Det fine ved å ta feil er at det alltid ligger kunnskap og utvikling i kjølvannet av våre feil for dem som er villig til å ta det til seg.
Jakten på perfeksjon kan være en ødeleggende øvelse. Hvorfor? Simpelthen fordi det perfekte ikke eksisterer. Uansett hvilket område man søker perfeksjon innen, så er målet umulig å oppnå.
I dag hører vi ofte om coacher, mentaltrenere og alskens rådgivere selge oss ideen om å bli den beste utgaven av oss selv. Men hva om dette fører til en evig jakt på noe som ikke er oppnåelig? Er vi ikke egentlig allerede den beste utgaven av oss selv? Jager vi egentlig perfeksjon?
Hvorfor må det være slik at vi mennesker aldri blir fornøyd med slik vi er inni oss?
Selvsagt finnes det alle typer endringer vi både kan og bør gjøre i livet. Ødeleggende adferd er og blir uheldig og helsefremmende tiltak har da aldri vært feil. Selvsagt vil idrettsutøvere søke etter best mulige resultater og selvsagt vil vi trene for å bli bedre. Selvsagt vil vi mennesker også forsøke å være så god som mulig, men hva er egentlig så god som mulig? Kan vi noensinne bli så god som mulig? Og hva om jakten på dette ødelegger mer enn det gir oss?
Resultatene av en adferd der vi bruker livet vårt til jakten på det aller beste for oss er ofte spiseforstyrrelser, angstlidelser, dårlig selvbilde, følelser av avmakt, håpløshet og stress. Sykdom, med andre ord.
Hva om vi lærer oss å finne perfeksjon i det imperfekte? Hva om vi nøyer oss med å være i lykken som vi allerede har? Hva om målene våre likevel vil kunne oppnås ved å slutte å jage etter dem, men la dem komme av seg selv? For dette finnes det selvsagt mange teknikker og metoder for å kunne klare. Hva om vi stoppet opp litt å spurte oss selv om livet vårt faktisk vil bli rikere om vi oppnår perfeksjon eller løper livet av oss i jakten på perfeksjon?
Har du gjort opp status for hva som egentlig betyr noe i ditt liv? Har du definert hva du trenger for å være lykkelig og fornøyd i dine livsøyeblikk? Jeg har. Og det kjennes utrolig godt ut.
Med dette siste blogginnlegget i år vil jeg ønske alle en nydelig nyttårsfeiring og et rikt godt nytt år.
Først i dag vil jeg altså si noe svært viktig for meg. Og det er hvor enormt stor pris jeg setter på alle dere som liker, kommenterer, deler og støtter hverdagsaktiv sitt budskap om mer aktivitet i hverdagen og godhet mot våre medmennesker. Dette betyr svært mye for meg personlig.
Den siste tiden har jeg dessverre vært sykemeldt. Noen ganger pisker sykdom eller andre ting deg i ansiktet, men all støtte og tilbakemelding i form av meldinger og annet har løftet meg opp.
Jeg er sterkere enn noen gang når jeg tenker på julen, og ikke minst mot alle nye og spennende ting som er på gang for neste år.
Det finnes alltid et lys folkens. Og for alle dere der ute som av en eller annen eller flere grunner har sitt å slite med, ja så vit at det alltid finnes et lys. Der noen dører lukkes vil alltid nye åpnes. Jeg støtter dere alle personlig for ny utvikling, endring og suksess i livet.
Nå i julemåneden er det mange som sliter med ulike ting. Ensomhet, fattigdom, hverdagsproblemer, psykiske vansker og annen sykdom. Dette skal dere alle vite, folkens, jeg ser dere alle sammen! Og meldingen min er klar! Vit at dette alltid vil ordne seg og at dører som er lukket akkurat nå ALLTID vil føre til at nye muligheter vil åpne seg.
Man kan være langt nede, ikke sant? Men ved å aktivt flytte sitt fokus, eller i det minste trene daglig på å smile, le, og ufarliggjøre negative tanker, kan du bedre situasjonen din. Snakk med andre eller bare deg selv om positive setninger og tren aktivt på å legge bort negativitet. Jeg påstår ikke at dette er en mirakelformel, men som med all annen trening så blir man sakte og sikkert sterkere. Det blir lettere å tåle de trøkkene livet noen ganger serverer deg.
Lyse opp din egen hverdag, det er ofte ingen andre som bærer et lys inn i dagen din og det å finne frem eget lys i form av positiv energi og det å finne og lete etter alle de små hyggelige tingene i livet er uvurderlig. Gå bare en tur på kjøpesenteret og sett opp et smil på dine lepper så vil du se veldig mange smil på din vei. Du trenger ikke engang kjøpe noe, bare vandre rundt å samle smil og varme fra andre mennesker.
Husk gjerne også å dele ut mange flere smil enn det du selv får. Dette gir positiv glede hver gang noen gir deg et smil tilbake.
Man fjerner ikke problemer med dette, men man bærer et lite lys inn i tilværelsen sin. En gnist av håp. En varme som sprer seg gjennom kropp og sjel. Det å sette pris på de aller minste positive tingene i livet, vet alle som sliter med ensomhet, hverdagsensomhet, fattigdom og sykdom, alt om. Så start gjerne med å sette pris på deg selv også.
Det å sette pris på seg selv kan være utfordrende. Desto viktigere er det å faktisk sette ekstra stor pris på en selv. Vi er ofte gode på å gi mye, noen ganger alt for mye, pris på dem rundt en som man kanskje ikke får så mye positiv feedback fra. Dette kan fort tappe oss ekstra mye. All oppspart energi suges sakte ut av oss av ulike negative energityver rundt oss. Slutt gjerne med å kaste verdifull godhet og positiv energi ut av vinduet mot slike mennesker. De vil uansett aldri gi deg noe tilbake. Det er faktisk lov å gi litt mer faen i ting og andre som kun behandler deg dårlig. De vil sjeldent forstå deg uansett.
Det er kun deg selv som forstår deg selv.
Derfor, min venn, er det oftest kun deg selv som kan hjelpe deg selv. Blir man sittende fast og vente på hjelp fra omgivelsene, ja så må du kanskje vente lenge. Det er AVGJØRENDE å ta tak i egne problemer for å komme videre. Ved ensomhet må du selv ut å vise deg…må du selv invitere og gi…
Ved sykdom må du selv ta tak i det du selv er herre over…leve der du kan og lære å takle de vanskeligheter som er…lære å leve i stedet for å eksistere i negative dager.
Husk at det vil alltid være negative krefter rundt deg som bevisst eller ubevisst vil dra deg ned. Denne type krefter enten det er personer, organisasjoner eller andre faktorer, vil man alltid slite med. Det å lære seg å distansere eller fjerne dette fra livet ditt, er viktig for egen utvikling og livsglede. Ikke bruk tid og krefter på å vri andre sine negative ting inn på deg selv. Husk at alt som ligger der i fortiden er det lite og ingenting du får gjort noe med. Du trenger dermed ikke vie tiden din til å gruble over det lenger. Lukk døren og gå videre. Og trenger du hjelp til å lukke dørene, ja så finnes det hjelp å få.
Kontakt verdifulle mennesker i livet ditt. Og kanskje viktigst er det å åpne dørene for NYE MULIGHETER og nye mennesker i livet. Den neste fremmede du møter kan faktisk bli din aller beste venn! Vær åpen om vansker hvis du klarer, da forståelse og kunnskap ofte er nøkkelen til bedre kommunikasjon. God kommunikasjon i livet er ofte en nøkkel til å åpne dører og nye muligheter.
Man kjenner det inne i dypet av hjernen. En fornuftig, men likevel utydelig hvisken fra et sted der inne som man egentlig ikke vet hvor er. Livslysten minker i takt med fallende temperaturer ute. Det som skulle være en opplevelse i septembers vakre fargeeksplosjon er erstattet med grått vissent løv.
Det finnes mange gode grunner til å finne nytelse i livet. Det finnes dessverre også mye sorg. Sorgen min er en følelse av å ha mislyktes. En følelse av å ikkje være godnok. En følelse av å være en meningsløs klovn. Venneløs, tiltaksløs, inkompetent og ubrukelig. Litt som et vått løv liggende på asfalten. Du ser kun avtrykket av den. Ved neste regnbyge svinner den hen. Går i oppløsning. Og molekylene går i sirkel tilbake til en annen verden.
Hva er det egentlig som gjør at man føler seg slik?
Tungsinn, eller depresjon? Nedstemthet eller bare oppgitthet? Sorger og gleder er vanlig i livet. Det er det som skaper selve livet. Uten verken opp eller nedturer ville livet vært helt flatt. Ikke noe å trakte etter med andre ord.
«Winter is coming» er et kjent sitat frå serien Game of Thrones. Dette betyr at en tid der dagene har et illevarslende og sorgtungt preg over seg, nærmer seg. En tid der man forbereder seg på vinterens slit.
Hvorfor har mange mennesker det slik inni seg? Jeg tror at vi mennesker er skapt slik for nettopp å ikkje ha et «flatt» liv. Det er ikke slik at man nødvendigvis skal la seg henfalle til denne «vintertiden» inne i seg selv, men at livet bør være en arena der vi lærer å leve med vinteren. Kanskje til og med nyte den?
Det er nemlig mulig å fjerne tungsinnet. Det er mulig å finne tilbake til lyset når høstmørket truer med evig vinter. Det er mulig å tenne et lys i et kaldt og mørkt sinn som har gitt opp. Det er mulig å finne gnister der flammer har sluknet. Livets flammer burde jo brenne lengst mulig for alle, ikkje sant?
Dessverre er det ikkje alltid slik.
I årene frå 2008 og frem til 2015 tok 1910 pasienter som var ivaretatt under psykisk helsevern, livet sitt i følge en rapport frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging (NSSF). Dette innebærer at en pasient annen hver dag tar sitt eget liv. Dette er pasienter som er under en eller annen form for psykisk helsevern. Dette er intet mindre enn skremmende høye tall.
Og viss vi går tilbake til setningen «Winter is coming», ja så er den dessverre veldig treffende. Det viser seg at
DIAGNOSEN DEPRESESJON ER DEN SOM TAR FLEST LIV!
Alle forstår jo at kreft og hjertelidelser, samt mange andre somatiske tilstander er potensielt dødelige, men det er et alt for lite fokus på at også PSYKISKE LIDELSER kan være dødelige. Når vi nå ser i enkelte kommuner at det kuttes psykiatrien, ja så bør man være forsiktig med å stemme annet enn sak. Denne saken er viktig og livreddende. Det er jo et paradoks at enkelte vil redusere psykiatritilbudet i kommunen når vi vet at de norske selvmordstallene aldri har vært høyere. Og dette er tall som gjelder dem som er i eller nettopp er «ferdigbehandlet» innen psykiske helsetjenester. Mørketallene kan dermed være betydelige.
Psykiske lidelser utgjør meir enn en tredjedel av vår totale sykdomsbelastning i norge og det er den viktigste årsaken til uføretrygd for mennesker under 44 år. Det er da et tankekors igjen at man sparer seg til fant ved å prioritere vekk fra budsjetter tiltak og forebygging fra denne sektoren til fordel for å spare noen kroner på ikke dødelige saker.
Det er et faktum i dag at flere menn enn kvinner tar sitt eget liv. Selv de som har fått en eller annen spesialisthjelp tar sitt eget liv. Spesielt menn i alderen 35-44. Men også her finnes det usikre tall. Spesielt blant eldre er det nok store mørketall.
Og som nevnt, depresjon er den store stygge ulven her. Depresjon kjennes ut som en håpløshet som ikkje går over. En vedvarende tro på at ingenting blir bedre. Noen gang. Dette innebærer for svært mange en stor psykisk smerte.
Høstmørket
Høsten kjennes kald og våt ut. Det er en mangel på farger i det landskapet jeg ser utover. En mangel på tilstedeværelse i elementene. Der man sitter og skuer ut over landskapet ser man ikkje fargene som personen ved siden av deg ser så tydelig. Det er to forskjellige verdener. Og viktigst. Man ser heller ikkje muligheten for at fargene noen sinne kommer tilbake. Alle dagligdagse problemer, alt frå økonomi til den evige og konstante duren frå fabrikken man arbeider i, vokser til en monoton og flat støy som kun virker fremmende for ens egen nedstemthet. Ens kreativitet er borte. Ens evne til deltakelse er også borte. Denne snikende likegyldigheten har tatt over hjernen.
Det gode her er at man har avfunnet seg med at det er slik. Det triste er at man har avfunnet seg med at det er slik.
Høst blir til vinter. Blir vinter til vår?
Med fasit i hånden så blir vinter ALLTID til vår. Og våren er ALLTID en ny start. For alle. Også for dem med depresjonen hengende over seg. Det finnes ALLTID lys der ute. Bak den mørke veggen. Bak tungsinnet. Bak høstmørket og vinterkulden. Alltid.
Men hvordan skal man så gripe an denne håpløsheten?
Det er selvsagt ikke verdens enkleste oppgave. Selv synes jeg det er enklest å forsøke å rasjonalisere, sortere og fjerne det jeg kan. Dette betyr at tøffe valg kan utføres utan at man legger sine følelser inn i det i så stor grad som man kanskje pleier og som i tillegg kan vere ødeleggende for en.
BE OM HJELP og VÆR ÅPEN OM DINE PROBLEMER!
Dette er helt essensielt! Ring hjelpetelefoner eller bruk familie/venner som du stoler på og fortell dem hvordan du har det.
INGEN er skrudd sammen så perfekt at de fikser dette alene.
Usikker på hvem du ringer? RING 113!
Rasjonaliser:
Finn din måte å se på følelsene som en ting du kan forme. For eksempel som en leirklump. Vit at du kan ta å forme denne etter eget ønske og forgodtbefinnende. Si til deg selv at følelser er noe som skal være der for å gi deg flere dimensjoner i livet. Ikkje bare fjerne gleden din. Rasjonaliser det på en slik måte at det blir du og din fornuft som bestemmer over følelsene.
Sorter:
Bruk kun det du trenger i hverdagen. Ikkje samle opp all mulig dritt du ikkje kan gjøre noe med, men sorter alt du ikkje trenger for å overleve vekk. Herunder ligger følelser og problemer som du ikkje kan gjøre noe med, eller som du egentlig har påvirkningskraft over. Sorter vekk alt du kan, så sitter du igjen med langt færre ting i sekken. Du trenger jo ikkje samle på alt du ikkje kan gjøre noe med, ikke sant?
Fjern:
det du ikkje har bruk for. Kanskje det viktigste du gjør for hjernen din er å kaste på søpla alt du ikkje trenger av vonde følelser, smerter og sorg. Lettere sagt enn gjort, men hvis du er godt i gang med de to første punktene så er eg helt sikker på at du kan kvitte deg med ting du ikkje har bruk for eller som er med på å dra deg ned. Selv sverger jeg til en slags mental søppedunk der eg har kastet alt det vonde i livet nedi. Alt som ligger bak meg forsvinner jo ikkje, men det trengs dog heller ikke å dveles ved. Jeg har tatt et fornuftvalg og latt følelser være følelser og dumpet de tingene jeg ikke trenger fra fortiden i denne mentale søppelkassen. La fortid være fortid. Spar på og hent frem de gode minnene i stedet.
Stormene raser inni oss. Det er helt nødvendig at de gjør det. Simpelthen for å la oss få kjenne på elementene av det livet vi lever. For å la oss få kjenne og føle kulden mot naken hud. For å kjenne på savn, sorg og gråt. For å la oss føle motgang og strev. Kun på denne måten vil sansene våre få den treningen de trenger for å utvikles, for å leve og for møte vanskelige tider. Winter is coming, men det gjør pokker meg også sommeren.
Det finnes selvtillit og det finnes arroganse. Det finnes uhøflige mennesker og det finnes mennesker som går rundt med hevet hode. Det finnes mennesker som ikke klarer å løfte hodet i det hele tatt. Vi er da alle ulike.
Selv bruker jeg ulike teknikker for å leve med manglende selvtillit og utilpasshet i sosiale situasjoner. Jeg selv har skiftet fra å være introvert til ekstrovert mange ganger i livet. Frem og tilbake!
«Hvordan går det til» kan man spørre. Hva har jeg gjort og hva har jeg opplevd for at det har blitt slik? Mye. Men denne reisen har lært meg en hel del. Mange strategier som jeg har lært meg å bruke til min egen fordel. Jeg har selvsagt ikke bare vunnet spill. Jeg har også tapt grundig. Men det å leve med denne forståelsen og finne ut at det er helt slik det skal være, kan være berikende. I alle fall hvis man velger aktivt og la det berike ens liv i stedet for å trekke en ned.
Jeg har fått høre at jeg noen ganger oppleves som arrogant. At jeg fremstår som ufyselig selvsikker og overlegen. Jeg har også fått høre det stikk motsatte. Hva ønsker man selv å være? Jeg vet hva jeg vil være. Selvsikker og med en god porsjon evne til å le av meg selv!
Så det valgte jeg å være! Jeg har valgt vekk det å bry meg om hva andre sier av negative ting om meg selv. Jeg trenger ikke en slik negativitet i mitt liv! Har ikke tid til det, da jeg har valgt å leve og nyte hvert eneste bidige sekund av det livet jeg har fått utdelt!
Mitt valg! Mitt liv!
Sjenerte mennesker vil ofte oppfattes som tilbaketrukne og introverte. Men gitt tryggeheten i eget selskap blomstrer og agerer dem gjerne som «King of the world». Tilbaketrukket i sitt eget miljø der PC og gaming er skjoldet. Der spillverden er deres domene, der de kan være konger og selvtillitsguder. Dette oppleves som trygt for mange.
Hvorfor er de ikke det i den virkelige verden?
Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et liv med mange og brokete erfaringer som har påvirket og skapt den jeg er. Jeg har opplevd mye og jeg har dratt erfaringer med meg i livet der både blindveier og labyrinter har blitt utforsket. Der også veien ut av labyrinter har blitt funnet.
Det finnes mennesker som har hatt selvtillit og god selvfølelse, men som på et tidspunkt i livet har mistet alt dette. Gjerne på grunn av en ytre påvirkning eller hendelser som har brutt en ned.
Det viktige er å faktisk vite at når det finnes en vei inn i en labyrint, så finnes det alltid en vei ut igjen! Hva med å tenke: «Når man møter veggen, så har man i hvert fall noe å støtte seg til».
Tanker styrer det vi gjør. Hjernen vår er en datamaskin. En spillkonsoll som styrer figuren «oss selv». Våre omgivelser er spillverdenen.
Vårt eget univers eller hva det nå enn er som tiltaler oss eller skaper frykt hos oss. Eller kanskje det ikke skaper frykt, men mer usikkerhet? Noen ganger vet vi ikke helt hvilken sti vi skal ta i ulike situasjoner. Kanskje nettopp fordi selvtillit, selvfølelse og mangel på sosiale ferdigheter har gitt oss verktøy i hverdagen som spillkonsollen vår der oppe finner utilstrekkelig i ulike situasjoner?
Våpnene vi har fått i level 3 oppleves som for dårlige til å kverke monstrene i oss selv. De som styrer hvordan vi takler sosiale settinger på en god måte. Situasjoner vi kan kontrollere og er fylt med selvtillit og mot til å være utadvendt.
Like mye som det finnes ulike ting som forstyrrer ens selvtillit og sosiale ferdigheter,så finnes det metoder for å bedre dette. Psykologer arbeider mye med det. De har mye kompetanse på ulike områder. Dette kan hjelpe de fleste.
Men hva hvis du ikke engang klarer å snakke med behandleren? Kommer deg ikke ut av døren? Venteliste til psykologen er så lang at man ikke ser for seg at dette er noe vits? Man har vært hos to psykologer tidligere og de forsto faktisk ikke en dritt av hvordan du har det inne i deg? Hva da?
Da er nok opplevelsen egnet til å gi deg nok en tapsopplevelse som du nærer og forer til å bli noe som fort blir en sannhet.
«Var det ikke det jeg visste, dette virker heller ikke» Setningen ligger som en subtittel i spillkonsollen din og styrer hvilken vei du tar. Man foretrekker å ta stiene som gir minst sjanse for å møte «The main boss.» Monsteret som avslutter spillet. Man ønsker å være i den trygge delen av spillet av frykt for å tape for bossen. Monsteret som har makt til å si «Game over, you loose!».
Etter mange år og erfaringer har jeg egentlig landet på at jeg trives best med å ha mer selvtillit enn manglende som sådan. Det betyr at man må ta et valg om å kunne leve med at ikke alle liker en, og at du som menneske ikke trenger å bli likt av alle. Det å akseptere dette var en øyeåpner i seg selv. Og vet du hva?
Hvis man tenker over det, så bryr egentlig de fleste mennesker seg døyten om hva vi selv går rundt og tenker. De bryr seg katta om hva du som person egentlig tror at de tenker om deg. Som regel tenker de ikke på deg i det hele tatt.
De fleste har mer enn nok med seg selv. Dermed så er det egentlig våre egne tanker som tillegger andre mennesker kvaliteter som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt?
Husk at den neste personen du møter kan kanskje komme til å bli din beste venn!
Og hvis ikke så er vel det også greit?
Behøver du å kaste bort verdifulle livspoeng i spillet på å bruke tid på mennesker som ikke er kompatible med deg selv?
Svaret er selvsagt nei. Lev ditt eget liv. Lev dine dager uten å bry deg om uinteressante mennesker som er med på å dra deg ned. Vær deg selv. Ta kontrollen i ditt eget liv, være snill og grei med dine medmennesker.
Smil til verden og verden vil smile til deg!
Dette er selvsagt ikke like enkelt å gjøre, som det er å si det. Dette krever trening. Noen ganger lang trening. Mitt forslag til dette er å installere en selvtillitsmodul i spillkonsollen din. En du kan aktivere når du vil.
Se for deg situasjoner som er svært vanskelig. Analyser hva det er som er vanskeligst og trykk på knappen som aktiverer selvtillitsmodulen. Løft brystet og hodet opp mot horisonten når du går ut eller tren foran speilet. En god ting kan ikke sies for ofte, så si til deg selv at du eier verden! Du er konge i verden, din del av verden. Ditt eget domene der du bestemmer. Der du behandler andre med respekt! Da vil også pendelen langsomt snu og selvtilliten øke.
Hvis man slutter å bry seg om hva andre tenker og samtidig oppfører seg med normal folkeskikk, så har man i grunnen det som trengs for å være et hyggelig menneske som de fleste lever godt med, og andre ikke!
Jeg kan leve godt med det! Og det kan vel egentlig du også?
Hei alle fine folk! I dag tar jeg opp igjen et tema som mange har spurt meg om i trenings og avspenningssituasjoner. Dette med å puste. Et litt selvsagt utgangspunkt, men det å puste er MYE viktigere enn hva folk tror. Puster du riktig? Og er du bevisst på hvordan du puster?
Alle kan vel puste. Det har vi da gjort fra vi ble født og vil antagelig fortsette med det lenge enda. Ville jo vært forferdelig å våkne en morgen bare for å oppdage at man ikke pustet lengre.
Vel uansett så er det mange, inklusive meg selv, som sliter med å få nok luft i lungene fordi vi puster feil når vi trener eller er i aktivitet. Hvis man som meg er vant til å puste fra halsen og opp, tilnærmet lik, så får ikke kroppens vitale organer eller mer viktig, hjernen vår nok oksygen. Dette kan medføre at dagene blir svært tunge og man har lite overskudd og energi til å kunne klare ting.
Svært mange sliter med tretthet om dagen som ikke kan forklares etter at mange og essensielle prøver er tatt hos legen. Og det er viktig å minne om at hvis man ikke føler seg i form og sliter med tretthet og manglende energi, så må man oppsøke lege for å avklare at det ikke finnes underliggende problemer.
Men når det er sagt og gjort, så kan mange dra fordel av å lære seg å puste riktig både før, under og etter aktivitet av ymse slag. Det er også viktig å holde kroppen i form slik at inaktivitet og lavt aktivitetsnivå ikke er det som gjør en i dårlig form. Hver dag når jeg løper eller når jeg er ute på tur, ser jeg mennesker som løper uten å puste, eller går uten å få nok luft. Hadde de det gjort hadde de gått og løpt på en helt annen måte enn det de gjør. Man kan ikke få nok luft når man luter av gårde med krum rygg eller bøyd hode. Da puster man sannsynligvis ikke fra magen i alle fall.
Visste du at alle spedbarn puster med magen, men at vi i løpet av livet blir påvirket av mange ulike faktorer som påvirker måten vi puster på? Visste du at vi i snitt puster cirka 20000 ganger i løpet av en dag? Og visste du at pusten kan være med å hjelpe mot stress, muskelspenninger, uro og søvnvansker? Og med nok oksygen til hjernen vil man også kunne redusere en god del av de problemer man har med hodepine. Igjen må jeg understreke viktigheten av å bli undersøkt av lege hvis man har problemer av vedvarende art.
Som nevnt har jeg selv slitt med manglende energi om dagen og jeg vet at mange er i samme situasjon som meg. Ved å lære å puste mer riktig vil man i alle fall kunne redusere tretthet og stress som skyldes mangel på oksygen til hjernen, samt gi en mye bedre løpe og treningsopplevelse og bedre søvn.
Så hvordan skal man da puste?
Det er vel enkelt tenker man og drar et raskt pust med brystet. Nei dette handler i hovedsak om hvordan kroppens holdning og bevissthet på det riktige magadraget fungerer. Det som er viktig er å trekke pusten helt ned i lungene slik at man ikke ender opp med å puste i overflaten. Det vil si fra brystet og oppover. Hvis man kun gjør det vil nederste del av lungene ikke bli brukt så mye som man trenger, og dette er ikke så bra for helsen vår.
Det hele er egentlig ganske enkelt, men i en travel og stressende hverdag er det lett å glemme å puste riktig. Min anbefaling her er å fokusere på å rette opp ryggen når man går, skyve ut brystkassen, løfte blikket fremover, litt sånn «her kommer jeg og jeg eier verden» holdning. På denne måten får vi rom i brystkassen til å fylle lungene med nok luft. Hvis man ser på løpere så ser man at denne måten å løpe på også er viktig. Her er det ikke rom for å krøke seg sammen. Da får man simpelthen ikke nok oksygen til kroppen. Bare å lære seg en god holdning med en gang her altså.
Så anbefaler jeg å ta et skikkelig magadrag der magen skal bule ut i øvelsen. Hold pusten et par sekunder og slipp rolig pusten ut. Gjør dette et par tre ganger så ofte du kan om dagen. Spesielt hvis du sitter mye i jobben din er det viktig. Reis deg opp og ta tre ordentlige magadrag på denne måten. Du vil oppdage at dette vil øke konsentrasjonen og redusere stress og hodepine.
Ofte når jeg selv er mer stresset enn hva godt er, så tar jeg en øvelse der jeg løfter hodet, strekker hendene oppover og drar pusten godt inn, gjerne med et par lungepakkingsdrag, noe som er vanlig i fridykking, holder pusten i 4 til 8 sekunder og puster rolig ut igjen. Ut pust skal gjerne gå sakte slik at du bruker cirka 8 sekunder på hvert ut pust. Noen kan nok føle svimmelhet og det er greit å gjøre denne øvelsen liggende på ryggen også.
Så folkens, husk å puste og eie gjerne verden når du går. Det er bra både for selvtillit og for kroppen.
Jeg ser dette litt sånn utenfra der jeg med mine 51 år, nok ansees som diskvalifisert fra diskusjonen fra mange unge. Og som en klein voksen person med egne meninger om unges måte å se på ting, så stiller jeg vel langt bak i køen om å uttale meg om kroppspositivisme, operasjoner, tatoveringer og komplekser.
Det er bare å slå fast at jeg muligens er for gammel for å forstå alt dette, sett fra en ungdoms synspunkt.
Jeg har imidlertid ikke blitt for gammel for å forstå at kunnskap trumfer manglende kunnskap. Og når det gjelder det å hele tiden lete etter feil på egen og andres kropper, ja så tyder dette på en stort hull i kunnskapen om hvordan ens psykologi virker. Jeg er da ingen psykolog, men har vært lenge nok i gamet til å likevel kunne si noe om dette.
Den som leter vil finne, heter et gammelt ordtak. Og nettopp slik er det når man ser seg i speilet om morgenen. Eller når som helst, for den saks skyld. Speil er ikke det det var engang, er vel mer det som skjer når jeg selv ser meg i speilet, men forskjellen fra meg og mange unge er nok at jeg ikke lenger leter etter feil og lyter på meg selv. Til det har jeg faktisk nok selvtillit til å la være. Jeg er vel mer slik at jeg ser meg i speilet og KONSTATERER.
Og vet dere? Det er slik det skal være. Hvis jeg skulle tilbrakt tiden med å lete etter feil i speilene i livet mitt, ja da hadde jeg faen ikke hatt annet å gjøre.
Men noen gjør jo alt dette. Leter etter speil som forvrenger virkeligheten eller egen oppfatning om hva som er virkeligheten. Vi har alle sammen en oppfatning som vi tror på og da er det jammen vanskelig å endre denne oppfatningen. Det er derfor det er så viktig meg gode og saklige debatter. Debatter som kan løfte kunnskapen vår høyere opp og til og med få oss til å endre oppfatning. Jeg vil for eksempel sjelden endre meninger på grunn av andres oppfatning om saker og ting. Men jag kan utmerket godt være åpen for å skifte mening der kunnskap og viten ligger som tunge argumenter for det “motparten” fremmer. Det er vel nettopp det som er viktig i store debatter?
Jeg vil minne om “Vær varsom plakaten” som pressen retter seg etter. Ja det finnes faktisk en slik moralens vokter om du vil kalle det det, selv om den av og til kan være vanskelig å få øye på i disse tider.
Den har en linje på slutten som lyder slik: “Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!”
Og nettopp her er speilet igjen i fokus. Eller riset bak speilet om du vil. Riset bak speilet er også et utrykk som tilhører min generasjon. “Riset bak spegelen er eit skjult trugsmål. I gamle dagar var plassen over eller attom spegelen nytta som lagringsstad for bruksting”
Og et av de vanligste tingene som ble oppbevart, var altså riset. En kvast av grener som ble brukt til fysisk avstraffelse i riktig gamle dager. Og som trussel fungerte det nok for mange.
I dagens samfunn er vi heldigvis kommet lenger enn at fysisk avstraffelse er forbudt, Men hva da med psykisk avstraffelse? Det er vel egentlig enda verre?
Ja, etter min mening kan psykisk avstraffelse være farligere. Og når vi vet at unge er utsatt for et massivt press i samfunnet, ja så har vi som skriver og uttaler oss et soleklart ansvar for anstendig oppførsel på alle plan. Vi har også et soleklart ansvar for å ikke bidra til psykisk stress og press blant våre medmennesker. Derfor må vi også være varsomme med hva vi bringer med oss ut i samfunnsrommet. Vi må være klar over at vi er med å påvirke andre i det vi stiller oss på en krakk og taler ut i offentlig rom.
La det være helt klart! Etter min mening er komplekser noe man behandler med psykologi og samtaler. Ikke med skalpeller, plast og botox. Unntatt er i de tilfeller der det foreligger medisinske grunner av såpass alvorlig art at det er medisinsk forsvarlig. Da sitter vi igjen med moral og umoral. Alle som skriver, publiserer og er meningsbærere, har påvirkningskraft. Alle dem har et ansvar. Ja ikke bare dem, men alle. Absolutt alle har et ansvar for det en moral der vi fremmer positivisme og anstendighet. Vi er alle rollemodeller for noen. Og da har også vi alle et moralsk ansvar for å hindre negativ påvirkning blant mennesker som kan la seg påvirke til å se speilet som noe vondt.
Jeg er ikke enig i alt her i verden, men jeg vil fortsatt sette spørsmålstegn med hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg vil gjerne vite hvorfor. Jeg vil gjerne ha kunnskap om ting før jeg trekker frem tastaturet og hamrer løs i øst og vest. Med kunnskap kommer også forståelse og til og med aksept for hvorfor andre velger å gjøre slik og slik. Vi trenger ikke være enige, men vi kan da ha anstendighet til å forstå? Vi kan la oss bli svært oppbrakte av ting, men vi behøver ikke skyte fra hoften, liksom? Skyt først og spør etterpå burde forbli i det ville vesten. Det har etter min mening lite å gjøre i dagens samfunn. I all fall i siviliserte samfunn.
Debatter er viktige for at nyanser skal komme til syne. Og når det gjelder debatt om kroppspositivisme så har denne flere sider. Vi bør holde oss til det å være varsom i våre fremstillinger og ha forståelse for at meninger er mange. Samtidig er det viktig å ha fokus på det å skaffe oppmerksomhet rundt viktige tema. Vi kan i alle fall si at denne debatten er svært viktig. og her synes jeg vi bør hylle begge sider i denne debatten fordi de har bidratt til å løfte opp et tema som er viktigere enn enkeltpersoners meninger. Det er en debatt som burde være en vekker på hvordan vi ser på andre mennesker og ikke om de knuste speilene som finnes hjemme hos enkeltpersoner.
Enkeltpersoner blir til et tema når meningene når mange. På godt og vondt. Denne debatten trengte vi da det er alt for mye kroppsnegativisme i dagens samfunn etter min mening. Og speilet har en sentral rolle. Også det offentlige speilet har en utrolig stor påvirkningskraft for dets publikum. Mange har det ikke bra med eget selvbilde selv om de ser helt vanlige ut. Unge eller voksne skal ikke ha et liv der speilet deres er et tullespeil som forteller løgner til dem. Vi trenger ikke å forsterke dette i form av ord og handlinger mot andre mennesker, etter min mening.
Igjen vil jeg da altså etterlyse balanse og forståelse for ulike syn. Se heller på muligheten til å løfte opp viktige moralske spørsmål. Se på anledningene til å være steike uenig i ting og bruk det til å argumentere for en kroppspositiv holdning blant alle. For det er det vi trenger folkens.
Et syn på egen kropp og selvtillit der vi faktisk kan akseptere det vidunderlige faktum at vi alle er forskjellige. At vi er mennesker som hver enkelt av oss er unike med egne kropper i alle slags former, størrelser, farger og med små og store lyter. La oss elske det at vi er forskjellige og la oss fremelske gode holdninger til at speilet atter en gang kan bli brukt til å se det det skal vise, nemlig et perfekt uperfekt menneske.
Neste gang du ser deg i speilet, ja så ta en ekstra god titt. Det du ser er ekte og unikt. Sørg for å holde det ekte og unikt, ellers så risikerer du å bli en i mengden. En av mange andre kopier av noe. Fordi det er det som du har inne i dag selv som er viktig, ikke det som er utenpå deg.
Og for oss over femti, ja så er fortsatt speil ikke det det var engang, – HELDIGVIS!
Man kjenner det dypt inne i seg selv. Det skjer noe udefinerbart der inne i dypet. Jeg vet ikke helt hvor det kommer fra, men det kjennes ut som om noen spiller på et sett med nervetråder i sentralnervesystemet mitt. Det er som om noe puster forsiktig på ryggraden. På innsiden av ryggraden. Så sprer det seg utover i kroppen som forsiktige kyss, eller som fra pusten til en som er nær huden din.
Kanskje det kommer fra en følelse som ikke vet hvor den skal. Litt usikkert brer den seg i alle retninger i kroppen og prøver å finne en plass å lande. Som en sommerfugl flyr den rundt å leter. Vimsete, litt hit og litt dit. Lander. Letter igjen og flyr rundt inne i meg. Utenpå meg.
Jeg vet at jeg nærmer meg lyset. Jeg vet at sommerfuglene i kroppen har en mening. En hensikt som bare jeg vet om. Jeg kjenner lyset treffe deres lette vinger og ser at vingeslagene smiler mot meg. Tross enkelte kalde vindpust fremdeles så står ilingen i kroppen igjen som vinner. En varme som brer seg utover fra ryggraden og til alle deler av kroppen min. Våren er på vei. Små bevis fra hverdagen dukker opp som snapshots foran øynene mine. Små fargeklatter i jorden rundt meg i form av krokus, snøklokker og lyder av vårlige små skrik fra himmelen. Jeg løfter blikket og ser mot lyset. Lytter til de små fine tonene som leker seg mellom tretoppene. Mellom pusekatter og begynnende knoppdannelser i trær og busker rundt meg. Jeg venter i lengsel på lyden av summende insekter på gule løvetann. Jeg titter på egne hender og skjelver lett i pusten fra sommerfuglene. Ser dansen deres. Føler vingene deres som sprer seg utover i et hav av evig lykke.
Skogens røster puster liv i mine indre nervefibre. Jeg lar våren få puste meg i ansiktet. Jeg føler. Jeg ser.
Vibrasjoner i en kropp som langsomt tiner i vårsol kjennes deilig og tilfredstillende ut. Jeg føler vårens ansikt nær meg. Så nær meg at jeg kjenner varme fra dypet av den. Lett kysser den meg med vårlig lekenhet og driver videre i luften. Den har en verden å leke i. Den har så mange å glede.
Mine favorittblomster er løvetann. Disse sterke, uavhengige og samtidig utskjelte nydelige vesener som samles overalt i vårlige familiesamlinger. Der leker dem i grøfter og på enger og farger tilværelsen til dem rundt seg gul og lys. Sprer sine lysende gledesrop til alle som vil se og høre deres livgivende kraft. Overalt hvor de har lagt i skjul er deres styrke uovertruffen. Med voldsom kraft kan de sprenge seg gjennom murer. Med styrke til å gi selv de kaldeste små grøfter nytt liv og ny varme. Deres blotte tilstedeværelse gir farger i hjertene til dem rundt seg. Fordi de vet hva motstand vil si. Fordi de vet hvor lett det er å bli tråkket i stykker av uvørne mennesker med lite respekt for deres nydelige farger og kraftfulle egenskaper. Jeg kjenner en lengsel etter deres lek. En lengsel etter deres tilstedeværelse i vårens vakreste eng.
Denne livets eng der sommerfuglene og biene flyr rundt i et samarbeid med å klargjøre livets eng til den forvandlingen sommeren gir. Der løvetannen smiler til engblomstene og kysser lett bien som forsiktig kysser den tilbake. Der dråper av vårens nektar kan gi liv til nye generasjoner av bier, humler og sommerfugler. Denne livets eng der jeg trekker pusten dypt inn og lukker øynene. Jeg kjenner duften av blomstene i livet mitt. Jeg hører småfuglenes vårlige toner fra skogen foran meg. Jeg kjenner pusten fra lette sommerfuglvinger som gir en sval bris over kroppen min. Jeg ser fargene som bærer bud om lysere tider. Jeg kjenner vårens hjertebank i kroppen min. Jeg kjenner strengene i meg leker i takt med vårens raske hjerteslag. Som i en rytme der musikken spilles på nervestrenger og trommeslagene fra hjertet blander seg med rytmiske toner fra en flaggspett et sted der inne i skogen. Vårens lette kyss styrer den gleden jeg føler.
Denne gleden over selve livet. Denne gleden over å kjenne en ny dag. Gleden over å våkne tidlig i et lys som bringer bud om lettere dager. Der florlette gardiner blafrer i morgenbrisen. Der sommerfuglene leker mellom løvetann og smørblomster. Der livet atter en gang våkner sammen med meg. Strekker seg utover og vekker skogen rundt oss, vekker bølgene i vannet som dovent ruller innover steinete strender. Som viser veien til nye horisonter. Der bekkens klukkende latter tuller med småstein i kulpen. Den sammen kulpen der fossekallen bader, der småspurv rister av seg dråper som glinser som diamanter i solen. Den samme kulpen der dråpediamanter mot naken hud vasker vekk vinterens tungsinn. Lar mennesket våkne. Lar lyset vekke nytt liv. Der sommerfuglene svever over kulpen i søken etter løvetannens gule, myke seng.
Lyset er lysere nå enn noen gang. Lyset gjør en sterkere og vårens lette, lekende kyss gjør meg sterkere. Mer motstandsdyktig mot kulden som omgir meg. Mer i stand til å vokse meg gjennom murer. Gjennom asfalt. Jeg skaper og jeg finner kreativitet og styrke sammen med grøftens innbyggere. Sammen med alle dem som har sett samholdet og leken her hvor tiden står stille. Her nede hvor vi kun sanser motorveien der oppe. Såvidt hører lyden av hektisk aktivitet der noen aldri får med seg at livet er nå. Livet finnes her der roen og freden som er skapt av lyset, av godhet og av tålmodighet som ender opp i denne bakevjen av en grøftekant. Der lyset består av løvetann, smørblomster og andre levende farger. Der livet endres av summende insekter i samspill med blomstene, fargene og dråpene av dugg om morgenen. Der sommerfuglene hviler sine vinger på senger av farger. Der våren beriker deres tilstedeværelse med lekende, blide og lette kyss.
Jeg åpner mine øyne og kjenner etter. Kjenner etter og konstaterer med et lite lekende smil over leppene mine, at våren er her.
Her er et av de mest leste blogginnleggene jeg har hatt. Dette legges nå i kategorien mest leste, og jeg bør vel samtidig anbefale å lese dagens innlegg som du finner her, samtidig som du er her.
Sjekk også ut hverdagsaktiv på facebook, instagram og snapchat!
Ja det er sant som jeg sier det. Jeg er sykt kjekk! Jeg er også vanvittig pen, sterk, smart, hyggelig, snill og, ja rett ut superMANN med STOR M! Jeg er rett og slett en blanding av en gresk GUD, Tor med hammeren og George Clooney! For ikke å snakke om alt jeg er dyktig på. Finnes ikke den ting jeg ikke kan. Alt som ikke kan la seg gjøre av andre, det kan jeg. Jeg har også en overdrevet flott holdning, kropp og en mental styrke som overgår absolutt det som har vært av sammenlignbare personer gjennom historien! Jeg er PERFEKT! Nei, mer enn det. JEG ER OVERPERFEKT!
Det eneste jeg ikke har er SELVTILLIT!
Phu, DER gikk det over takk og pris!
Det er lett å bli stemplet som arrogant, selvopptatt, stygg, hatet, dårlig likt, ikke akseptert, looser, taper, dust, fæl, klysete, dum, egoistisk, og så videre, (fyll ut flere ord om du vil) hvis du påstår alt det jeg nevnte innledningsvis, og faktisk mener det!
Men hvorfor skal vi ikke mene litt av alt i alle fall? Til dagen møter jeg ofte mennesker med alt dette og motsatt fortegn. Mennesker som ikke klarer å se at de er fine, god mennesker. Mennesker med så lav selvtillit at de ikke klarer hverdagen. Det, er fælt det!
Tenk å ikke klare å gå i butikken å kjøpe seg et klesplagg fordi man tror at alle uansett synes du er stygg. Tenk å gå på skole eller arbeid og tro at alle synes du er lite smart. Tenk å leve livet å tro at alle har noe imot deg, dine og ditt utseende. At alle misliker deg fordi du er slik og sånn. At alle hater deg fordi noen en gang sa noe dumt.
Det er mange som har det slik. Det betyr ikke at det er sannheten som møter deg når du går ut av døren. Det NOEN sa for lenge siden betyr ikke at vedkommende engang husker at det som ble sagt var sårende. Når du går i butikken for å handle er det lite sannsynlig at noen bryr seg døyten om akkurat deg! De fleste bryr seg nemlig ikke. Og de som kikker på deg gjør det statistisk sett på grunn av at de finner deg interessant på en eller annen måte. Og det er jo en god ting, ikke sant?
De fleste har mer enn nok med seg selv og sine ting, enn til å tutle rundt å være negativt opptatt av andre. De som likevel pøser ut negativitet og mobbete holdninger vet vi er de som har de største problemene med seg selv. Det er jo de som trenger hjelp! Ikke det at ikke mobbing er forkastelig og stygt, men det sier mer om den som mobber enn den som blir mobbet. Det å mobbe andre er en skam. Tenk dere om og løs noen egne problemer før dere går etter andre mennesker!
Alt dette jeg sa innledningsvis i dette innlegget, er sant. Det er slik jeg forsøker å finne mine murer. Mine mursteiner av selvtillit. Det å klare å gå gjennom dagene med en selvtillit som jeg trenger for å kunne både klare jobben min, men også bekjempe min sosial angst. Jeg har vært der jeg ikke vil være. Med en sosial angst som var gjennomgripende i livet mitt. Jeg husker for mange år siden da jeg reiste de 5 milene fra hjemmet og til skolen for å ta generell studiekompetanse. Da var jeg i midten av 30 årene. Når jeg kom frem husker jeg at hvis døren var lukket inn til klasserommet, eller den lukket seg foran meg, så snudde jeg og reiste de 5 milene hjem igjen. Jeg klarte ikke å takle at alle snudde seg og så på meg. Dette var et eksempel av mange på hvordan jeg kunne slite for å komme meg igjennom dagene.
Jeg skjønte jo at det ikke skulle være slik. Men hva kan man gjøre når livet spiser en opp innenfra? Nå hjernen forteller deg at du ikke er verdt en dritt? Når du er overbevist om at du er selve definisjonen på alt som er negativt og dumt? Du kan ikke gjøre noe som helst! Ikke en dritt kan du faktisk gjøre.
Du kan ikke gjøre noen ting FØR du ENDRER din Holdning til et par sentrale ting.
For min del var det å endre hvordan jeg skulle takle å få eventuell motgang og kritikk fra mine omgivelser. Jeg så på det med en kirurgisk tilnærming. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre om at alle ville le av meg hvis jeg sa noe i en forsamling. Hva kan skje hvis de gjør det likevel? Jo man kan innse at man har sagt noe teit, slik som 99, 9 prosent av alle i verden sier mange ganger for dagen, og så le av seg selv. Være såpass lite selvhøytidelig at man gir F i om man driter seg loddrett ut! Le til verden og hvis verden ikke ler tilbake så er det deres problem!
Hvis man har så lite selvtillit at man ikke klarer å gjøre stort i verken sosiale, familiære, profesjonelle eller liknende sammenhenger, så sier i alle fall jeg til meg selv at jeg gir nå vel F. Jeg er en gresk GUD!
Selvsagt kan mange være uenige å begynne med å kommentere negative ting. Selvsagt kan folk pisse på deg og kalle deg idiot, selvsagt kan folk oppføre seg som amøber bare for å trekke seg selv frem på din bekostning! Hva så? Deres forbanna problem! Jeg har det greit jeg. Hvis noen mennesker har så lyst til å tråkke på andre, så er det da ikke jeg som har et problem?
Hvis 6 milliarder av verdenes 7 milliarder mennesker ikke tåler trynet på meg så er det fortsatt en milliard mennesker som liker meg! Det er en del det! Ikke sant?
Ja så jeg sier til meg selv at jeg er best. Jeg vet jo at jeg ikke er det, men jeg er mer enn god nok for de fleste. Og jeg som alle andre i verden har like mye rett til å drite meg ut offentlig som alle andre, ikke sant? Og jeg kan vel også le av mine egne feil hvis andre ler av dem? Er jo rett og rimelig det vel?
Jeg kan se meg i speilet å si til meg at speilet lyver hvis jeg vil? Min rett, mitt speil! Hva andre tenker har jeg lært meg å gi blaffen i. Mitt speil! Dessuten så betyr det ikke noe som helst hvordan man ser ut så lenge man lever. Mitt liv, mitt speil, min verden.
Jeg har funnet ut at dette funker for meg, men det var en lang vei å gå før jeg VALGTE å tenke slik. Man må faktisk AKTIVT VELGE å tenke slik, handle deretter samt lære å gi totalt F på en god måte. Hvis man bryr seg om andre og er snill og god med sine omgivelser, så kan du være sikker på at du kan drite deg ut herfra og til evigheten uten at folk flest dømmer deg nord og ned. Ta et valg i dag om å ofre negativiteten og vær din indre Greske GUD. Vær din indre George Clooney, vær din indre Ghandi. Da trenger du ikke å være redd for noe!
