Nå var tiden kommet. Øyeblikket var riktig for meg og valget falt på Paulo Lopez tatovering. Han hadde det kunstneriske uttrykket jeg ville ha. Første del av en full sleeve tatovering startet med ravnen på høyre arm. Neste del vil inneholde tema rundt tid og styrke i en eller annen form. For tiden betyr noe og styrke kommer av tiden. Gjennom et langt liv har jeg opplevd mer enn de fleste. Det meste av det er vondt, men de beste høydepunktene i livet mitt veier tonnevis mer enn alt det vonde. Det å feste symbolikk til kroppen og minne meg selv på at jeg betyr noe var derfor viktig for meg.
Ravnen som er tatovert på armen min er et speilbilde av meg selv. Den har nebbet litt åpent fordi den prøver å formidle det en ravn symboliserer, nemlig fremsynthet og visdom.
Den gråter også. Den gråter en tåre av blod. Et symbol på alt den har sett og opplevd. Hakket på av sine nærmeste. Kastet ut av sine egne hvis handlinger kun handlet om egoisme, forskjellsbehandling og grådighet. Ravnen ble tidlig vingeklippet av såkalte profesjonelle aktører i et arbeidsliv der behovet for makt og bruken av verktøy skapt av uvitenhet og feighet, symboliserer saksen som ble brukt. Brukt til å klippe vingene til ravnen slik at den ikke lenger kunne lette å fly. Men ravnen fløy likevel. Fløy videre i en blanding av trass, stolthet og visdom.
Når verden, søsken og foreldre valgte å kaste ravnen ut av redet ble ravnen gråere i sine fjær. Sorgen over urett og ufred skapte tårer av blod. Men denne ravnen er også av ulveblod. Som en ulv løper den alene. Støttet av de få som ser, kjenner og føler dens ville natur. Ensom, men aldri alene løper den med øyeblikket rett foran sine ulvepoter. Med livskraften under sine grå ravnevinger. Gjennom et langt liv har alt fra nær familie, offentlig ansatte, til såkalte samarbeidspartnere forsøkt å knekke ravnens vinger og livslyst. Ingen av dem klarte det. Igjen sitter en ravn med enda større livslyst, med styrke og med enda mer visdom under vingene. Men tårer av blod renner likevel daglig.
Tiden er alltid flytende og i bevegelse. Timeglasset tømmer livets sandkorn for oss alle. En dag skal vi alle fly videre. Tilbake til atomenes verden og universets opprinnelse. Mine armer vil være sterke og tatovert med symbolene av ravnen, ulven og timeglasset helt til siste sekund. Det sekundet der livets hendelser, og tilhørighet kommer tilbake og definerer de valg man gjorde. Når min indre ulv ikke løper lengre, når timeglasset har sendt sitt siste sandkorn inn i evigheten og når ravnen lukker sitt nebb og folder sine vinger, da, og først da kan jeg reise videre
Og spesielt til dere som av ulike grunner sliter med smerter. Smerter av både fysisk og mental karakter og selvsagt en vond blanding mellom begge deler. Alt for mange mennesker der ute sliter med smerter av ulike typer og variasjoner. Dette innlegget er særlig rettet mot alle dere.
Ensomhet er også en smerte. Akkurat som fysisk smerte som skyldes ulike diagnoser, eller smerter som skyldes manglende diagnose, som ved usynlig sykdom, ja så er ensomhet en følelsesmessig smerte. Fattigdom, kjærlighetssorg, angst, lav selvtillit, angst og mange andre følelsesmessige smerter, ja det er også en smerte.
Vi kan altså dele smerter opp i to ulike kategorier sånn grovt sett. De følelsesmessige smertene og de fysiske smertene. Men det finnes også en blanding mellom disse. Altså begge deler, der vi oftest ikke kjenner hva som kom først. Det er en kjent sak at følelsesmessige smerter ofte leder til fysiske reaksjoner. Tenker man helhetlig på dette, ja så bør man altså behandle begge deler hvis man skal bli bedre.
Det norske helsevesenet er fremdeles et godt stykke unna å bli helhetstenkende. Slik det er i dagens helsevesen, er det lett å se at man trenger mye mer tverrfaglig samarbeid, eller mer riktig, tverrfaglig og profesjonsraus forståelse. Vi som arbeider i helsevesenet ser dette veldig tydelig. Det er en avstand i forståelsen av helhetlig tilnærming mellom de ulike profesjoner og behandlingstilbud. Dette gjør at svært mange som oppsøker helsevesenet for å få hjelp til å takle smerter, ikke får den helhetlige hjelpen der både følelsessmerter og fysiske smerter blir behandlet samtidig.
La meg ta et eksempel.
Går man til lege med udefinebare og vage fysiske smerter i rygg, skuldre og muskulatur så henvises man gjerne til bildediagnostikk. Hvis man ikke finner noen klare årsaker til smertene, ja så forklares dette gjerne som psykosomatiske smerter. Er man heldig så får man en diagnose som gir deg rettigheter i trygdesystemet. Er man ekstra heldig så blir man henvist til en psykolog som har som mål å få ordnet opp i de følelsesmessige aspektene rundt smerteopplevelsen. Det er hvis man kan vente på dette i opptil et år før man kommer til.
Imellomtiden så får opplevelsene av smerter tid til å etablere seg i nettverk i hjernen som understøtter opplevelsen av smerter i alle slags former. Og når man endelig kommer til hos psykolog så er det mye vanskeligere å gjøre noe med dette. Treffer man i tillegg en overarbeidet og uinteressert behandler som ikke ser de fysiske smertene, men kun opplevelsen av de emosjonelle smertene, ja så er ofte løpet kjørt og du som pasient står i fare for et evig liv i trygde og behandlingssystemet.
Å endre dette i det som kan oppfattes som et økonomistyrt og delvis mekanisk helsevesen, er nærmest en utopi. Ikke på grunn av manglende vilje og kompetanse hos de som arbeider i systemet, men fordi systemet i seg selv er lagt opp til at det skal være fragmenterte tjenester.
Systemet er langt fra helhetlig selv om ønske og vilje til å få det til er tilstede. Dette stoppes jo av mekanismer i systemet som økonomi, styringskompetanse og manglende kompetanse hos delsystemer og dem som leder dem. På godt norsk mener jeg at det sitter gamle bremseklosser med et foreldet medisinsk tankesett i sentrale posisjoner i systemet, samt at de som har vilje og kompetanse stanses av for vage og lite klare retningslinjer. Det er helt klart etter min mening, at endring må bestemmes, ikke kun foreslås.
Når man har kroniske, langvarige smerter som er en blanding av fysiske og psykogen type, ja så er det å bli møtt av en helhetlig og samtidig koordinert behandling avgjørende for et godt resultat. Ikke en behandling der man sendes rundt til ulike behandlere som sjeldent kommuniserer med hverandre. I tillegg har man de emosjonelle belastningene rundt miljøfaktorer som økonomi, familiesituasjon, og andre ting som da svært sjeldent legges inn som en faktor i et behandlingsforløp. Resultatet blir dessverre et stort antall kronikere som potensielt kunne vært i jobb.
Dette skulle innføringen av individuell plan gjøre noe med. Intensjonen er veldig god, men implementering av en slik moderne sak, ikke fullt så god. IP skulle samle og koordinere alle gode krefter slik at pasienter skulle få en koordinator å forholde seg til, samt en ansvarsgruppe som koordinerte behandlingsforløpet. I praksis så lider denne gode løsningen av manglende IT kompetanse, manglende vilje hos nøkkelpersonell, økonomi og kunnskap hos dem som skal bruke dette. Svartmaling fra min side muligens, men individuell plan fortjener i sannhet noe bedre enn det den endte opp som.
I mellomtiden så gjør det fortsatt vondt. Både her, der og everywhere.
Etter min mening må Taylorismen i helsenorge fases ut igjen. En masseproduksjon og økonomistyrt drift der det etter min mening fokuseres for mye og for ofte på symptombehandling og ikke årsaksbehandling, vil lede til denne evige runddansen der pasienter aldri helt blir ferdigbehandlet, men ender opp som gjengangere i systemet. Hadde fokuset vært på årsaksbehandling og tverrfaglig samt tverretatlig samarbeid med felles forståelse gjennom HELE behandlingsforløpet, ja så tror jeg vi hadde sett bedre resultater.
Kjære lesere. Dette var mine personlige tanker og betraktninger.
Er du som meg, kronisk smertepasient, ja så må man heller ikke glemme at vi også har et stort ansvar som individer. Vi som pasienter MÅ sørge for å ta større ansvar for egenbehandling og jobbe aktivt for endring hos oss selv. For det er faktisk mulig å leve godt med kronisk sykdom og smerter. Man må være villig til endringer, men da er mye mulig.
Hvis du spør deg selv: ” Hvis x antall % av smertene kunne forsvinne eller bli levelige, ville jeg da endret på ting?” For min del var valget enkelt. For 18 år siden endret jeg alt. I dag er jeg fortsatt kronisk smertepasient, men i full jobb og i tillegg driver jeg eget foretak der jeg behandler andre helhetlig. Det er i sannhet bedre enn å sitte fast i systemet.
Vi kronikere er en gruppe som har gjennomgått mye. I fremtiden håper jeg inderlig på at denne gruppen blir mer helhetlig og SAMTIDIG behandlet. Det koster antageligvis samfunnet mye mer å ha det slik vi har det i dag, enn å ha kronikere gående i tiår med smerter både her og der. Husk at det ikke bare er kronikeren som lider her, men hele familier og deres etterkommere. Det er dårlig butikk det…
Hvis du har meninger og kommentarer til dette innlegget eller en egen historie å fortelle, så er det viktig at vi nå roper så høyt som mulig. Følg hverdagsaktiv på facebook og del din historie , kommentar eller mening der. Vi TRENGER stemmer som kan høres over det ganske land. Kun på den måten kan vi i felleskap få til endringer! Del innlegget på hverdagsaktiv sin facebookside og la det gå viralt!
Jepp, folkens, i lag med titusenvis av andre mennesker, så har dagen i dag vært et sant mareritt av smerter i nakken. Selv aner jeg ikke hvordan de kom, så, og plagde livet av meg med intense smerter hver eneste gang jeg snudde på hodet.
Verst var det likevel når jeg måtte spise middag. I det jeg åpnet munnen og gapte sulten over veggieburgern som lå spiddet på gaffelen, førte dette til intens kortvarig og lynende, stikkende smerte ut av helv….Fanden selv kjørte gaffelen sin inn i nakken der hode og nakke møtes for å fyre løs nervesmerter ut av en annen og fæl verden. En verden antagelig farget rød og med flammer som hovedingrediens. Fyttegrisen så smertefullt.
Humøret mitt sank i takt med smertene som pulserte inn i nervesenteret en plass bak de skrinne hårtustene bakerst i nakken min. Det hjelper selvsagt ikke på at jeg er mann. Menn har som kjent mindre smerteterskel enn kvinner. Gratulerer med overstått kvinnedag, forresten. Det er dere som er det egentlige sterke kjønn. I alle fall de moralske vinnerne i så sammenheng.
Det er ikke vondt hele tiden altså. Det er kun når jeg ler, spiser, smiler eller snur på hodet i en eller annen retning, samt når jeg kler av meg, på meg, dusjer, drikker og ikke minst kjører bil. Det er altså ikke helt krise. Jeg har det ikke vondt når jeg ligger urørlig på rygg og ser bakover mot fremre hårfeste. Ja, bortsett fra at jeg får vondt i øyemuskulaturen da.
Stevie Nakken er mitt navn. Eller også kjent som italieneren Akutt torticollis, eller vikingetrellen Kinkinakken.
Det er heldigvis ikke farlig, men selvsagt fryktelig irriterende og smertefullt. Og det eneste som hjelper er å vente til det forsvinner av seg selv. Typisk, ikke sant..?
Men nå til det aller viktigste. Hvordan i himlande smådjevler skal man kvitte seg med både Stevie, Torticollis og Kinkinakken?!
Dette kom jeg over på Youtube i min desperate søken etter gode tips. Videoen er fra EVO fitness og denne hjalp i alle fall meg…noe..Uansett så er dette gode råd til å gi deg selv tidenes beste massasje uten hjelp av andre. Selvgjort er velgjort, tenkte jeg og gikk løs på meg selv med iver og håp i fingre som også verket etter artritt og annet dritt. Uansett så funket disse øvelsene ganske bra.
Å løpe med vondter er vondt. For oss som har revmatisme, artritt eller ryggsmerter eller bare smerter av en eller annen grunn, er det veldig lett å si “det kan jeg ikke”.
Dette er jo enkelt å forstå, og det er jo også kroppens måte å beskytte oss på slik at vi ikke gjør skade på oss selv. Slik sett er smerter et bra tegn.
Men smerter kan også være med på å lure deg til en inaktiv livsstil. Smerter kan hindre kroppen i å reparere seg selv. Visste du at det å være mer fysisk aktiv til tross for smerter faktisk på sikt kan fjerne smertene dine helt eller delvis?
Selvsagt er det noen smerter man ikke skal spøke med. Dette vil fastlegen eller spesialisten din kunne si noe om i ditt tilfelle avhengig av hva som er årsaken til smertene dine. Men fryktelig mange går rundt med smerter et helt/halvt liv og stilltiende aksepterer at smertene og smertestillende medisiner styrer livet deres.
Ryggsmerter er et typisk eksempel. I alle år blir man fortalt at man ikke bør løpe med ryggsmerter. I alle år putter man sterke smertestillende medisiner i seg fordi det gjør vondt. Ikke rart det for smertene er høyst reelle. Men hva med å begynne en reise der aktivitet litt etter litt erstatter medisiner?
Mange tenker på løping som noe tungt og fælt. Det er oftest fordi man løper helt feil. Folk med smerter i forhold til knær, rygg og hofter med mer som jeg har løpt med og trent, har fått en AHA opplevelse når dem trener riktig. Det å bygge muskel etter muskel i et rolig og riktig tempo er nøkkelen til mindre smerter. Dette vet jeg god selv fordi jeg lever med konstante smerter i kroppen. Jeg har hatt en mislykket ryggoperasjon og jeg har skranglete knær. I tillegg har jeg artritt i kroppen som særlig gir meg smerter i fingre, skuldre og hofter. Likevel løper jeg milevis hver eneste uke. Og jeg vet at hvis jeg ikke hadde gjort det, ja så hadde jeg mest sannsynlig blitt uføretrygdet.
Løsningen for meg ble å starte en livsstilsendring basert på all den kunnskap og erfaring jeg selv hadde tilegnet meg over mange år.
Sakte men sikkert begynte jeg å bygge meg opp igjen på de steder jeg visste jeg måtte for å styrke kroppen. Vondt? Ja visst pokker. Nødvendig? Selvsagt. Og det var da ærlig talt ingen av treningene som reelt gav et behov for å ringe luftambulansen. Selv om det av og til føltes slik.
Følelsen av smerte gav seg sakte over tid. Med tålmodighet og riktig input til hodet fikk kroppen bedre kondis, holdning og styrke. De fleste av de vondeste smertene forsvant. Ryggproblemene mine er så godt som helt borte. Litt stiv, men alderen kommer som kjent ikke alene. Artritt er noe dritt fortsatt, men går fint an å leve med. Spesielt etter en lang løpetur. Da kjenner jeg lite og ingenting til smertene resten av den dagen.
I alle år har jeg selv sagt, sammen med mange andre at det å løpe på asfalt er umulig og dumt. Spesielt hvis man har rygg, knær og hofter som man sliter med. Vel, min påstand er at dette nok er noe mer nyansert. Jeg løper utelukkende på asfalt og har lite og ingen vansker etter et par mil på slikt underlag.
Alt ligger i hvordan man løper. Som nevnt så løper de fleste feil. Med stampende føtter og dårlige sko i alt for høyt tempo knuser man knær og ledd mot underlaget. Men med riktig teknikk og riktige løpesko så endrer alt dette seg. Da kan man godt løpe på asfalt. Og med riktig styrketrening for ben, rygg, mage og sete, ja så forsvinner mange av de problemene man sliter med.
Det verste man kan si til seg selv er at dette kan man ikke. Jeg har selv ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at jeg ikke kan trene på grunn av smerter ditt og vondter datt. “Legen har sagt…..osv”. Sannheten er at det legen sier skal leses av deg. Spør legen din direkte neste gang om det er lurt å begynne en rolig opptrening for dine problemer, eller om det er helt utelukket. Tipper mange får til svar at en fysisk aktiv hverdag er veien å gå. Fordi dette er kunnskapsbasert faktum.
Hjernen din lurer deg. Eller riktigere sagt, så har du lurt hjernen din i mange år til å tro at det ikke er mulig. Jeg husker godt hvordan jeg selv manipulerte min egen hjerne. ” Mine ryggproblemer er HELT ANNERLEDES ENN ANDRES” ikke mer å gjøre med meg. “Jeg TRENGER 4/5 paralgin forte om dagen bare for å komme meg på toalettet!”
Og slik fortsatte det. Man lurer seg selv inn i medisinsk avhengighet fordi man ikke tror eller våger å ta en annen vei. For det finnes veier ut av uføret.
Jeg selv måtte ta et kraftig oppgjør med egne “sannheter” som jeg hadde etablert over mange år. Og jeg angrer ikke et sekund. Ved å bruke de verktøyene som finnes, så har jeg fått et helt nytt liv. Med smerter, ja men helt til å leve med. I full jobb og løpende nesten daglig langs asfalterte veier. Og jeg nyter hvert eneste sekund!
I dag er jeg frisk. Eller kanskje jeg er syk. Hvor går egentlig grensen når jeg ikke føler meg kroppslig syk? Er det slik at vi må føle smerte eller kroppslig ubehag for å bli definert som syk? Er det kanskje slik at man ikke er frisk før man er litt syk?
Det å være syk krever en diagnose, men ikke alle har en diagnose. Da er man ikke syk, men opplever seg selv som dårlig, vil kanskje noen si? Og akkurat her ligger det ofte kime til misforståelser. Det å ikke ha en diagnose ekskluderer deg ikke fra å være syk, men det er DIN EGEN OPPLEVELSE av hvordan du har det, som definerer om du føler deg syk eller ikke.
Det man ikke kan se eksisterer ikke, vil noen påstå. Typisk er det å ha vondt i musklene av ulike årsaker. Dette vises ofte ikke på bildediagnostikk, og da eksisterer det liksom ikke. Men, for dem som kjenner smertene så er OPPLEVELSEN av å være syk høyst reell.
Denne lille, men svært betydelige forskjellen i forståelse, kan føre mennesker ut i en permanent sykdom. Og da fordi det er TILLEGGSSYKDOM som oppstår på grunn av manglende forståelse fra ulike hold.
Det å ikke bli trodd når man sliter kan i tillegg til dine muskel – og skjelettlidelser for eksempel gi så stor belastning hos noen at de også utvikler psykiske lidelser. Angst og depresjon er for eksempel svært vanlige følgetilstander for dem med fibromyalgi.
Så kjære leger, helsepersonell, pårørende og offentlige instanser. Ikke bidra til økt sykdom ved å ikke ta hensyn til OPPLEVD TILSTAND. Ikke legg stein til byrden bare fordi blodprøver, bildediagnostikk og andre tester ikke viser klare svar, men se på mennesket. Ikke på teknikaliteter.
Man må forstå at mennesket er komplekst. Man må forstå at det finnes mange ulike komponenter i det å være syk. Alt fra sosioøkonomiske forhold til miljøfaktorer og psykososiale forhold, til diffuse smerter og tilstander som ikke nødvendigvis kan forklares med noe som teknikk viser.
Vi må sørge for å ta på alvor menneskers opplevde tilstand. Hvis vi ikke gjør det, ja så er faren stor for at vi bidrar til flere diagnoser. Som da altså får følger for menneskers liv, omgivelser, arbeidsevne og behovet for hjelp hos det offentlige. Vi skaper med andre ord en ond sirkel der absolutt ALLE TAPER.
La folk få lov til å være sykt frisk, fordi man er ikke helt frisk før man er litt syk.
