for å da få vurdert ulike hjelpemidler. Samtid så har en eller annen kjent eller en eller annen i helsevesenet anbefalt dem en slik stol som man kan reise seg automatisk opp i. Altså en løftestol. Denne ser flott ut og rett fra hylle 4b i hjelpemiddelhimmelen.

Man skaper da en forventning i både seg selv, men også i dem rundt en om at dette må man jo ha og dette har man i tillegg KRAV på å få gratis.

Og tro meg. Veldig mange blir svært lei seg og sinte når fagpersoner som ergoterapeuter ikke kan anbefale et slikt hjelpemiddel fordi det faktisk er til HINDER for opptreningen på den ene siden og i tillegg er det et krav fra NAV om at behovet for å få hjelpemiddelet må være varig. Med varig menes her at funksjonsnedsettelsen er forventet å vare mer enn 2 år. Kjipt ikke sant?

Men hvis du tenker over det så er spørsmålet mer rettet mot at må det ikke være enda verre at hjelpemiddelet du trodde du trengte faktisk ble unngått fordi det tok fra deg muligheten til å bruke funksjonene dine sammen med det ergoterapeuten faktisk har spisskompetanse på nemlig opptrening og rehabilitering? Altså få deg på bena igjen? I mitt hode er det ikke tvil om hva JEG ville valgt.

 

Det er derfor vi som ergoterapeuter er der for å informere deg om fordeler og ulemper i det hjelpemiddelet du trenger, samt kaffe deg alternative hjelpemidler som FREMMER aktivitet og bevegelse og i tillegg STYRKER din evne til mulig bedring.

Noen ganger finner vi frem til de hjelpemidler som trengs midlertidig for å hjelpe deg i gang med rehabilitering, deretter skifter vi det ut med noe annet under rehabilitering for så å skaffe deg et hjelpemiddel som man trenger for å fylle det restbehovet du har ETTER rehabilitering.

 

Så why so ANGRY! 

Det er ingen som er mer frustrert enn de mennesker som blir utsatt for et funksjonsfall. Dette er et stort tap og det finne mange ulike måter å ta dette inn over seg. PROFESJONELLE HELSEARBEIDERE OG TERAPEUTER vet dette og forstår at det er slik. Det er en del av den menneskelige naturen å få lov til å reagere ulikt. Også med sinne. Det er derfor vi ser på informasjonsplikten som hellig. Uten at det informeres godt om hva som skal skje, hva man har krav på og ikke samt hva man kan motta av rehabilitering eller andre tjenester, ja så ender man ofte opp med sinne og frustrasjon. Ofte tenker jeg at det ville vært en lettelse om alle helsesystemer og helseprofesjoner hadde et felles språk og en felles forståelse.

 

Kanskje man da kunne besøke den VIRKELIGE hjelpemiddelhimmelen. Den himmelen som viste deg veien til et riktigst mulig hjelpemiddel som du fikk tildelt på et riktigst mulig tidspunkt i den trening og oppfølging du fikk av en ergoterapeut som vurderte riktigst mulig hva som er potensialet for opptrening og hva som bør kompenseres av hjelpemidler sammen med sine kolleger i andre tjenester, men også i en felles forståelse sammen med den viktigste av alt, nemlig deg som pasient. Du som pasient har KRAV på best mulig faglig kompetent hjelp når du får en funksjonsvikt. Da er det naturlig at du også får informasjon om hva som er det beste og mest faglig forsvarlige behandlingen som du kan. Selve valget er ditt.

Ønsker dere alle en nydelig høst!

Lurer dere på noe eller ønsker å kommentere så sleng gjerne inn en mail på [email protected] eller bruk kommentarfeltet.

willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top