Behandles kroniske pasienter godt nok?

 

Hei alle flotte mennesker der ute!

 

Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.

 

Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.

 

Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.

 

Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig. 

 

La meg ta et eksempel.

Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til. 

 

Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.

 

Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos  de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester. 

 

Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.

 

Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.

 

Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.

 

I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.

 

Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.

 

Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.

Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig. 

 

Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.

 

Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…

 

Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!

Mvh Willy Marthinussen

 

Vekk fra kronisk smertehelvete – Dette gjorde jeg

Reklame |

Smerter i hverdagen

 

 

Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.

 

Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.

 

Smerte er vår venn! 

 

Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.

 

Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).

 

Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.

 

Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.

Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.

 

Å fjerne opplevelsen av smerte.

 

Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme. 

 

Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som

 

  • Fibromyalgi
  • Artroser
  • Ryggsmerter
  • Smerter etter traumer
  • Revmatiske lidelser
  • Nerveskader/nevropatiske smerter
  • Spondyloartritt
  • Spondylartropati
  • Psykiske lidelser

 

Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.

 

Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.

 

Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!

 

Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.

 

Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.

 

Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen. 

 

For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.

 

Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!

 

En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.

 

Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.

Så feil kan man ta.

Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.

 

Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.

Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.

 

Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.

 

Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:

 

  • En livsstilsendring er ofte nødvendig
  • Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
  • Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
  • Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
  • Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
  • Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
  • Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
  • Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
  • Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
  • Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!

Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!

Willy

 

 

Syk eller frisk?

livets gode dager

 

Hvor fokuset ditt ligger kan være med på å bestemme både varighet, smertefølelse, psykisk helse og opplevelsen av hverdagen din i positiv eller negativ retning.

 

Det er tungt å være syk. Samme hvilken måte man er syk på så blir ofte fokuset på det syke og ikke på det friske. Det er lett å forstå at sykdom ofte blir altoppslukende. Kroniske lidelser har en tendens til å trykke ned selv den sterkeste av oss. 

 

Hvilken side gir du ditt fokus?

 

Som regel blir det til at de fleste har et for stort fokus på sykdommen. Dette er jo ikke bra. Ved å gi alt det negative i livet og hverdagen din oppmerksomhet, ja så vil også negativiteten fylle dagen din. Fokuset blir noen ganger så sterkt at sykdommen og dens symptomer faktisk kan bli verre.

 

Ved å fokusere mer på det friske i livet og i hverdagen, ja så blir også det positive løftet mer frem. Dette skaper positivt overskudd og mer positiv energi. Man skyver sykdomsfokuset vekk. Rent kroppslig og mentalt virker en positiv hverdag både smertedempende og forebyggende for ytterligere symptomer. Det vil virke svært gunstig for hvordan psyken din oppfatter dagene og det vil gi deg mer glede. En viktig ting rundt dette vil også være at ved å være glad og positiv, så vil DU oppleves som en bedre person.

 

Positivitet og et bedre fokus på den FRISKE DEG er svært viktig for dine omgivelser. Man kommer lengst med et smil er det noe som heter, og det tror jeg fullt og helt på. Og at en god latter forlenger livet, ja det er det visst heller ingen tvil om.

 

Selv er jeg ikke i tvil om at det å endre fokus fra sykefokus til friskefokus vil gi deg umiddelbar effekt. Man kan begrave seg i egen elendighet og da stoppe helt opp, putre i egen dritt fra fortid og nåtid, men har det hjulpet deg videre?

 

Man kan begrave seg selv i hvordan sykdom har ødelagt deg. Dvele ved det og aldri komme seg videre, men er det til hjelp for deg? Har det gitt deg noe positivt? Hvis nei så er vel kanskje på tide å endre noe? Så hva er vel da bedre enn å fokusere livet på gleden over de tingene i livet som betyr noe? 

 

Det har i alle fall jeg valgt å gjøre.

 

Mvh willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top