kjærlighet

Livet sånn generelt, Mental helse25.07.2021

Ensomme ulver

Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.

Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.

Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.

Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort.

At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.

Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!

Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!

Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!

Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.

Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?

Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”

Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.

Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.

Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.

2 kommentarer

Hverdagsaktiv, Mental helse10.04.2020

Løp våren i møte!

Ahhh…Riktig god dag folkens! En spire av håp, lys og kjærlighet siger sakte, men sikkert inn i kroppen min. Vårlige toner fra småfugl sender velvære rett inn i et Koronaslitent og vintertungt hode.

Soloppgangen som møtte mine morgentrette øyne i dag, gav meg stressreduksjon og ro i sjelen. Løpe. Det skulle jeg jammen gjøre i dag også. Ikke sånn PT og slitsom løping der fokus er på egoet mitt. Nei, en type løping som fyller kropp og sjel med glede, ro, og energi. En type løping som fyller lungene med friskhet og hodet av glede.

Våren varmer opp igjen mine kroppslige og følelsesmessige frosne celler. Dette er livet på sitt aller beste. Våren får alt i meg og rundt meg til å våkne opp fra en vinterdvale jeg personlig godt kunne vært foruten. Som utpreget t skjorte mann, er jeg svært lite glad i kulde og mørketid. Dette henger selvsagt litt sammen med smerter i ledd og depressive tendenser når mørket får dominere dagene.

I dag snudde det for alvor. På min rolige og kontrollerte løpetur på 10 kilometer, fikk jeg nesten frysninger av fuglesang, solskinn, og sauebreking på småbrukene her vest i havet. Når solstrålene fikk blande seg med endorfiner, ja da tinte selv denne stive gamle kroppen.

Selvsagt så unner jeg jo alle andre denne opplevelsen, så nå oppfordrer jeg dere alle å ta en lang spasertur, løpetur eller en tur i skog og mark. Dette løfter humøret mye mer enn du aner. Og når du fokuserer på godt humør, ja så blir du i godt humør. Du blir det du velger å fokusere på!

Nyt dagene, livet og fuglesang! Nyt atter en ny vår og hverandre. Nyt kjærlighet og gi ditt bidrag til deg selv og dem rundt deg. Et bidrag i form av glede, varme og kjærlighet!

Ønsker dere en strålende dag!

0 kommentarer

Hypnoterapi, Øygarden Senter for Klinisk Hypnose07.04.2020

Dette er til deg…

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

Hei alle fine folk!

Koronakrisen fortsetter å gjøre avstand til det nye sammen. Men som med det meste her i livet, så er folk sinnsykt tilpasningsdyktige og kreative. Den dugnadsånden, hjelpsomheten og omtanken for hverandre, har rørt meg. Jeg trodde faktisk at landet var mye kaldere enn som så. Nå tenker jeg at varmen og omtanken er i ferd med å smelte selv de kaldeste nett trollene der ute. Kanskje vi kommer igjennom dette som et bedre og mer empatisk samfunn der troll og tusseladder ikke lenger er bærekraftige. Der trollene sprekker i varme solstråler og netthatet oppløses som dugg fra samme sol.

Det kan til og med hende at deler av vårt lands lederskap og politiske polariseringseksperter, som for øvrig er veldig stille for tiden, fortsetter denne gode trenden med å være stille. Kanskje det no er på tide å finne frem glørne i hjertet deres også og la kjærlighet til ALLE mennesker være fremst på agendaen. Man må selvsagt mene ulikt, men det burde ikke koste mye å utvise litt mer varme, empati og kjærlighet både overfor meningsmotstandere og andre folkeslag i sin retorikk og samtalemetodikk. Polarisering er ut!

Selv så er jeg en av de svært mange som sliter med et nyoppstartet foretak som med ett ble fullstendig uten pasienter. Klinikken jeg har lokaler i, bergen helhetsklinikk, ble stengt som følge av Koronakrisen. Det er da helt nødvendig å snu seg rundt.

Selv opprettet jeg online tjenester og har gode tilbud på hypnoterapi, samtaleterapi og coaching via Zoom. Akkurat nå har jeg 15 minutters GRATIS prøvetime til alle som ønsker å vite mer om dette er tilbud for akkurat deg. Som godkjent hypnoterapeut og med snart 15 års erfaring innen nevrorehabilitering, som ergoterapeut med videreutdanning innen forebyggende og rehabiliterende arbeid og med helsepedagogisk godkjenning, motiverende samtale og en rekke ulike relevante kurs og klinisk erfaring innen kognitiv terapi tør jeg påstå at jeg er en av landets mest erfarne terapeuter med helsefaglig bakgrunn.

Det har vært en stor og lang jobb med å sette opp for online konsultasjon og behandling via onlinetjenester, men det har vært helt nødvendig. Jeg håper mange vil benytte seg av mulighetene hypnoterapi og coaching kan gi til den enkelte og være med på å støtte lokale bedrifter og fremover. Fremtiden synes å være mer digital enn før, men jeg håper inderlig vi snart er i gang med normal drift der vi atter en gang kan ta imot pasienter i våre lokaler.

Bloggen vil også fortsette til tross for lite besøk. Det er ikke særlig stor interesse for fagblogging dessverre, men jeg elsker å skrive for alle dere som leser bloggen fast, for meg selv og for alle dere som følger meg mer sporadisk. Mitt mål er at de som aller mest trenger å få motivasjon til livsstilsendring, faktisk kan finne disse tipsene her. Bygge stein på stein uten å måtte føle seg shamet under alskens blogger som har trening til du spyr som fokus og kroppslig perfeksjon som motivasjon. Denne bloggen hverdagsaktiv, vil ha et soleklart fokus på alle dere som sliter mest og som ikke får det til nærmest uansett hva dere gjør. Denne bloggen vil gi FAGLIGE og KUNNSKAPSBASERTE råd til dere som ikke passer inn i bloggverden til alle de «perfekte».

Med dette ønsker jeg ALLE en riktig fin påske og mye hjertevarme.

2 kommentarer

meninger om mangt19.01.2020

Peace and Love folkens!

Reklame |

Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch//Richmond & finch

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Hei alle fine folk.

I går skrev jeg et innlegg der jeg mente at det var på høy tid at noen skar gjennom å hentet hjem uskyldige barn. En vanskelig problemstilling, men alt i alt helt riktig. Selvsagt var det noen som var uenig, men det må man også få lov til å være.

I dag er jeg imidlertid opptatt av hvorfor vi generelt sett synes å være såpass lite raus mot alt vi ikke liker, frykter eller ikke forstår. Det synes som om vi i større grad nå enn tidligere tar i bruk harde ord, meninger og skriker høyt på områder vi ikke gjorde før?

Jeg synes at vi bør i større grad være mye rausere mot de ting vi ikke liker. Det å være raus og god mot andre betyr nemlig IKKE at vi støtter deres handlinger. Det betyr heller IKKE at vi skal tilsidesette lover og regler som følge av handlinger noen har gjort. Det betyr faktisk bare at vi i langt større grad bør vise mer forståelse og raushet mot ÅRSAKENE til at noen gjør gale ting.

Vi har etter min mening, lett for å dømme og hate andre mennesker for det de har gjort UTEN å vite noe som helst om verken årsaker, psyke, eller andre faktorer som fører til handlinger vi finner forkastelige. Helt uten filter skriker vi i det offentlige og private rom om hvor jævlige disse menneskene er. Men har du spurt deg selv om det er menneskene eller handlingene som er jævlige?

La det være HELT KLINKENDE KLART. Jeg forakter uhyrlige HANDLINGER som de aller fleste av oss gjør. Men jeg prøver da alltid å forstå ÅRSAKEN til handlingene før jeg dømmer selve mennesket. For hva vet jeg om deres mentale, sosiale, miljømessige bakgrunn som ledet til handlingen?

Vi bør derfor være mer rause i vår tilnærming. Vi vet ikke om handlingene er utført i psykose eller annen sykdom for eksempel.

Mange kritiserer dem som tar sitt eget liv. Kaller dem feige og det som verre er. Men de som har kunnskap om hvordan depresjonsmørket fungerer, ja de holder munn. De forstår, derfor sier de ikke slike ting. Da er man raus.

Igjen, før man kommenterer over hvor fæl jeg er som kan si dette, les nøye gjennom teksten og særlig avsnittet om at jeg på INGEN MÅTE STØTTER HANDLINGER. Jeg bare velger å utvise forståelse for at ikke alle har eller har hatt det like bra som andre. Derfor bør jeg da også nyansere mine uttalelser til enhver tid. Jeg forsvarer aldri handlingene.

Raushet i dagens samfunn kunne vi trengt mer av. Vold avler vold er det noe som heter og i sannhet bør hat og fordommer bekjempes med empati, forståelse og rettferd. Empati trumfer har. Forståelse og kunnskap trumfer uvitenhet og frykt, og rettferdighet trumfer urettferdighet. Samtidig må det være konsekvenser. Konsekvenser for handlinger og gjentakelsesfare. Gjøres dette konsekvent på en human og rettferdig måte så har vi som samfunn blitt mye bedre.

Raushet kan og bør deles ut generøst i våre nære kretser, til våre omgivelser enten det er mennesker vi kjenner eller ikke kjenner. Et smil er så mye mektigere enn et surt og hatefullt tryne i hverdagen.

Peace and love mine venner, peace and love!

0 kommentarer

Dikt og poesi07.12.2019

Solregn

Jeg ser deg langt der nede. Jeg og mine venner planlegger å møte deg. Vi vil gjerne holde deg med selskap. Beskytte deg fra knusktørre opplevelser som tar kraften fra deg. Jeg og mine venner ser deg der nede.

Vi er på vei for gi deg et klapp på skulderen, min venn. Vi er på vei for å klemme deg, gi deg små kyss i pannen. Vi vil gi deg vår livgivende kraft. Denne kan du bruke for å pleie en kropp som er blitt tørr. Vi vil fylle deg med ny kraft slik at du kan løfte ditt tunge hode og smile.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi er på vei nå min venn. Med kraft, liv og ubegrenset kjærlighet. På vei til deg. Der nede ser vi deg og vi vil rope høyt i det vi suser mot deg med besluttsommhet. Med smil og latter og vennlighet. Vi vil treffe deg.

Vi hyler av fryd når du løfter ditt hode. Vi ser at ditt smil lyser opp. Vi ser at din forventning er genuin og vi ser dine indre krefter. Vi ser din styrke. Den styrken ingen andre så. Vi ler i det vi spenner våre muskler og treffer din panne. I tusen knas sprenges vi til utallige små diamanter som overrøser ditt smil med en nyvunnet glans. Du ler med oss. Du smiler av den kraften vi gir deg. Du finner styrke i oss.

Vi er solregn. Vi er venner fra skyene. Vi sikter oss inn på akkurat deg. Vi er regndråper som glitrer mot tørt jordsmonn. Vi er dråpene som gir liv. Vi er vannet som treffer ditt ansikt og gir deg smilet der du trenger å smile. Vi er himmeldiamantene som gjør deg litt rikere. Vi er solregn.

Willy Marthinussen 2019

0 kommentarer

Dikt og poesi29.11.201929.11.2019

Kjærlighetens trommeslag

no use without permission — copyright willy marthinussen

Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.

Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.

Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.

Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.

Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.

0 kommentarer

Dikt og poesi, Drøm og virkelighet31.07.2019

Sommermorgen

Pusten min kjennes rolig ut. Nesten for rolig. Jeg kjenner at hvilepulsen er så lav som den kan bli. Øynene er lukket, men jeg ser likevel. Skygger og lysende prikker på innsiden av mine øyelokk. Vil ikke åpne dem. Enda. Bare hvile enda litt til før jeg må gjøre det uunngåelige. Gjøre meg klar for jobb.

Lyset på innsiden av øyelokkene blir til figurer. Virkelige, men likevel fantasi. Lekende løper de rundt inne i denne verden som kun eksisterer i landskapet mellom hjernen og øyelokket. Lekende, utforskende og nakne i all sin prakt. Som alver susende fra blomst til blomst. Som flyvende kjærlighet. Som blafrende sommergardiner i vinduet en tidlig sommermorgen. Akkurat som nå.

Jeg vil ikke åpne øynene å slippe virkeligheten inn. Ikke enda. Jeg vil leke. Leke med skogens dyr og fugler. Danse med i alvenes sommerdans. Kjenne sommerbrisen over naken hud.

Lyden av alvelatter finnes i dette landskapet. Jeg kan føle gåsehud. Jeg fornemmer kjærlighet til så mye. Lyden av den kjærligheten som blomster kjenner der de står. De vifter med kronen og kysses ømt av summende riddere i denne livets alvehage. Livet fortsetter. Jeg nyter denne morgenen. Jeg kjenner sommerbrisen som erstatter dynen min. Gåsehud. Jeg hører sommerens sang fra det åpne vinduet. Jeg smiler til alvene som langsomt fordufter fra innsiden av øyelokkene. Vi sees snart igjen.

Langsomt fyller jeg kroppen med sommerens dufter. Jeg åpner sakte søvnige øyne og møter dagen.

0 kommentarer

Drøm og virkelighet15.03.2019

Vårens blide kyss

Vårens blide kyss

Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.

Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.

Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.

Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.

Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.

Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.

Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.

Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.

Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.

Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.

2 kommentarer

Livet sånn generelt10.02.201910.02.2019

Riktig god morsdag!

Morsdag!

Denne dagen da velfortjente ord og handlinger bør handle om MOR!

Det på sin plass å hylle alle mødre på en slik dag. Opprinnelsen til morsdagen ble i følge Wikipedia startet i Amerika. Jeg tipper det er mange menn der ute som ikke kjenner så godt til opprinnelsen, men det kan være på sin plass med litt historie rund det innimellom. Dette kan være med å minne oss på om hvorfor denne dagen ble til og hvorfor vi hyller mor som den viktigste personen i våre liv. Det er tross alt HUN som har båret oss frem og skapt den vi er. Ja med god hjelp av far da, som oftest. Som sagt så startet dette i Amerika. Wikipedia skriver:

Ann Maria Reeves Jarvis, en ung, hjemmeværende mor fra Appalachene i USA, prøvde å forbedre de sanitære forholdene for alle parter etter den amerikanske borgerkrigen ved å opprette flere foreninger som hun kalte «Mothers’ Day Work Clubs».^[1] I 1868 begynte hun å arbeide for å forsone partene. Inspirert av Ann Marie Reeves Jarvis’ arbeid skrev Julia Ward Howe ik: «Morsdagsoppropet»), men greide ikke å få innført «Mother’s Day for Peace» (norsk: «Morsdag for fred») som en offisiell helligdag. Ann Maria Reeves Jarvis’ datter Anna Marie Jarvis kjente til både sin mors arbeid og arbeidet til Julia Ward Howe. Cirka ett år etter at moren døde, holdt hun en minnemarkering for henne 12. mai 1905, og begynte så å arbeide for å få innført en offisiell minnedag for mødre. Første morsdag ble feiret 10. mai 1908 i Grafton i Vest-Virginia i kirken der den avdøde Ann Maria Reeves Jarvis hadde undervist på søndagsskolen. Skikken spredte seg til 45 stater i USA, og ble erklært offisiell helligdag i begynnelsen av 1912. I 1914 erklærte daværende president Woodrow Wilson den første nasjonale morsdag.

Så spredte dette seg etterhvert til blant annet vårt kjære Norge. Igjen klipper jeg fra Wikipedia:

Morsdagen ble til å begynne med arrangert av religiøse organisasjoner, men det var Oslo-kvinnene Dorothea Schjoldager og Karen Platou som i 1918, i samarbeid med ideelle organisasjoner, forretningsfolk og massemedia fikk gjennomslag for å etablere morsdagen som en årlig begivenhet i Norge.^[2] Dagen har senere gått over til å bli en familiedag, der mødre oppvartes med f.eks kaffe på sengen om morgenen, blomster og kake.

Morsdagen har etter hvert blitt en stor kommersiell høytid gjennom markedsføring av morsdagskake, morsdagsblomster og morsdagsgaver. Barnehager og skoler opprettholder tradisjonen ved å følge opp ideen om feiringen av mor, og setter barna til å lage kort og gave til mor. Trender viser likevel at dette er på vei ut fra skolen, siden det etter hvert er mange forskjellige familiesammensetninger i de tusen hjem.^[3]

Så min soleklare oppfordring er at man benytter denne dagen til å gi noe ekstra til mor. Hva med et par timer massasje utover dagen, oppvarting og ekstra oppmerksomhet?

Selv har jeg ikke fått til noe som helst denne dagen av verken kake eller noe annet, men jeg vil likevel utrykke hvor stor pris jeg setter på min kone. Den perfekte mor og min store kjærlighet. Gjennom dagen byr jeg på lange massasjeøkter og lett oppvartning.

GRATULERER MED DAGEN!

Mvh Willy

0 kommentarer

Drøm og virkelighet07.02.201910.02.2019

Sov godt min venn

Sov godt min venn.
Lydene som høres fra skogen fyller meg med en indre ro. En ro som ingen musikk i verden kan fylle hodet mitt med. Den hviskende lyden fra tusen sjeler som har stått der ute samlet i år etter år. Noen i svært mange år, andre i kort tid.Trær med ulike erfaringer. Fra de unge med friske skudd og kroppen fyllt med kraft og ungt blod. Brusende og lekende i vinden. De vibrerer i takt med vindene fra himmelen som noen ganger lar saktmodige og kjærlig pust gli mellom deres knopper, ruske lett i deres små blader.
Andre ganger, litt mer irritert og med fast, bestemt pust røske mer i dem for å lære dem om livet. Men alltid med kjærlighet. Alltid med omsorg og empati.

De gamle furuene og grantrærne smiler og sukker i det de bøyer seg sakte frem og tilbake. De setter stor pris på å få vindenes kjærlige fingre over kronen sin. Vindene løfter de bladene som fortsatt er sterke og vitale. Samtidig plukkes vekk dem som har sett livet. Med lette rykk plukkes de opp og med erfaringens vinder løfter de sine vinger og flyr ut i evigheten, faller med elegante bevegelser på sin endelige reise. Med et siste sukk legger de seg på skogbunnen, brer sin slitne kropp utover og mosen brer sitt varme teppe over dem slik at deres siste pust i livet kan gi næring til nytt liv. Sov godt min venn, sov godt.

Den gamle høvdingen i skogen nyter behandlingen. Den ser utover sitt rike der poesi fyller luften. Her mellom kongens krone og hans trofaste soldater som passer på at han får den næringen han trenger ved å gi næring til hans store, krevende røtter, synger livets skapninger for å bringe sang inn i skogen.

Akkompagnert av trompeter fra hjort, fløytespill fra småfugl og taktfaste rytmer fra spetter, lar kongens mange armer vindene bøye dem slik at sangen fra knirkende stammer kan ligge som bakgrunn for orkesteret som gjør skogen levende.

Kjærlig vikler skogens standhaftige trær seg sammen. Strekker sine fingre ut og lar seg pynte av duggdråpene morgentåken har skjenket dem. De lar sine fingre kjærtegne sine kjæres blad. Lar sine sterke og vitale stammer vokse inn i sine kjæres knopper, grener og bli ett med selve skogens organiske puls. Bli ett. Med felleskapet. Aldri mer ensom. Fordi den husker ensomheten når den var en liten spire et helt annet sted.

Skogens høvding smiler i det en spette klør ham på ryggen. Samspillet mellom alle de ulike sjelene i denne livets vugge er av den vakre og gode sorten. Skogens puls og grønne skjær farger et maleri som stråler ut lidenskap og vitalitet. Som gir skogbunnen dens styrke og kraft som skal til for å gi sjelene livskraft.

Lidenskap fyller luften og tusen sukk høres for dem som evner å lytte. Alle lever. Alle er samstemte. Alle gir skogbunnen nytt liv der de sår sine frø. Der de planter resultatet av sin ubegrensede kjærlighet.

For disse tusen sjeler. For denne skogens liv. For alle dem som bor der, kan man trekke pusten inn og kjenne på selve livet. Lytte til de kloke. For trær lever, lytter og prater til dem som ønsker å høre og spørre. For de nyskjerrige og for de åpne. For dem som har kjærlighet i sine hjerter og evner å gi av sitt hjerte til skogens puls.

Hold rundt kongen og hele hans familie. Pass på å gi av hjertet. Gi av din kjærlighet og lidenskap. Brenn for en sunn og frisk skog, der alle hører hjemme, der ensomhet og utstøtelse ikke finnes. Der du selv kan spire og gro. Der din kropp kan vokse, stige og til slutt finne sin kjærlighet. Tvunnet sammen i lidenskap, bli gamle og kloke. Til en dag vinden sprer dine vinger, napper forsiktig av dine skjelvende blad og legger deg forsiktig ned i moseseng. Der kan du som en siste gest gi av deg selv grobunn for nytt liv.

Sov godt min gamle og vise venn, sov godt.

Mvh Willy

1 kommentar