mentalhelse

Livet sånn generelt, Mental helse04.05.2020

Ta en lykkepille og ring meg på Mandag

Nasjonal dødsårsaksregister for 2018 viser det at i alt ble begått 674 selvmord her i landet. Av disse var det 202 kvinner og hele 472 menn.

Dette tallet har vært stigende de siste årene og har ikke vært så høyt siden 1988 til 1991. Den største økningen ser vi blant menn siden 2017 til 2018, en økning på 17,4%. I tillegg har det aldri vært så mange kvinner som har tatt sitt eget liv. Noen gang!

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Dette er tallene. Dette er krisen. Dette er dagens Norge.

Mens helsevesenet blir stadig bedre i følge mange, der økt kompetanse er i vinden som aldri før, der det aldri har vært flere med både master, doktorgrader og høy utdannelse og faglig kompetanse. Der det pøses på med midler til videreutdanninger, etterutdanninger og ja, Gud vet hva, har altså man ikke nådd frem til å forhindre at så mange tar sitt eget liv. Hva pokker skjer?

Man trenger muligens å stoppe opp litt. Kanskje et ørlite realitetsorienterende og selvransakende blikk på seg selv er det som trengs i helsevesenet? Ja det finnes tonnevis av kompetanse, men finnes det noe så enkelt som evne til å lytte? Ikke bare evne til å lytte muligens, men også evne til å være der for dem som sliter, lytte på dem og forstå at kunnskap betyr ikke dritt hvis du ikke kan gi litt av hjertet ditt?

Helsevesenet er etter min mening delvis blitt til et mekanisert og i mange tilfeller ufølsomt maskineri. Som system altså, ikke som det den enkelte gir. Det er mange som er svært dyktige og gir av seg selv ofte mer enn det som kreves og ut over det som er gitt retningslinjer for. Det er bare ikke tid til å nå alle. Det er ikke alle som kan prioriteres på grunn av manglende ressurser og man har kanskje da lett for å havne i en situasjon der «ta en lykkepille og ring meg på Mandag», blir en stadig oftere frase personer som har det vanskelig møter.

Man skal vite at de gode hjelperne finnes der ute. Noen ganger må man dessverre bare lete litt etter dem. Så aldri gi opp. Jeg selv gav ikke opp og livet er nå smilende og lyst. Men man skal jo ikke oppleve at man må lete etter forståelse, skal man? Er det slik det er? Er det slik vi vil ha det?

Mange opplever at de ikke blir tatt på alvor når de møter helsevesenet. Jeg har selv erfaring med å møte et helsevesen som mer enn gjerne vil, men ikke aner hvordan man får det til. Jeg er en av dem som tidligere har møtt veggen. Etter kontakt med fastlege som sendte meg videre til en høyt utdannet psykolog, ble det etter å ha ventet i nesten 6 måneder endelig min tur. Det som møtte meg var sjokkerende. En uinteressert og tidvis bablende psykolog som kikket mer på klokken enn på innholdet i samtalen. Dette gjorde meg dårligere. Samtalen bar preg av å være et manus som hun hadde pugget på skolen. Jeg skylder å nevne at dette var en anerkjent og mye brukt fagperson.

Mye faglig kunnskap kan aldri erstatte et annet menneskes GENUINE interesse og forståelse av slike problemer. Det er heller ikke nok med et genuint ønske om å hjelpe hvis du som behandler ikke ANER hvordan livet er. Det å bli møtt av slike, samt deres åpenbare manglende erfaringsbaserte kunnskap om selve livet, er for mange et videre dytt mot avgrunnen. Mennesker og da særlig menn trenger å bli møtt av noen som forstår, som har sammenligningsgrunnlag å formidle og som ser deg. Ingen trenger å bli møtt med bablende analyser av ens indre tankegods, når det enkleste ofte er det beste. Man trenger å bli sett, hørt og forstått. Man trenger konkrete råd og hjelp til å finne seg selv igjen. Sin selvrespekt og sin indre stemme som snakker positivt om en selv. Ikke psykologer og andre i helsevesenet som ikke har tid eller interesse av annet enn å høre sin egen velutdannede stemme.

Symptomfokuset i det Norske helsevesenet er skremmende når vi setter det opp mot psykisk sykdom. Man må etter min mening ha et veldig mye større fokus på forebygging, samt adekvat behandling av ÅRSAKER i stedet for kun å dempe symptomene. Og når vi snakker om å behandle årsaker, ja så trenger vi behandlere med livsforståelse og evne til menneskelig innsikt mer enn doktorgrader og master innen ditt og datt, selv om basiskunnskap også er svært viktig.

Vi er knallgode på akuttmedisin, men når akuttfaser er over, ja så svikter det for ofte. Da overlates man til det som for ofte er et helsesystem uten evne til å gå tilbake til årsakene på enkeltpersoners egne premisser. Man ender for ofte opp med «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag». For svært mange kjennes dette ut som nok et slag fra livet. Et svik fra dem man håpet skulle hjelpe. Et svik som får særlig menn til å lukke seg enda mer. Dette er ikke mine ord, men uttalelser jeg selv har hørt fra mennesker jeg har snakket med og som har møtt et helsevesen som ikke har peiling på HVORDAN de skal prate med sårbare mennesker med psykiske lidelser.

Det hjelper lite å skilte med doktorgrad og master, hvis pasienten blir dårligere fordi man ble møtt av personell som ikke visste HVORDAN man skal snakke med andre mennesker. Det hjelper lite å forstå alle slags aspekter og mekanismer rundt psykiske lidelser hvis evnen til menneskelig relasjon eller evne til samtale på andres premisser IKKE eksisterer.

For mange føles det som en evig runddans i systemet. En runddans som gjør folk sykere, ikke friskere. Det er synd at helsevesenet etter min oppfatning er kommet inn i et spor som er for mekanisert, økonomistyrt og for lite personlig. Det er i alle fall det jeg hører fra menn og kvinner som sliter. «Det er ingen vits i å ta kontakt», sier dem. «Man får bare en venteliste slengt mot seg», sier dem. «De forsto aldri hva jeg mente», sier dem.

Selv opplevde jeg å bli møtt på nøyaktig samme måte. Så da gikk jeg fra å være en synlig mann til en usynlig mann. Det er da også hvorfor menn ofte ikke åpner seg. Blir man oversett, ja så blir man usynlig. Stille. Blir man ikke hørt eller forstått, eller det som verre er, bli møtt med ignoranse og manglende evne til å lytte, ja så er det oppskriften på stillhet. Usynlighet. Det er oppskriften på en lukket munn der vi burde og skulle hatt åpenhet. Det å forstå at åpenhet er en viktig nøkkel for å bryte tausheten, er livsviktig. Det å rette kritikk og meninger mot det som ikke fungerer er livsviktig. Det å gjøre psykiske lidelser synlige, er livsviktig.

Jeg skal glatt innrømme det at jeg selv er redd for å snakke. Jeg selv er redd for å kritisere et system som jeg selv er en del av. Jeg har opplevd hvordan slikt blir mottatt. Det er ikke pent. Jeg er redd. Det kan jeg godt være ærlig om.

Det å ytre sine meninger er for meg åpenhet. Åpenhet om, og diskusjoner rundt dette temaet bør være en naturlig del av det samfunnet vi lever i. Kun da kan folk få endring. Kun da kan vi belyse HVORFOR statistikken er slik den er og stigende. Kun da kan vi faktisk få satt åpenhet på dagsorden. Kun da kan vi få stemmer ut der som bygger TILLIT til dem som sliter. Kun da kan stemmer som taler systemet imot der systemet ikke fungerer godt nok, få aksept og spillerom til å være en del av løsningen, ikke en del av problemet.

Kanskje da kan vi få til at vi møter mennesker med løsningen på HVORDAN vi prater til dem. Kanskje da kan vi møte dem med TID og RESPEKT nok til ikke å titte på klokken når man samtaler med sin behandler. Kanskje man da kan få til et system som prater med MENNESKET man møter og ikke pasienten. Kanskje man da for alltid kan kvitte seg med frasen «Ta en lykkepille og ring meg på Mandag».

Det finnes imidlertid også svært god hjelp å få. Derfor er det ENORMT viktig å aldri gi opp. Det finnes løsninger for ALLE. Hvis du møter motstand, ja så ring andre psykologer, psykiatrisk sykepleier, akuttmottak og andre. Ring kommunens hjelpeapparat. Ring til krise og hjelpetelefonen. Snakk med hjelpeapparatet og snakk med dine venner eller familie. Aldri gi opp livet fordi du møter deler i systemet som ikke virker. Åpenhet og samtaler er gull verdt i en prosess der du går fra mørke til lyset. Hjelpen finnes. Aldri gi deg i søken på et godt liv.

Det finnes et lys. Alltid!

Mvh Willy Marthinussen

0 kommentarer

meninger om mangt, Mental helse06.01.202007.01.2020

Hvem pokker skal vi rope til?

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

I alle år har jeg vært opptatt av hjelpeapparatet generelt og da helseforebyggende tiltak spesielt.

Jeg vil i dag snakke om psykisk helsehjelp.

Les også dette innlegget.

I en tid der vi har særlig fokus på helsehjelp til dem med psykiske vansker generelt og da suicidalitet spesielt, er det viktig å peke på et par sannheter som ikke blir nevnt av våre folkevalgte. Bak de fjonge ordene drukner nemlig mange av ropene i et ineffektivt, ressurssvakt system som i altfor stor grad er preget av det pasienter vil oppleve som forverrende i deres situasjon.

Les også dette innlegget som jeg skrev tidligere.

Alle roper nå om at vi må være åpne. Og at vi må tørre å be om hjelp. Særlig oss menn er dessverre alt for dårlige på dette i følge statistikk.

Men til hvem skal vi rope! Til hvilket system og faggrupper skal vi rope til?

Er det fastlegene vi skal rope til? Er det Barne og ungdoms psykiatriske (BUP)? Er det Distrikts psykiatriske (DPS) systemet, er det spesialister eller akuttmedisinske poster vi skal rope til?

HVEM POKKER SKAL VI ROPE TIL!

Budsjetter rammer alt innen helsevesenet og selv hadde jeg den lite hyggelige opplevelsen av å stå i kø i dette systemet. Jeg var heldigvis ikke i akutt fare, men det vet jeg at det er svært mange som er.

6000!, mennesker forsøker å ta sitt eget liv hvert år. 674 klarte det i 2018.

Jeg lurer på hvem de ropte til? Jeg lurer på hvilken kø de sto i? Jeg lurer på hvor mange som legges inn akutt for så å bli utskrevet dagen etterpå med store vansker og med stor fare for at dem tar sitt eget eller andres liv på grunn av deres psykiske tilstand. Jeg lurer på hvilken “hjelp” de fikk til å takle sine vansker.

Selv gikk jeg til egen fastlege. Jeg ble derfra henvist til psykolog. Greit nok. Jeg hadde behov for å snakke med noen. Selv sto jeg månedsvis i kø og når jeg endelig kom til, ja så var det muligens de mest bortkastede pengene jeg noen gang har betalt ut til en helsetjeneste. Med et språk kun de aller mest lærde akademikere kunne forstått og med et stadig tilbakevendende blikk på klokken konstaterte vedkommende at jeg hadde det mest sannsynlig slik og slik. Dette var en vel ansett og respektert tjenesteyter innen dette feltet. Hmm.

Så igjen. Hvem pokker skal vi rope til! Og hva i himmelens navn er det som svarer? Altså, Hva?

Mange fine ord ytres etter Ari Behns selvmord. Og med rette. Det er bare et problem. Alle dem som roper har få eller ingen å rope til. De får ingen ettervern. De fleste får nok et akutt tilbud og skrives så raskest mulig ut igjen. For noen av dem stilner ropene for alltid. Det er nemlig ingen svar å få. Med all respekt dere. Det er på tide at dem som KAN høre ropene og VET hva som skal til FÅR de ressursene de trenger. Det er fint at regjeringen nå setter ned utvalg og lager handlingsplaner, men med all respekt folkens. Få MENNESKER med MENNESKEKOMPETANSE inn i behandlingsforløpene. Ikke kom trekkende med fagfolk som har mistet forståelsen for dem de møter og som pokker meg ikke kan annet enn å telle pasienter på samlebånd, lukke øynene, skrive ut lykkepiller og håpe på det beste. Dem som roper om hjelp må bli HØRT og det må settes inn tiltak i et forløp.

Forløp er relativt enkelt kjære politiker. Dette innebærer tre stykk pengesekker. En sekk til forebygging, en til behandling og en til ettervern. Enkelt, ikke sant? Problemet her er at sekken til forebygging er alt for liten, akutt og behandlingsekken for liten og innholdet for dårlig, samt at ettervernsekken er, ja vel, ikke eksisterende i alt for mange saker.

Psykiatriske pasientforløp trenger sårt å bli fulgt opp av ressurser. Det er ikke nok at politikerne våre står på tv og sier at dette ansvaret hviler på den enkelte kommune. Dette er en skammelig ansvarsfraskrivelse uansett hvem pokker slags farge det er fra styre og stell i dette landet.

Det er lett å legge ansvaret over på den enkelte av oss og si at vi alle må være snillere med hverandre. Det tar jeg som en selvfølge at vi alle er. Jeg vet jo at i realiteten er det ikke slik, men vi kan jo ønske oss at det er slik.

Kompleksiteten i hver enkelt sak inneholder dessuten elementer innen økonomi, mestring, selvrespekt, og et utall flere ting opp mot den enkelte. Hva med å se nærmere på alle dem som er kjørt bevisst eller ubevisst i grøften av NAV? Hva med å se nærmere på dem som faller mellom to stoler i et system der det offentlige fjerner enkeltpersoners økonomiske grunnlag for å kunne klare seg med verdighet?

Vi vet at systemet kan være hardt og brutalt for mange. Er du uheldig å falle mellom NAV sine tjenester og sosialstønader, ja så vil du mest sannsynlig være en av de aller fattigste her i landet. Tiltak mot fattigdom er et tiltak mot selvmord fordi fattigdom fratar mennesker deres grunnleggende selvrespekt og håp om en bedre fremtid. Tiltak mot fattigdom og tiltak mot et mer MENNESKELIG NAV er av avgjørende betydning i forebyggingsprosessen. Midler til denne sekken, samt konkrete tiltak mot systemryttere i arrogansens høyborg som overhode ikke forstår enkelmenneskers frustrasjoner og sinne i sitt møte med det som for dem oppleves som store overgrep i livene deres, MÅ PÅ PLASS!

Ja vi roper. Vi skriker, men aller mest gråter vi. Stille renner fortvilelsens tårer. Helt til det blir mørkt.

Mørket kan ta alle. Mange blir også hørt og får gode tiltak og hjelp. Også dem som er ressurssvake, samt dem som er ressurssterke. Poenget mitt er at dette er for fragmentert og tilfeldig. Jeg vet at mange har både ropt og skreket for å bli hørt. For å få hjelp. De har blitt avvist gang på gang. Opplevelsene deres må nå etterhvert bli registrert og tiltak må settes inn. Uten dette kjære politikere, så faller deres ord flatt til bakken uten et fnugg av troverdighet.

I mange innlegg på bloggen har jeg skrevet om dette temaet og jeg har også tidligere kritisert Mastodonten NAV for tilfeldig saksbehandling og steil arroganse fra deler av saksbehandlerne der. Selv har jeg også fått den tvilsomme æren å bli vurdert av NAV sin egen psykolog. Svaret og konklusjonen fra vedkommende kunne tatt knekken på hvem som helst. Heldigvis er ikke jeg hvem som helst, så jeg overlevde. Men bare såvidt. Det gjorde at jeg nå forstår bedre hva pasienter møter av elendig fagkunnskap og arrogant likegyldighet fra et skakkjørt system.

Så igjen kjære politikere. Vær såpass ærlige å tør å si at det er DERE som ikke bevilger nok ressurser til forebygging. Vær såpass ærlige å stå opp å si at det er DERE som svikter når dere ikke gir nok midler til akuttbehandling slik at pasienter som er suicidale eller i fare for å bli det, skrives alt for raskt ut igjen på grunn av stor plassmangel og knallhard prioritering.

Kjære politikere, det hadde vært fint hvis dere faktisk sto opp å fortalte SANNHETEN om et manglende og særdeles tregt ettervern der folk dør i påvente av å komme til samlebåndspsykologer som har ventelister fra Nordkapp til Lindesnes.

Og så kjære politikere, så er dere frekk nok til å fortelle oss at vi må be om hjelp? At vi må rope høyere? Hva pokker skal vi rope? Og hvem pokker skal vi rope til?

2 kommentarer

Mental helse26.12.2019

Når vinger slutter å fly -Trist som faen

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

I går kom nyheten om at kunstner og forfatter Ari Behn er død. Det ble også formidlet et ønske om at dødsårsaken skulle publiseres.

Ari var en sjeldent fin ambassadør for kunst og menneskelig godhet slik han fremsto offentlig. Selv kjente jeg ham ikke, men som de fleste andre nordmenn, så har vi likevel et forhold til ham.

Mørket tok ham, ble det sagt. Og gjennom åpenheten rundt hans bortgang så vil åpenhet bli satt i fokus også fremover. For det å være åpen om mørket rundt dem som sliter er viktig. Spesielt viktig er det i og rundt høytider da ens følelsesregister er ekstra mottakelig for tristhet.

Jeg har sagt det før og vil gjerne si det igjen, vær åpen om mørket kommer. Sett lys på din situasjon for å kunne jage bort det mørket som omslutter en. Depresjon tar liv. Så ufattelig trist og desto viktigere for alle å fokusere på åpenhet rundt psykisk sykdom.

Det finnes hjelp. Hjelpen i det offentlige er imidlertid ikke nok og det er derfor det finnes engler der ute gjennom organisasjoner som Mental helse. Sammen kan og bør mental helsehjelp både styrkes, utvikles og koordineres fremover slik at alle kan få den hjelpen de har behov for og det ettervernet som ofte mangler. Dette bør det virkelig fokuseres på inn i et nytt år. Men akkurat nå er det tid for å sørge. Sørge over alle som omsluttes av evig mørke. Og det er tid for å åpne opp for å sette et lys på dette fordømte mørket slik at man slipper å være trist. Akkurat nå er jeg bare trist som faen.

Hvil i fred Ari.

Slik kan du få hjelp

Det finnes en rekke instanser som kan hjelpe om du eller noen du kjenner vurderer å ta sitt eget liv eller skade seg selv på noen måte.

For eksempel kan disse instansene kontaktes:

Ved akutt fare: Ring 113
Kors på halsen (Røde Kors): 800 33 221
Mental helse: 116 123

0 kommentarer

Livet sånn generelt23.10.201928.10.2019

Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Reklame |

NA-KD Trend//NA-KD Shoes//NA-KD Party

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

0 kommentarer

Mental helse17.10.201917.10.2019

Mørke skyer av depresjon

Reklame |

SEB MAN//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Beard Monkey//Captain Fawcett//SEB MAN

Heisann alle gode venner, kjente og dere ukjente som dropper innom bloggen min.

Jeg ville fortelle dere om hvordan depresjon arter seg for meg, men finner ikke ordene til å forme dette på en fornuftig måte.

Så jeg bare forteller dere en liten historie om hvordan jeg står opp om morgenen. Ser ut av vinduet og driver vekk…

Ser ut i en grå masse av skyer. Skyer som ikke flytter seg. Skyer som ligger der som en bergenssommer uten så mye som et solgløtt. Det er som om jeg sakte kler på meg klærne og alt inni meg forteller meg om hvor ubrukelig disse skyene er. Jeg tar meg selvsagt sammen og vandre ut for å gå på jobb. Det regner og det er høst ute. Hver eneste dag regner det. De grå skyene blir mørkere etterhvert som jeg nærmer meg jobb. Selv om jeg sitter inne i en varm bil så dundrer regndråpene tungt inn på bilruten. De treffer bilruten og viskerne klarer ikke helt å ta unna alt det våte. Det kalde. Det grå.

Lyden av regndråpene hamrer ikke bare på ruten, men dundrer inn i hodet til et sted der sorgen ligger. En sorg som bare vaskes ut fra iskalde strukturer i hjernebarken. Vannet løser opp fastfrosset sorg og lar det renne nedover i små bekker inne i hodet mitt. Gjennom små kanaler og til slutt ut gjennom øynene mine. Nedover kinnet. Faenskapet klør.

Jeg åpner døren til bilen og går rolig ut i morgendisen. Det er fortsatt mørkt og kaldt. Gatelyktene foran meg er uklare. Dråpene i øynene gjør at bildet av verden rundt meg forvrenges på en litt underlig og bisarr måte. De grå skyene er mye mørkere nå. Sinnet er blytungt. Så tungt at det går utover evnen til å løfte bena fremover. Stegene mine stanser opp. Iskald sorg renner nedover nakken min og uten paraply kjennes det virkelig håpløst ut. Jeg ser ikke enden av gaten jeg går i. Jeg ser ikke sidegatene i mørket. Jeg føler kun regnet, kulden og de mørke skyene som henger over meg. Inni meg. Gjennom tåkefylte gater som dette er det ikke mulig å kjenne varme.

Jeg sitter meg ned på en trapp og føler synd på meg selv. Som en liten tass med lighter og ikke en liten pike med svovelstikker. Henne var det i det minste noen vakkert med. Det er det ikke med meg. Jeg føler kun en overveldende sorg inni meg som truer hele min eksistens. Gatelykten over meg vibrerer i vinden som nå har økt på. Dammen foran meg på asfalten speiler lyset fra gatelykten og lager et teatralsk skjær over bena mine. Våt og kald kjenner jeg vinden ekstra godt og jeg håper at nummenheten snart sprer seg gjennom hele kroppen. Det døyver den iskalde sorgen. Døyver den men fjerne den ikke.

Vinden vil blåse den vekk denne gangen også. De mørke skyene vil løse seg opp og regnet vil erstattes med vårlig leg i små bekker som ler og skriker av en livsglede bare en bekk i vårløsning kan ha. Løpende nedover. hoppende og full av livslyst der solen atter varmer et frossent sinn. Et sinn som i går var mørkt, men som i dag ler av glede.

Inntil neste gang det skyer over.

Depresjon er den tilstanden der flest menn tar sitt eget liv.

Tungsinnet er ubeskrivelig tungt og følelsen av hjelpeløshet kjennes overveldende. Det finnes hjelp å få. Søk den hjelpen folkens. Ikke la denne tilstanden overta det som er deg. Fordi DU er VIKTIGERE enn depresjonen. Åpenhet og sikkerheten det er å kontakte hjelp er et lys i det tunge mørket som er over en. Det er ingen helter i kampen mot depresjon annet enn åpenhet og evnen til å be om hjelp. Menn er for dårlig til dette, men dette MÅ og SKAL snu. Vi er da pokker i stand til å sloss mot noe som ikke er virkelig annet enn inne i sinnet vårt. Vi skal ha kontroll. VI skal åpne opp å fjerne skyene og regnet. Vi skal tette alle bekker som vasker ut sorgtunge tanker av håpløshet. Og vi skal gjøre det SAMMEN MED NOEN. Fordi vi er verdt det.

“Been there, done that!”

0 kommentarer

Livet sånn generelt, Mental helse06.10.2019

Mobbet på arbeidsplassen?

Reklame |

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

Hallo flotte folk!

Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.

Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.

I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.

Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.

Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.

At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.

Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.

Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.

Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.

Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…

Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.

Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.

Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.

Mvh Willy

0 kommentarer

Mental helse02.09.2019

Winter is coming…

Reklame | Richmond/finch polar morris paul

(Reklame)

Richmond & finch//Polar//Morris Paul II Blue Metal

Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.

Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.

Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?

Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.

«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.

Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?

Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?

Dessverre er det ikkje alltid slik.

I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.

Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at

DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!

Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.

Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.

Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.

Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.

Høstmørket

Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.

Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.

Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?

Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.

Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?

Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.

BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!

Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.

INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.

Usikker på hvem du ringer? RING 113!

Rasjonaliser:

Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.

Sorter:

Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?

Fjern:

det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.

Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.

Med beste hilsen fra willy

0 kommentarer

Mental helse31.08.2019

Når taksjabben endelig lander

Reklame | Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

Michael Kors Watches//Michael Kors Watches//NA-KD Shoes//NA-KD Shoes

I dag henter jeg frem denne historien fra en annen tid. En tid som fortsatt er her, men som likevel er forbi. En tid der mørket og lys sloss om en plass i solen. Der jeg ikke visste hvem av dem som ville vinne. Den rette vant. Denne turen ned minnenes smug sitter godt i. Taksjabben som vi kaller byduene i bergen flakser for å overleve. Sloss for sin plass i verden. disse flygende rotter som vi ble kalt i likhet med dem, har endelig landet.

Lyset forsvinner sakte ned i horisonten og lysene fra en gatelykt tennes. Et lite vibrerende øyeblikk flakker det elektriske lyset og kaster skyggene nedover den brostensbelagte gaten i det trange smuget. Lyden av et vindu som lukkes høres i det fjerne og en hund bjeffer ett sted på den andre siden av denne stille byen. Det er kveld og varmt ute. Skrittene hans var knapt hørbare mot brosteinen under ham. Det var ikke som skritt, mer som, en stille hvisken i det han gikk nedover smuget. Gaten var tom for folk. Han går alene, som han alltid har gjort.

Den varme vinden fra sør flakker over ansiktet hans og får ham til å trekke pusten dypt inn. Han husker denne fønvinden fra et annet sted, en annen tid en annen plass. Han går stille nedover brostensgaten og minnes det øyeblikket. Der, i gatene bak Plaka i gamle Athen. Der vinden og lydene var sammen som i dette øyeblikket. Fønvinden strøk forsiktig over de bare armene hans. Jakken hang løst over skulderen. Det var sommer i Bergen. Sen kveld her i smuget og med samme følelse som gatene i Athen. Denne greske hovedstaden som i alle tider har stått som selve symbolet på menneskets intellektuelle og kulturelle utvikling.

Men Bergen kjennes annerledes denne kvelden. Stille, og med en følelse av ro og trygghet. Han går rolig og oppreist gjennom disse gatene som han kjenner så godt. Et helt liv har han gått disse gatene. Han smiler litt når et løvblad som har overlevd vinteren danser foran ham i fønvinden. Med et blaff forsvinner det inn i intet. En luftens uteligger suser med lyden av en umiskjennelig blafring når vingene vifter til omverden. Han sukket lett og tenkte,

«Gi meg gjerne en taksjabb fremfor all verdens papegøyer»

Bakgatene i den greske hovedstad kjentes plutselig svært langt borte, men likevel var følelsen der.

Latter lød gjennom kvelden i det et vindu igjen ble åpnet. Denne gangen i nærheten av Skivebakken. De gamle delene av denne vakre stemningsfulle byen. På sin vandring i denne spesielle kvelden visste han at det var magi i stenene og glød i asfalten. Gjennom hele sitt liv hadde han lengtet etter en slik kveld. Der byens puls kjærtegnet lydene, varmen og fønvindene fra sør som pakket inn denne byen i vest. Han gikk med rolige og bestemte skritt forbi Mariakirken og videre inn i Kong Oscars gate. Han visste hvor han skulle. Denne dagen hadde han ingen penger i lommen og heller ingen fremtid. Han hadde latt livet fare med vinden. Dette fordi han visste at det som var i går ikke er i morgen og det som er nå ikke er der om et minutt.

Han så seg tilbake mot Kalfaret. Han hadde gått en lang vei i kveld. Hele sitt liv hadde han gått, men dagen i dag var likevel den lengste. Han tenkte tilbake på de små barna og bøkene han engang leste. Dem om Hardyguttene. Han tenkte på røyk bak Landåshallen og sine første øl i godt lag med sine beste venner. Han tenkte på hvor det ble av. Han tenkte på at det var en del av historien. Av sine innerste minner som fortjente å ligge på en benk i hjernen og nyte en stille tid. Der man av og til kan løfte hodet å hente frem det som svever i vinden og strør minnene over et litt skjult smil som av og til bobler opp og gir ham et kort glimt av selvtillit og styrke. Men også tårer. Tårer til ære for dem som gikk andre veier. Tårer for dem som sluttet å gå.

Han trekker inn pusten dypt og stopper opp litt nær Korskirkealmenningen. Korskirken ligger der som den har gjort siden Moses gikk i knebukser. Som et symbol på ro og åndelighet, men mest som et minnesmerke for taksjabbene. Disse flyvende sjeler som av ulike grunner har landet på et sted som de aldri visste de kom til å lande på. Den gang de var liten. Livet var annerledes når man var liten. Det skulle bli annerledes. Det skulle bli noe bedre. Drømmene ble brutt da noen andre papegøyer stjal fra dem de få kornene de hadde fått utlevert. Noen av dem var også utsatt for papegøyenes skarpe og sterke nebb, der de uten nåde ble hakket i stykker av de papegøyene som hadde bedre plassering på livets grener. Det føles noen ganger slik at når den lille fuglen blir født, og så klarer å lette for første gang. Flyr av sted og blir meid ned av en lastebil. Vokser, lever og så slutt. Meningsløshet er et livets lodd.

Han snur seg og ser et par taksjabber smile og le i denne kveldens rusende fønvind. Han tråkker videre uten å ofre dem noen flere tanker. Annet enn at han kunne ha satt der med dem. Det hadde vært så enkelt. Så passende. Så lett. Fordi dette var mennesker han engang var nær. Mennesker han ville alt vel. Mennesker han ikke lenger nådde. De hadde hverandre. Han hadde valgt noe annet.

Han runder hjørnet og går inn i Skostredet. Denne lille pittoreske gaten som engang huset i alle fall en skobutikk. Der han husket enda at han ble tatt med av sin mor for å handle nye sko. Han hatet det. Men i dag hadde han sko som han hadde valgt selv. Sko som det hadde vært vanskelig å fylle med det manglende pågangsmotet han en gang hadde. Likevel hadde han klart å fylle disse skoene. Denne gangen gikk han med bestemte og selvsikre skritt inn i den bergenske natten.

Han hadde gått en lang vei. Helt fra Landåshallen oppe i Søndre bydel. Fra ungdomsklubben på Strimmelen og nedover i mot Chicago, via striladanser på Nautnes og Landro og et livsjag som pisket livet ut av ham. Helt til grenen knakk. Fallet var stort og sårene ville aldri helt gro. Men taksjabben klarte seg og fløy gjennom kvelden der solen gikk langsomt ned over Nordnespynten. Taksjabben kunne fly likevel. Taksjabben spredte sine vinger et sted der bare vinden så ham og fylte ham med den varmen fønvinden brakte med seg fra bakgatene i Athen. Bak Plaka. Med utsikt til Akropolis satt han der og selveste Athene steg ned og gav ham smykket som fortsatt hang rundt halsen hans.

Denne natten var lik. Bare bakgrunnen var annerledes. Bergens våg glinset i sommerlig tropenatt og gleden og livet som lød utover bryggens kanter gjorde ham varm innvendig. I dette øyeblikket visste han at det var dette livet han var en del av. Et liv som uansett hvordan det vrir seg i smerter etter stygge fall, likevel klarer å vise at det er verdt sin vekt i opplevelser. Verdt sin vekt i stunder som utfordrer. Verdt sin vekt i sorg og i glede. Og verdt sin vekt i kjærlighet til sin egen indre taksjabb og den flokken han hører til.

Han skalv lett på skuldrene og trakk jakken tettere rundt seg. Det var ikke kaldt, men likevel hutret han over denne følelsen av å leve. Å vandre her i den vakre hovedstaden på Vestlandet. Å trekke inn stemningene som løfter en opp tross alt. Å fly med flappende vinger vekk fra alle papegøyene og la vinden kysse fjærene før en perfekt landing.

Taksjabben har landet for godt.

Uansett hvordan livet vrir kraften ut av et menneske, så er livet i stand til å fylle livet med ny kraft. Uansett hvor tett mørket er pakket rundt en, så er lyset i stand til å pakke opp mørket. Uansett hvor mye smerter en har, så er lettelsen i stand til å lindre. Uansett hvor mange papegøyer du har rundt deg så er taksjabbene like mye verdt.

0 kommentarer

Livsstilsendring, Mental helse29.08.201929.08.2019

På drømmevinger

Reklame | NA-KD//Nike//Samsoe & Samsoe//FILA

no use without permission — copyright willy marthinussen

NA-KD//Nike//Samsoe & Samsoe//FILA

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Jeg løper i kveld også. Så ofte som mulig løper jeg fra smertene. Løper fra angst og tungsinn som truer noe inne i meg. Eksistensielle spørsmål rir over hjernebarken og skaper lyn og torden når hovene smeller i frontal cortex og virvler opp støv fra Amygdala. Noe skjer i hjernen min når jeg skuer ut over nye og åpne landskap. Noe sjelelig og drømmeaktig. Verden blir litt bedre. Min verden. Den skjulte verden der inne som trenger påfyll av nye impulser. Endorfiner.

Jeg skuer ut over denne verden. Ser. Føler. Sanser. Kjenner luften. Føler vinden som glir over et preget ansikt. Et ansikt som har sett, følt og uttrykt de smerter som finnes. Må løpe for at landskapet i dette ansiktet kan forvitre. Bli ryddet og stelt. Bare løpingen mot horisontene klarer det for meg. Mine ben er mine vinger. Mine drømmevinger som bærer meg frem.

Langt der borte, der borte hvor himmelen møter fjellet. Langt der borte dannes linjen som kalles horisonten.

Man står der og skuer mot denne linjen. Denne taggete og ujevne linjen som er tegnet mot den grå himmelen over en. Man kjenner seg overgitt til det mektige landskapet rundt en. Man får en hutrende følelse som raskt kryper opp langs ryggraden. En følelse som stammer fra urgenene våre et sted. Fra en tid da mennesket ikke var gitt det herredømme de har i dag. Den gangen ærefrykt var noe som betydde noe mer enn det det gjør i dag.

Paralysert står man der. Man klarer kun å puste. Kroppen ellers virker ikke. Man blir bare stående å se utover dette storslåtte landskapet foran en. Man tenker man skal løfte en fot og ta et lite, nølende skritt fremover, men bena er blytunge.

Litt etter litt våkner sansene og nervesystemet til live. Kroppen fylles med lett, frisk fjelluft. Som en heliumdose fylles bena med lette gasser og begynner lekent og raskt å trippe videre mot den taggete linjen der fremme. Lukten av fjellbusker og kratt kiler neseborene og fyller også lungene med kruttsterk energi. En energi som kun kan komme til deg ved å gi kroppens sanseapparat den friheten den trenger i åpent og lekende terreng. Drevet av aktivitet som gir en varige minner og påfyll av storslagne bilder i hjernebarken, kombinerer man gange med småløping og konsentrasjon. For hvert eneste konsentrerte skritt i raskt tempo utfordres hjernens læringssenter og danner titusenvis av nye synapser. En klar forebygging av kognitiv svikt og en økning av celler som gir økt læringspotensiale fosser inn i den fantastiske plastiske hjernen vår.

Horisonten er fortsatt like langt borte, men kroppen er godsliten etter løpeturen over stein og tue i kronglete og utfordrende terreng.

Man stanser opp et øyeblikk for å få igjen pusten og ned pulsen. Naturens Spotify spiller en låt i det fjerne med den siste hiten fra fjellrype og Heilo et sted i krattet der borte i lien. Heilo er fjellvandrerens følgesvenn. Hans vemodige plystring ringer i ørene og skaper en litt nedstemt følelse i kroppen. Samtidig blir man litt glad innvendig fordi naturen fortsatt kan skape slike hits på fjellet. En mektig følelse når den blandes med tur, løping, vandring og selve fjellets storslagne omgivelser. Et sted der magien rår. Vinden som uler forbi deg skaper lyden av joik i det fjerne. Litt som nå når ettermiddagen sakte blir til kveld og mørket pakker inn horisonten i et beskyttende teppe. Over deg danser Gudene i Aurora Borealis lys. Det er party i Odins verden. Party for fjellgudene i lyset fra solens magnetiske støv som er spredt tilfeldig over himmelhvelvingen. I flere farger og med grønt som basisfarge flakker lyset frem og tilbake. Man legger seg ned i lyngen. På rygg ligger man der og titter opp på den mektige hvelvingen over seg. Og man kan sverge på at dette er det nærmeste himmelriket man kan komme. I det fjerne høres kun stillhet.

Teltet ved siden av deg er kommet opp. Det blir mer og mer innbydende etter hvert som kulden i luften blir mer påfallende. En kald dugg bretter sine vinger rundt deg og du hutrer lett. På tide å trekke seg inn i et varmt telt der ovnen i midten av type vedfyrt varmer hele deg. Man kryper inn i soveposen og varmen brer seg fra ytterst til innerst. Ansiktet koker lett, men på en god måte. Fjellet har strødd sine magiske frø på varmen og plantet en god tretthet i kroppen din. Man lukker øynene og glir inn i dyp søvn.

Nattens diamanter blinker i takt med flammehavet som flakker over himmelhvelvingen. Frosten utenfor hindrer ikke at drømmene får liv i søvnen. Stille flyr man over viddene på drømmevinger. Stjernene skinner og blinker i hvitt, gult og tidvis rødt. Viddens magi virker på kropp og sjel og man tenker over hvor heldig man er som lever i et slikt scenario. En dyp og murrende magisk tone høres langt der ute i det fjerne. Lyden av stille, dyp joik gir magien i øyeblikket ekstra kraft. På drømmevinger seiler man over stille, månelyse vann som glitrer i gjenskinnet fra stjernehimmelen og nordlys.

Man kan ikke la være å drømme om den reisen man har gjort i livet og som fortsatt beriker livet ens hver eneste dag. Det å nyte en slik magi er en livsreise verdig. En fantastisk reise og en fantastisk opplevelse. Hver dag er en ny magisk tone som spiller livets vakreste toner til ære for kun deg. Det å kjenne på de dype murrende tonene fra et sted langt borte, trekker drømmen i retning av Ultima Thule. Der på grensen mellom fantasi og virkelighet flyter man som en Peter Pan figur over himmelen på drømmevinger. Et sted langt der borte i horisonten ligger de nye dagene. Der et sted ligger undring og ny magi. Et stille sted der drager og løver, ulver og trollmenn bor. Et sted der fremme ligger landet som kun eksisterer i ens eget sinn, den verden som betyr alt for en. I dette landet finnes trygghet og mestring, kamp, gleder og sorger. I dette landet bortenfor grensene til Ultima Thule finnes det lille rommet der du er hersker, konge og magiens trollmann.

Teltet der oppe på fjellet pakkes godt rundt en når dagen langsomt våkner. Det kjennes godt ut å åpne øynene atter en gang. Å kjenne på fjellets veldige hall rundt en samtidig som man ligger godt innpakket i posen sin. Ovnen har blitt lunken og fjellets kraft overtar innsiden av soveposen. Lukten av varm kaffe brer seg i teltet. Drømmevingene glir inn i magiens verden som en gnist som blusser opp og forsvinner. Kaffen rister en tilbake til livet. Vandringen kan fortsette.

Med ny kraft og styrke kjenner man på milene som tilbakelegges. Hver, nye dag er en gave som må forvaltes på beste mulige måte. Endring er nødvendig for å kunne fornye kraften man trenger til å møte stadig nye fjelltopper og horisonter. Vandringen kan gjøres lettere hvis man lar fantasiene få innpass, ved å alliere seg med prinser, konger og trollmenn fra landet bortenfor Ultima Thule. Vandrerstaven er vårt sverd i kampen mot det onde. En kamp som er evig og som kan lettes ved å bruke trollmannens magiske pulver. Ved å plukke de gyldne bærene som viddene gir en, og ved å fange sin mat i viddenes mange vann. Det finnes nok å leve av for den som vet hvordan man sanker den energien som finnes.

På denne vandringen som kalles livet, over vidder og med fjellets godhet rundt en, møter man på myrer, vann og store steiner. Men også små klukkende bekker og livgivende opplevelser som krydrer dagene våre. De tunge steinene og vandring over tunge sorgfulle myrer, blir mye lettere hvis vi av og til stanser og drikker av de klukkende og muntre små bekkene som gir oss av livets vann. De gir en det en trenger for å klare å vandre videre når horisonten virker lengre borte enn noen gang. Man får inn den magien og styrken man trenger for å forstå at vandringen ikke skal ha et mål men at vandringen i seg selv er målet. De skrittene man tar i tunge myrer og i bratte bakker er der for en grunn. De er der for at sverdet skal slipes og kroppen skal styrkes i kampen mot tomrommet. De er der for å minne en på at bakenfor bakkene ligger nye sølvglitrende vann og mektige fosser. Opplevelser som gir en frysninger av glede og opplevelser som fyller en med ærefrykt og undring. Opplevelser som bekrefter at vandringen er meningsfull. Og atter en gang går det mot kveld.

Teltet er ditt ly. Soveposen kan rulles ut og ovnen fylles med den varmen man trenger når man innimellom hviler sin trette, men fornøyde kropp. Viddene man vandrer på er en venn som tross sin mektige magi og veldige tilstedeværelse kjennes trygg og god. Vandringene man tar, stien man følger og naturens store og små undere tar hånden din og leder deg inn i drømmen på ny. På drømmevinger står man i silhuett på en topp. Man skuer utover trollmannens rike. Viddene er mektige som livet selv. Taggene som tegnes i horisonten møter igjen den magiske ilden over himmelhvelvingen. Langt der borte speiler flammen seg i sølvglitrende vann. Man strekker seg ut og løftes oppover av de mektige drømmevingene sine. Man glir over landskapet for å se hva som ligger der borte i horisonten, men man kommer aldri frem for å få vite noe. Fordi viddene ikke vil fortelle. Fordi viddene ikke skal fortelle. Det er ikke mulig å fly så langt frem at man får vite hva morgendagen bringer. Livets vidder skal ikke det. Man skal kun fly over å nyte de opplevelsene disse mektige opplevelsene viddene kan gi. Hver en tue, myr, bakke og stein er en gave. En gave som ligger klar for å oppleves for den som evner å se magien i hvert eneste sekund man vandrer mellom dem.

Et smil flakker over ansiktet ditt. Trollmannen fortsetter å vandre. Trygg og sikker nyter han vært eneste steg. Lukker øynene atter en gang og hører Heiloens langtrukne og litt sorgfulle sang i det fjerne. Sorgtung, ja. Men likevel vet man at det inne i sorgen finnes gnister av liv og glede. Fordi Heiloen vet å fly på sine egne drømmevinger på de viddene som er livet dens.

Bålet varmer fortsatt. Bålet dør aldri ut hvis man vet å legge på mer ved.

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Livsstilsendring23.08.2019

Menn og psykisk helse

Reklame | Polar

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå
Polar//Polar

Hei alle gode mennesker!

Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.

Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.

Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.

Åpenhet er nøkkelordet

Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?

Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.

Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.

Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.

Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!

Willy

0 kommentarer