Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.
Fordi det gjør vondt.
Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.
Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?
Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.
Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner?
Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.
Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.
Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.
Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.
I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.
Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med.
Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum.
Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER 4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”
Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret.
Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!