Ensomme ulver

 

Noen ganger treffer jeg mennesker som av ulike årsaker kjenner på en enorm følelse av svik og utfrysing fra sin egen flokk. Ofte fordekt under speileffekter som snur all argumentasjon om hvem som har rett, mot deg. Alltid mot deg. Alt du gjør er liksom feil og det gis deg med et overbærende klapp og et slags falskt smil. Skjult i et slør av falsk omsorg eller misforstått kjærlighet. Det er da dette går ut over livskvalitet og helse.

Mange går rundt å tenker på at de aldri strekker til. At de aldri er god nok. Tanker som dette er vanligere enn man tror og selv om man innerst inne vet, og logisk sett er fullt klar over at dette er feil tenking, så er følelsen der likevel. Popper opp automatisk i hodet i tide og utide.

 

Men for noen er dette også altså et sett med tanker som er påført av andre mennesker. Enten man støtes ut fra venneflokken eller til og med sin egen familie, så er det en grusom understreking av hvor alvorlig det er å ha det slik. Der man gjennom livet faktisk blir behandlet som om man aldri er god nok. Der det gjøres blodig urett mellom søsken, familiemedlemmer, kjære og nære. Der det alltid påstås at det er din feil. At det er du som er det sorte fåret og uansett hva du gjør, sier og mener, ja så vrir familien eller andre i flokken det til din feil.

 

Det er faktisk slik for mange. Da er det ikke lenger en feiltanke om at du ikke er god nok, men en reell opplevelse av utfrysing, stigmatisering og mobbing fra dem som burde være ens nærmeste støttespillere. Der likhet og rettferdighet burde være selvsagt og der forskjell ikke ble gjort. 

 

At man aldri er god nok får man da også oppleve både i ord og gjerning. Og noen har da også levd et helt liv med slikt mot seg.

 

Men, la det være helt klart! Du er mer enn god nok!

 

Hva andre mennesker mener, sier, tenker og gjør er revnende likegyldig for om du er god nok. Du er bare mer enn god nok!

 

Andre menneskers forvridde oppfatninger om deres egen fortreffelighet og at de projiserer løgner og egne fortolkninger av virkeligheten, skal da ikke gå ut over deg?!

 

Alle som opplever dette lider. Lider av å aldri bli behandlet med rettferdighet. Lider av sorg der tap av egen familie eller andre nære relasjoner fyller livet med tristhet. Jeg har snakket med flere psykologspesialister om dette temaet og de er alle samstemte i at det noen ganger er helt nødvendig å kutte ut relasjoner som fører til psykisk skade på deg som menneske.

 

Det er vanskelig, men kanskje det er enda vanskeligere å være evig hakkekylling i en flokk som ikke liker deg? Kan hende det for noen da er bedre å gå videre?

Uansett så er det som et stort og sorgfullt tap. Erkjennelsen av å leve i en flokk der du ikke er verdt noe for flokken, er i sannhet tung å bære. Men, å leve livet ditt som sistevalget, som det sorte fåret eller rett og slett som den som aldri blir sett på som god nok, det er kanskje enda vanskeligere å tyngre..det er et tøft valg, men noen ganger nødvendig. Av og til er valget om å løpe uten flokken, naturens måte å si fra om at ensomheten som følger er midlertidig. At det å løpe alene blir litt som Janis Joplin sang “Freedom is just another word for nothing left to loose”

 

Og tro meg. Når man løper så ser man. Når man beveger seg videre, så møter man livet. Når man reiser fra noe så møter man alltid nye flokker, eller man har andre flokker som mer enn gjerne vil ha deg. Bry seg. Gi av sin trygghet og kjærlighet. Gi deg respekt og verdi. Gi deg det du har manglet.

Det finnes alltid en flokk. Ensomme ulver er også verdifulle.

 

Hvis du har meninger om dette så legg gjerne igjen en kommentar under her.

 

Aldri god nok?

 

Aldri god nok. En følelse mange går rundt med og som ødelegger livsglede og kan føre til kroniske sykdommer.

Mange går rundt å føler at de ikke er god nok. Noen av dem jeg har møtt har gått et helt liv med opplevelsen av å aldri strekke til. Aldri være god nok. Alltid være uten verdi. 

 

Det finnes selvsagt mange grader av dette, fra det helt overveldende og livsødeleggende, til det mer subtile og noe som dukker opp av og til.

 

Uansett hva vi opplever inne i de ulike graderingene er det vondt. Så utrolig vondt på så utrolig mange måter.

 

Ofte så tildeles også denne vonde følelsen av ens egne. Sine aller nærmeste. Dem som skulle gjøre alt for å gi deg verdi og støtte i livet. Det gjør følelsene rundt dette ekstra tunge og vanskelige. Og siden det ofte er ens nærmeste så er det også veldig vanskelig å ta det opp med dem. Fortelle hvordan en føler det.

 

Det er veldig lett å gå rundt med dårlig samvittighet også. Konstant unntakstilstand i kropp og sinn der man grubler seg sykere om hva man selv kunne gjort annerledes. Hva man selv burde gjort for å bli likt. For å bli godtatt. For å være god nok. 

 

Så har man det gående da, med et sinn i sorg og depresjon og en kropp som gir utallige symptomer på å ikke ha det bra. Kroniske smerter, mage og tarmproblemer, muskel og skjelettlidelser, energitap, hodepiner og mye annet. Psykosomatiske årsaker kaller legen det og sykmelder i lange baner. Enda en bekreftelse på at man ikke er god nok.

 

Men, man er da god nok? Eller?

 

Har man lov til det da?

 

Har man lov til å føle seg verdsatt? Er ikke det vår egen feil? Er ikke tårene våre kun krokodilletårer? Hvem faen tror vi at vi er? Sytepaver? Det er vel det vi er?

 

Eller?

 

Det finnes mer enn 8 milliarder mennesker i denne verden. Og vet du? Samtlige av dem er god nok. Mer enn god nok til og med. Alle har lik verdi. Absolutt alle. Du og jeg også. Mer enn god nok og med lik verdi alle som en.

 

Hva andre mennesker mener om oss er revnende likegyldig. Hvilken verdi andre mennesker gir oss er også meningsløst likegyldig.  De fleste mennesker mener noe om så mye. Det kan vi gjøre lite med. Men hva de mener om oss skal heller ikke definere hvilken verdi vi har eller hvilken verdi vi setter på oss selv.

 

Vi setter oftest vår egen verdi til lav fordi vi ikke tar hensyn til oss selv. Men når alle mennesker har lik verdi, hvordan kan vi da sette oss selv lavere? Det er da ikke verken riktig eller særlig bærekraftig. Vi setter inn feilinformasjon i hjernen vår som til syvende og sist gir oss negative og automatiserte  tankemønstre.

 

Når hjernen vår får øvd nok på feilinformasjon som du gir den, vil den også bli god på å kjøre disse mønstrene. Det vi øver ofte på blir vi god på. Da er det riktig å øve på det som er rett. Ikke det som er feil.

 

Så øv på å tenke deg høyest mulig i verdi. Fordi det er rett informasjon. Øv på å tenke at du er mer enn god nok, lik alle de andre 8 milliarder mennesker på kloden. Øv deg på et tankemønster som er bærekraftig fordi det gir deg bedre hverdager og sunnere netter.

Og du, det er fullt mulig!

 

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut og livscoach Øygarden Senter for Klinisk Hypnose 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top