Hei alle fine folk!
Jeg har tidligere skrevet mye om det å være usynlig syk og det stigmaet mange opplever når livet og hverdagen fylles med begrensninger.
Ofte er det mye verre å møte samfunnets holdninger enn det å være syk. Og faktum er at særlig psykisk sykdom og kroniske smertetilstander er gjenstand for mange skjeve blikk fra omgivelsene våre. Til tross for et nødvendig og sterkt fokus på psykiske lidelser siste årene, har vi fortsatt en vei å gå for å se sykemeldte mennesker i aktivitet som noe nødvendig og fint.
Alle med kroniske sykdommer i dette landet har også en psyke. Og omgivelsene våre har en fordømt plikt til å anerkjenne våre omgivelser, medmennesker, kollegaer, venner og familie som sliter.
Det burde i 2020 ikke komme som en overraskelse for folk at lystbetonte aktiviteter er både middel og mål for å gjøre hverdagen lettere for dem som sliter. Baksnakking og handling som utsetter denne bedringen i et sykdomsforløp har ingenting i et moderne samfunn å gjøre.
Jeg er imidlertid ikke sikker på at veien til forståelse, aksept og fremming av menneskers måte å takle egen sykdom på, er særlig kort. Samfunnet i dag er etter min mening, definitivt i ferd med å gjøre kronikere og sykemeldte i mindre stand til å bli bedre, eller å kunne ha gode rehabiliteringsforløp. Til tross for økt fokus på blandt annet psykisk sykdom i samfunnet, ja så synker ikke antallet mennesker som tar sitt eget liv. Som vanlig med politiske intensjoner, så er det ofte bare ord. Det er sagt at vi nå skal ha en nullvisjon om antall selvmord i Norge, men midlene til konkrete tiltak står ikke i stil til lidelsene som påføres mennesker lokalt. Fortsatt leser vi om alvorlig syke mennesker som ikke verken får tidlig nok hjelp eller ivaretas helhetlig av helsevesenet og som dermed i verste fall bidrar til både draps og selvdrapsstatistikken.
Alle i arbeid er et fint mål, men når man ikke ser at det finnes ulike sykdommer, tilstander og menneskers egne unike opplevelser av dette, så kan ikke man lage standardiserte og generelle forløp. Spesielt ikke med pisk.
Kronikere i Norge koster samfunnet enorme summer hvert år. Skal tro hva man ville spart samfunnet for ved å gi respekt, empati og forståelse i sine unike rehabiliteringsforløp. Aksept for at hvert menneske opplever sin egen sykdom ulikt enn alle andre, empati slik at sykdomstilstander ikke blir verre eller leder til psykisk uhelse i tillegg, og forståelse for det gullstandarden i all forskning viser at virker, nemlig at aktivitet, lystbetonte opplevelser og invitasjoner til aktiv deltakelse i sosiale eventer leder til bedre helse og tilbakeføring til arbeidslivet.
Og folkens, uhelse, usynlig sykdom, kroniske lidelser, selvdrap og psykisk sykdom er ikke en og en enkeltsykdom, men snarere sykdommer som oftest henger sammen med hverandre i en klase med symptomer og oppleves som at en får alt på en gang.
Og det begynner ofte med en sykemelding, stigmatisering og slenge med leppa i uforstand kan føre det videre til langtidssykemelding og til sist til ødelagte liv.
Vi alle burde hylle dem som løper på fjellet, deltar i sosiale interaksjoner, reiser og opplever gode og positive ting som gir mestring. For det er dette som fører til bedring. Det er dette som forebygger funksjonsfall. Det er dette som ivaretar bedre psykisk helse og dermed forebygger behovet for ytterligere helsehjelp. Det er kun forebygging hånd i hånd med empati, forståelse og tiltak for å gi akutt og nok helsehjelp av ikke kompenserende art som gir samfunnsmessige og personlige gevinster for A/S Norge og den enkelte som sliter.
Samfunnet er i dag etter min oppfatning både for kaldt og platonisk i sin tilnærming til kronikere og andre som sliter med sykdom. Det lages standardiserte forløp, men midler til enkelttiltak som skal og bør være individuelle og tilpasset personen som er syk, følger sjeldent med.
Så min bønn til politikere, medmennesker og dem som sitter i systemet som skal ivareta god helse, legger mye mer innsats og midler inn på forebyggende tiltak mot enkeltindividet og dennes omgivelser, enn standardiserte pakkeforløp der nok midler synes å være et fremmedord. Nei til det som nå synes å være et mekanisert helsevesen der kompenserende tiltak kun skjuler symptomer og ikke egentlig bedrer den enkeltes individuelle behov for å komme tilbake i det som er en bedre hverdag.
Vi har alle en fordømt plikt til å løfte våre medmennesker opp, ikke trykke dem ned. Det gjør vi aller best ved å forebygge uhelse, ikke hjelpe dem inn i videre sykdom ved manglende forståelse, manglende empati og for mange krav i et standardisert opplegg som sjeldent tar hensyn til menneskers unike egenart i alt og ett.
Så til deg som av ulike grunner blir sykemeldt. Vær aktiv, motivert og deltakende i ditt eget liv med den aller største selvfølgelighet. Ditt liv betyr mer enn hva andre mener og tror om hvem, hva og hvorfor.
