Kjærlighetens trommeslag

no use without permission
copyright willy marthinussen

 

Jeg hører ikke, jeg føler. Lyden av dunkle trommeslag langt borte. Hjerteslag fra en annen tid vibrerer i tinningen min. Umerkelig, men like fullt kjennes det ut som regndråper lett bankende mot hodet mitt. Varmt, behagelig trommer det mot meg med ømme fingertupper mot en gryende hodepine. Det virker. Behagelig og lett forsvinner ubehag som dis i morgensol.

 

Med lukkede øyne kan jeg spre mine vinger mot solfylte sletter. Over en vakker verden der topper og daler utgjør kjærlighetens ansikt, sprer jeg mine vinger ut over toppene der kjærlighetens dunkle hjerteslag lyder i dypet. Dype taktfaste og rytmiske slag mot den magiske trommen. Helbred i hver vibrasjon. Som et dypt jordskjelv et sted der inne.

 

Jeg fyller mine lunger med ren luft fra klarhetens kilde. En visdom ligger i disse krystallene som gir liv til alle levende. Jeg foretrekker å fylle meg selv med noe annet enn sviende forurensning fra grådighetens by og sot fra dens innbyggere. Rent krystallklart vann vil være det som gir meg klarhet. Vennlige vinder vil hjelpe meg å se, føle og vite hva som er det eneste verdifulle i livet.

 

Jeg glir sakte, men sikkert inn, i en lysende fremtid der fønvindens behagelige kjærtegn viser vei mot den godhet som finnes i alle. Der pusten fra vår vakre natur blåser kjærlighet inn i vårt liv. Der iskalde vinder straks faller sammen og blir borte. Der varme og trygghet får vokse seg inn i kropp og sjel.

 

Jeg hører lyden av den fjerne trommen blande seg med lyden av den lekende bekken. Ertende klukkende latter lager musikk oppå takten av hjertetrommens rytmiske slag. Kjærlighetens rennende vann lager dugg på skogens grønne blader. Livets blader der ren luft produseres i den prosessen som kalles livet. Som gir livet. Som smiler og fyller deg med varme og glede. Jeg kjenner at det er nå det er godt å leve.

Smil når du trener!

 

God kveld alle fine folk!

Er du av den typen som synes det er et slit å trene? At det er litt slik at du gir deg før du heeelt når det du satt deg fore? At det faktisk er litt tungt før tiden og at du derfor gir deg litt for raskt?

Vei, da er du ikke alene. Men visste du at bare ved å smile mer og til og med le litt for deg selv faktisk ØKER innsatsen enda litt mer, og at det faktisk også fjerner litt av “SLITET” du opplever når vektene blir tunge eller løpeturen blir litt for tøff?

Selv liker jeg jo som dere vet å løpe langt. Først og fremst så går dette ut over bena mine. Slik at når jeg passerer 5 kilometer og det dukker opp en tung og bratt motbakke, ja så er det veldig fristende å velge å gå litt. Bare litt. Og så litt til. Plutselig så har du gått opp hele bakken fordi det gjorde minst vondt. Nå er det jo ingen krise om det er slik, men skal du ha fullt utbytte av løpeturen, så er det greit å kunne løpe hver eneste meter.

Det er jo da bedre å regulere farten og skrittlengden enn å gi seg halvveis liksom?

Uansett så pleier jeg å dra ekstra på smilebåndet, le litt høyt for meg selv og løfte brystkassen opp, senke farten og skrittlengden til jeg når toppen av bakken. Det er utrolig hvor mye mer “GUTS” du får av en god dose smil og en ørliten regulering av fart. Bare ved å løfte brystkassen kan du få plass til opptil 30 prosent mer oksygen i lungene i beste fall og også mer pågående selvtillit.

 

Så husk på dette neste gang du sliter deg avgårde og hjernen din vil gjøre alt den kan for å gi opp. Løft brystet, smil og le og senk tempoet ørlite. Dette gir deg en ny giv!

 

Masse lykke til neste gang du trener

Mvh Willy

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top