Vi har nå gått inn i 2022. Vi går inn i noe nytt og vi forlater noe som blir kun til minner.
Som alt annet i livet kan vi ikke endre de valg og hendelser vi har gjort og møtt i livet. Vi kan lære, akseptere og legge bak oss ting.
Vi kan heller ikke gjøre så mye med fremtidens hendelser, men vi kan virkelig gjøre nye valg. Valg som ikke nødvendigvis alltid er riktige, men likevel kan åpne dører mot noe livsviktig. Valg som endrer noe man trenger å endre.
Hva om man kjenner på at det livet man har i dag er utfordrende på ulike måter? Noen kjenner på sinne, hat og urettferdighet. Andre igjen kjenner på behovet for livsstilsendring. Noen sliter med relasjonelle utfordringer, mens andre igjen kjenner på kroniske sykdommer som gir en fastlåst livssituasjon.
For mange er det livssorg, tap og ensomhet som kjennes vondt, mens andre kjenner på utfordringer med avhengighet.
For de aller fleste er det mange utfordringer og dertil kombinasjoner av ulike ting som gir avmakt og sorg.
Vi kan ikke vite hva fremtiden vil bringe, men vi kan ta et valg om å finne nye muligheter i livet. Det å ta et livssvalg er for mange tøft, men nødvendig. Å lukke dører i livet kan være svært utfordrende, men det kan også være utrolig befriende.
Jeg har jo nå jobbet med endringer i mange år og det som slår meg er hvordan fastlåste situasjoner virkelig kan ødelegge et godt liv om endringer ikke sees, gjøres eller ønskes. Vi mennesker har ofte en lei tendens til å lide av skråsikkerhet. Vi er skråsikre på at det ikke er mulig å endre enkelte ting i livet og dermed opprettholder man en vanskelig situasjon, gjerne resten av livet.
Vi har kun ett liv og om vi virkelig vil kaste bort våre viktigste øyeblikk på denne jorden fordi vi ikke ser mulighetene som kan ligge i endring, ja så er det veldig trist synes jeg.
Selv var jeg jo da også på samme måte i veldig mange år. År med urettferdighet, sykdom og sinne over verden. Til jeg tok kontroll over hvordan jeg tenkte. Til jeg gjorde endringer som la bak meg det vonde, sluttet å gruble over fremtiden og la til rette for at de gode øyeblikkene ikke skulle forurenses av fortid og fremtid.
Alle kan gjøre endringer. Vonde hendelser trenger ikke være en livstidsdom. Nyt øyeblikkene fordi du velger det.
Da var det på tide å formidle noen få, men positive ord i dagen.
Jeg er omtrent halveis inn i ferien fra jobben min som Ergoterapeut i kommunen, men i full sving med jobben som Hypnoterapeut og EFT terapeut i eget foretak. Her har det det vært fullt opp å gjøre. Svært mange har hørt om meg nå og de resultatene jeg har hatt, spesielt på smertekontroll og følelsesmessige vansker. Det er jo svært hyggelig og gjør meg utrolig glad. Og selvsagt er det mye administrativt arbeid, men som en klok person en gang sa: ” If you find a job you love, you will never have to work again”.
Og det er sant!
Sommeren har vært formidabel i vekst på det profesjonelle plan, men det har da også blitt tid til litt fred i min kropp og ro i mitt sinn.
Mye av grunnen til at jeg har det bra er evnen til å bruke hypnose på meg selv. Selvhypnose hjelper meg å sove godt. Søvn er svært viktig for vår helsemessige tilstand og ikke minst for vår psyke. Det er om natten vi renser ut dagens uro og tanker. Sorter og rydder i rotet på en måte.
Men også evnen til å fjerne alle negative vibber som ustanselig pøses mot oss i livet. Mange mennesker har en utpreget hang til å fore oss positive mennesker med uro og støy. Løgner, sladder, baksnakking, mobbing, svindel og lureri, virker å være deres agenda når de turer frem for å skade positiviteten til andre mennesker.
Før gikk jeg selv rett i denne fellen og lot meg rive ned. Dette gjorde meg syk som mange av dere vet.
Nå, og ved hjelp av hypnose, har jeg aktivt valgt p stenge ned alle kanaler inn i mitt liv som tidligere har gitt meg angst, depresjon og usikkerhet.
Det første jeg gjorde var å ta noen praktiske grep. Jeg fjernet alt negativt på alle sosiale medier. Grupper og sider som irriterte meg eller gjorde meg trist og lei , ble fjernet.
Og FOR EN BEFRIELSE!
Mange grupper er gjennomsyret av negativitet og kunnskapsløshet, til tross for at hensikten i utgangspunktet skal være god. Det var en fysisk og psykisk lettelse å fjerne dette for godt.
Og det aller viktigste var å fjerne personer i livet som stod for en utelukkende falsk, løgnaktig og negativ holdning. Jeg stengte aktivt ned strømmen deres av tullvas og negativitet.
Umiddelbart fikk jeg en ny og bedre opplevelse av sosiale medier. Alle de mange POSITIVE sidene kom mye bedre frem. Alle burde rense sine sosiale medier og liv innimellom. Vi trenger ikke å omgi oss med negativitet og mennesker som påvirker oss negativt.
Og via selvhypnose og EFT så har altså sinnet mitt blitt et mye bedre og roligere sted å være når jeg lukker øynene.
Et oppgjør med sine omgivelser enten det er personer, sosiale medier, nyheter og tv kanaler, åndelige oppgjør eller hva det enn er, anbefales på det sterkeste!
Terapi er en samtale mellom mennesker som i felleskap søker å finne løsninger på et eller flere problemer. Raske og enkle løsninger har sjeldent varige resultater. Terapi er en prosess der man ikke bare bruker hypnoterapi og EFT som quickfix, selv om det ofte virker svært raskt. Terapi er som et løp. Man løper ikke 5 kilometer for å gi seg etter 4 00 meter. Derfor bør man velge terapeuter som har kunnskap og erfaring med å løpe hele distanser. Å bygge et hus krever en god grunnmur. Da nytter det ikke med å bare sette opp en fin fasade.
Hei alle fine folk! En ny helg er i gang og igjen vil jeg dele et par viktige ord. Denne gangen om det å bli lurt. Eller å bli tatt ved nesen som jeg synes er et morsomt og litt mer positivt uttrykk.
Som du vet så er det ekstremt viktig å alltid ha et plusstegn foran alt som skjer, eller mer riktig, konsekvensene og hvordan man reagerer på hendelser i livet med negativt fortegn. Et STORT ja til plusstegnet.
Vel, det var nå det. Det å bli lurt, eller tatt ved nesen er kjedelig. Jeg kunne brukt mye sterkere ord, men det er ikke så fryktelig konstruktivt. Jeg VELGER å se på dette som lærdom i livet.
Folk som ber om tjenester eller forsøker å forbigå deg, eller selger deg noe som ikke gir deg noe som helst går i min bok under kategorien, det å bli tatt ved nesen. Dette gir en reaksjon hos meg der jeg stille og rolig lukker den negative døren og åpner nye. Og da selvsagt med ny kunnskap i sekken.
Det å bli tatt ved nesen skjer jo ofte i forbindelse med kjøp og salg. Det lærer man fort av og reagerer da med å ikke kjøpe noe fra den selgeren som da tok deg ved nesen. Case closed, liksom.
Det å bli tatt ved nesen når det gjelder utestengelse, forbigåing, relasjonsmessig eller samarbeidsmessig, er en mye vondere og mer negativ måte å bli tatt ved nesen på. Men igjen folkens, det er bare å sette et plusstegn foran, lukke døren og åpne nye. Se på det som gevinst på kontoen for erfart kunnskap. Man kommer aldri langt med sinne, hat og frustrasjon. Da straffer man kun sin egen kropp og sjel, bokstavelig talt.
Husk derfor at hver gang du blir tatt ved nesen, ja så er dette ny kunnskap og erfaring som man i det store og hele lærer av. Det er derfor ingen grunn til å hisse seg opp. Smil, innkasser plussgevinst, lukk døren og gled deg over nye åpne dører.
I dag tar jeg for meg stressbulking av bilen og stressede bilister.
Har du noen gang stressbulket bilen din, eller kanskje kjenner du noen som er skikkelig stresset i trafikken?
Alle andre er idioter og du er den eneste som virkelig kan kjøre bil? Kjenner du kanskje igjen deg selv eller andre i denne beskrivelsen av en bilist nær deg?
Hva er det egentlig som skaper slik ufattelig irritasjon hos det som vanligvis er ordentlige og hyggelige mennesker?
Smilende setter de seg inn i bilen, starter opp og ruller sakte ut på veien. Så med ett…smilet krymper inn til et skjevt, ondskapsfullt og forvridd ansiktsuttrykk. Øynene smalner til ondskapens sorte djeveløyne med mord i blikket og foten hamrer taktfast hardt mot vekselvis bremse og gasspedal. Bilen rykker brutalt og taktfast fremover i køen. Ondskapen og hodet dreier sikkert over i hissigmodus der du på sekunder forvandles til en kreatur hentet rett ut fra filmen eksorsisten.
Hulemannens sanne ansikt av trafikal primitivitet kommer til overflaten og avslører den ellers så hyggelige sjåførens sanne stressnivå på innsiden…Når villdyret våkner,liksom.
Hva er det for mørke krefter som forvandler ellers oppegående mennesker til villdyr med primitive og morderiske tanker mot sine omgivelser i trafikken? Jeg må jo glatt innrømme at jeg selv også har slengt fra meg gloser som hvis noen hadde hørt meg, ville kvalifisert til utestengelse fra himmelen på livstid. Hva er det som gjør oss så steike gal og forbannet mot våre medtrafikanter? Og har det en løsning? Finnes det gode grunner for å fortsette å oppføre seg slik? Er slik oppførsel farlig og kostbar? Og ikke minst, treffer bannskapen den eller de som den er myntet på?
For det første så er det ganske normalt at menn med lite kontroll over egen oppførsel og mindreverdighetskomplekser oppfører seg slik i trafikken. Dette er en påstand jeg slenger ut her nå og motsvar må gjerne komme og diskuteres. Kvinner er forresten ikke et hakk bedre. Hva deres problem er når dem av en eller annen grunn finner det for godt å presse seg opp i hekken på forankjørende og febrilsk fløyte, blinke og “dytte” bilen foran seg fremover fordi denne ligger kun tre kilometer i timen over fartsgrensen, vites ikke. Hva som driver denne hissigheten til slike høyder må jo muligens skyldes manglende tro på egne ferdigheter i trafikken, eller kanskje er det en sterk overdreven tro på sådan?
Som sagt har jeg også holdt på slik tidligere. Inntil jeg faktisk oppdaget hvor lite denne oppførselen gavnet meg selv og særlig hvor lite de idiotene jeg delte vei med faktisk ble rammet av bannskapen og hissige utfall mot deres bakre støtfanger. Det var rett og slett en fornøyelse å legge dette bak meg. Det å ta en kjøretur etter dette er nå bare en fornøyelse samt at jeg sparer tusenvis av kroner på det.
Hvordan? Hvorfor?
Ja det er egentlig enkelt hvis man tenker over det. Se for deg at du er ute i siste liten og du trenger å gjøre unna julehandelen. Du peiser på for å rekke senteret, og du tråkker litt for hardt på gassen for å rekke frem. Du priser deg lykkelig for at det er lite trafikk og fyker forbi en fotoboks som du ikke husker at var der. Julegaven til 300 kroner har nå steget til 2300 kroner. Vel fremme på senteret er det kaos med andre idioter som faen ikke kan verken være tidlig ute eller parkere. Du banner høylytt og prøver febrilsk å finne en luke nær inngangen. Der! Hurtig presser du deg forbi to gamle damer med handlevogn, fløyter utålmodig på en mann med handleposer og skviser deg og bilen inn i et altfor lite hull av en parkeringsplass. Bare for å høre lyden av metall mot metall. En stygg stripe i lakken gliser mot deg i et fandenivoldsk flir. Mannen med posene flirer og damene med handlevogn ler og rister på hodet. Julegaven har plutselig steget til 5839 kroner. Minst! At det er andres feil ifølge deg selv er det faktisk ingen og aller minst forsikringsselskapet ditt som bryr seg en dritt om.
Stressnivået ditt er nå så høyt at blodtrykket ditt når et faretruende høyt nivå. Risikoen for slag og hjerteproblemer er betydelig økt. Som skattebetaler synes jeg det er noe dritt at din trafikale galskap skal belaste helsenorge og min egen og mine barns sikkerhet bare fordi du måtte sette et stressnivå såpass høyt. Såpass høyt at du faktisk gikk fra en habil sjåfør til en potensiell drapsmann som kjører inn i en gruppe unger langs veien i det blodtrykket ditt fremprovoserer et slag.
Er det virkelig verdt det folkens?
For min del er det ikke det. Jeg vil heller jobbe med å bli en trafikal sikkerhet enn et usikkert monster i trafikken. Så hvis du er av typen som skriker, hyler, banner og presser deg frem, og hvis du er av typen som synes at alle andre er drittdårlige sinker og idioter rundt deg, ja så burde du kanskje vurdere å la andre kjøre? Altså for din egen og andres sikkerhet liksom? Fordi du faktisk er en fare for både deg selv og andre. Du har egentlig ingenting i trafikken å gjøre. Parker bilen for godt med mindre du ikke tar grep.
Men, seriøst folkens. Er det virkelig slik at vi ikke takler å komme litt sent? Er det virkelig slik at vi ikke fikser å være i trafikken uten å skrike vilt og uhemmet mot folk som ikke hører oss likevel? Er det virkelig slik at vi velger å straffe, pine, og påføre oss selv potensiell sykdomsfare ved å kjefte på folk rundt oss som til alt overmål ikke engang enser at vi gjør det? Hvor dum går det egentlig an å bli? Meg selv inkludert her selvsagt.
Så jeg selv har tatt grep. Jeg velger aktivt vekk stress og sinne med god tid, fornuftig kjøring, og aktivt slippe dere sinnatagger forbi meg i trafikken. Aktivt velger jeg å parkere langt vekke fra inngangen på kjøpesenteret fordi galningene med høyt trafikalt blodtrykk skviser seg helst inn i selve kjøpesenteret i sin jakt på stressbulking og det å spare tre ekstra skritt med fysisk aktivitet.
Jeg velger aktivt å utsette til i morgen det som potensielt stresser meg i dag.
Hvorfor?
Jo fordi jeg sparer tusenvis i bøter, bulking, og striper i lakken. Og fordi jeg kun straffer meg selv og ikke dem som uansett ikke hører meg likevel. Fordi jeg sparer meg selv for stress som kan føre til sykdom og ulykker. Fordi jeg ikke gidder å være den som er skyld i at noen kanskje mister livet eller blir skadet for livet på grunn av hastighet eller stressfylt og hasardiøs kjøring. Derfor!
Jeg oppfordrer alle dere som føler dere truffet av dette til å ta grep! Jeg oppfordrer alle dere som er nær dem som oppfører seg slik om å ta grep og fortelle dem om hvordan de oppfører seg. Jeg oppfordrer alle om å forebygge stress som kun rammer dere selv, egen familie og egne barn på grunn av idiotoppførselen din. Den kan ABSOLUTT IKKE FORSVARES!
Stormen raser på vestsiden her hos oss nå og strømmen har gått. Løse gjenstander og ting utenfor er behørig surret fast og selv om vinden gjør sitt ytterste for å rive det fra hverandre så holder surringene mine fortsatt stand.
Vi er jo ikke helt uvante med denne type vær her vest på Ågotnes. Men det betyr jo ikke at vi nødvendigvis liker det for det. Været kan man jo uansett ikke gjøre så mye med så da er det egentlig bare å gjøre det beste ut av det i stedet. Levende lys i krik og i krok, og dempet belysning er en perfekt måte og stemning for å benytte selvhypnose.
Selvhypnose har jeg benyttet i minst tre tiår. Og dette skal ha en stor del av æren for at jeg aldri stresser mer enn ytterst nødvendig. Sinne, og da mener jeg ubegrunnet sinne i tide og utide er heller ikke noe jeg bruker mye tid på. Bortkastet tid og irritasjon uten grunn etter min mening.
Jeg går selvsagt ikke rundt som en smilende fjott med naive blikk mot den store verden. Jeg kan godt eksplodere i sinne og jeg blir provosert og sint av urettferdighet, forskjellsbehandling og når jeg blir behandlet dårlig. Men sint for alle umulige og tøvete daglige problemer, det blir jeg aldri.
En klok mann sa engang, “Vokt dem for tålmodig manns raseri”.
Slik er det litt med meg. Jeg er ekstremt tålmodig og bruker aldri tid på å la meg hisse opp over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men hvis noen bevisst forsøker å behandle meg dårlig, ja så finnes det selvsagt en grense. Denne grensen er ulik for oss mennesker. Den er imidlertid kontrollerbar. Så hvis du ikke har bruk for sinne, så kan du trygt legge det bort. Spesielt hvis det kun er egnet til å skade deg selv.
Så hvis du er av den typen som ikke er tålmodig, men lar deg påvirke av stormfulle dager, så vurder gjerne om du får noe ut av det før du eventuelt farer opp i sinne. Tålmodighet er og blir en dyd. Man bør uansett aldri forveksle en tilsynelatende naiv og smilende snill mann eller dame med svakhet hos dem. Da kan man plutselig oppdage at man ikke burde tirre den sovende bjørnen.
For tiden skriver jeg mye. Jeg skriver mye poesi, hendelser, opplevelser, fagstoff, og jeg samler mye stoff om ulike hendelser i livet. Det å samle ting skriftlig gir en slags tilfredsstillende følelse.
Så nå mens stormen fortsatt herjer ute og strømmen fortsatt er borte legger jeg rolig hode mitt på puten og lukker øynene. Det er på tide å finne denne visuelle reisen inn i eget ubevisst sinn for nettopp å fjerne stress og frustrasjoner som eventuelt ligger og murrer i dypet av mitt eget sinn.
Smil til verden og verden vil med enkelte unntak smile tilbake!
Mennesker liker ikke stress. Det er vi vel egentlig enige om de aller fleste tror jeg. Jeg selv hater å være stresset. Det å være stresset kan faktisk lede til mange ulike sykdommer. I tillegg til dette er det jo steike plagsomt, sant?
Forestill deg at du er på et sted der stress ofte oppstår for deg.
Se for deg og kjenn på den følelsen du får når stresset overtar fornuften din. Hva er det egentlig som skjer inne i kroppen din?
Stressreaksjoner er normale fysiske responser som settes i gang når vi føler oss truet. Stress er altså en helt normal og nødvendig reaksjon. Fight, freeze or flight er dypt forankret i våre gener fra tidenes morgen. Forskjellen er jo at i dag slipper vi å flykte fra sabeltanntigre. I stedet får vi disse reaksjonene på dagligdagse ting som shoppingsentre, køer, bilkjøring, arbeidslivet og mye mer. Altså ting som ikke i utgangspunktet burde utløse fight or flight.
Ved stress så frigjør hormonet kortisol, glukose i leveren din og i muskulaturen din. Kroppen går i forsvarsmodus og blodet ditt ledes til kun viktige organer som er ment for å forsvare deg. Dette er egentlig normalt. Men hvis man er stresset over tid, ja så svekkes immunforsvaret ditt og det er jo selvsagt IKKE BRA!
Det finnes haugevis av sykdommer som kan ha sitt utspring i stress over tid.
Hjerte og karsykdommer – muskel og skjelettsykdommer – betennelse i kroppen – revmatiske sykdommer – mage og tarmsykdommer og mye mer.
Dette er jo selvsagt ikke ønskelig i det hele tatt og vi må derfor se litt nærmere på hvordan vi kan kontrollere stresset vårt. Lettere sagt enn gjort, tenker du? Vel, det kan godt hende, men jeg velger å se det på en litt annen måte. Det er nemlig lettere gjort enn sagt!
Og hva pokker? Hvordan kan vi da fjerne stressfaktorer i livet på en såpass enkel måte? Jeg burde jo vært søkkrik hvis det var jeg som hadde en gullformel som fjernet stress, sant? Ha ha ha, ja men likevel påstår jeg at det er lettere gjort enn sagt.
Jeg er aldri stresset på en slik måte at det går ut over mitt indre. Ja, jeg kan være stresset av naturlige årsaker, altså ting som faktisk gjør meg redd. Det er jo sunt. Men å gå rundt å være kronisk stresset? Nei det gidder jeg jo ikke. Jeg vil jo ikke be om sykdommer heller.
Så hva er egentlig hemmeligheten her?
VALG!
Et enkelt ord. En enkel handling. Et godt resultat.
Ja hva velger du i ulike situasjoner? Det er faktisk så enkelt gjort som det er sagt. La oss ta et eksempel: Du har det svært travelt, du skal rekke et fly og du sitter fast i køen på vei til flyplassen. Normalt ville du kanskje valgt å bli dritsur på alle idiotene rundt deg som var årsak til køen? Normalt ville du kanskje blitt superstresset av å komme for sent og miste flyet? Normalt ville du kavet deg opp fordi dette skjer jo pokker meg hver eneste gang du skal noe?
Da VELGER du å la deg hisse opp. Du velger å la alle faktorer som du OVERHODET IKKE kan kontrollere eller styre uansett hvem sin feil det måtte være, stresse deg opp og få deg syk av sinne og frustrasjon. Du VELGER altså å la andre få gjøre deg syk i tillegg til at du fyller situasjonen med overdrevne doser av kortisol. Ja, ja… litt av et valg?
Jeg VELGER å ikke ta det så tungt. Alle konsekvenser av denne typiske situasjonen kan nemlig løses. Og hvis konsekvensene ikke kan løses, ja så hva kan du da gjøre med det uansett? Ingenting. Og når du ikke kan gjøre noe som helst med det, så er det vel heller ikke noen grunner igjen til å hisse seg opp?
Ser dere poenget her? Man velger å bli stresset. Og det er jo sannheten. Da er det vel like enkelt å velge det motsatte?
Sinne, frustrasjon og stress over tid er meningsløs selvplaging etter min oppfatning. Vi lever hver dag med ulike ytre og indre påvirkninger. Hvis vi ikke skulle kontrollert dette, ja så hadde vi slitt. Se for deg en uforbederlig hissigpropp og sinnatagg. Hva får man ut av dette? Blir man en ressurs for sine omgivelser? Nei. Man blir bare en hissig tufs uten selvkontroll. Nydelig? Mneh…
Vel, jeg selv har ikke alltid kontroll. Dette er en del av livet også. Men jeg kaster ikke vekk tid og krefter på å skade meg selv og egen kropp fordi ytre påvirkninger gjør sitt ytterste for å trigge hissigproppen i meg. Det er en slags deilig tilfredsstillelse å kunne heve seg over alle disse trivielle ytre plagene som er ute etter å gjøre humøret mitt elendig. For man kommer ikke unna det faktum at alt for mange er sinte, frustrerte og hissige og gjør dessuten alt for å la dette gå ut over andre mennesker. Deres valg tenker jeg. Jeg bare smiler og velger å finne en indre ro som heller gir meg positive energier og ikke potensielle sykdomstegn, sure og gretne omgivelser og stress hos andre i tillegg til meg selv.
Dette er egenskaper jeg selv har måttet trene på. Jeg sier ikke at dette kommer over natten, med mindre du selv velger å la det skje umiddelbart. Tålmodighet er en trenbar egenskap og fred i sinnet like ens. Tren gjerne på å si til deg selv: “Kan jeg gjøre noe med det?”. Hvis nei, ja så er vel valget relativt enkelt?
Ønsker dere alle en fredelig og stressfri julemåned.
I dag tar jeg opp et tema vi ergoterapeuter ofte møter i vår hverdag, nemlig hjelpemidler. Til tross for at hjelpemiddelformidling er en forsvinnende liten del av vår grunnutdanning så utgjør den en veldig stor del av ergoterapeuters hverdag.
Det å hjelpe mennesker med å vurdere behov for og søke på hjelpemidler er en viktig del av vårt yrke for å kunne hjelpe dem som har eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse. Dette er heldigvis flere og flere av norges befolkning klar over og behovet for ergoterapeutenes fagkunnskap har aldri vært større i kommunen eller i spesialisthelsetenesten.
Mange som får et midlertidig problem eller en varig funksjonedsettelse har i dag krav på hjelp fra det offentlige. Her finnes det desverre mange som ikke aner at ergoterapeut eller fysioterapitenesten i kommunen din kan hjelpe deg både på kort sikt og på lengre sikt.
Som ergoterapeut kan vi altså være behjelpelige både med å finne ut hvilket hjelpemiddel som kan passe best til deg samt å hjelpe deg med å søke på hjelpemiddelet hos NAV.
Men vent litt. Dette som da er en fantastisk ordning i velferdsnorge er kanskje også det feltet vi som ergoterapeuter møter mest motstand på og får mest kjeft for i vår hverdag. Både fra pårørende, brukere og til og med andre deler av helsetjenesten. Hva skjer liksom?! Dette som skal være en gode for å avhjelpe mennesker i deres daglige aktivitet blir altså veldig ofte kjempesint fordi de ikke får ta for seg i hjelpemiddelhimmelen.
HJELPEMIDDELHIMMELEN!
Navnet kommer fra en jeg møtte en gang for lenge siden. Vedkommende hadde hørt at det fantes et DIGERT LAGER på hjelpemiddelsentralene der man kunne gå å plukke ut alt man trengte og det man kunne ha bruk for. Rene hjelpemiddelhimmelen mente vedkommende. Det var litt morsomt, men det gav også meg som ergoterapeut en noe flau smak i munnen. Har man egentlig i dag underkommunisert det hjelpemidler EGENTLIG skal være til? Er det slik at både brukere, pårørende og til og med andre helseutøvere tror at det finnes en hjelpemiddelhimmel?
Vel, noen ganger tenker jeg at vi som ergoterapeuter må være flinkere å kommunisere ut dette med hjelpemiddelbehov sett opp mot kravet om nødvendighet og hensiktsmessighet for den enkelte pasient.
Det er veldig lett og fullt forståelig at mange tenker på et hjelpemiddel som noe som kan hjelpe dem i en vanskelig situasjon. Det er derimot ikke så mange som forstår at hvis NAV hjelpemiddelsentralen IKKE kan godkjenne deres søknad om det aktuelle hjelpemiddelet fordi det står i veien for deres rehabiliteringsprosess, ja så er ikke hjelpemiddelet hensiktsmessig.
For å ta et klassisk eksempel som jeg svært ofte møter i mitt arbeid som ergoeterapeut.
Man faller å brekker lårhalsen og man trenger opptrening og rehabilitering etter endt sykehusopphold. Så kontakter man helsevesenet i sin kommune eller man blir henvist via sykehuset for å da få vurdert ulike hjelpemidler. Samtid så har en eller annen kjent eller en eller annen i helsevesenet anbefalt dem en slik stol som man kan reise seg automatisk opp i. Altså en løftestol. Denne ser flott ut og rett fra hylle 4b i hjelpemiddelhimmelen.
Man skaper da en forventning i både seg selv, men også i dem rundt en om at dette må man jo ha og dette har man i tillegg KRAV på å få gratis.
Og tro meg. Veldig mange blir svært lei seg og sinte når fagpersoner som ergoterapeuter ikke kan anbefale et slikt hjelpemiddel fordi det faktisk er til HINDER for opptreningen på den ene siden og i tillegg er det et krav fra NAV om at behovet for å få hjelpemiddelet må være varig. Med varig menes her at funksjonsnedsettelsen er forventet å vare mer enn 2 år. Kjipt ikke sant?
Men hvis du tenker over det så er spørsmålet mer rettet mot at må det ikke være enda verre at hjelpemiddelet du trodde du trengte faktisk ble unngått fordi det tok fra deg muligheten til å bruke funksjonene dine sammen med det ergoterapeuten faktisk har spisskompetanse på nemlig opptrening og rehabilitering? Altså få deg på bena igjen? I mitt hode er det ikke tvil om hva JEG ville valgt.
Det er derfor vi som ergoterapeuter er der for å informere deg om fordeler og ulemper i det hjelpemiddelet du trenger, samt kaffe deg alternative hjelpemidler som FREMMER aktivitet og bevegelse og i tillegg STYRKER din evne til mulig bedring.
Noen ganger finner vi frem til de hjelpemidler som trengs midlertidig for å hjelpe deg i gang med rehabilitering, deretter skifter vi det ut med noe annet under rehabilitering for så å skaffe deg et hjelpemiddel som man trenger for å fylle det restbehovet du har ETTER rehabilitering.
Så why so ANGRY!
Det er ingen som er mer frustrert enn de mennesker som blir utsatt for et funksjonsfall. Dette er et stort tap og det finne mange ulike måter å ta dette inn over seg. PROFESJONELLE HELSEARBEIDERE OG TERAPEUTER vet dette og forstår at det er slik. Det er en del av den menneskelige naturen å få lov til å reagere ulikt. Også med sinne. Det er derfor vi ser på informasjonsplikten som hellig. Uten at det informeres godt om hva som skal skje, hva man har krav på og ikke samt hva man kan motta av rehabilitering eller andre tjenester, ja så ender man ofte opp med sinne og frustrasjon. Ofte tenker jeg at det ville vært en lettelse om alle helsesystemer og helseprofesjoner hadde et felles språk og en felles forståelse.
Kanskje man da kunne besøke den VIRKELIGE hjelpemiddelhimmelen. Den himmelen som viste deg veien til et riktigst mulig hjelpemiddel som du fikk tildelt på et riktigst mulig tidspunkt i den trening og oppfølging du fikk av en ergoterapeut som vurderte riktigst mulig hva som er potensialet for opptrening og hva som bør kompenseres av hjelpemidler sammen med sine kolleger i andre tjenester, men også i en felles forståelse sammen med den viktigste av alt, nemlig deg som pasient. Du som pasient har KRAV på best mulig faglig kompetent hjelp når du får en funksjonsvikt. Da er det naturlig at du også får informasjon om hva som er det beste og mest faglig forsvarlige behandlingen som du kan. Selve valget er ditt.
Ønsker dere alle en nydelig høst!
Lurer dere på noe eller ønsker å kommentere så sleng gjerne inn en mail på [email protected] eller bruk kommentarfeltet.
Dette skjedde på min sønns 10 års bursdag. Han hadde invitert alle guttene i klassen slik som det var vanlig å gjøre der vi bor på. Vi har alltid for vane hjemme hos oss å lage til bursdag med forventninger, moro, hjemmelagde kaker og pynt i stuen og selvsagt med presanger.
Guttungen gledet seg storveis og selv om han er en litt stille,høflig og noe innadvendt gutt, så var han synlig glad og forventningsfull denne dagen. Man blir tross alt ikke 10 år hvert år. For ham var dagen stor og for oss voksne så var gleden på topp når vi så glimtet i øynene hans. Et glimt av forventning.
Dagen hos oss når det kommer til bursdagsfeiring begynner alltid med muffins og sjokolademelk på sengen. Vi andre snek oss opp på rommet hans og skrur på lyset. For full hals synger vi bursdagssangen og serverer muffins og sjokolademelk. Det er alltid et enkelt lys på muffinsen. Denne dagen var intet unntak. Guttungen var storveis fornøyd med dette.
Invitasjoner til alle var sendt ut i god tid og det var kun et par stykker som hadde ringt og meldt avbud. Det var mange som hadde sagt at de skulle komme og guttungen gledet seg. Han hjalp til å henge opp girlandere, ballonger og annen pynt og hjalp til med å dekke bordet. Vi brukte hele dagen på handling og tilberedning av kaker, pølsekoking og pizzalaging. Forventningen lyste i tiåringens øyne.
Tenk, denne lille gutten vår, denne overhøflige, stille og litt beskjedne sønnen vår var endelig på vei til å bli ungdom. Ti år er likevel også et lite barn og små barn har en egen forventning til slike hendelser. Spesielt det å ville høre til sammen med venner og klassekamerater.
Telefonen ringer ca en halv time før gjestene skulle komme. En ny avmelding. Jeg kunne se på ham når vi sa at vedkommende som hadde meldt avbud var en han var litt med på skolen, ikke kom. Han så litt skuffet ut. Vi sa at det uansett ville bli en fin fest.
Ti minutter før festen starter var det enda ikke kommet noen. Som foreldre blir man litt nervøs og guttungen gikk også rundt og så urolig ut. Han lurte på om vi hadde sagt riktig tidspunkt på invitasjonen. Etter en sjekk så visste vi at det hadde vi.
Jeg kunne se skuffelsen i de ti år gamle øynene til gutten når klokken viste tre kvarter etter at folk skulle kommet. En tåre rant sakte ned fra høyre øye. Det kom ellers ikke en lyd fra ham. Vi forsøkte å trøste ham etter alle kunstens regler, men uten å lykkes særlig. Det var særlig fraværet av gråt som gjorde situasjonen svært vanskelig og sår. Jeg husker en fortvilelse i meg, en blanding av sinne og skuffelse som var svært emosjonell.
Å se den enorme skuffelsen og ikke minst den såre tristheten i tiåringens ansikt har brent seg fast i sinnet mitt. “Det kommer vel ingen, hjør det vel pappa” sa han med en stemme som nesten brast. Hjertet mitt er fortsatt knust av denne tiårs forferdelige opplevelsen for et lite barn. Hver eneste bursdag han har hatt siden har vært uten gjester. Han har aldri mer ønsket å invitere noen i selskap på bursdagen. Jeg har hørt ham si siden at han hater bursdager, og da spesielt sin egen.
I morgen blir guttungen 17 år. En voksen gutt. Skoleflink og fortsatt med en stor empati for dem rundt seg. Han skal ikke feire den, men skal være med oss nære å spise burger. Fortsatt stikker det i hjertet mitt. Fortsatt gråter jeg tårer når jeg ser på ham. Jeg ser hans 10 årige knuste ansikt gjennom konturene av 17 åringen. Jeg kjenner fortsatt på sinnet og skuffelsen over det som hendte. Sinne over at voksne ikke kan gi beskjed. Sint fordi de ikke gadd å sende barnet sitt i besøk. Skuffet over at det finnes foreldre her som kan være med på å godta slikt.
Tilbake har de altså etterlatt et ti år gammelt barn sønderknust. Et fra før tilbakeholdent og sjenert barn er blitt fratatt noe som ingen barn burde få oppleve. En sønderknust sjel som den dag i dag ikke har feiret en eneste bursdag siden dette.
Tenk på dette du som er forelder. Tenk på dette når ditt barn kommer hjem med en invitasjon i ranselen. Tenk på dette når du velger å ignorere invitasjonen og ikke gidder å svare på den. Tenk på dette at det kunne vært ditt barn som sønderknust sto igjen. Alene. Med en knust oppfatning av hvordan andre venner gav blaffen i ham. Å se på oss voksne som ikke har ord igjen for å trøste. Der vi i stillhet plukker ned pynten og pakker vekk kakene.
På rommet sitt satt et barn. En tiåring som aldri mer ønsker å feire seg selv. Og i morgen har han bursdag igjen.
