oppgitt

Reklame |

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

0 kommentarer

Reklame | craft

CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Hei alle sammen!

I dag vil jeg bare få ut litt frustrasjon. Eller ganske mye frustrasjon egentlig. Om valget på selveste bursdagen min 9 september. Eller, egentlig ikke om valget i seg selv for det er av et gode selvsagt. At vi i dagens Norge har et demokrati som gjør av vi faktisk har ekte frihet til å være med på å bestemme. Vi folkevalgte der altså…

Eller har vi nå egentlig det?

Dette valget burde kanskje vært kalt for hestehandelens og kamelsvelgernes valg. For det er i alle fall ikke mine valg som har fremmet denne måten å drive demokrati på. Jeg tror nok at mange fikk oppleve dette ved at partier som ikke var enige om noe som helst før valget nå plutselig er bestevenner i jakten på posisjoner. Vel jeg er ikke spesielt politisk interessert. Lenger.

Det er lenge siden jeg valgte å gi min stemme til kaospilotene i det norske demokratiet. Et system som er blitt så polarisert og som nå prater et språk man kan få fnatt av. Det er ikke rart at ord som politikerforakt ofte nevnes i samfunnsdebatten.

Jeg er møkka lei av politikere som lover oss gull og grønne skoger, jeg er dritt lei av å fremdeles høre at det mangler hender i helsevesenet. Det samme sa de når jeg var nyansatt i helsevesenet for 14 år siden. Siden den gang har omtrent alle fargene i verden vært bestemmende over tid. Ja over tid, vel og merke for alle syter jo over at de arbeider med saken, men at vi fortsatt sliter med ettervirkninger av de andre. Alltid det samme. Det er de andres feil.

Tilbake til flere hender i helsevesenet. I 6 år så har det regjert en blåfarget regjering. Vel, egentlig et kaos med flere andre farger iblandet, men dog det vi kaller en blåfarget politisk side. Det er fremdeles like lite hender i hjemmesykepleien og ved mange institusjoner. men vi har jo fått flere veier, grønnere sentrum, blåere innvandringspolitikk, sure FRPere, bekymrede høyrefolk, blide Senterpartifolk og oppgitte KRFere og masse masse mer.

Før det var det de rødgrønne som regjerte. Med avgifter som nesten kan sammenlignes med det blåfargede bompengemotstandere har fått til og med en arroganse for den vanlige borger som kun ønsker å få klare svar på det de gikk til urnene for å stemme på. Tåkeprat og hestehandler der også.

Bare det å høre debattene i norsk politikk før valget var nok til at jeg skrudde av tv apparatet og satt på Lillebjørn Nilsens “En himmel full av stjerner”

Jeg skrudde forresten av denne når jeg hørte “blått hav så langt du ser” Det fikk meg nemlig tilbake til virkeligheten og debatten der Høyre og MDG sloss så gebissene raslet over oljefremtiden vår.

Jeg er veldig glad for at det nye høreapparatet mitt har en funksjon der støy lukkes ute. I denne valgkampen har denne funksjonen vært på hele tiden.

Det har nemlig vært umåtelig mye fargestøy. Jeg trodde jo, naiv som jeg er, at dette tok slutt når valget var over. Så feil tok jeg. Dette var bare begynnelsen. Et kaos av farger, konstellasjoner, hestehandler og brutte løfter røres daglig sammen i en betasuppe av støy, krangling og ulyder. Det høres pokker meg ut som om man stikker hodet inn i en bikube. Og vi vanlige folk, ja vi skrur av.

Vi går på butikken og handler og gjør våre daglige ting, mens livet suser videre mot pensjonsalderen. For noen er det kort tid til for andre lengre. Ja selvsagt så er det sinnssykt mye støy om pensjonen vår også. Det eneste vi vanlige folk kan håpe på er at vi får utbetalt så vi har til salt i maten. Vel i alle fall hvis vi klarer å holde oss såpass frisk at vi unngår sykehjemsplass. Der får dem visstnok ikke verken salt eller mat. Vel mat får dem selvsagt, men i følge våre kjære kranglefanter i alle slags farger så er det knapt som om den maten noen får er spiselig. Jeg sender en varm tanke til dem som lager denne maten og håper dere får til salt i maten selv.

Jeg håper neste generasjon politikere er like lei politikk og valgkamp som drives frem av forvrengte og støyende argumenter på et språk de færreste forstår. Jeg håper dere som er fremtidens politikere lærer dere å ikke trakke i samme spor som dagens politikere gjør og står på deres saker klart og tydelig. Kun dette kan fjerne støyen i dagens politiske samfunn.

Jeg selv? Jeg har det bra jeg. Jeg har til brød og salt i maten og jeg har skrudd av tv apparatet. Jeg har fulgt med i så mange år på det som rører seg blant regnbuens farger i alle slags rød,blå grønneblåblå sine hestehandler og forvridde valgløfter. I deres evige kamp for å skylde på andre, avbryte, kjefte, manipulere og mer til. Jeg er nemlig drittlei av alt dette. Mitt politiske engasjement døde ut i en eller annen krangel om et eller annet uvesentlig for lenge siden. Og det tror jeg faktisk svært mange andre også opplever.

Dere politikere burde skamme dere alle som en!

Dere burde være de første til å fremme en ordentlig debatt og en ryddig agenda. Der burde fremstå som de forbilder dere kunne ha vært. I stedet så polariserer dere debattklimaet i det vi kjente som trygge, rolige Norge. Dere jager opp negative stemninger som vi i et sivilisert land og i et sivilisert debattklima kunne vært foruten. Og dere gjør det bevisst. Kun for å oppnå støy. Enten for å fremme egne saker, eller for å dekke over grums dere selv har rotet opp.

NOKERNOK som det heter, men jeg får pinadø en dårlig smak i munnen av dette også. Fordi denne protesten over bompenger bygget på at politikerne ikke ville høre på folk. Og nå når protesten er synliggjort for dem og maktens tinde skal bestiges, ja så selger de skinnet sitt med utallige vanvittige vrier for å karre til seg mest mulig makt i konstellasjoner de kan forlenge sine politiske liv med.

Nei, jeg er lei. Og det tror jeg mange med meg også er. Man lover og lyver og man kjefter og smeller. Jeg tror at hvis dere ikke snur denne trenden så ender dere opp med en så lav andel som vil stemme ved neste valg at det vil være grunn til bekymring. Og dere unge som skal stemme vet jeg at dere vil stemme vekk gamle sure kranglefanter og lykkesmeder. Bare ikke gå i samme fellen selv.

Mvh willy

0 kommentarer

Stikkord: oppgitt

Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Støyende politikk og sure politikere