Jeg får endelig tid til å oppdatere dere ørlite grann siden det er nå en stund siden siste innlegg. Jeg har vært ekstremt opptatt og har hatt hode fullt av foredrag, skole og jobb den siste tiden.
Foredragene mine bestilles av flere og forberedelsene tar tid og krefter. Men du verden så moro det er å arbeide med!
Jeg koser meg veldig når jeg får lov til å formidle viktige saker. Foredraget mitt om usynlig sykdom ble veldig godt mottatt og det førte også til at flere ville høre det jeg hadde på hjertet.
Samtidig er jeg jo i full jobb som ergoterapeut. Med mange nye utfordringer i hverdagen når tre kommuner blir til en stor, blir det selvsagt en del utfordringer å ta tak i.
Så har jeg jo skole ved hypnoseakademiet i tillegg. Lesing, øving og styring av eget selskap tar utrolig mye tid og krefter. Det er da svært godt at alt er lystbetont og sykt moro.
Jeg bygger nå opp selskapet så godt jeg kan og det er derfor svært hyggelig når klienter forteller meg at de opplever det jeg gir som særlig verdifullt og viktig for endringsarbeidet deres. Jeg får mange tilbakemeldinger på at det opplegget jeg kjører med Øygarden Senter for Klinisk Hypnose, er en riktig vei å gå. Så langt har jeg blitt mottatt svært godt i markedet.
Jeg føler jo at jeg jobber 24/7, men det er også nydelig å kunne drive med noe du elsker. Det er ikke alle forunt og jeg er svært takknemlig for at jeg har det slik.
Alle kjenner vi Ari. Alle kjenner vi en som kjente Ari. Det finnes en i vår nære krets som har tatt sitt eget liv. Selv kjente jeg flere som mørket tok. Det gjør de fleste. Livet ble ikke til å holde ut…
Vi skylder dem noe. Vi skylder dem vår oppmerksomhet. Vi skylder dem å forstå at det å forebygge er avgjørende. Såpass kan vi da gjøre for å hedre de 674 som forlot oss og ivareta de 6000 som hvert år forsøker å ta sitt eget liv. Gjør vi ikke?
Vi starter et nytt år med nye muligheter, men også med et stort fokus på psykisk helse. Jeg har særlig gjennom de to siste årene, hatt et spesielt fokus på depresjon og psykisk helse i bloggen min. Og så topper det seg med Ari Behns selvmord første juledag. Samfunnet reagerer med rette. Det er på høy tid å sette fokus på psykisk helse også i årene som kommer.
Vi må imidlertid passe oss vel for kun å rette fokus mot symptomene. De raske løsningene og akuttmedisinske tiltakene er viktige, men de forebyggende tiltakene som iverksettes kan være avgjørende også på lang sikt
674 mennesker tok sitt eget liv i 2018.
Det er 674 for mange.
Livsmestring inn som eget fag i skolen
Tiltak som forebygger må etter min mening inn i barnehage og skole. Kompetanse innen livsmestring bør være et minimumskrav både i barnehagen og i skolesystemet. Jeg vil endatil mene at det å ha et eget livsmestringsfag i skolen, ville vært et bra sted å begynne. På samme måte som gym må også livsmestring inn som eget fag.
Det vil kunne potensielt bidra til økt livskompetanse hos barn før de havner i en risikosone enten i ungdomstiden eller i voksen alder. Jeg påstår ikke at dette er den eneste løsningen, men et av mange tiltak innen forebygging av selvmord og langvarig psykisk sykdom.
På samme måte som vi bevilger store beløp årlig på trafikksikring, politi og forebyggingskampanjer mot ulykker på veiene våre, burde vi også satse store summer på forebygging av selvmord. Det er faktisk langt flere som tar sitt eget liv enn det er som omkommer i trafikken. 110 mennesker mistet livet i trafikken i fjor og som sagt så tok 674 mennesker sitt eget liv i 2018.
Det synes derfor underlig om vi skal kun satse på trafikktiltak og ikke psykiatrien.
Det er også viktig å se på alle de som forsøkte å ta sitt eget liv. Mange personlige tragedier som får store menneskelige og samfunnsmessige konsekvenser kunne vært redusert ved å tenke helt nytt innen forebygging av selvmord og psykiske lidelser. det er cirka 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år, ifølge rådet for psykisk helse. Mens to av tre som begår selvmord er menn, er tre av fire som forsøker å ta selvmord, kvinner.
De familiene som rammes blir også sterkt berørt av både krise, økonomiske tap, personlige følelser av skyld, sorg og tap som kan sette enda flere i en situasjon der psykisk sykdom potensielt kan bli resultatet. Så har man da en ond sirkel.
Det er altså svært mange grunner til at vi nå må ta et kraftig løft i felleskap innen forebyggende helsetiltak på dette feltet. Bruk erfaringskonsulenter inn i skoleverket sammen med adekvat kompetanse. La ikke dette bli kun et kompetanseløft der teoretikere og akademikere uten livserfaring får råde grunnen, men åpne opp for at eldre og andre med erfaring innen feltet får dele av sin livsvisdom. På samme måte som man tar unge mennesker som har overlevd bilulykker og pårørendes historier inn i trafikk kampanjer, så bør ikke forebyggende livsmestringstiltak overlates til akademikere og pedagoger alene.
Mitt forslag er at man bruker flere erfaringskonsulenter. Gi dem nødvendig tilleggskompetanse og snakk med mennesker på et språk som folk i en sårbar situasjon forstår. Sett dem inn som forebyggende tiltak i skolevesenet og som undervisere i hvordan man kan bedre mestre livet.
Få livsmestring inn som fag i skolen og som gjennomgående tankesett allerede fra barnehagealder. Det nytter å snakke om det, men det må pokker også følges opp av konkrete tiltak! Nå!
I dag streiker unge over hele landet for syndene vi fedre og mødre har begått.
Det at vi langt på vei har bygget vår velferd på skamløs utnytting av Moder jords ressurser.
I dag sier de unge stopp. På høy tid spør du meg.
I dag viser de unge at de har mer kunnskap om temaet klima, enn mange voksne. I dag viser de unge oss at det ikke hjelper å dyrke velferden vi skapte i ruinene av en ødelagt jord.
I dag viser de unge oss fingern!
Med rette, vil jeg si. Fordi de er drittlei av at vi voksne formaner dem om å spise mer fisk, når det er de som vet at fisken de blir servert er full av plast.
I dag viser de unge oss fingeren. Fordi vi voksne skamløst har pumpet avfall ut i luften i jakten på mer rikdom. I årevis har vi voksne sørget for å utnytte jordens ressurser på en slik måte at vi er blitt rike, mens Moder jord er blitt fattig.
I dag er det ungdommen som roper at nok er nok!
I dag er ungdommen sint! I dag viser de oss voksne at fremtidens stemmer i kommende valg ikke gis til fornektere i godt voksen alder som er dritredd for egen velferd. Som er drittredde for å miste de goder som deres egoisme ruger over i deres siste del av pensjonistilværelsen.
I dag slår ungdommen tunnel på oss voksne som velter oss i egen egoisme der vi nekter å innse realitetene i klimasaken. Muligens i en frykt bygget på en kunnskapsløshet som mangler sidestykke i nyere historie. En frykt for å dele de kostnadene vi MÅ ta for vår felles arv og fremtid.
Og hva gjør vi? Vi skamfulle voksne som i vår jakt på ikke fornybare ressurser slik at vi kan karre til oss mest mulig velferd på bekostning av den arven vi gir til våre barn.
Jo vi håner dem. Vi våger å spy ut ironiske og hatefulle kommentarer både her og der. Vi disser våre barn for å ikke forstå at det ikke finnes gode grunner til å gå på restaurant lenger der vi heller burde støtte deres kamp for fremtiden. Deres fremtid! Vi er jo snart dau likevel.
Vi skjeller våre barn ut i et flaut forsøk på å forsvare at vi har gjort feil. Vi er jammen gode forbilder. Vi syter og klager høylytt over bensinpriser, busser, trikker, bompenger, avgifter, klimakvoter, flyseteavgifter, salting av veier, manglende salting av veier og ja gudene vet hva. HØYLYTT TIL OG MED! Jammen er vi gode forbilder.
Hva pokker er det vi tror? Hva pokker er vi redd for? At ungdommen skal ha mer rett enn vi?! Enn oss!? Selveste oss?! Vi skal da faen ikke bøye av for NOEN vi vel?! Det er da for pokker vi som bygde de godene de unge nyter nå?!
Jaha, men til hvilken pris folkens, til hvilken pris?
Så i stedet for å pøse ut tåpeligheter som driter ut våre egne barn i sosiale medier, enten man skriver dem , kommenterer dem eller liker dem så er dette ugreit i min bok. I stedet burde vi hylle deres engasjement. Vi voksne som klager på at de unge sitter på ræven 24/7, vi burde hylle dem for det ansvaret de tar. Uansett om noen dilter med og spiser på gatekjøkkenet i pausen. Vi voksne burde holde kjeft når det kommer til engasjementet våre barn viser. Vi burde støtte dem og hjelpe dem i DERES KAMP for en fremtid som TILHØRER DEM! IKKE OSS!
Så kan hver og en ta sine standpunkt. Hver og en må få mene hva dem vil. Hver og en kan si det de vil, for slik er demokratiet heldigvis. Nå har JEG sagt hva JEG MENER!
Dere unge! Stå på! Dere har min FULLE STØTTE I DAG OG I MORGEN og i all fremtid. For fremtiden er deres, ikke min!
