Kjærlighetens trommeslag

no use without permission
copyright willy marthinussen

 

Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.

 

Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.

 

Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.

 

Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.

 

Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.

Ti år går alt for fort

God kveld og god helg folkens!

Et kort innlegg i kveld der jeg tar for meg dette med tid. Tiden går i samme fart hele tiden sånn i praksis,  men avhengig av hvordan vi har det så kan den oppleves forskjellig. De siste ti årene har vært blant de lykkeligste i mitt liv. Derfor har tiden føltes som om den har gått svært fort.

Jeg har rukket å bli 51 år gammel, men føler meg som en 25 åring. Jeg har også rukket å bli bestefar til verdens beste lille nurk. En ubeskrivelig lykke!

Men nå, når jeg er i den beste tiden i livet, kan jeg altså se tilbake på ti år med en umerkelig forandring i kropp og sinn.

For ti år siden var jeg i elendig form. Trente aldri og røykte fortsatt. I dag er jeg røykfri på snart 10 året og kan løpe halvmaraton uten å bli andpusten i særlig grad. Ukentlig løper jeg flere mil og på en standard 10 kilometer så løper jeg de tre siste kilometerne som 4×4 intervaller. Ikke så værst for en 51 åring synes jeg!

Men har livet gjort noe med meg? Vi forandrer oss alle gjennom livet og denne 10 years challenge var jo litt morsom. Jeg ante ikke at forandringen, og da i mine egne øyne, var såpass. Over her ser dere forskjellen på meg som 41 åring og meg som 51 åring!

En morsom challenge!

Hva synes dere kjære lesere? Er det mye endring eller?

Ønsker dere alle en strålende flott helg!

Mvh willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top