Hei alle fine folk! Her er et aldri så lite bildedryss fra turen min til direktesendingen på tv2.
Hverdagsaktiv med Peter Bubresko
I sofaen under sending
I samtale med Atle Pettersen
I studio med Peter Bubresko og Elisabeth Kjølholdt
Ved God morgen Norge veggen!
Følg forøvrig med de neste dagene. Jeg har nå pratet mye om det å være usynlig syk. Nå er det på tide å dele tipsene og rådene som jeg selv har brukt for å komme meg videre til å oppnå lykke, tilhørighet og selvtillit i livet!
Ja nå sitter jeg her på Flesland flyplass og gleder meg til å komme meg i luften!
Bare det er unreal! For tre uker siden hadde jeg ekstrem flyskrekk og nå er den borte vekk! Hypnoterapi for flyskrekk kan virkelig anbefales!
Fra Mars utvider jeg repertoaret og behandler også deg med flyskrekk. Jeg gleder meg til å komme meg ombord i flyet å få slappe av litt. Det har vært noen hektiske timer i dag med mye styr så nå er jeg sliten. Journalisten som jeg har hatt kontakt med i produksjonsselskapet har hjulpet meg veldig mye. Det føles litt som en slik VIP behandling. Flybilletter og hotell booket på forhånd og alt tilrettelagt for meg. Helt fantastisk. Kan jo bli vant med slikt ha, ha, ha.
Uansett så gleder jeg meg til å møte opp i God Morgen Norge studio og få sett litt hvordan det er. Fyldig rapport om dette kommer senere!
Ved min side i sofaen vil fastlege Elisabeth Kjølholdt sitte. Hun også vil si noe om dette viktige temaet usynlig sykdom. Litt nervøs er jeg for om jeg blir såpass ivrig at jeg begynner å prate som en usammenhengende foss. Det kan nemlig lett skje når jeg brenner for et emne. Men det går vel som regel greit.
Jeg fortsetter å jobbe veldig hardt for å kunne etablere et foretak som er bærekraftig. Det er neimen ikke alltid like lett å få til ting når man jobber hardt med noe som ikke alle forstår. Det blir litt som å sykle i motbakke uten gear. Uansett så er jo det å starte et foretak som skal drive med flere ulike ting, noe komplisert. Jeg har nesten utelukkende fått positive tilbakemeldinger, gratulasjoner og støtteerklæringer, men det har også vært noe få som tydeligvis ikke unner en suksess. Jeg går utifra at de har mer enn nok med seg selv…
Jeg derimot vil ikke gi meg å skrive blogg, drive terapi for dem som trenger det og hjelpe mennesker på riktig vei når de står fast på et sted de ikke ønsker å være. Og hvis enkelte ønsker å stikke kjepper i hjulene for meg, ja så vil jeg takle det også.
Men her og nå er jeg ekstremt fornøyd med tingenes tilstand. Jobben ved Bergen Helhetsklinikk er ekstremt givende og jeg har blitt svært godt mottatt. Ryktene forteller at jeg har sluttet i min nåværende jobb, men det kan jeg altså avkrefte her og nå.
Det er allerede begynt å komme kunder til våre flotte lokaler og de første timene med røykesluttpakker er i gang.
Nå lander jeg straks på Oslo lufthavn Gardermoen, og Kapteinen melder om sluddbyger og 0 grader..typisk østlandsvær. Ikke solfylt og 6 varmegrader som hjemme i Bergen, nei. Hahaha.
Akkurat nå gleder jeg meg vilt til å sjekke inn på First Hotell Millenium i Sentrum. Må slappe litt av før jeg besøker min kjære datter som bor og jobber i Oslo
På plass i studio!
Spent og smånervøs stiger jeg opp trappene til møterommet. Her blir jeg møtt av en hyggelig dame som forsyner meg med kaffe og viser meg inn til sminken. Selvsagt er jeg jo glad for at de hadde sparkel nok til å fylle i de verste rynkene i et morgentrøtt ansikt, hehehe. Jeg rakk også en fin prat med Atle Pettersen. Han presenterte en julesang. Også en fin fyr med interesse for tema og musikkterapi, selvsagt.
Etter en forberedende prat med Peter i GMN forsvant all nervøsitet. Veldig fin fyr og han fikk meg til å slappe av. Plutselig satt jeg i sofaen med kameraer over alt. 5,4,3,2,1 og så var det igang. 1,2,3,4,5 og så var det over !
Utrolig så fort tiden går når man snakker om noe man brenner for.
I dag har Oslo Maraton gått av stabelen med utrolig mange løpere på plass. Og, ja samtlige av deltakerne er løpere. Man kan ikke kategorisere vekk personer som løper sakte for ikkeløpere. Enten man er mosjonist eller proff løper, ja så lenge man løper er man løper. De som danner baktroppen i et løp er i min bok de aller største heltene. Heltene som faktisk har tatt en avgjørelse om å løpe enten det er en kilometer eller en maraton. Også proffløperne begynte med et steg engang.
De som kommer inn sist er ofte ikke nevnt, men kanskje vi noen ganger skulle snu hele resultatlisten og stemme frem sistemann som vinner? Den moralske vinneren? Den personen som faktisk har kjempet seg frem i sitt livs løp og kanskje til og med fullført? Disse prestasjonene burde vi i langt større grad hylle. For de har gitt seg ut på noe som de aldri har gjort før og der de gir mer enn dem som har løpt flere lange løp tidligere. De er kanskje sist i mål, men de fremviser en innsats og en løpeglede som glatt slår de ti beste.
La oss HYLLE de som starter. La oss HYLLE deres innsats, guts, og den mentale styrken de fremviser når det røyner på etter å ha løpt så langt at de ikke har mer igjen, men bare kommet halvveis. Å se dem slite seg over mål er en opplevelse. En oppvisning i pur glede som kommer innenfra. Det er ikke noe som kan måle seg med det å observere sann mestring. Heller det enn teten som virker bare irritert i det de kaster et blikk på klokka og konstaterer at de ikke rakk helt den tiden de hadde satt på forhånd.
Nei, det er i sannhet mosjonsløperne som er de sanne heltene. De har kanskje gjort noe som var utenkelig for dem for bare kort tid siden. Kanskje de løper for livet. Kanskje de løper fra sykdom og stress. Kanskje de løper for å overleve. Kanskje de løper for å glede seg over veien, ikke målet.
I dag når altså Oslo maraton nå er ferdig, ja så tenk på dem som kom inn sist. Tenk på dem som fullførte uansett tid. Og tenk spesielt på dem som måtte bryte når kroppen faktisk ikke klarte mer. For de er de virkelige heltene!
