De ensomme ulver

 

Jeg har nesten 700 venner. På Facebook. Jeg har også svært gode kollegaer som jeg regner som mine gode venner. Jeg har dessuten noen få som jeg regner som nære venner.

Ingen av dem jeg nå har nevnt besøker jeg ukentlig. Heller ikke månedlig. Det skal til og med mye til om jeg besøker dem kvartalsvis, halvårsvis eller lengre enn det også.

Alene, men ikke ensom kalles det visst. Eller er det ensom, men ikke alene… ikke vet jeg. For meg har det vært slik i mer enn 25 år. Som en utpreget hønefar med ansvar for mine små den gangen for 25 år siden, fikk jeg tilnavnet “den store stygge ulven” av noen der vi bodde. Fordi jeg var streng når noen plaget mine små. De skulle kanskje heller kalt meg den ensomme ulven. Det synes å være mer passende.

Og nå 25 år senere er jeg fortsatt den ensomme ulven. Misforstå meg rett, det er ikke noen annen sin “feil” enn min egen. Det er i høy grad selvvalgt. Men ikke gjort med stor lyst fordi jeg ikke ønsker å ha nære venner innpå meg, men mer en slags dyd av nødvendighet. Det som skjedde for 29 år siden har preget meg siden. Det har selvsagt vært lysglimt, men etter å ha fått påfyll av det jeg selv har opplevd som mobbing også de siste 10 årene, har all selvfølelse forduftet som dugg for solen.

I dag er jeg derfor selvvalgt alene. Jeg tar ikke lenger sjansen på flere skuffelser og nedturer, forbigåelse, urett og nedgradering. Tør ikke. Vil ikke. Våger ikke. På mange måter får jeg selvsagt som fortjent. Det ligger jo mest på mine egne valg i livet og mine egne evner til hvordan jeg skal forholde meg til andre. Derfor biter jeg i meg blikkene jeg føler, biter i meg de vonde følelsene. Det føles litt som om det er uttak til fotballaget og ingen velger meg. Heller ikke som sistevalget.

Jeg kan selvsagt forstå at andre ser på meg som sær. Som en ensom ulv som attpåtil flekker tenner om noen trår for nær. En pelskledd arrogant fyr som ikke kan annet enn å hyle mot månen i tide og helst i utide. Jeg skjønner det. Jeg bare håper å kunne vise at ulver også kan være gode. Snille. Kunnskapsrike.

Jeg tror det finnes mange ulver der ute. Ensomme, men ikke alltid alene. Eller, alene, men ikke nødvendigvis ensomme. Som på et eller annet tidspunkt i livet har blitt skadeskutt og som fortsatt har sår som ikke kan gro. Jeg tror det finnes mange. Alt for mange. Jeg undres over hvor mange slike ulver som finnes blant de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv.

Denne gamle ulven har til tross for mange sår, overlevd. Ukrutt forgår ikke så lett, sies det. Jeg håper jo fortsatt at jeg engang skal få en flokk å tilhøre. Det tror jeg også andre ulver ønsker. Det er for mange av oss nå. I et kaldt vinterlandskap her i denne villmarken er det nok av ulvemotstandere som ikke vil oss vel, tror jeg. Så da løper vi alene fortsatt. Fordi det er så utrolig vanskelig å stole på andre når gamle sår i den grå pelsen ikke vil gro. 

Vi løper ensom gjennom livets store skoger og skyr både mennesker og dyr av frykt for å bli skadeskutt igjen. Brent ulv skyr ilden, liksom. Gjennom kulde og sne, over langstrakte åser og fjell. Gjennom skoger og ensomme vidder. I all slags vær og alle slags ulike jaktmarker. 

Kanskje man ikke finner ro før vi når de jaktmarker der alle dyr og mennesker er en samlet venneflokk. Der solen varmer kalde ulvehjerter og rent uberørt kildevann renner som kjærlighet i våre årer. Der slettene er fylt med glede, samhold, respekt og empati. Akk, disse evige jaktmarker…. 

Alle kjente vi en som Ari

 

Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…

Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?

 

Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.

 

Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt 

 

674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.

Det er 674 for mange.

 

Livsmestring inn som eget fag i skolen

 

Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.

 

Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.

 

På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018. 

Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.

 

Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.

 

De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.

 

Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.

 

Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet. 

 

Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!

 

Erfaring? hva faen skal vi med det?

Reklame | Converse

erfaring

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.

Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?

Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.

Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.

Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!

Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.

 

Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.

La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.

Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.

Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.

En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.

Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.

Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.

Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.

I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.

Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.

Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.

Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.

 

Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.

Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.

Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.

Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…

Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.

Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!

Ønsker dere en fin dag folkens!

Mvh willy

 

Man trenger ikke hente månen…

 

Hvordan vi mestrer livet kan oppleves ulikt. For noen er det å stå opp en mestring, for andre er det å klatre til topps på Mount Everest mestring. Hvordan vi opplever dette er så forskjellig. Det er viktig å anerkjenne at mestring er så mangt. Vi trenger ikke hente månen for å gi noen mestring. Bare være tilstede for andre.

 

Livet, selve livet er en rar greie. Hvor vi kommer fra og hvor vi skal er det egentlig ingen som helt vet. Det vi vet er at vi fødes og vi dør. Slik er jo livet.

 

Noen ganger fylles livet av de underligste ting. Sprø opplevelser, store hendelser, vonde erfaringer, sorger og gleder. Og midt oppe i det hele skal vi eksistere. Jeg har i mange år vært en del av livet. Mitt liv. Men mitt liv er ikke mitt alene. Jeg påvirker andre liv. Og andre liv påvirker mitt. Slik skapes samfunnsliv. Vi alle er en del av noe større. Selv om vi i perioder i livet er ensomme og ikke har noen i vårt liv, ja så påvirker vi likevel andre liv på ulikt vis. Felles for alt er at vi alle er viktige for både vårt eget og andres liv.

 

Det finnes de helt store og gledelige opplevelsene i livet som sagt, men også de helt store sorgene i livet. Det er da vi opplever livet som noe skjørt, ensomt og av og til slitsomt. Når sorgen er på sitt største er det ofte fordi et liv er ikke mer. Men sorgen kan også være av en slik art at den kan gjøre oss sterkere. I alle fall hvis vi anerkjenner den virkningen sorg og redsel for noe kan gjøre med oss.

 

Alvorlig sykdom for eksempel er ren redsel. Det er sorg og det er de helt store følelsene et liv kan gi oss av den negative sorten. Så hvordan kan man da eksistere i en slik situasjon? Det er jo muligens det vanskeligste spørsmålet som finnes. Det er så vanskelig fordi sorg, sinne, frykt og andre leie følelser overskygger våre liv. Og de livene til dem som betyr aller mest for oss.

 

I min jobb som ergoterapeut har jeg møtt og fått lov til å påvirke mange med alvorlig sykdom. Og det som har påvirket mitt liv aller mest i møte med andre er den styrken som oppstår i møte med livet og vanskelige tider. Denne styrken er enorm. Til tross for at livet kaster det værste mot en, ja så står mennesker i stormen og mestrer.

 

Det er mulig å mestre livet. I mitt møte med andre som har det vanskelig er livsmestring et ord jeg ikke er fremmed for. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert hvis jeg selv ble rammet, men jeg har sett hvordan det kan gå an å mestre selv det verste av det verste. For det er mulig å mestre livet til tross for at det noen ganger er vanskelig.

 

Så hva er hemmeligheten egentlig?

 

Mestring er egentlig enkelt. Det kan lettest beskrives som det å gjøre noe som man får til. Og hvis man får til noe, ja så har man mestret noe. Jeg mestrer hver eneste dag og det gjør andre også. Det som er viktig å huske på i hverdagen er at mestring kan være alt fra A til Å. Og vi som gjør noe mestrer i det vi gjør det. Uansett hva det er vi får til, så mestrer vi. Det er faktisk mulig å se på mestring som de små tingene i livet, og ikke bare klare å stå i de store, vanskelige tingene som oppstår i og rundt våre liv.

 

Hvis vi som mennesker blir litt flinkere til å anerkjenne at alt er mestring fordi vi ved å VÆRE faktisk mestrer, ja så hadde kanskje mestring vært lettere? Å anerkjenne at vi kan være der for våre barn og anerkjenne at vi ikke trenger å gjøre noe som helst annet enn å være der for dem, ja så har vi faktisk mestret noe som betyr alt for dem som er nær oss.

 

Livsmestring trenger også drivstoff. Drivstoff til oss selv slik at vi kan fortsette å eksistere i våres egne og andres liv. Hvis vi ikke får drivstoff til egen drift, ja så mestrer vi dårligere. Litt som mat. Uten mat og drikke, duger helten ikke sies det, men vi kan også si at uten pustehull og livsarenaer som gir oss nødvendig kraft til å fortsette, så blir også mestring vanskelig.

 

Mosjon og trening kan være et slikt pustehull. Og det kan være nødvendig drivstoff for dem som er i en vanskelig livssituasjon. Vi vet at det å gjøre noe som vi kan klare gir mestring. Mestring gir drivkraft til å klare hverdagen. Til å ha tro på oss selv og til å ha styrke til å leve. Mosjon og trening gir også fysisk styrke til å opprettholde livsviktige funksjoner, en sterk kropp og et sunt sinn. Inaktivitet gir lett resignasjon. Resignasjon er ikke mestring.

 

Forskning sier mye om de gode effektene aktivitet og trening gir til mennesket. Vi vet at dette er sant. Jeg vet at dette gir overskudd og ro i sjelen. Jeg vet at dette gir en helt spesiell mestringsopplevelse. Gleden over å delta i noe er mestring. Gleden av å være betydningsfull er mestring. Gleden av å tilhøre noe er også mestring. Da trenger man ikke hente månen. Bare hente egen eksistens for dem som er nær deg. Å være. Å gi. Man trenger ikke klatre de høyeste fjell. Bare smile. Bare holde hånden til livet foran deg.

Ti år går alt for fort

God kveld og god helg folkens!

Et kort innlegg i kveld der jeg tar for meg dette med tid. Tiden går i samme fart hele tiden sånn i praksis,  men avhengig av hvordan vi har det så kan den oppleves forskjellig. De siste ti årene har vært blant de lykkeligste i mitt liv. Derfor har tiden føltes som om den har gått svært fort.

Jeg har rukket å bli 51 år gammel, men føler meg som en 25 åring. Jeg har også rukket å bli bestefar til verdens beste lille nurk. En ubeskrivelig lykke!

Men nå, når jeg er i den beste tiden i livet, kan jeg altså se tilbake på ti år med en umerkelig forandring i kropp og sinn.

For ti år siden var jeg i elendig form. Trente aldri og røykte fortsatt. I dag er jeg røykfri på snart 10 året og kan løpe halvmaraton uten å bli andpusten i særlig grad. Ukentlig løper jeg flere mil og på en standard 10 kilometer så løper jeg de tre siste kilometerne som 4×4 intervaller. Ikke så værst for en 51 åring synes jeg!

Men har livet gjort noe med meg? Vi forandrer oss alle gjennom livet og denne 10 years challenge var jo litt morsom. Jeg ante ikke at forandringen, og da i mine egne øyne, var såpass. Over her ser dere forskjellen på meg som 41 åring og meg som 51 åring!

En morsom challenge!

Hva synes dere kjære lesere? Er det mye endring eller?

Ønsker dere alle en strålende flott helg!

Mvh willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top