Mot dødstraff – Prinsipielt standpunkt

 

 

Hei alle fine mennesker. 

 

I dette innlegget har jeg tenkt å skrive om en sak som har opptatt meg i alle år. Dette er et tema som jeg synes fortjener langt større oppmerksomhet enn det faktisk får.

 

Dødsstraff, moral og solidaritet.

 

Det er ikke meningen å plassere skam og skyld på noen, men bare fortelle litt om et for meg svært viktig prinsipielt standpunkt jeg tok for svært mange år siden. Jeg tok da en prinsipiell avgjørelse om ALDRI å reise til land i verden som fortsatt praktiserer DØDSSTRAFF.

 

Tenk på dette folkens, at når og hvis noen dømmes til døden i et land, uansett grunner, så setter altså dette landet til side en av menneskets viktigste egenskaper, nemlig håpet. Håpet om en bedre verden. Fordi etter min mening er man ikke et hakk bedre enn en som har tatt et liv, hvis man selv gjør seg til dommer over alle dommere og tar et liv som gjengjeld.

 

Jeg legger meg ikke bort i andre lands rettspraksis, men jeg har altså et moralsk ansvar selv om ikke å reise til steder som praktiserer det å ta et liv. Dette er en mening jeg har hatt hele mitt voksne liv.

 

Svært mange reiser til land som har praktisert dødsstraff de siste ti årene. Ifølge Amnesty finnes per 2018 en lang liste over slike land.

 

AFGHANISTAN

ANTIGUA OG BARBUDA

BAHAMAS

BAHRAIN

BANGLADESH

BARBADOS

BELIZE

BOTSWANA

CUBA

DE FORENTE ARABISKE EMIRATER

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

EGYPT

EKVATORIAL- GUINEA

ETIOPIA

GAMBIA

GUYANA

HVITERUSSLAND

INDIA

INDONESIA

IRAN

IRAK

JAMAICA

JAPAN

JEMEN

JORDAN

KINA

KOMORENE

KONGO

KUWAIT

LESOTHO

LIBANON

LIBYA

MALAYSIA

MONGOLIA

NIGERIA

NORD- KOREA

OMAN

PAKISTAN

PALESTINSKE SELVSTYREOMRÅDER

QATAR

  1. KITTS OG NEVIS
  2. LUCIA

ST.VINCENT OG GRENADINENE

SAUDI ARABIA

SINGAPORE

SOMALIA

SUDAN

SYRIA

SØR-SUDAN

TAIWAN

TRINIDAD OG TOBAGO

TSJAD

UGANDA

USA

VIETNAM

ZIMBABWE

(kilde Amnesty international)

 

Mitt eget prinsipielle standpunkt vil vare til denne for meg feile politikken slutter og human avstraffelse av forbrytere vil være i fokus.

 

I USA er det flere stater som nå mener at praksisen med dødsstraff er grunnlovsstridig og avskaffer denne praksisen. Det er likevel mange stater som fortsatt opprettholder den. For meg er dette uforståelig. I julemåneden dette året vil jeg fokusere på empati, forståelse og evne til å gjøre våre omgivelser og venner litt bedre enn før. 

 

Hva mener dere kjære lesere? Hva er dine prinsipielle standpunkt?

 

Erfaring? hva faen skal vi med det?

Reklame | Converse

erfaring

 

Converse//Converse//Converse//Converse//Converse

 

Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. Både innen helsevesenet spesielt og innen samfunnet generelt er det en tendens til å kreve mer og mer utdanning for å kunne jobbe. Mastersyken er et godt innarbeidet begrep etterhvert og stadig flere blir overflødige på grunn av manglende formell kompetanse.

Styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap?

Misforstå meg rett, men jeg synes det er flott at vi får høye krav til godt utdannede mennesker, og da spesielt innen helsevesenet, men det jeg snakker om her er mer den holdningen som eksisterer. En holdning som er både nedlatende og feil i forhold til dem med lang erfaring og med lite formell kompetanse. Jeg tror at det nå utvikler seg et slags skille mellom unge og høyt utdannede mennesker i alle bransjer og det jeg vil kalle en slags styrt avvikling av erfaringsbasert kunnskap. Jeg har stor tro på bruken av for eksempel erfaringkonsulenter innen helsevesenet, men disse blir ofte oversett eller på en måte henvist til kroken i et høyt utdannet miljø. Dette til tross for deres ubestridte erfaringsbaserte kunnskap på de områdene de arbeider med.

Dette har jeg brent for i alle år og det å verdsette erfaring innen helsefagene, er kunnskap som er helt uvurderlig. De som har begge deler opplever jeg som mye rausere enn teoretikere som kun jakter formalkunnskap. Mulig dette skyldes en manglende tro på egne praktiske erfaringer, ikke vet jeg. Det jeg derimot er helt sikker på er at når erfaring og formell teoretisk kunnskap snakker samme språk og evner å samarbeide, ja så er man da for pokker uslåelig omtrent. Vi trenger all den kunnskap i arbeid med mennesker vi kan få og i arbeid med mennesker så trenger vi livserfaringer, opplevde liv innen ulike bransjer og erfaringer med de aspekter ved helsevesenet som man ALDRI finner i noen bok.

Ta vare på de eldres uvurderlige kunnskap. Respekter og ta vare på den livserfaring de har skaffet seg!

Mange eldre har altså en kunnskap som vil bli borte om vi ikke tar vare på denne enorme ressursen som finnes der ute. Helt gratis! Ved å bruke den erfaringen et levd liv har gitt dem i kombinasjon med formell oppdatert kunnskap kan vi heve kvaliteten i helsevesenet betydelig på mange områder. Ved å yte erfaringsbasert kunnskap den respekt den fortjener så vil også flere kunne bidra inn mot yrker der rekruttering er et problem. Jeg skjønner godt at folk ikke gidder å jobbe en plass, eller starte et arbeidsliv der deres mangel på en master ikke blir respektert.

 

Jeg fortalte ergoterapistudentene mine en aldri så liten historie. Den kunne godt ha passet i mange andre yrker også.

La meg fortelle hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.

Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.

Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.

En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskaps-dusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.

Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.

Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.

Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blitt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år.

I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut.

Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglig kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.

Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.

Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring, har.

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livs arenaer de færrest har opplevd.

 

Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovative på endel arenaer etter min mening.

Litt som å snu et tankskip i lille Lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser.

Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.

Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…

Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.

Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!

Ønsker dere en fin dag folkens!

Mvh willy

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top