Stikkord: sosialt

Så i dag var det klart for vårens flotteste eventyr!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bergen City Maraton startet i dag klokken 09.40 for vår del i stafettlaget. Vi var altså ti kolleger og venner som var samlet i år som i fjor for å løpe stafett sammen med tusenvis av andre mennesker. Og det beste av alt, her var det plass til alle. Fra supertrente og til den mer slappe førstegangsløper. Alle koste seg. Mest imponerende i dag var en kar som sto på vekslingsfeltet med meg i Nordnes parken og skulle gjennomføre stafetten i rullestol. Kanon bra og all ære til denne gjengen.

Som vanlig var jeg små-nervøs før jeg reiste hjemmefra og pisse-regn gjorde meg litt betenkt og usikker. Ville jeg klare å løpe raskt nok? Klarer jeg målet mitt om samme tid som i fjor? Puh, mange små-nervøse tanker i hodet.

På bussen innover mot sentrum forsvant regnet og nervene omtrent samtidig. Og på spaserturen langs løypen sammen med fysioterapeuten gjorde at vi landet godt og var klare som egg.

I Nordnes parken var det høy musikk av den spenstige og gode sorten som pisket opp stemningen. Alle rundt meg var blide og smilende. Det var som en fest der oppe. Det er fantastisk å oppleve så mye glede. Det gir en jammen ekstra krefter før start.

Fra i fjor hadde vi bestemt oss for å gjøre så godt vi kan og kose oss maks. Men vi hadde også som et lite mål om å løpe ørlite fortere enn våre venner og kolleger i Sund kommune administrasjonen. Vårt lag består av ergo og fysioterapeuter og sykepleiere og i fjor slo vi dem med noen få minutter. Motivasjonen var derfor høy og mange hadde trent litt ekstra tror jeg til årets løp. Det er noe annet å løpe fort enn å løpe langt synes jeg så jeg var svært usikker på egen form.

Selve løpet gikk prikkfritt og jeg fulgte med på en app om hvor de andre var. Jeg kunne se begge lagene og det ble raskt klart at vårt lag Team Helse Angels ledet stort etter første del av løpet. Dette gikk veien, men presset økte på meg i selve løpet. Ville jeg klare å holde ledelsen hele veien eller ville jeg miste ledelsen på oppløpet? Usikkerhet snek seg inn.

Det skulle vis seg at de andre på laget hadde gitt meg et solid forsprang så frykten var ubegrunnet. Jeg fikk imidlertid konkurransefølelsen og gikk hardt ut fra start. God følelsen kom umiddelbart da jeg suste forbi noen spreke unge damer og en fyr med solide dreads og flagg i dreadsene. Så utrolig kult. En maratondame ble neste offer. Jeg gikk opp i ryggen hennes og bestemte meg for å forsøke å henge på. Det gikk pinadø for sent så jeg suste forbi på innsiden av henne. Vel, suste var kanskje litt sterkt, men jeg gikk i alle fall forbi og la henne godt bak meg. Så snakker vi ikke om de unge spreke herrene som peiste forbi meg i høy fart. Vel halvveis i løpet mitt kom pusteproblemene. Prestasjons-astma tenkte jeg og satt effektivt diagnosen selv.

Om det var uante krefter eller pur viljestyrke som dro meg videre vet jeg ikke, men gjennom folkehavet hørte jeg “heia Willy! Heia Willy!” Mine gode kolleger heiet meg frem og kreftene kom tilbake. Jeg hang meg i ryggen på en sprek løpedame som holdt god fart og hun registrerte ikke at jeg kom opp på siden av henne. Tenk deg synet, her er du rundt 30 år og så kommer en skjegget gråsprengt bestefar opp og forsøker å gå forbi deg. Hun så faktisk litt sur ut, men publikum var helt med. I full jubel spurtet jeg med den spreke løperen hengende ved siden av meg de siste 100 meterne. Helt til prestasjons-astmaen bestemte seg for å vrenge lungene mine og fylle dem med vann og elvestein. Jeg vaklet i mål og damen knuste meg på de siste 40 meterne. Bra for henne. Og attpåtil sto pinadø dreadsmannen der. På et eller annet tidspunkt hadde han sust forbi meg og knust meg. Antagelig når jeg i bevisstløs tilstand rundet fisketorget.

Men jeg var fornøyd. Fornøyd med at laget vårt fikk adskillig bedre tid enn i fjor og særs fornøyd med at jeg løp et minutt og 13 sekunder raskere enn i fjor. DET er jeg sinnssykt fornøyd med.

Uansett folkens. Det å delta i slike events er moro. Og motiverende. Meld dere på et lite løp og begynn å trene dere opp. Gjerne sammen med kolleger eller en vennegjeng. Det er en opplevelse dere ikke vil angre på.