Hvordan jeg fikk et nytt aktivt liv

Reklame | Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

lifemaze
Livstilsendring

 

Hei alle fine folk!

 

Som mange av dere vet, og andre igjen ikke vet, så er jeg over gjennomsnittet glad i å løpe.

Jeg løper så ofte jeg kan og da helst favorittdistansen 10 Kilometer. Som 52 åring er det svært viktig å holde seg i god form og slik sett kan man si at jeg løper for livet.

 

Mange løper betydelig lenger og fortere enn meg. Det er helt ok. Mange løper ikke i det hele tatt, men bedriver tiden med andre former for aktivitet og trening. Det er også helt fint. Man må finne de tingene som funker for seg selv. 

 

Det er de som verken løper, trener eller går som står i fare for å utvikle livsstilsproblemer. Og de som velger sofaen foran det å bli andpusten, ja de er faktisk i en risikosone. Og dessverre er det nok også slik at hvis man går ut en tur og tempoet er det vi kan kalle svært bedagelig, ja så er det lite helsegevinst i turen. Men, for all del, det er likevel dobbelt så bra som å ligge på sofaen, så helt bortkastet er det ikke.

 

Så hva må til? Ikke så mye som du kanskje tror.

Man må ikke ha hardkjør og geriljaøkter fire ganger i uken for å bedre helsen, men man trenger å bli litt andpusten hver dag som et minimum. Jeg løper, andre går, men jeg løper nesten like sakte som andre går og for meg er det det som er gleden. Man må nemlig ikke løpe langt og fort. Det er bedre å løpe sakte og jevnt å ha glede av det du gjør, overskudd etterpå og kunne gjøre litt hver dag enn å blåse til fire ganger i uken for så å gå på en smell.

 

For min del begynte livsstilsendringen for 15 år siden nå. Det begynte med å kutte røyk og snus og fulgte opp med å begynne å lære meg å like noe jeg hatet, nemlig løping.

 

Er det en erfaring jeg vil trekke frem som det viktigste i denne prosessen må det være bestemmelsen om å ikke være en som aldri skal forsøke å gjøre noe nytt. En av de største farene ved å krasje en livsstilsendring er nemlig at man på død og liv skal opprettholde en rekke av de uvaner og usunne livsvalg man har. Selv hatet jeg løping og dette var noe jeg aldri kunne se meg selv gjøre. Altså løpe langs veien som en tulling i 50 åra. Det er liksom ikke meg, fant jeg ut. Det å endre oppfatning om dette, endret også livet mitt signifikant.

 

Og her ligger mye av hemmeligheten til å lykkes med livsstilsendring. Man må være villig til å gjøre endringer i eget liv. også endringer som man ALDRI i VERDEN hadde forestilt seg mulig. 

 

Slutt å være en sta gammel grinebiter som aldri i verden skal endre slik og slik. Du kan faktisk dø tidligere av en slik holdning, og så vidt jeg vet er det ikke kult å være død. Bare trist for dem du etterlater.

 

Men, altså. Det trenger jo heller ikke være det å løpe. Det kan være så utrolig mange fine aktiviteter som gir deg helsegevinst. Det viktige er at man ikke opprettholder sine uvaner bare på pur trass. Jeg vet det finnes svært mange som sier at man ikke kan være aktiv på grunn av ulike smerter og begrensninger rent kroppslig. Til deg vil jeg si at det i nesten alle tilfeller aldri er noe som begrenser deg fra å være aktiv. Det finnes utrolig mange muligheter til aktiv hverdag selv om man sliter med ulike ting. Og så finnes det selvsagt også ting som gjør at man ikke kan.

 

Selv er jeg operert for prolaps og degenerative endringer i ryggsøylen slik at jeg lever med daglige ryggsmerter. Jeg har aldri vært så bra i ryggen som etter at jeg begynte å trene. Trening er anbefalt for dem med ryggsmerter, men som alltid er det lurt å høre på legen din. Når jeg begynte trening for mange år siden lå jeg paddeflat i ukesvis med smerter. Jeg gav likevel ikke opp og etter hvert så ble det bedre. Ikke lur deg selv til å gi opp, men få tilpasset trening. For meg ble det et nytt liv.

 

I dag løper jeg mil etter mil. Fortsatt vondt, men i bedre form enn når jeg var 20 år. Jeg er i full jobb igjen og har eget firma utenom dette. 

 

Jeg har også ledd og muskelsmerter daglig. Som blir bedre etter en løpetur. Smerter og slike bagateller skal pokker meg ikke begrense livet mitt! Det er også mentalt godt for meg å være aktiv og POSITIV! Her har Hypnoterapi hjulpet meg på en uvurderlig måte. Hypnoterapi har hjulpet meg til å endre oppfatninger om mangt og meget, samt lært meg å kontrollere smertenivåene mine. Øke smerteterskelen. Det ligger mye og god forskning på denne type terapi og jeg har da også fått anledning til å hjelpe mange til et bedre liv.

 

Jeg NEKTER å være en gammel sta grinebiter som ALDRI skal endre noe. Jeg vet nemlig hvordan det ender og det er ikke noe hyggelig tanke. Jada, vi skal alle legge inn årene en gang, men før det skal vi jammen leve å ha det godt på hele roturen. Vi skal ikke synke i en råtten robåt halvveis over fjorden, liksom.

 

Men litt tilbake til mine løpevaner. Jeg løper i det jeg kaller gledestempo. Gledestempo er ikke raskt, men jeg ligger i en det som vi kaller sone 1 – 2 – og 3. Dette er rolige joggeturer uten at man sprenger på. Dette er også det tempoet som er mulig å løpe langt i. Jeg løper 10 kilometer på rundt 60 minutter og da går det ikke spesielt fort. GLEDEN jeg føler slår imidlertid alle tanker om personlige rekorder ned i støvlene! Og nettopp gleden ved å jogge rolig avgårde i et tempo som renser hodet, er bare uslåelig. Dessuten er det i dette tempoet man forbrenner magefettet best. Ikke ueffent altså!

 

Det viktige er altså å åpne øynene for egen oppførsel i forhold til livsstil. Være klar for endringer som kanskje er inngrodd over et helt liv, samt våge å stå i smerter i en periode før kroppen venner seg til et nytt liv. Snakk med legen din eller en fysioterapeut om disse tingene og om dette kan være bra for deg. Ikke sitt stille å klung deg fast til hva en lege sa til deg for 30 år siden, men få en grundig gjennomgang av egen helse og start et nytt og bedre liv i dag!

 

Og du, trenger du hjelp til motivasjon eller endring? Ta gjeren kontakt med meg eller sjekk ut hjemmesiden min Øygarden Senter for Klinisk Hypnose.

 

Må man løpe?

lifemaze
Livstilsendring

Et stadig større fokus legges på løping som den ultimate treningsformen.

 

Særlig dukker det opp alle mulige varianter av intervalltrening, bakkeløping, løpeteknikker i overflod og mye annet innen kort og langdistanseløping.

 

La det være helt klart. Løping er og blir en av de aller beste treningsformene etter min mening. Ikke bare blir lunger, blodsirkulasjon og forflytning av livsviktig oksygen til hjerne og organer, positivt påvirket, men alle kroppens muskler får jobbe godt under en løpeøkt.

 

Men er det virkelig absolutt nødvendig å løpe for å trene godt nok?

 

Nei. Det er det absolutt ikke. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. 

 

Først og fremst må vi avklare et par sentrale ting. Hva er det du vil, hva er det du kan, og hva er det du ønsker?

Det å svare på dette er nemlig avgjørende for hvordan du bør trene. 

 

For å ta spørsmålet hva er det du vil og hva er det du ønsker, først. Det er nemlig noe forskjell på dette. Det du vil er det som ligger nærmest realisten i deg og det du ønsker, vel det er mer det du håper skal kunne la seg gjøre. Hold deg til realisten i deg og la det andre bare være.

Alt for mange jager mål som de aldri kan oppnå.

 

Fokuser heller på hva du kan. Hvis hofter, rygg, knær eller andre ting av fysisk art gjør det vanskelig å løpe, ja så gir det ingen mening i å begynne med løping slik det presenteres overalt. Jeg er en stor tilhenger av sakteløping over lengre distanser, men jeg har da også løpt i mange år nå. Fortsatt kjenner jeg på gleden ved å gjøre dette.

 

Er du, eller skal du bli idrettsutøver? Løper du for moro skyld og helsegevinst? Har du et indre ønske om å løpe maraton fortere enn naboen?

 

Man bør avklare for seg selv hva det er som er ditt eget og realistiske mål. Det som er morsomt er at ved å sette i gang med laveste nivå, så vil du alltid få det ALLER VIKTIGSTE på plass først, nemlig GLEDEN av å være i bevegelse. Kjører du på med fullt trykk fra begynnelsen, ja så viser all erfaring at du kommer til å møte veggen.

 

Dette betyr i praksis at hvis målet er å bli idrettsutøver så bør du kanskje melde deg inn i en løpeklubb.

 

Hvis målet er helsegevinst, livsforlenging og glede, ja så bør du løpe så sakte som mulig.

 

Og du kan starte med å gå. Du kan til og med få gode helsegevinster uten å løpe i det hele tatt, men bare ved å gå lengre turer, eller korte raske turer i motbakke. Blir du andpusten, så har du fått helsegevinst. Det aller viktigste er å finne gleden i det å bevege seg ute. Jeg foreslår alltid å legge vekk musikk på øret og heller sanse, lytte, og filosofere over positive ting i livet mens man går.

 

Det er mye bedre for hjernens velvære og endringsprosesser som skjer, når man går eller løper uten musikk. Musikk på øret er forstyrrende når man sansestimulerer hjernen. Dette er kjente prinsipper i rehabilitering og nevrologisk permanent endring av hjernen. Hvorfor man i det hele tatt forsøker å gjøre alt man kan for å forstyrre endringsprosesser i hjernen ved å legge til uro der hjernen trenger ro, er for meg uforståelig.

 

Når endring og automatisering av gå og løpeturer er blitt en ny livsstil, etablert i dagliglivet ditt, ja da kan du om du vil legge til musikk på øret.  De fleste jeg snakker med har musikk på øret fordi det gjør at de ikke synes turene blir så kjedelige. Hvis man må ha musikk som stimuli for å unngå at aktiviteten blir kjedelig, ja da er vel muligens grunnlaget for glede i aktivitet ikke helt tilstede? Lær deg å nyte livet i saktefilm, sakteløping eller bare ved å gå lange turer der livets små og store lyder fyller deg med indre ro. Dette gir deg i tillegg en sekundærgevinst, nemlig stressreduksjon. Musikk kan du høre på når som helst.

 

Så ønsker du å komme igang med mer bevegelse, øke gleden av aktivitet og sanse selve livsgleden, ja så begynn med gåturer. Jo lengre jo bedre, men husk at langt for noen kan være 30 meter, mens for andre kan det være 30 kilometer. Gjør dette så ofte du har lyst. Ikke sett opp noe plan. Det vil sjeldent fungere, men sett heller opp en plan der du skal gå så ofte som du har lyst. På denne måten unngår du å ha dårlig samvittighet fordi planen gikk i vasken.

 

Og vær så snill med deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er gøy, bra og hvilke ruter du bør gå og løpe. Finn de veier, metoder, fart og avstander som passer deg. Ikke andre. Gå steder du ønsker å se. Gjør turen til en personlig gevinst for deg selv. Da skaffer du deg selv et godt grunnlag muskulært og mentalt for videre god drift av din egen kropp.

 

Ønsker dere alle en god tur!

 

Alle kjente vi en som Ari

 

Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…

Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?

 

Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.

 

Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt 

 

674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.

Det er 674 for mange.

 

Livsmestring inn som eget fag i skolen

 

Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.

 

Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.

 

På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018. 

Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.

 

Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.

 

De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.

 

Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.

 

Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet. 

 

Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!

 

Vandreren

 

 

Jeg vil reise til verdens ende, for å se på en soloppgang. Det er ikke mange som vil reise så langt for å gjøre det, tror jeg. Jeg vil reise der med lys i hjertet, slik at solen kan få litt mer av en annen type lys. Kanskje hjertelyset kan bringe stråler av godhet og toleranse til en verden som har litt for lite?

 

Jeg har en slags bønn med meg på reisen, selv om jeg ikke er religiøs. Dette er en bønn om at troen slutter fred med sine egne fordommer og menneskeskapte overbevisninger i jakten på det fullkomne. Det er vel egentlig det imperfekte i oss som er det virkelige perfekte? Det å tro er et gode for å skape håp, ikke hat. Så hvorfor bruke det slik?

 

Uforstand og inkompetanse er en kilde til misforståelser, frykt og lidelse. Det er derfor jeg lukker øynene og legger bak meg den støvete veien med alle dets humper og hindringer. Veiens ubarmhjertige fartsdumper tilhører fortidens slit og er et tilbakelagt øyeblikk som jeg ikke trenger å bringe med meg i en ryggsekk av visdom eller en sekk med gode minner. Jeg har møtt mange på denne støvete veien. Ikke alle har vist sitt sanne blikk og de som har vært verst er de som har båret inkompetansens bok i sin ryggsekk. Godt man kan gå forbi, passere og aldri se seg tilbake.

 

Denne veien mot nye soloppganger langt der mot verdens ende har også sin rasteplasser. Og som de fleste rasteplasser har dem også sine spann der søppel kan legges fra seg. Jeg tror ikke mange legger fra seg søppelet da dette innebærer en sorg og en bekjennelse av personlig tap. Men hvems tap er det egentlig sitt?

Jeg tømmer min ryggsekk for tunge byrder. Det er like smertefullt som det er en lettelse. Smertefullt fordi du legger igjen litt av det du trodde var lyset i ditt eget hjerte, lettelse fordi lyset egentlig var var dødd ut. Blitt til et mørke du ikke selv ønsket eller var herre over.

 

Så lenge jeg går, så lenge jeg lever. Så lenge jeg lever så lenge jeg går. Denne evige marsjen mot soloppgang er en prosess der hjertet får juling, mot og gleder. Denne livets bevegelse mot soloppgang, ikke solnedgang. Soloppgang fordi noe annet er ikke konstruktivt. Noen ganger tar jeg av meg skoene og kjenner grusen mot mine nakne føtter. jeg kjenner at jeg er ekstra sårbar da. Ekstra forsiktig i skrittene mine. Steg for steg trår jeg i grusen og oftest kjenner jeg smerten under bena som små kniver mot nerveendinger under føttene. Da er det bare å sette seg ned å ta på seg skoene igjen. Beskytte meg mot de stikkende smertene. 

 

Noen ganger har jeg frosset. Kjent en nattlig kulde som har lagt et tynt islag rundt kroppen min. Frost som har truet med å lage rim i stegene mine. Som har fått føttene mine til å gå sakte. Det har derfor noen ganger vært et behov for å finne en rasteplass. Et sted der jeg har tent et lite bål for å kjenne varmen fra de små visne pinner jeg har fylt sekken min med underveis. Det er en viss tilfredsstillelse i det å legge på disse visne og knusktørre pinnene på det lille bålet. Ofte har det lille bålet brent, for å kunne kvitte meg med det rasket som har plaget meg og fått meg til å blø. På deres torner har jeg blitt stukket og derfor er det nødvendig å stanse opp her i veikanten å få liv i den lille gnisten som jeg fortsatt har båret med meg. Latt rusk og rask bli lagt på bålet og forsiktig blåst liv i den lille gnisten om og om igjen til rasket er brent opp og varmen igjen har fylt kroppen.

 

Som en vandrer med freidig mot er jeg nå på vei. Alltid på vei. Det er slik det skal og bør være, ikke sant?

Å gå langs denne kronglete veien er jo selve gleden, sorgen og ens hele eksistens. Det er fint å kunne vandre her til tross for dets lunefulle natur. Til tross for veiens farlige svinger og av og til veipirater som er ute etter å skade deg. Som regel går det bra. Som regel får vi gå hele veien. Som regel er det mye mer spennende og morsomme ting som skjer på denne veien enn pirater, rask og rusk. Motbakkene på veien har vært mange, men de gjør en også sterk. Sterkere enn de fleste. Rikere enn de mange. Det er ingen tvil om at veien har krevd liv. Og det er ingen tvil om at mange har gått ut til siden og forsvunnet i grøften. LIkevel er det noe eget med denne veien som leder til soloppgangen, ikke til solnedgangen. 

 

Jeg går med minner i sinnet. For veldig mange mil siden så husker jeg en medvandrer sa, “enjoy the ride”. og det er egentlig det jeg gjør. Det vi alle burde gjøre. Buckle up, its going to be a bumpy ride, er et kjent sitat fra “all about Eve” en film fra 1950. Noen ganger kjennes det godt å hente frem visdom fra andre som har gått denne veien før.Som kjenner den, men likevel ikke har gått samme vei som deg. Han fikk rett. Ikke det at det betyr noe. Jeg tråkker stødig fremover. Mot soloppgangen.

 

Jeg vet jo at det vil komme en dag da bena ikke lenger vil kjenne grusen under meg. Ikke engang hvis jeg går uten sko. jeg vet jo at en gang vil krabbe i stedet for å gå. Og en dag vil jeg heller ikke krabbe, men langsomt legge meg til rette ved siden av veien. I en vakker grøft der engen grenser inn mot veikanten. Jeg håper det er sommer. Jeg håper jeg kan høre lyden av vinden, lyden av insekter som synger mellom blomstenes vakre øyne. Jeg håper jeg klarer å se smørblomstenes lysegule skinn gjennom strå, løvetann og engkarse. Og at jeg klarer å være våken til soloppgangen brer sine morgenstråler over det som engang var en vandrer.

 

Willy Marthinussen 2019

 

Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Reklame |

 

 

 

NA-KD Trend//NA-KD Shoes//NA-KD Party

 

 

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

Svensketur med Harry Handel og Kari Bien

Reklame |

Svenskehandel

Emilie Briting x NA-KD//MANGO//MANGO

 

Shopping på svensk side av grensen er en opplevelse.

 

Ikke bare sparer vi rundt 50 kroner på hele handleturen i og med at vi ikke verken røyker eller drikker, men vi får aktivitet og bevegelse så det holder når vi vandrer på de endeløse slettene inne i Nordby shoppingcenter.

 

Selvsagt får vi også shoppet litt gøy og nødvendige ting som klær og diverse. Gøy! 

 

Men det jeg synes er ALLER MORSOMST er antropologien i det å spasere rundt. Her møter man alle slags karakterer. Alt fra Harry Handel og til Kari Bien flagrer forbi. Et syn for de av oss som er mer enn gjennomsnittet opptatt av andre mennesker.

 

Det å observere alt fra ansiktsuttrykk til hvordan andre forholder seg til sine omgivelser i en slik setting er morsomt og lærerikt. I stedet for å haste forbi i mengden finner jeg utrolig stor glede i å observere. Det er også svært nyttig å kunne lese andre mennesker, så slik sett er dette veldig lærerikt.

 

Nå er det selvsagt ikke slik at jeg går rundt å stirrer. Ehh..creepy!

 

Nei, jeg glir mer rundt og er tilstede med respekt for alle som utgangspunkt.

 

For meg er ikke Harry Handel og Kari Bien kun andre shoppere, men livshistorier. De har så mye å fortelle som kanskje aldri blir fortalt. Hvis jeg kan lese kun et forord i deres fortelling, ja så er de verdsatt. Som mennesker lever vi ulike liv. Harry og Kari vil forbli ukjent for meg og kanskje de aller fleste, men ved å SE dem så eksisterer de for meg.

 

Jeg er en menneskenerd. En som forsøker å se historiene bak de ulike ansiktene. Det gir meg kunnskap og det gir Harry og Kari verdi.

 

Nå skal jeg kjøpe meg noe morsomt og så se om det finnes en historie bak noen flere her inne. Jeg digger svenskehandel!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top