samfunnet

meninger om mangt02.04.2022

Privat og offentlig helse hånd i hånd

Vi som driver private helsetjenester blir ofte kritisert av mange. I Norge er det opplest og vedtatt at helse skal være gratis. Og slik er det da også heldigvis. Måtte vi aldri få Amerikanske tilstander inn i norske helsemodeller.

Likevel har man sett at dette offentlige helsevesenet tidvis sliter stort på enkelte områder. Kapasitetsproblemer fører til den ene krisen etter den andre med ventelister så lange som et vondt år. Særlig innen psykisk helse, rehabilitering og helseforebygging, samt ettervern på ulike felt. Det er oppriktig trist og uholdbart å se hvordan det står til på enkelte felt som forebygging og rehabilitering.

Så hvilken rolle har de private aktørene i dette? Er det kun for å suge ut mest mulig profitt eller fyller de en viktig rolle i det store bildet? Profitt er selvsagt viktig for alle private foretak, men også satsing på utvikling av flere og bedre tjenester kommer som et resultat av denne profitten. Uten private aktører hadde forskning og utvikling av nye medisiner, nye behandlingsmetoder, nytt behandlingsutstyr og både rehabiliterende og forebyggende helsetilbud vært langt dårligere enn det er i dag.

Når psykisk sykdom er i emning og det ville vært gunstig å komme raskt til for å forebygge at dette utvikler seg til alvorligere former for psykisk uhelse, gir jeg og mange andre mulighet til å gi samtaleterapi og andre former for hjelp. Dette gir mulighet for å både forhindre ytterligere sykdom, men også avlastning til de eviglange køene vi ser i deler av det offentlige tilbudet.

Også på mange andre felt er det lange ventelister og at private aktører ikke skulle kunne arbeide hånd i hånd med det offentlige er etter min mening svært uheldig. Gjennom over to år med Pandemi har det vært svært mange innom mitt foretak som har fått hjelp til å takle sine utfordringer. Dette er mennesker som ellers ville ha blitt sykere i køen til det offentlige og dermed kostet samfunnet enda mer. Sammen med det offentlige har man derfor et bredere tilbud.
Dette gjelder også særlig de store private foretakene som gjennom hele Pandemien har avlastet det offentlige med testing, behandling og alle andre typer av helsetjenester.

Det vi burde gjøre fremover er å videreutvikle samarbeidet mellom det private og det offentlige helsevesenet samt støttetjenester slik at vårt samlede helsetilbud til samfunnet blir best mulig. Når enkelte politiske partier og andre tar til orde for å deprivatisere helsetilbudet så vitner dette om idealistisk tankesett mer enn realistisk.
Selv står jeg med en fot i det offentlige helsevesenet og en fot i det private, og det er ingen tvil i min sjel om hvilket system som er mest effektivt. Man kan godt være idealistisk å tenke at man skal ha alle tjenester gratis og tilgjengelig for alle, men det krever et paradigmeskifte pluss en femdobling av det årlige totale helsebudsjettet for å klare. I tillegg til 2-3 generasjoner fremover i tid med utdanning av mer personell med riktig kompetanse og gode nok lønnsvilkår. Med andre ord er idealisme ikke en realistisk vei å gå. Har man ikke klart det særlig godt på de siste femti årene så tenker jeg det blir vanskelig å klare det på de femti neste.

Mine egne erfaringer og tanker fra de siste femten årene der jeg har jobbet i kommunal sektor, er at forbedringen er marginal om i det hele tatt er tilstede. Og det handler slett ikke om den enkelte helsearbeider og manglende kunnskap og evner, men et system som sårt trenger tilførsel av både penger og effektiv nytenkning.

Jeg er veldig opptatt av samarbeid og flyt mellom ulike tjenester. Systemtenkning der kommunikasjon, felles forståelse og tverrfaglig profesjonsraushet eksisterer er og blir en styrke for ethvert moderne samfunn. Det offentlige helsevesenet har dessverre en lang vei å gå når det gjelder nevnte områder etter min erfaring. Ofte er særlig kommunale modeller så utsatt for ressursmangel, ledere som arbeider uten mandat til å foreta endringer og feil bruk av eksisterende kompetanse at det er umulig å få til god nok drift. Det eksisterer også en utbredt kompetansemangel om tverrfaglighet og hva de ulike faggrupper egentlig kan bidra med i felleskapet blandt nøkkelpersonell i lederstillinger.

Resultatet er dessverre nedslående. Et strakstiltak her burde som et minstekrav være å foreta kompetansekartlegging. Når det er gjort så må kompetanse som nevnt fordeles riktig.

Private aktører er og blir svært viktig i det totale helsetilbudet. I stedet for å være så kritisk til samarbeid over grensene og det å la private aktører kunne få hjelpe til, så burde man heller finne gode systemer som gagner pasientene. Sannheten er at uten de private aktørene hadde muligens det offentlige helsevesenet mer eller mindre kollapset når kriser oppstår.

Vennlig hilsen Willy Marthinussen Hypnoterapeut Øygarden Senter for Klinisk Hypnose

0 kommentarer

Hverdagsaktiv, Livet sånn generelt, Livsstilsendring, meninger om mangt25.12.2019

Kritikk takk uten snikksnakk

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Du bør aldri kritisere noen før du selv har kunnskap nok om det du kritiserer.

Hei alle fine folk!

Dagens visdomsord fra meg er nettopp det å fokusere på større respekt, godhet, forståelse og åpenhet rundt oss som enkeltmennesker. Vi kan kanskje ikke redde verden alene, men vi bør nå etterhvert klare å gå mer i oss selv, våre holdninger og vår tilnærming til store og små hendelser i våre egne omgivelser og de omgivelsene samfunnet vårt bor i.

Dagens bønn på denne dagen, bør stå i uselviskhetens tegn. Å være uselvisk bør vi også dra med oss inn i et nytt år. Vi bør utvise mer forståelse og respekt for våre medmennesker, også dem som vi normalt ikke klarer å forholde oss til. Og vi bør i alle fall ikke dømme og kritisere andre for deres meninger, kunnskap, og egenart uten at vi selv er i stand til å forstå hvorfor andre agerer slik som de gjør.

Vi som jobber i helsevesenet er for eksempel veldig konservative i vår tankegang og vi overfører noen ganger våre meninger om hvordan ting henger sammen til dem vi skal behandle. Vi bør gå i oss selv i større grad og akseptere at ikke vårt eget verdensbilde eller kunnskapsgrunnlag, alltid er det som er riktigst for de enkeltmennesker vi møter.

Det finnes som oftest en grunn til at andre oppfører seg og forstår ting på en annen måte enn oss selv. Det er derfor viktig at vi som mennesker både aksepterer og forstår at andre har ulike oppfatninger om hva som er det rette, enn det vi gjør i dag. Vi trenger ikke være enig i alt, men vi bør da kunne holde oss for gode til å kritisere ting vi overhodet ikke verken forstår eller har kunnskap nok om til å forstå. Og hvis vi ikke ønsker å verken forstå eller å skaffe oss kunnskap om hva andre mener om mangt, ja så bør vi ihvertfall ti stille med å forhåndsdømme.

Kritikk takk uten snikksnakk er jo dagens overskrift. Det er en mening bak dette selvsagt. Det å drive aktivt med kritikk er et GODE vi mennesker har. Det er helt nødvendig å være aktivt kritiker til både det ene og det andre. Uten det å ha en kritisk tilnærming til og et kritisk blikk på rett og urett i samfunnet, ja så ville vi fortsatt vært steinaldermennesker. Ikke det at det var noe galt i å være steinaldermenneske, men på et eller annet tidspunkt var det en eller annen som var kritisk til å denge løs på andre med klubbe og mer humane diskusjonsformer ble da etterhvert tatt i bruk. I dag er det mer verbale klubber som tas i bruk. Ofte denges det løs på meningsmotstandere med primitive redskap og svært tynt kunnskapsgrunnlag. Dette bør vi som individer ta til oss og regulere til noe mer konstruktivt og utviklende.

Så ja takk til kritikk takk, men spar oss for all del for kunnskapsløst snikksnakk.

For all del. Man bør aldri slutte å utfordre gitte sannheter, men fortsette å fremføre kritiske meninger om mangt. Men det er da altså en STOR forskjell på å latterliggjøre, mobbe, utestenge og fordømme andres meninger, med det å akseptere, forstå og sette seg inn i andres meninger. Man har en fordømt plikt å skaffe tilveie informasjon og kunnskap om saker og ting, FØR man velger å kritisere. Det er likevel en kjensgjerning at noen fortsatt opererer slik rundt sine medmennesker, dessverre.

For min egen del så vil jeg alltid forsøke å bli et litt bedre menneske for hver dag som jeg lever. Det å hate, fordømme og kritisere andre uten å ha en egen evne til å sette seg inn i deres situasjon er en vei som kun fører til mer hat, misforståelser og ufred. Enda verre er det kanskje å bevisst bruke hersketeknikker, falske nyheter, provokasjoner og mobbing i det offentlige rom, slik blant annet endel politikere gjør. Det å bruke polariserende argumenter og statements for å bevisst få til egen vinning på bekostning av samfunnsklima, er intet annet enn forkastelig. Det viser vel egentlig hvor lite kunnskap og valide argumenter de selv har når slike virkemidler tas i bruk. Igjen, dette er en forkastelig måte å forsøple dem som forsøker å skape fred og gode klima for samfunnsdiskusjon. Vi bør alle stå opp for å verne våre verdier i det samfunnet vi lever i. Vi bør skrike ganske høyt mot politikere, organisasjoner, samfunnsdebattanter og andre som forsøker å spre hat og ufred med argumenter som bygger på kunnskapsløshet og skjeve verdisyn.

Stå opp og kjemp MOT polariserende argumentasjonsteknikk.

Og i dag på denne dagen vil jeg ønske dere alle en fredelig og fin julehøytid. En fredelig og fornyende romjulsfeiring og ikke minst et riktig godt nytt og fredelig år som kommer. Må 2020 bli et veiskille der gammelt hat, ufred og uenigheter kan legges bort og håp, kjærlighet og aksept blir gullstandarden i samfunnet. Når polariserende mennesker, mennesker som hater, mennesker som skaper frykt og skam, ikke lenger blir hørt, men ties ihjel, ja så mister de sine evner til å plage andre. Som trollene de er så sprekker de i kunnskapens lys. Som troll så klarer de ikke å forstå at aksept og kjærlighet trumfer hat og polariserende retorikk, og som trollene de er så skal vi som enkeltpersoner vise vår kjærlighet til også dem. For ved å gjøre nettopp det så faller deres ufine og kunnskapsløse meningsinnhold som støv til jorden. Helt uten kraft.

Med all mulig kjærlighet og fred til alle dere gode mennesker der ute, RIKTIG GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

Willy Marthinussen

0 kommentarer

Livet sånn generelt14.09.201914.09.2019

Støyende politikk og sure politikere

Reklame | craft

CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT//CRAFT

Hei alle sammen!

I dag vil jeg bare få ut litt frustrasjon. Eller ganske mye frustrasjon egentlig. Om valget på selveste bursdagen min 9 september. Eller, egentlig ikke om valget i seg selv for det er av et gode selvsagt. At vi i dagens Norge har et demokrati som gjør av vi faktisk har ekte frihet til å være med på å bestemme. Vi folkevalgte der altså…

Eller har vi nå egentlig det?

Dette valget burde kanskje vært kalt for hestehandelens og kamelsvelgernes valg. For det er i alle fall ikke mine valg som har fremmet denne måten å drive demokrati på. Jeg tror nok at mange fikk oppleve dette ved at partier som ikke var enige om noe som helst før valget nå plutselig er bestevenner i jakten på posisjoner. Vel jeg er ikke spesielt politisk interessert. Lenger.

Det er lenge siden jeg valgte å gi min stemme til kaospilotene i det norske demokratiet. Et system som er blitt så polarisert og som nå prater et språk man kan få fnatt av. Det er ikke rart at ord som politikerforakt ofte nevnes i samfunnsdebatten.

Jeg er møkka lei av politikere som lover oss gull og grønne skoger, jeg er dritt lei av å fremdeles høre at det mangler hender i helsevesenet. Det samme sa de når jeg var nyansatt i helsevesenet for 14 år siden. Siden den gang har omtrent alle fargene i verden vært bestemmende over tid. Ja over tid, vel og merke for alle syter jo over at de arbeider med saken, men at vi fortsatt sliter med ettervirkninger av de andre. Alltid det samme. Det er de andres feil.

Tilbake til flere hender i helsevesenet. I 6 år så har det regjert en blåfarget regjering. Vel, egentlig et kaos med flere andre farger iblandet, men dog det vi kaller en blåfarget politisk side. Det er fremdeles like lite hender i hjemmesykepleien og ved mange institusjoner. men vi har jo fått flere veier, grønnere sentrum, blåere innvandringspolitikk, sure FRPere, bekymrede høyrefolk, blide Senterpartifolk og oppgitte KRFere og masse masse mer.

Før det var det de rødgrønne som regjerte. Med avgifter som nesten kan sammenlignes med det blåfargede bompengemotstandere har fått til og med en arroganse for den vanlige borger som kun ønsker å få klare svar på det de gikk til urnene for å stemme på. Tåkeprat og hestehandler der også.

Bare det å høre debattene i norsk politikk før valget var nok til at jeg skrudde av tv apparatet og satt på Lillebjørn Nilsens “En himmel full av stjerner”
Jeg skrudde forresten av denne når jeg hørte “blått hav så langt du ser” Det fikk meg nemlig tilbake til virkeligheten og debatten der Høyre og MDG sloss så gebissene raslet over oljefremtiden vår.

Jeg er veldig glad for at det nye høreapparatet mitt har en funksjon der støy lukkes ute. I denne valgkampen har denne funksjonen vært på hele tiden.

Det har nemlig vært umåtelig mye fargestøy. Jeg trodde jo, naiv som jeg er, at dette tok slutt når valget var over. Så feil tok jeg. Dette var bare begynnelsen. Et kaos av farger, konstellasjoner, hestehandler og brutte løfter røres daglig sammen i en betasuppe av støy, krangling og ulyder. Det høres pokker meg ut som om man stikker hodet inn i en bikube. Og vi vanlige folk, ja vi skrur av.

Vi går på butikken og handler og gjør våre daglige ting, mens livet suser videre mot pensjonsalderen. For noen er det kort tid til for andre lengre. Ja selvsagt så er det sinnssykt mye støy om pensjonen vår også. Det eneste vi vanlige folk kan håpe på er at vi får utbetalt så vi har til salt i maten. Vel i alle fall hvis vi klarer å holde oss såpass frisk at vi unngår sykehjemsplass. Der får dem visstnok ikke verken salt eller mat. Vel mat får dem selvsagt, men i følge våre kjære kranglefanter i alle slags farger så er det knapt som om den maten noen får er spiselig. Jeg sender en varm tanke til dem som lager denne maten og håper dere får til salt i maten selv.

Jeg håper neste generasjon politikere er like lei politikk og valgkamp som drives frem av forvrengte og støyende argumenter på et språk de færreste forstår. Jeg håper dere som er fremtidens politikere lærer dere å ikke trakke i samme spor som dagens politikere gjør og står på deres saker klart og tydelig. Kun dette kan fjerne støyen i dagens politiske samfunn.

Jeg selv? Jeg har det bra jeg. Jeg har til brød og salt i maten og jeg har skrudd av tv apparatet. Jeg har fulgt med i så mange år på det som rører seg blant regnbuens farger i alle slags rød,blå grønneblåblå sine hestehandler og forvridde valgløfter. I deres evige kamp for å skylde på andre, avbryte, kjefte, manipulere og mer til. Jeg er nemlig drittlei av alt dette. Mitt politiske engasjement døde ut i en eller annen krangel om et eller annet uvesentlig for lenge siden. Og det tror jeg faktisk svært mange andre også opplever.

Dere politikere burde skamme dere alle som en!

Dere burde være de første til å fremme en ordentlig debatt og en ryddig agenda. Der burde fremstå som de forbilder dere kunne ha vært. I stedet så polariserer dere debattklimaet i det vi kjente som trygge, rolige Norge. Dere jager opp negative stemninger som vi i et sivilisert land og i et sivilisert debattklima kunne vært foruten. Og dere gjør det bevisst. Kun for å oppnå støy. Enten for å fremme egne saker, eller for å dekke over grums dere selv har rotet opp.

NOKERNOK som det heter, men jeg får pinadø en dårlig smak i munnen av dette også. Fordi denne protesten over bompenger bygget på at politikerne ikke ville høre på folk. Og nå når protesten er synliggjort for dem og maktens tinde skal bestiges, ja så selger de skinnet sitt med utallige vanvittige vrier for å karre til seg mest mulig makt i konstellasjoner de kan forlenge sine politiske liv med.

Nei, jeg er lei. Og det tror jeg mange med meg også er. Man lover og lyver og man kjefter og smeller. Jeg tror at hvis dere ikke snur denne trenden så ender dere opp med en så lav andel som vil stemme ved neste valg at det vil være grunn til bekymring. Og dere unge som skal stemme vet jeg at dere vil stemme vekk gamle sure kranglefanter og lykkesmeder. Bare ikke gå i samme fellen selv.

Mvh willy

0 kommentarer

Ergoterapi25.03.2019

Syke og eldre som en ressurs?

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Mange sliter som meg med ulike små og litt større plager. Av og til er det veldig lett å overgi seg til tungsinn, depresjon og oppgitthet. Man spør seg selv om det aldri skal ta slutt, liksom.

“Hvis man aldri klarer å åpne døren så bør man ikke gi opp. For hvis man gir opp så er det så utrolig kjedelig å ikke være tilstede når den engang åpner seg. Og den åpner seg alltid, det er sikkert”.

Sitatet tror jeg stammer fra Carole King, en av musikkhistoriens største navn. Hun var også en som virkelig har kjent på hva livet har å by på av slit og motgang.

Når man sliter i motgang og sykdom er det lett å bli avskrevet som en bidragsyter i arbeidslivet. Man forventes å inneha et plettfritt rulleblad når det kommer til sykdom som har noe å gjøre med psyken.

Det mange arbeidsgivere ikke tenker på er de ressursene som ligger i å ha personer med ulike opplevelser som tilleggsutdanning. Og ja, jeg kaller det tilleggsutdanning da det er hevet over enhver tvil at mennesker som har ulike opplevelser og erfaringsbasert kunnskap om andre deler av livet enn bare skolebenken har mye å gi. Mye og gi i form av en unik menneskekunnskap og evne til å se ting i flere dimensjoner.

Det er synd disse ressursene ikke blir brukt godt nok. Vi burde høstet grovt av deres kunnskap og erfaring i arbeidslivet. Noen steder har de forstått dette. Brukerspesialister innen helsevesenet er blitt mer vanlig heldigvis. Så ting skjer, men ikke nok. I det offentlige er mitt inntrykk at man er litt flinkere enn i det private.

Dem som har ulik erfaringsbasert kunnskap og formell kunnskap og som jobber med mennesker, skal vite at man er i denne sammenhengen en stor ressurs for arbeidsgivere. Dessverre er det mye negative holdninger som er med på å forhindre en tilbakegang til arbeidslivet for mange. Dette betyr at mange blir uføre i sin kamp for å bli tilsidesatt i det arbeidslivet de engang tilhørte. Dette er både bedriftens tap, arbeidstakers tap, men også samfunnets tap.

Lovverket i norge regulerer tilpasset og tilrettelagt arbeidsliv. Det er ikke dermed sagt at arbeidstakere ikke trenger moralsk og holdningsmessig tilpasning i arbeidslivet, og kanskje i enda større grad enn fysisk tilrettelegging. De psykososiale faktorene på en arbeidsplass er ofte vanskelige å ta fatt i, men det er også kanskje det viktigste. Arbeidsgivere som hopper over dette ansvaret bryter arbeidsmiljøloven.

Jeg siterer fra § 4.3 i Arbeidsmiljøloven:

Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.
Arbeidet skal søkes utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.
Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.
Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

Det å ikke satse på ulikhet i bedriften er som sagt et stort tap for mangfoldet på en arbeidsplass. Det er også en dårlig utnyttelse av bedriftens totalkompetanse. Bedrifter og organisasjoner som ikke utnytter arbeidstakere med huller i cvèn eller kun erfaringsbasert kompetanse, risikerer å miste en svært viktig dimensjon til deres totalkompetanse som finnes i bedriften med andre ord.

Det er viktig for alle bedrifter og organisasjoner og kunne bygge nettverk. Jo større nettverk, jo bedre er det. Ved å ekskludere mennesker med ulik bakgrunn eller hull i cvèn på grunn av sykdom, eller simpelthen ekskludere noen fra et arbeidsmiljø, vil være å begrense et potensielt nettverk. Eller mer riktig, si fra seg relasjonskompetanse innen nettverksbygging. Ingen er bedre på å bygge relasjoner med ulike grupper enn de som vet hvor skoen trykker, ikke sant?

Mitt håp er at det skjer en større holdningsendring i samfunnet der ulikhet blir utnyttet til sitt fulle potensial. Der de som falt ut ikke forblir ute, men gis muligheter til å bli satset på. Mitt håp er at flere forstår at dette er en stor ressurs for samfunnet, den enkelte og arbeidslivet.

Vi snakker mye om å satse på de unge. Det er selvsagt svært viktig. Men det å kunne tilby de eldre et verdig arbeidsliv er også helt nødvendig. Vi snakker om å forebygge innen eldrehelse og da bør vi også inkludere arbeidslivet. Arbeidsplassen er en svært viktig arena for eldres helse og hvis vi ikke skal bruke deres erfaring og kompetanse lengst mulig, ja så må vi bruke ekstra ressurser på å ivareta følgetilstandene som kan oppstå når de utelates.

Vi kan ikke proklamere for at flest mulig skal bo hjemme lengst mulig og være sjef i eget liv, samtidig som vi fratar eldre en mulighet til å være lenger i arbeidslivet. Det å være til nytte og bli brukt for de ressursene som ligger der enten man er, har vært eller står i fare for å bli syk, er forebyggende tiltak. Forebygging er som alle vet langt bedre enn å måtte ta kostnadene med resultet av brannslukkingen i etterkant. Logisk. Slik er det for de unge, og slik er det for de eldre. Slik er det for de som av ulike grunner har slitt, eller sliter. Ved riktig tilrettelegging og satsing på de ressursene som ligger der ubrukt, ja så vil totalgevinsten potensielt kunne være formidabel.

Min oppfordring er klinkende klar. Sats på dem som brenner for noe. De vil være viktigere enn noen gang. Sats på dem som tror de aldri kan få sjansen. For når de først blir gitt en sjanse så har du en lojal superarbeidstaker. Sats på de eldre. For de har kunnskap mange ikke kan forestille seg eksisterte. Sats på de med funksjonsnedsettelser både fysiske og psykiske lidelser. Å legge til rette for alle vil gi en helt ny dimensjon til din bedrift eller organisasjons totalkompetanse og ansikt utad.

0 kommentarer