I dag har jeg gode nyheter til alle dere menn der ute. I gårsdagens Innlegg i Bergens Tidende ble jeg behørig satt til veggs for min påstand om at menn sutrer for mye. I dag er jeg så glad for at dere menn der ute virkelig ikke tar dritt fra noen. Jeg opplevde at dere virkelig tok til motmæle for disse uhyrlige påstandene der jeg kalte menn sutrende. Jeg legger meg paddeflat selvsagt.
For det første så generalisert jeg. Dette var selvsagt ikke en genistrek fra min side. Jeg burde virkelig ikke sørget for at jeg feide alle menn over en kam. Jeg burde jo sagt at dette kun gjelder en liten promille av den mannlige befolkningen, inklusive meg selv. Det er da ikke riktig at når jeg selv er sutrete, så betyr dette at alle andre menn er det også?! Dette beklager jeg selvsagt på det dypeste. Jeg burde også ha satt opp en ørliten infoboks at innlegget kan tolkes ironisk. Det at jeg ikke hadde opplyst om dette er selvsagt kritikkverdig. I tillegg burde jeg jo også presisert at sutring i denne sammenhengen ikke gjaldt alle dem som aldri går til lege, noe de burde, og at dette gjaldt små og relativt ufarlige ting som småsmerte, ørsmå vondter og forkjølelsestilstander av mild type.
Jeg beklager selvsagt på det sterkeste. Til mitt forsvar er jeg jo kun en blogger, altså en rosa pingle uten evne til å forstå at MENN er MENN!
Jeg ser jo i ettertid at alle Norges menn absolutt har krav på en unnskyldning fordi jeg pirket borti deres mandighet når det egentlig var meg selv som bloggende rosadyr som tok feil. La oss være særlig glad for dette i ettertid. Vi kan en gang for alle slå ettertrykkelig fast at begrepet MANFLU er noe tøv som muligens er oppfunnet for å kunne disse oss…jeg mener dere menn der ute som skal ha seg frabedt å bli kalt sutrete når vi vet hvor alvorlig det kan bli med rennende nese.
Jeg legger meg flat og tusler rolig og flau inn igjen. Men jeg har lært noe av dette da om det er en trøst. Jeg kan nå med god samvittighet fortelle alle kvinner og andre der ute at min påstand om at menn er sutrete om småting viser seg IKKE Å STEMME! Det er jeg i alle fall glad for 🙂 Jeg lærer så lenge jeg lever er mitt nye slagord!
Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.
Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?
Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”
Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!
Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.
Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!
Julehandel. Bare tanken gjør at de fleste menn får influensalignende symptomer når det nærmer seg denne skrekkens dag. Tegnene har vært der lenge. Kona har skiftet ut popmusikken med Kurt Nilsens julefavoritter og regnet pøser ned. Eneste forskjellen fra i sommer er at vannet nå er kaldt, godt ispedd sur og kald nordavind som feier inn fra Spitsbergen der den har kjølt seg godt nok , klar til å spidde meg med sine isbrodder midt i ansiktet.
Inne fra stuen lyder «the weather outside is frightful» Tviler vel egentlig at herr Nilsen bryr seg så veldig mye om det?
Jeg skjønner at det nå nærmer seg et farvel med rolige ettermiddager og kvelder der Nilsen påpeker så treffende at «the fire is so delightful..» Disse fine rolige vinterkvelder skiftes ut med kaos på kjøpesenteret..
Jeg kjenner svetten sile mer enn selve julenissen som trener spinning i en finsk sauna før himmelferdene over den vide verden starter. Og det før lyden av en trippende kone kommer mot meg med smørblide øyne og julenisselue på hodet. Jeg vet hva som kommer… »Du?vi skal på senteret å handle julegaver..og etterpå må vi ta julematen. Du vet vi får mange gjester og med den lille bilen må vi nok kjøre flere ganger»
En liten jævel på skulderen min hvisker meg i øret! « Simuler hjertestans!» hmm, fristende, men jeg slår det fort fra meg av etiske grunner. I stedet forsøker jeg meg på en ny en der jeg mumler frem noe om at jeg må på trening. Jeg synes selv der og da at det var en god ide, men jeg var som vanlig bevisstløs i gjerningsøyeblikket å glemte at hun er utdannet ergoterapeut som meg.. »hva skal du trene for når du kan få bære handleposene – og jeg kan for din skyld parkere bilen lengst vekk fra inngangen!» Heisen kan du også slippe å ta så dette blir flere fluer i en smekk!»
Ok. Jeg følte meg sjanseløs og en stille tanke for forbi i hodet mitt om «Happy wife..happy life» Jeg rakk så vidt å registrere tanken før jævelen på skulderen min satt fyr på hele happy wife tanken?det ulmet opp som den siste fyrstikken til den lille piken med svovelstikkene og forsvant.. har ikke sett den siden.
Slik kunne det lett ha vært for meg for noen år siden. Jeg bestemte meg for å gjøre dette til min egen fordel, sørge for at julehandel kunne bli en for meg god opplevelse. For å klare dette må man endre noe som ligger der som en klam sannhet som man har øvd på i mange mange år, godt hjulpet av etablerte fake news fra media om at alle menn har det slik.. det er nærmest som om man ikke helt er riktig mann hvis man ikke hater julehandel, eller all handel for den saks skyld.
Ut fra dette har jeg funnet noen strategier som har hjulpet meg til å endre fokus. Jeg satt meg ned i god tid før november og planla julens mas for å erstatte den med juleglede.
Punkt 1 Hva kan jeg gjøre for å nyte selve turen til senteret? ? Svar: Ta det som en treningsøkt! Det er mye enklere å motivere seg for en treningsøkt enn shopping, i alle fall for de fleste menn jeg kjenner.
Punkt 2 Sørg for å ta trapper og utnytt mangelen på handlevogner til styrkeøvelser.
Punkt 3: Sørg for å gå på senteret når det er mest folk. Lær deg ansiktsleken og gjett hva folk tenker når man går der i mengden..tro meg. Her ligger det an til mange morsomme tanker som gjør at tiden bare flyr avgårde. På dette tidspunktet kan man se at kona begynner å bli litt strammere rundt munnen og mer kontant i spørsmålene til betjeningen. Da setter man inn støtet: «hvis du vil så kan vi gå å ta en kopp kaffe» Dette virker så å si alltid og når skuldrene senkes så foreslår man lett henslengt at vi burde gå å trene i morgen også.. sjansen er stor for at du da får lapp med deg å går alene..da kan du ta den tiden du trenger å bruke tiden som den treningsøkten det egentlig er. For har du egentlig tenkt over hva disse turene innebærer?
Er du en handlingens mann/kvinne eller ønsker du å bli det? Har du noen gang tenkt over hvordan du handler i butikken?
Selv synes jeg det er greit å være en handlingens mann. Jeg har aldri likt å handle, men har ved å finne ut hva jeg tjener på dette i form av aktivitet så har jeg vært bevisst på å lære meg å like dette.
Det heter seg at «En svale gjør ingen sommer» Men hvis det blir en hel flokk med svaler så begynner det å likne noe. Da begynner det i sannhet å smake fugl.
For å gi et konkret eksempel på dette: Hvis det er noen andre enn deg selv som vanligvis handler så sørg for å ta kontrollen her. Og hvis det er stemning for det så gjør det sammen med de andre i huset. Sjansen for at man må gå noen ekstra treningsrunder rundt i butikken er dermed større. Legg inn noen forslag om at du har sett noen stilige bluser i en butikk og smil mens du får enda en ekstra runde inn i klesbutikken. Og på toppen av det hele scorer du ekstrapoeng hos kona, noe som kan komme godt med når julestresset koker som verst. Uansett så er det aktivitet å tjene på det å gå i butikken å handle.
Skriv en handleliste og følg denne fra øverst til nederst. Dette innebærer at du må gå ekstra langt inne i butikken i stedet for å plukke strategisk slik at du slipper å ta flere runder.
Dette kan selvsagt synes noe søkt, men sannheten er jo nettopp at ved endring av gamle vaner til nye så teller hvert skritt. Endring må man øve på og ved å endre ulike daglige aktiviteter og rutiner så får man maks ut av ting man før gjorde sitt ytterste for å minimere. Samlet ekstra aktivitet etter 12 måneder kan bli betydelig!
Vær bevisst hvorfor og hvordan man maksimerer sine daglige aktiviteter ved å analysere selve aktiviteten.
Et mer uvanlig tips er å hente et og et brev i posten, eller hva med å ta 50 tåhev hver gang du pusser tenner?
Kun fantasien setter grenser for hvilke aktiviteter som kan maksimeres og utnyttes til det fulle!
Hvilke hverdagsaktiviteter har du god erfaring med? Hvilken nye har du lyst å lage?
Først og fremst så er dagens innlegg viet et fenomen som mange opplever. Og med mange så vet jeg at dette gjelder svært mange. Og spesielt er det mange kvinner som er supersnille selvplagere og dermed sin egen verste fiende.
Folkens! Når er det egentlig på tide å ta vare på seg selv? Skal vi strekke oss så langt for andre at vi selv går på stumper og stykker? Er det egentlig å være snill? Er det liksom vårt lodd i livet at det å hjelpe andre langsomt skal føre oss selv inn i en tilstand av selvdestruktiv oppførsel?
Nei, selvsagt ikke. Det finnes mange gode grunner til å være den hjelpsomme engelen og den som holder en trygg og hjelpsom hånd over andre, men å være det på en slik måte at man langsomt ødelegger seg selv er da ikke meningen?
Så er det mange som forteller meg at de ikke klarer å si ifra og at det er så vanskelig å si nei når noen spør og så videre og så videre. En evig karusell av godhet til alle andre enn en selv. Det finnes likevel en måte å ordne dette på uten at andre får vite om at du er mer i stand til egenomsorg enn tidligere. Det er å simulere andre former for godhet.
La oss ta et eksempel. Når venn eller venninne ringer og ber om hjelp for tusende gang og du føler deg sliten, ja så kan du med god samvittighet fortelle at du ikke har det bra og at du er gjennomsliten. Det er faktisk helt innafor å være ærlig med deg selv. Og gode venner vil faktisk meget godt forstå at det er slik.
Er det familien din som forventer alt og litt til av deg, ja så er det faktisk på tide å be om utvidet hjelp og forståelse. Det er pokker ikke du som skal vaske og stelle for alle, men et forbanna samarbeid om alle de ulike oppgavene som finnes i en husholdning. Og til alle dere menn der ute, så anbefaler jeg å legge vekk middelalderske tanker om kvinne og manns arbeid. I et moderne og utviklende hjem er det samarbeid om ulike ting som gjelder.
Vær en MANN og lær deg hvordan en vaskemaskin fungerer og hvilke klær som kan vaskes på de ulike programmene. Å si at du koker en ullgenser er med all respekt en løgn. Du klarer å operere avansert maskineri, men ikke en enkel vaskemaskin? Skjerp deg, ha ha ha! Hjelp i det minste til med å brette klær som hovedbildet illustrerer. Det er faktisk ikke så vanskelig og kan være veldig meditativt. Dessuten så vil din kjære sette umåtelig stor pris på at du UOPPFORDRET legger deg til en vane med å ta over denne oppgaven på permanent basis heretter.
Som mann er det fint å gi en bukett blomster i ny og ne, men vet du hva som er ALLER BEST? Jo, det er å gi familien et ryddig og ferdig støvsugd hus noen ganger i uken. For eksempel 5 dager i uken. Det tar deg 30 minutter med helt gratis trening der kjernemuskulatur får gjennomgå. Tungt sier du? DA bør du tenke på hva du gir dine nære av tyngde hver gang du dropper å hjelpe til i huset.
Og dere kvinner og menn som opplever at dine nære nærmest ikke forstår at du trenger hjelp bør si ifra. Det er ikke mulig å hjelpe noen hvis dere selv har kjørt dere i grøften, er det vel?
La oss faktisk slå et slag for å forstå at vi alle trenger en pause i vår mission to help. La oss slå et slag for samarbeid mellom venner og kjente. Mellom mann og kone og familie. Hvis ikke de forstår dette så er det greit å si ifra. Det er greit å sette det opp som et eget tema på neste telefonsamtale. Hvis de ikke forstår så er det deres problem. Ikke ditt.
Alle trenger å få betalt for den hjelpen de mottar med et minimum av respekt og forståelse. En forståelse om at det noen gir deg av omsorg, hjelp og praktiske ekstrahender, faktisk kan betales begge veier. Ikke utnytt dine næres omsorgsevne, men gi like mye tilbake. Ikke vær din egen verste fiende. Si i fra når det er nok!
Heisann alle gode venner, kjente og dere ukjente som dropper innom bloggen min.
Jeg ville fortelle dere om hvordan depresjon arter seg for meg, men finner ikke ordene til å forme dette på en fornuftig måte.
Så jeg bare forteller dere en liten historie om hvordan jeg står opp om morgenen. Ser ut av vinduet og driver vekk…
Ser ut i en grå masse av skyer. Skyer som ikke flytter seg. Skyer som ligger der som en bergenssommer uten så mye som et solgløtt. Det er som om jeg sakte kler på meg klærne og alt inni meg forteller meg om hvor ubrukelig disse skyene er. Jeg tar meg selvsagt sammen og vandre ut for å gå på jobb. Det regner og det er høst ute. Hver eneste dag regner det. De grå skyene blir mørkere etterhvert som jeg nærmer meg jobb. Selv om jeg sitter inne i en varm bil så dundrer regndråpene tungt inn på bilruten. De treffer bilruten og viskerne klarer ikke helt å ta unna alt det våte. Det kalde. Det grå.
Lyden av regndråpene hamrer ikke bare på ruten, men dundrer inn i hodet til et sted der sorgen ligger. En sorg som bare vaskes ut fra iskalde strukturer i hjernebarken. Vannet løser opp fastfrosset sorg og lar det renne nedover i små bekker inne i hodet mitt. Gjennom små kanaler og til slutt ut gjennom øynene mine. Nedover kinnet. Faenskapet klør.
Jeg åpner døren til bilen og går rolig ut i morgendisen. Det er fortsatt mørkt og kaldt. Gatelyktene foran meg er uklare. Dråpene i øynene gjør at bildet av verden rundt meg forvrenges på en litt underlig og bisarr måte. De grå skyene er mye mørkere nå. Sinnet er blytungt. Så tungt at det går utover evnen til å løfte bena fremover. Stegene mine stanser opp. Iskald sorg renner nedover nakken min og uten paraply kjennes det virkelig håpløst ut. Jeg ser ikke enden av gaten jeg går i. Jeg ser ikke sidegatene i mørket. Jeg føler kun regnet, kulden og de mørke skyene som henger over meg. Inni meg. Gjennom tåkefylte gater som dette er det ikke mulig å kjenne varme.
Jeg sitter meg ned på en trapp og føler synd på meg selv. Som en liten tass med lighter og ikke en liten pike med svovelstikker. Henne var det i det minste noen vakkert med. Det er det ikke med meg. Jeg føler kun en overveldende sorg inni meg som truer hele min eksistens. Gatelykten over meg vibrerer i vinden som nå har økt på. Dammen foran meg på asfalten speiler lyset fra gatelykten og lager et teatralsk skjær over bena mine. Våt og kald kjenner jeg vinden ekstra godt og jeg håper at nummenheten snart sprer seg gjennom hele kroppen. Det døyver den iskalde sorgen. Døyver den men fjerne den ikke.
Vinden vil blåse den vekk denne gangen også. De mørke skyene vil løse seg opp og regnet vil erstattes med vårlig leg i små bekker som ler og skriker av en livsglede bare en bekk i vårløsning kan ha. Løpende nedover. hoppende og full av livslyst der solen atter varmer et frossent sinn. Et sinn som i går var mørkt, men som i dag ler av glede.
Inntil neste gang det skyer over.
Depresjon er den tilstanden der flest menn tar sitt eget liv.
Tungsinnet er ubeskrivelig tungt og følelsen av hjelpeløshet kjennes overveldende. Det finnes hjelp å få. Søk den hjelpen folkens. Ikke la denne tilstanden overta det som er deg. Fordi DU er VIKTIGERE enn depresjonen. Åpenhet og sikkerheten det er å kontakte hjelp er et lys i det tunge mørket som er over en. Det er ingen helter i kampen mot depresjon annet enn åpenhet og evnen til å be om hjelp. Menn er for dårlig til dette, men dette MÅ og SKAL snu. Vi er da pokker i stand til å sloss mot noe som ikke er virkelig annet enn inne i sinnet vårt. Vi skal ha kontroll. VI skal åpne opp å fjerne skyene og regnet. Vi skal tette alle bekker som vasker ut sorgtunge tanker av håpløshet. Og vi skal gjøre det SAMMEN MED NOEN. Fordi vi er verdt det.
Det er selvsagt ikke hverdagskost for en ekte mann hvis arr på kroppen skyldes naturlig slitasje og merker fra 80 tallets noe ville tider. Arr jeg bærer med en viss stolthet over et levd liv. Så her sitter jeg altså for å fikse nesen av alle ting.
Kunne jo vært noe mer mandig enn det tenker jeg, som for eksempel et kutt i fingeren eller et øksehugg i leggen. Men neida, her skulle det være et “usynlig” lite snitt på neseskilleveggen. Mandig.
Operasjondato ble satt til 8 November og doktoren forsikret at dette skulle bli bra. Kanskje. Hmm. Han sa at målet ikke var å få symmetri på nesen, men mer slik at det skulle bli lettere å puste.
Ikke symmetri?! Påsto han virkelig at nesen min var skjev? Det har jeg aldri tenkt over før, men nå tar jeg meg i å se etter i speilet. Huff. Ingenting er vel verre enn mannlig forfengelighet for de over 50. Jeg trøster meg greit med at en ørlite skjev nese er en hedersbevisning og et resultat etter en striladans i 1983. Gode greier.
Vel, vel nå er det jo slik at det er medisinske årsaker til dette inngrepet. Jeg hadde jo aldri operert noe av kosmetiske årsaker som ikke forringet livet mitt av betydning. Vi skal alle bære vårt naturlige utseende med stolthet, synes jeg.
Så nå venter jeg spent på smertene og plagene etter en slik nosejob og satser på at jeg etterpå får puste litt bedre både når jeg løper og når jeg sover.
Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.
Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.
Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.
Åpenhet er nøkkelordet
Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?
Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.
Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.
Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.
Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!
