Hei alle fine folk.
Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.
I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.
Men er vi egentlig noe bedre selv?
Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.
Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.
La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.
«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til».
Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)
Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.
Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?
En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?
Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?
Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.
Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?
Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…
