Kronisk eller langvarig sykdom innebærer for de fleste at livet endres helt. Det å leve med dette påvirker ikke bare en selv og sin kropp, men også i høyeste grad psyken.
Mange sliter med skam og dårlig samvittighet i tillegg til kroppslige faktorer. Psykiske lidelser i tillegg til kroniske og alvorlig sykdom kan til og med forverre symptomene som ligger i bunn.
Svært mange kjemper seg igjennom dette og lever en daglig kamp mot smerter, psyke og relasjonsmessige utfordringer da det ofte er svært lange ventelister for såkalt ikke akutt psykisk behandling.
Mange blir i tillegg aldri tilbudt hjelp for psyken. Det synes som om det dessverre eksisterer et stort gap mellom psyke og soma i den praktiske verden i helsevesenet.
En helhetlig tilnærming og forståelse er dessverre ikke nok. Det må handling til som viser seg i praksis og som umiddelbart ivaretar forebyggende tiltak for dem som trenger dette. Praktiske tiltak og rask tidlig intervensjon er også for lite dersom det ikke arbeides tverrfaglig, tverretatlig og gis ressurser til dette gjennom tverrpolitisk enighet.
Vi har et ansvar for våre medmennesker! Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach
Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…
Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?
Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.
Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt
674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.
Det er 674 for mange.
Livsmestring inn som eget fag i skolen
Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.
Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.
På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018.
Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.
Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.
De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.
Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.
Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet.
Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!
Først i dag vil jeg altså si noe svært viktig for meg. Og det er hvor enormt stor pris jeg setter på alle dere som liker, kommenterer, deler og støtter hverdagsaktiv sitt budskap om mer aktivitet i hverdagen og godhet mot våre medmennesker. Dette betyr svært mye for meg personlig.
Den siste tiden har jeg dessverre vært sykemeldt. Noen ganger pisker sykdom eller andre ting deg i ansiktet, men all støtte og tilbakemelding i form av meldinger og annet har løftet meg opp.
Jeg er sterkere enn noen gang når jeg tenker på julen, og ikke minst mot alle nye og spennende ting som er på gang for neste år.
Det finnes alltid et lys folkens. Og for alle dere der ute som av en eller annen eller flere grunner har sitt å slite med, ja så vit at det alltid finnes et lys. Der noen dører lukkes vil alltid nye åpnes. Jeg støtter dere alle personlig for ny utvikling, endring og suksess i livet.
Nå i julemåneden er det mange som sliter med ulike ting. Ensomhet, fattigdom, hverdagsproblemer, psykiske vansker og annen sykdom. Dette skal dere alle vite, folkens, jeg ser dere alle sammen! Og meldingen min er klar! Vit at dette alltid vil ordne seg og at dører som er lukket akkurat nå ALLTID vil føre til at nye muligheter vil åpne seg.
Man kan være langt nede, ikke sant? Men ved å aktivt flytte sitt fokus, eller i det minste trene daglig på å smile, le, og ufarliggjøre negative tanker, kan du bedre situasjonen din. Snakk med andre eller bare deg selv om positive setninger og tren aktivt på å legge bort negativitet. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelformel, men som med all annen trening så blir man sakte og sikkert sterkere. Det blir lettere å tåle de trøkkene livet noen ganger serverer deg.
Lyse opp din egen hverdag, det er ofte ingen andre som bærer et lys inn i dagen din og det å finne frem eget lys i form av positiv energi og det å finne og lete etter alle de små hyggelige tingene i livet er uvurderlig. Gå bare en tur på kjøpesenteret og sett opp et smil på dine lepper så vil du se veldig mange smil på din vei. Du trenger ikke engang kjøpe noe, bare vandre rundt å samle smil og varme fra andre mennesker.
Husk gjerne også å dele ut mange flere smil enn det du selv får. Dette gir positiv glede hver gang noen gir deg et smil tilbake.
Man fjerner ikke problemer med dette, men man bærer et lite lys inn i tilværelsen sin. En gnist av håp. En varme som sprer seg gjennom kropp og sjel. Det å sette pris på de aller minste positive tingene i livet, vet alle som sliter med ensomhet, hverdagsensomhet, fattigdom og sykdom, alt om. Så start gjerne med å sette pris på deg selv også.
Det å sette pris på seg selv kan være utfordrende. Desto viktigere er det å faktisk sette ekstra stor pris på en selv. Vi er ofte gode på å gi mye, noen ganger alt for mye, pris på dem rundt en som man kanskje ikke får så mye positiv feedback fra. Dette kan fort tappe oss ekstra mye. All oppspart energi suges sakte ut av oss av ulike negative energityver rundt oss. Slutt gjerne med å kaste verdifull godhet og positiv energi ut av vinduet mot slike mennesker. De vil uansett aldri gi deg noe tilbake. Det er faktisk lov å gi litt mer faen i ting og andre som kun behandler deg dårlig. De vil sjeldent forstå deg uansett.
Det er kun deg selv som forstår deg selv.
Derfor, min venn, er det oftest kun deg selv som kan hjelpe deg selv. Blir man sittende fast og vente på hjelp fra omgivelsene, ja så må du kanskje vente lenge. Det er AVGJØRENDE å ta tak i egne problemer for å komme videre. Ved ensomhet må du selv ut å vise deg…må du selv invitere og gi…
Ved sykdom må du selv ta tak i det du selv er herre over…leve der du kan og lære å takle de vanskeligheter som er…lære å leve i stedet for å eksistere i negative dager.
Husk at det vil alltid være negative krefter rundt deg som bevisst eller ubevisst vil dra deg ned. Denne type krefter enten det er personer, organisasjoner eller andre faktorer, vil man alltid slite med. Det å lære seg å distansere eller fjerne dette fra livet ditt, er viktig for egen utvikling og livsglede. Ikke bruk tid og krefter på å vri andre sine negative ting inn på deg selv. Husk at alt som ligger der i fortiden er det lite og ingenting du får gjort noe med. Du trenger dermed ikke vie tiden din til å gruble over det lenger. Lukk døren og gå videre. Og trenger du hjelp til å lukke dørene, ja så finnes det hjelp å få.
Kontakt verdifulle mennesker i livet ditt. Og kanskje viktigst er det å åpne dørene for NYE MULIGHETER og nye mennesker i livet. Den neste fremmede du møter kan faktisk bli din aller beste venn! Vær åpen om vansker hvis du klarer, da forståelse og kunnskap ofte er nøkkelen til bedre kommunikasjon. God kommunikasjon i livet er ofte en nøkkel til å åpne dører og nye muligheter.
Stormen raser på vestsiden her hos oss nå og strømmen har gått. Løse gjenstander og ting utenfor er behørig surret fast og selv om vinden gjør sitt ytterste for å rive det fra hverandre så holder surringene mine fortsatt stand.
Vi er jo ikke helt uvante med denne type vær her vest på Ågotnes. Men det betyr jo ikke at vi nødvendigvis liker det for det. Været kan man jo uansett ikke gjøre så mye med så da er det egentlig bare å gjøre det beste ut av det i stedet. Levende lys i krik og i krok, og dempet belysning er en perfekt måte og stemning for å benytte selvhypnose.
Selvhypnose har jeg benyttet i minst tre tiår. Og dette skal ha en stor del av æren for at jeg aldri stresser mer enn ytterst nødvendig. Sinne, og da mener jeg ubegrunnet sinne i tide og utide er heller ikke noe jeg bruker mye tid på. Bortkastet tid og irritasjon uten grunn etter min mening.
Jeg går selvsagt ikke rundt som en smilende fjott med naive blikk mot den store verden. Jeg kan godt eksplodere i sinne og jeg blir provosert og sint av urettferdighet, forskjellsbehandling og når jeg blir behandlet dårlig. Men sint for alle umulige og tøvete daglige problemer, det blir jeg aldri.
En klok mann sa engang, “Vokt dem for tålmodig manns raseri”.
Slik er det litt med meg. Jeg er ekstremt tålmodig og bruker aldri tid på å la meg hisse opp over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men hvis noen bevisst forsøker å behandle meg dårlig, ja så finnes det selvsagt en grense. Denne grensen er ulik for oss mennesker. Den er imidlertid kontrollerbar. Så hvis du ikke har bruk for sinne, så kan du trygt legge det bort. Spesielt hvis det kun er egnet til å skade deg selv.
Så hvis du er av den typen som ikke er tålmodig, men lar deg påvirke av stormfulle dager, så vurder gjerne om du får noe ut av det før du eventuelt farer opp i sinne. Tålmodighet er og blir en dyd. Man bør uansett aldri forveksle en tilsynelatende naiv og smilende snill mann eller dame med svakhet hos dem. Da kan man plutselig oppdage at man ikke burde tirre den sovende bjørnen.
For tiden skriver jeg mye. Jeg skriver mye poesi, hendelser, opplevelser, fagstoff, og jeg samler mye stoff om ulike hendelser i livet. Det å samle ting skriftlig gir en slags tilfredsstillende følelse.
Så nå mens stormen fortsatt herjer ute og strømmen fortsatt er borte legger jeg rolig hode mitt på puten og lukker øynene. Det er på tide å finne denne visuelle reisen inn i eget ubevisst sinn for nettopp å fjerne stress og frustrasjoner som eventuelt ligger og murrer i dypet av mitt eget sinn.
Smil til verden og verden vil med enkelte unntak smile tilbake!
Hei alle der ute med smerter. Enten du har kroniske smerter, akutte smerter eller perifere smerter av og til så vil du ha nytte av å lese dette innlegget.
Smerte kan deles inn i fire typer: Nociceptiv, nevropatisk, idiopatisk og psykogen smerte.
Smerte er vår venn!
Smerter er vår venn fordi den beskytter oss fra å få skader som er uopprettelige. Ta for eksempel smerte ved forbrenning. Hvis du legger hånden på en plate som er varm så vil smerter sørge for å gi beskjed til hjernen din om å trekke hånden vekk. Hvis du ikke reagerer på smerteopplevelsen så risikerer du 3 grads forbrenning.
Smerte er en ubehagelig og sensorisk følelsesmessig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen. Smertefølelsen er subjektiv, det vil si at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smerte hos ulike personer. Smerteopplevelsen kan både være et resultat av det som utløser smerten, samtidig som psykiske, sosiale, kulturelle, og eksistensielle faktorer og tidligere hendelser kan ha betydning for opplevelsen av smerte (NHI).
Vel, her er det mange fremmedord og ulike forklaringer på hva smerte egentlig er. Vi er altså enig om at smerter er bra for oss da de fungerer som en alarmklokke for å varsle oss om potensiell skade.
Jeg er opptatt av kroniske smerter ettersom jeg er kronisk smertepasient selv. Når noe er kronisk er det at smerteopplevelsen har en varighet på mer enn ca. 3 måneder. Det er mange som har vært og er kronikere gjennom store deler av livet. Selv har jeg hatt kroniske smerter i snart 30 år.
Det viktige her er ikke smertene i seg selv, men hvordan man som person opplever å takle smerter. For smerter kan takles, behandles, dempes, kontrolleres og til og med fjernes i såpass stor grad at man kan leve bra med et minimum av opplevd smerte.
Å fjerne opplevelsen av smerte.
Det er jo selvsagt det store spørsmålet. Hvordan letter vi smertene våre i hverdagen. Dessverre så finnes det ikke et entydig og klart svar, men vi vet noe. Vi vet at ulike mennesker opplever smerte forskjellig og at man som person kan ha smerter som skiller seg betydelig fra person til person selv om hoveddiagnosen er den samme.
Dette er spesielt fremtredende hos kroniske smertepasienter med ulike muskel og skjelett smerter. Herunder ligger det diagnoser som
Fibromyalgi
Artroser
Ryggsmerter
Smerter etter traumer
Revmatiske lidelser
Nerveskader/nevropatiske smerter
Spondyloartritt
Spondylartropati
Psykiske lidelser
Og mange flere ulike grunner til at man defineres som smertepasient.
Og da sitter vi igjen med veldig mange mennesker som av en eller flere grunner bruker store deler av livet sitt på å ha det vondt. Det er en forferdelig situasjon å leve i både for dem det gjelder, men også for pårørende og nære. Man er hjelpeløs.
Jeg ville ha kontrollen på smertene – det var ikke smertene som skulle kontrollere meg!
Dette preget også mitt liv i mange, mange år. Helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ta tilbake livet mitt. Å ta kontroll over smertene. De skulle pokker ikke lenger få kontrollere mitt liv.
Jeg lærte meg alt jeg kunne om hva smerter er for noe og hvordan man kan behandle dette. Jeg tok innover meg at jeg trengte å forstå at kropp og sinn henger sammen i mye større grad enn hva jeg selv mente at det gjorde. Jeg var en av dem som tenkte at det som gjør vondt ikke ble påvirket av hodet. Så feil tok jeg. En av hovednøklene for å redusere mine smerter var nemlig å jobbe med psyken, hodet og overbevisningene om at jeg selv bestemte over hvor vondt jeg skulle ha det.
Dette virket ikke med en gang og jeg slet en lang periode på flere uker før jeg sakte men sikkert begynte å redusere smerteopplevelsen.
For det er her man må begynne. Med å akseptere at uansett hvor og hvordan smertene oppleves, så er opplevelse noe man kan kontrollere. Ikke misforstå meg for smerter i et kne eller rygg gjør vondt uansett hva og hvordan man har det. Poenget her er at hvis du er glad så oppleves smerte mindre belastende enn hvis du er trist og lei. Den vonde sirkelen her er åpenbar.
Jeg trengte også å gjøre noe fysisk i tillegg til å jobbe hardt med hjernen min og det å minimere smerte i stedet for å fokusere på hvor jæ..vond det gjør. Jeg sa til meg selv tusen ganger for dagen at “Jeg har da f..ikke vondt”. Løgn selvsagt men jeg løy tilslutt så mye at jeg begynte å tro på det. Og det virket!
En annen ting jeg altså gjorde var å begynne å gå ut til tross for smerter. Besøke andre, gå på handlesenteret, spasere små turer bare for å rense hjernen. Jeg var svært bevisst på å ikke la smertene hindre meg i å gjøre ulike ting. Smertene skulle komme i siste rekke.
Trening ja. Det er et helt kapittel for seg. Jeg var av den typen som IKKE kunne trene fordi en eller annen doktor hadde en eller annen gang sagt til meg at jeg skulle ta det med ro.
Så feil kan man ta.
Det er ingen overdrivelse å si at for meg har smertehelvete vært umulig å overleve hadde det ikke vært for trening og aktivitet i hverdagen.
Uten det å endre livsstil, tankesett og generelt holdninger til alt rundt meg hadde jeg ikke vært i live i dag.
Jeg hadde det i mange år såpass stritt med fattigdom, smerter, og psykisk ruin at livet ikke lenger var til å bære. Da bestemte jeg meg som sagt for å sette en strek. En tydelig strek over fortiden og starte et helt nytt liv. Et liv der hovedingrediensen var livsglede, sosialt samspill, trening og aktivitet samt en annen måte å se omgivelsene mine på. I tillegg var det helt sentralt å fjerne gammel dritt om alt som var urettferdig, alt som var vondt og alt jeg ikke lenger kunne gjøre noe med.
Som sagt så gjort. Trening var gratis så det kunne jeg jo gjøre. Jeg visste at trening ville hjelpe for mange av ryggsmertene mine. Det var likevel vondt som pokker, men jeg begynte svært forsiktig. Små turer ble altså til lengre og til slutt løp jeg min første kilometer. Dette var en mestring som ikke kunne beskrives. En vidunderlig følelse. I dag er jeg i ful jobb og vel så det. Jeg driver eget firma på siden og jeg er blogger. Men det viktigste er at smertene er redusert med 80 til 90 prosent. Det er tidvis svært vondt, men kortvarig og som regel har det en årsak som at jeg for eksempel har løpt en halvmaraton. Men da har man da pokker meg lov til å ha litt vondt. Det lever jeg godt med.
Og nettopp dette er viktig. Hvordan du velger å leve med DIN OPPLEVELSE av smertene. Her er en liten liste med konkrete tips:
En livsstilsendring er ofte nødvendig
Endre måten du tenker om dine smerter fra negative til positive tanker
Sørg for å være kritisk til deg selv når tanker om at smertene gjør at du ikke kan, kommer.
Klart du kan! Du kan hvis du er villig til å endre tankene dine fra negative til positive
Begynn å trene. Ikke slik trening som en PT serverer deg, men helt på egenhånd med kun deg selv. Tren veldig smått, mindre enn det du tror er nødvendig. Stopp når smertene setter inn – fortsett når de er borte
Hvis smertene er konstante, vurder om de er av en slik art at du må ringe luftambulansen eller om du kan sette og reise deg en gang til.
Vær bevisst på verdien av hverdagsaktivitet og hverdagsøvelser
Begynn å løpe. Spesielt hvis du hater løping. Da er dette en utmerket måte å endre negativitet til positivitet. Ikke stå fast i gamle fordommer om at du ikke er skapt for løping. Alle er skapt for løping
Hvis du løper så løp sakte, nesten i gåtempo og ta svært små løpesteg. Blir du andpusten så sakk farten enda mer. Resultatene kommer.
Vær tålmodig – livsstilsendring tar et helt liv!
Masse lykke til med smertebehandlingen og livsstilsendring!
Ny uke, nye muligheter! Ny dag og en mørbanket kropp. Takk og pris at jeg har høstferie.
I nabolaget mitt har vi i svært mange år hatt en vei som har vært helt forferdelig dårlig. Biler tar ned i kampesteiner og grusen regner vekk sånn ca. en gang i måneden. Og det regner jo ikke akkurat lite her i Bergens traktene.
Derfor bestemte vi oss for å legge asfalt. En helt nødvendig oppgradering av veien inn i boligfeltet. Men dette innebar en del forarbeid selvsagt, og dugnadsånd. Forrige helg tok naboene sitt og i går tok jeg på meg å fjerne resten av løs grus nederst i veien. Vel, løs og løs fru Blom. Det viste seg å være hardpakket sementaktiv sand og grus. Med høytrykkspyler, hakke, spett og godt humør startet jeg på det jeg trodde kom til å ta et par timer. Men nei. Fire timer senere var jeg ikke engang halvveis. Centimeter for centimeter spylt, hakket og spadde jeg meg frem.
Et mareritt for kroppen eller simpelthen knallgod trening?
Jeg valgte selvsagt at dette var knallgod trening. Rygg, mage, armer, ben, sete, ansikts muskler, ja you name it, fikk gjennomgå.
Jeg var ikke ferdig før det hadde gått TI TIMER!
Da klarte jeg såvidt å løfte bena opp bakken og jeg slet for å få av meg klærne. Hele kroppen skalv, men på en slags god måte. Gjennomtrent og skjelvende nærmest krøp jeg inn i dusjen. Jeg skal si dere en ting folkens, en iskald lettøl har aldri smakt bedre!
Kvelden ble avsluttet flat ut i sofaen med playstation og Battlefield. Litt refleksjon over at hardt arbeid er befriende deilig rakk jeg også. Mestring over å fortsatt klare noe annet enn kontorarbeid er faktisk befriende. Og veiarbeid er faktisk MYE HARDERE ARBEID enn jeg trodde, men ti timer med trening gjør oppgaven faktisk bare kjempegøy!
Alt man gjør i hverdagen er gjenstand for hva hjernen din velger å sette fokus på. Hvis hjernen, og du, velger å se på ulike oppgaver som tungt og kjedelig, ja så blir det faktisk det. Men hvis du og hjernen din velger å se på det som morsomme og nyttige aktiviteter med positiv gevinst, ja så blir det også det.
I dag verker jeg i hele kroppen etter ti timer med knalltrening i går og halvmaraton i forgårs, men det var pinadø verdt hvert eneste sekund!
Sjekk også ut produktene over. Mange flotte produkter som er med på å skape ro og stressmestring. Mange oljer har en avslappende effekt bare ved at man kjenner deres beroligende dufter. Så:
Relax people! Eller chill som ungdommen sier, he he.
Men seriøst godtfolk. Det er for mye stress i hverdagen til alt for mange mennesker.
I dag lærer jeg dere en avspenningsteknikk som er svært enkel og effektiv for å redusere stress.
Vi kan nok alle bli flinkere til å redusere daglig stress. På den måten kan vi faktisk unngå mange problemer, hodepine og smerter.
Ved å lære seg ulike teknikker for å kunne la kroppen få et aldri så lite avbrekk, ja så kan mye være gjort.
Jacobsens progressive avspenningsteknikk
er en slik metode. Denne er vel også muligens en av de mest brukte og også eldste.
Denne metoden for avspenning har jeg selv brukt i svært mange år. Allerede når jeg lærte meg hypnose for nå snart 25 år siden har jeg hatt nytte av denne metoden for avspenning.
Store Medisinske Leksikon beskriver dette som en avspenningsteknikk der muskelgrupper blir spent og avslappet isolert for å bevisstgjøre forskjellen på spenning og avspenning. Se også anvendt avspenning.
Metoden ble først utviklet av Edmund Jacobson i 1920. Siden den gang har denne metoden blitt videreutviklet i mange ulike former.
Den vanligste formen for å gjennomføre denne teknikken er å ta en kortversjon. I dag vil jeg presentere en trinnvis kortversjon som jeg altså selv bruker aktivt for stressreduksjon, angstdemping, muskelspenninger, søvnvansker og en rekke andre ting.
Her er rekkefølgen:
Finn et sted eller en plass der du kan slappe riktig godt av. Entene det er i sengen, sofaen eller i en stol. Poenget er at du skal kunne slappe helt av i kroppen. Lukk øynene.
Hev så skuldrene dine helt opp mot ørene. Hold dem der i fem sekunder og slipp dem tungt ned. Gjenta dette fem ganger. Her er det viktig å slippe ut alt stress for hver gang skuldrene slippes ned.
Fokuser på pusten din. Trekk pusten dypt ned i lungene og pust rolig ut. Gjenta dette tre ganger. Allerede nå vil du kjenne at kroppen slapper mer av. La pusten gå rolig inn og ut videre.
Fokuser på alle musklene i ansiktet. Stram ansiktsmuskulaturen så hardt du kan et par sekunder, så slipp. Føl hvordan hele ansiktet ditt blir tungt og avslappet. Gjenta 2 ganger.
Fortsett nedover kroppen til skuldrene. Stram musklene, slipp. La pusten gå jevnt. For hver gang du slipper så føl hvordan kroppen slapper mer og mer av.
Rygg, bryst og mage. Stram musklene hardt og slipp opp igjen. La tyngdefølelsen overta og kjenn hvordan all spenning forlater overkroppen.
Hofter, sete, lår og helt ned i tærne. Stram alt du kan og slipp taket. Gjenta et par ganger.
Nå er hele kroppen avslappet. Kjenn på hvordan underlaget føles mot kroppen. Nært men likevel litt fremmed. La pusten gå jevnt. og for hver gang du puster ut så blir du varm og avslappet. Er det noen steder igjen i kroppen som er spent? Fokuser på stedet, stram og slipp.
Føl varmen. Fokuser på å flyte og la kroppen føle seg tung, varm og komfortabel. Pust rolig og slipp taket i all muskulatur.
Slapp av så lenge du vil eller har tid til. Hvis du ligger i sengen så er det jo greit å sovne nå.
Dette er en progressiv form for avspenning der vi strammer og slipper musklene. Denne er fin å bruke hvis stress er i ferd med å lage vansker for deg og gjerne i sammen med litt rolig og avstressende bakgrunnsmusikk.
Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.
Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.
Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.
Åpenhet er nøkkelordet
Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?
Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.
Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.
Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.
Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!
Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.
Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.
Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.
Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.
Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.
Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.
Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.
I dag starter ferien min. 4 uker med fri der jeg skal lade batteriene mine. En helt nødvendig ting da batteriene mine har vært flate i det siste.
Når man sover dårlig og ikke har overskudd til så mye grunnet for mye stress og hodepine, så tømmes batteriene relativt raskt. Alle trenger å ha mest mulig inspirasjon og positivitet rundt seg i hverdagen. Når hverdagen i stedet blir fylt med negativitet og uro, ja så blir dagene tunge og nettene fylles med grubling og uro.
Det å ha et psykososialt givende miljø rundt seg er en forutsetning for trivsel, kreativitet og arbeidsglede for alle. Igjen vil jeg peke på viktigheten av ordtaket, ” if you find a job you love, you will never work again”…
Og med det vil det derfor være viktig for alle å kunne ha et miljø rundt seg som gir energi, Ikke bare tapper deg for den.
Det å ligge våken å gruble tapper deg effektivt for de ressurser du ellers kunne bidratt med til din jobb, familie og andre. Det er også et tegn på at man ikke er inne på riktig spor og at tiltak er nødvendig. Det å være åpen om dette her på bloggen er for meg nødvendig fordi jeg selv ikke klarer å formidle det godt nok per uttalte ord. Det å få positive tilbakemeldinger og bekreftelser er viktig både for meg og andre i samme situasjon.
Det å gå inn i ferien uten, er svært tungt.
Samtidig er det også da ens egen styrke kan vise seg fra sin beste side. For min egen del er jeg svært sterk og full av selvtillit innad i meg selv. Dette gjør meg svært dyktig i egen selvstendighet. Mange andre med angst, depresjon og urosymptomer har det ikke slik. Budskapet mitt er enkelt. Jeg vet at det er mulig å gjøre noe med det folkens.
Flere har skrevet til meg og spurt om hvordan jeg har lært å takle uro. Svaret er at jeg har funnet en strategi i all min selvstendighet. Jeg er veldig trygg på at de fleste har et miljø rundt seg som bygger en opp og ikke til stadighet søker å rive en ned. Det å ta imot disse byggeklossene samt være med å gi andre verktøyene for dette reduserer uro og bygger trivsel, styrke og positiv vekst og utvikling. De som ikke har det slik kan slite mer enn andre. Som sagt så har jeg selv funnet en styrke i det jeg vil kalle ekstrem selvstendighet. Dette har vært bra for meg selv selv om jeg skulle ønske at jeg slapp slike strategier for å cope i hverdagen.
Det å ha gode venner og familie rundt seg som løfter en er avgjørende for de fleste.
Husk det folkens, at vi alle har et ansvar for å bygge hverandre opp, ikke bare snu seg vekk. Vær trygg på deg selv!
Selvstendighet gir trygghet, men samtidig blir også det som å ri ensom inn i solnedgangen. Noen synes solnedgangen er fin, andre ser kun regnet i det fjerne…
