ELVEDANS
Der ligger du. Fargerike lille venn. Hard tvers igjennom, men med glitrende øyne.
Der du lever er du likevel død. Det har du vært i evigheter. Der ligger du liten og ubetydelig sammen med tusen andre.
Ensom, men likevel ikke. I stillhet, men også i evig sus. Et sus av stemmer fra tidenes morgen. Sammen med dine i en grop der øredøvende sus fra lekende elementer dytter lett i deg.
Lekende og med iskalde hender dyttes du i ulike retninger. Med ertende fingre kastes du rundt. En evig heksedans der du er midtpunkt i din egen stillhet.
Uten et ord lar du deg trilles rundt i en virvelvind av bevegelser. Noen ganger helt vilt, andre ligger du helt i ro og bare kjenner iskalde fingre stryke over kroppen din.
Som det sandkornet du er lar du bekken få bestemme. Du lar deg leke med. Du og de andre som bor her i den dype kulpen. Her i bekken ble du født. Her lar du vannet slipe deg ned til du er ingenting.
Her dypt inne i skogen. Helt oppe ved tregrensen har bekken danset og lekt seg i uminnelige tider. Der du begynte som en sten som var der siden første lys i horisonten, er du nå et sandkorn. Bekken har gjemt deg i sin kulp og slipt deg vakker. Så liten og så fargerik. Nå er du kun et mineral.
Bekkens iskalde fingre plukker deg varsomt opp. Løfter deg forsiktig og bærer deg nedover til ukjent farvann. Bekken slutter aldri å renne, men stein blir tilslutt vasket ned til intet.
