Smil til verden!

 

Hei alle fine folk!

I dag skriver jeg noen ord om det å inneha alminnelig folkeskikk, moral og rett og slett respekt for sine medmennesker.

Hva er det med enkelte av oss mennesker og trang til å oppføre oss dårlig og uhøflig mot andre?

I trafikken, i kassakø, i kommentarfelt, ja, egentlig der mennesker ofte er i kontakt med andre mennesker. Det kjeftes, skrikes, lures, baksnakkes, mobbes, lyves, shames og mer til av de minste grunner.

Empati, respekt og det å unne andre vel, synes noen ganger som fremmed og totalt fraværende for enkelte mennesker. 

Noen mennesker angriper deg før de egentlig har innledet en dialog med å si hei. Bare å høvle over andre for å være sikker på at man får fremmet seg selv mest mulig, liksom.

Trafikken og køer er et slikt område. Er du litt for treg eller litt for rask så er det garantert at noen flipper opp fingeren eller sitter å skriker ut i tomme luften. Skulle likt å målt blodtrykket deres når de utsettes for ting de overhodet ikke kan påvirke uansett. Hva faen, liksom? Eller ved å skjelle ut andre, enten det er kassadamen på butikken eller sine medmennesker i kinokøen. Hva er det egentlig som er galt med slike folk? Hva tror dem at dem oppnår? Ja annet enn høyt blodtrykk og stress til egen kropp og sjel? Og det faktum at andre mer tålmodige sjeler tenker sitt om hvilke type dette er. Man legger ikke akkurat inn aksjer om å bli årets fine sjel. Men felles for denne uhøflige og ubehøvlede oppførselen er jo at det er ALLE andres feil.

Offerrollen er jo ikke helt ukjent for slike typer.

Men, altså. Ærlig talt. Hva er hensikten med å oppføre seg slik mot andre? Ikke blir man godt likt, ikke oppnår man gevinst, ikke kan man endre noen andre til å bli samme type idiot som dem selv. Så hva pokker er hensikten? Annet enn en iboende trang til å lage ekstra mye kvalme?

Særlig folk som driver å skjeller ut systemer, politikere, andre land, og mennesker de ikke kjenner i kommentarfelt er det vanskelig å forstå. Tror man virkelig at systemet endres fordi man kaller land, politikere eller systemer for duster og det som verre er?

Det eneste man i bunn og grunn oppnår er å straffe seg selv med økt frustrasjon, stress, sinne, høyt blodtrykk, muskelspenninger, hodepine, ja og det faktum at andre mer oppegående mennesker ikke tåler trynet på deg. Er det virkelig verdt det?

Nei, jeg fatter ikke poenget med å fare rundt å spre dritt i tide og utide uten mål eller mening. Det må da være bedre å inneha en viss tålmodighet og sinnsro. Spesielt når man likevel ender opp som en dust ingen liker og med kropp og sinn fullt av stress og frustrasjon hvis man velger å være sint og sur.

Vi vet jo godt at det å stadig være sint, sur og stresset kan lede til ulike sykdommer. 

Selv velger jeg å møte andre mennesker med respekt, forståelse og empati. Man burde prøve å smile mer til våre medmennesker så hadde man også fått det bedre med seg selv.

Jeg vil i alle fall fortsette å smile og være tålmodig mot ALLE mennesker. Fordi da blir i alle fall hverdagen mye bedre for meg. Jeg vil anbefale alle andre å følge mitt eksempel. Det gjør nemlig godt.

God sommer!

Misunnelsen er sterkere enn seksualdriften!

Misunnelse folkens. Smak litt på dette ordet. Misunnelse. Vi har vel alle hatt en følelse av å være misunnelig på noen en eller flere ganger i livet. Og det er vel egentlig helt greit tenker jeg. Misunnelse er noe som innerst inne i sin enkle form muligens er med på å gi oss motivasjon til å bli bedre? Til å strekke oss mot nye mål, eller å bli bevisst hva vi selv ønsker?

 

Misunnelse kan også være noe som ødelegge. Og da mener jeg ikke bare ødelegge deg som er misunnelig, men også de du er misunnelig på. Når misunnelse inntar en form som er så sterk og negativt destruktiv i livet ditt og mot andres liv og velbehag, ja så er det faktisk sykdomsfremkallende.

Det er mange som kjenner ordtaket at misunnelse i Norge er sterkere enn seksualdriften. Og så flirer vi litt av dette og tenker selvsagt ikke på at det faktisk er OSS SELV SOM ER DEN MISUNNELIGE!

Men misunnelse mine venner og andre, er en internalisert oppførsel mot andre mennesker som man ikke uten videre anerkjenner i oss selv.

Det er altså en forskjell på typer av misunnelse. Man kan for eksempel godt kjenne på et stikk av misunnelse hvis din gode venn eller nabo vinner mye penger i lotto. Dette er jo normalt. Man liker likevel naboen godt likevel. Man unner ham alt godt.

Så har vi den destruktive formen for misunnelse. Den som i verste fall kan ødelegge både deg selv og andre. Den som potensielt har kraft i seg til å rive i stykker både vennskap, familier og arbeidsplasser. Denn formen for misunnelse er det vi bør passe oss vel for.

Denne type misunnelse manifesterer seg i hverdagen gjennom usynlige og gjerne diffuse prosesser som ofte ikke er helt åpenbare. Hadde det vært oppe i dagen så hadde det vært mye enklere å gjøre noe med. Men siden dette er såpass diffust så tror vi gjerne selv at vi har alt på det tørre. Vi ser ofte ikke selv at vi er i ferd med å ødelegge livet til andre.

Så hvordan gjenkjenne denne typen av destruktiv oppførsel? Hva bør man se etter?

 

Vel, det å bli utsatt for ulike typer typer hersketeknikker er et signal. Også sladder er noe man bør se etter hos seg selv eller andre for å bli oppmerksom på typer av misunnelse. Har du ingenting godt å si om andre, ja så burde man egentlig holde kjeft, ikke sant? Sladder, korreksjon og påminning om andres feil og mangler basert på DINE HOLDNINGER er også en form for misunnelse. Hvem er du som gir deg rett til å overføre DINE leveregler, meninger og holdninger til andre, samt også å proklamere dem høyt for alle som er interessert i å høre på deg? Ødeleggende mine venner, ødeleggende.

Så er det ikke egentlig på tide å finne en mer empatisk måte å behandle både dem du liker, men også dem du ikke liker?

Ønsker du virkelig å drive frem en slik negativ og ødeleggende kraft som misunnelse er? Den vil nemlig til syvende og sist slå tilbake på deg selv. Og når du oppdager at din bruk av ulike typer misunnelse mot andre i form av hersketeknikk, sladder, mobbing, baksnakking og handlinger som forskjellsbehandler dem din misunnelse er rettet mot, biter deg i halen, ja da sitter du der og lurer på om det var verdt det?

Så et tips som jeg selv er veldig glad i er å praktisere empati og godhet mot andre. Man kommer lengst med å la andre være i fred og ikke forsøke å tvinge på dem DINE meninger, holdninger og ønske om å kontrollere dem og deres liv. La dem være i fred uansett hvor uenig du er og hvor sterk misunnelsen din er.

Vær snill, vær god. Det er faktisk så enkelt…

 

 

 

 

Å knuse et barns forventninger

Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.

Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.

Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.

Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.

Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.

Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.

Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.

Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.

Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa”  sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.

I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.

Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.

Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.

På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top