God dag folkens!
I dag gikk det opp for meg. Etter å ha stusset over hvorfor jeg trener en liten stund, har jeg nå kommet frem til et godt svar.
Den siste tiden har jeg altså fundert over ulike grunner til at jeg trener. Og det viser seg at det jeg egentlig trener for er å leve. En selvransaking var på sin plass da jeg følte at treningen ble mye trening uten mening. Det vil si at jeg nok hadde begynt så smått å se på treningen som noe mekanisk og automatisert. Gleden er der fortsatt, men altså grunnene var begynt å bli litt diffuse.
Slik at jeg følte for en oppsummering for meg selv som jeg altså ville dele med dere alle her på bloggen.
Punkt 1.
Jeg trener altså for å leve. Ikke bare eksistere, men å leve. Jeg innser at det å leve krever noe av kroppen og sinnet mitt. Derfor er det viktig å holde kropp og sinn i god form. Nettopp for å kunne være i stand til å leve livet til det fulle.
Punkt 2.
Det er for meg svært avstressende. Som en person som har mye følelser inni og utenpå, er det lett for meg å bli stresset og urolig. Trening produserer dopamin og endorfin og gir meg en avstressing som ingenting i verden kan måle seg med. Den roen som oppstår under og etter en lang løpetur, den kan ikke kjøpes for penger!
Punkt 3.
Utholdenhet og bedre pust.
For meg som har alltid hatt dårlig kondis når ting skal gjøres, er det helt nydelig å kunne løpe kilometer etter kilometer uten å bli særlig andpusten. Det å nå være i stand til å ha full kontroll over pust og pulssoner, kjennes bare så nydelig ut at det nesten ikke er sant. Og for en mestringsfølelse! Det gjør noe helt spesielt med selvtillit og selvbilde.
Det er lurt å ta en slik oppsummering dann og vann. Bare for å realitetsorientere seg selv og gi en selv avklaring som kanskje blir litt borte etterhvert. Uansett så er gleden og nytten av trening udiskutabel.
Ønsker dere en fortsatt god dag!
Mvh Willy