Klaging og syting tok helt av!

 

Hei alle lesere!

I dag publiserte Bergens Tidende en artikkel jeg publiserte på bloggen for noen dager siden. Hele innlegget kan du lese her.

 

Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.

Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.

Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.

 

Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.

 

Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?

 

På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.

Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.

Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.

 

Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.

Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!

 

 

Når de unge reiser seg!

 

I dag slår de unge tilbake!

I dag streiker unge over hele landet for syndene vi fedre og mødre har begått.

Det at vi langt på vei har bygget vår velferd på skamløs utnytting av Moder jords ressurser.

I dag sier de unge stopp. På høy tid spør du meg.

I dag viser de unge at de har mer kunnskap om temaet klima, enn mange voksne. I dag viser de unge oss at det ikke hjelper å dyrke velferden vi skapte i ruinene av en ødelagt jord.

I dag viser de unge oss fingern!

Med rette, vil jeg si. Fordi de er drittlei av at vi voksne formaner dem om å spise mer fisk, når det er de som vet at fisken de blir servert er full av plast.

I dag viser de unge oss fingeren. Fordi vi voksne skamløst har pumpet avfall ut i luften i jakten på mer rikdom. I årevis har vi voksne sørget for å utnytte jordens ressurser på en slik måte at vi er blitt rike, mens Moder jord er blitt fattig.

I dag er det ungdommen som roper at nok er nok!

I dag er ungdommen sint! I dag viser de oss voksne at fremtidens stemmer i kommende valg ikke gis til fornektere i godt voksen alder som er dritredd for egen velferd. Som er drittredde for å miste de goder som deres egoisme ruger over i deres siste del av pensjonistilværelsen.

I dag slår ungdommen tunnel på oss voksne som velter oss i egen egoisme der vi nekter å innse realitetene i klimasaken. Muligens i en frykt bygget på en kunnskapsløshet som mangler sidestykke i nyere historie. En frykt for å dele de kostnadene vi MÅ ta for vår felles arv og fremtid.

Og hva gjør vi? Vi skamfulle voksne som i vår jakt på ikke fornybare ressurser slik at vi kan karre til oss mest mulig velferd på bekostning av den arven vi gir til våre barn.

Jo vi håner dem. Vi våger å spy ut ironiske og hatefulle kommentarer både her og der. Vi disser våre barn for å ikke forstå at det ikke finnes gode grunner til å gå på restaurant lenger der vi heller burde støtte deres kamp for fremtiden. Deres fremtid! Vi er jo snart dau likevel.

Vi skjeller våre barn ut i et flaut forsøk på å forsvare at vi har gjort feil. Vi er jammen gode forbilder. Vi syter og klager høylytt over bensinpriser, busser, trikker, bompenger, avgifter, klimakvoter, flyseteavgifter, salting av veier, manglende salting av veier og ja gudene vet hva. HØYLYTT TIL OG MED! Jammen er vi gode forbilder.

Hva pokker er det vi tror? Hva pokker er vi redd for? At ungdommen skal ha mer rett enn vi?! Enn oss!? Selveste oss?! Vi skal da faen ikke bøye av for NOEN vi vel?! Det er da for pokker vi som bygde de godene de unge nyter nå?!

Jaha, men til hvilken pris folkens, til hvilken pris?

Så i stedet for å pøse ut tåpeligheter som driter ut våre egne barn i sosiale medier, enten man skriver dem , kommenterer dem eller liker dem så er dette ugreit i min bok. I stedet burde vi hylle deres engasjement. Vi voksne som klager på at de unge sitter på ræven 24/7, vi burde hylle dem for det ansvaret de tar. Uansett om noen dilter med og spiser på gatekjøkkenet i pausen. Vi voksne burde holde kjeft når det kommer til engasjementet våre barn viser. Vi burde støtte dem og hjelpe dem i DERES KAMP for en fremtid som TILHØRER DEM! IKKE OSS!

Så kan hver og en ta sine standpunkt. Hver og en må få mene hva dem vil. Hver og en kan si det de vil, for slik er demokratiet heldigvis. Nå har JEG sagt hva JEG MENER!

Dere unge! Stå på! Dere har min FULLE STØTTE I DAG OG I MORGEN og i all fremtid. For fremtiden er deres, ikke min!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top