Jeg er som overskriften sier, møkk lei vinter, slaps, regn og sur isnende vind. Oversvømmelser og klima syt.
Jeg er møkk lei av alle klimafornekterne, møkk lei alle kverulanter, og møkk lei sutrete menn og kvinner i kommentarfeltene uten en eneste kunnskapsbasert henvisning annet enn særlig tvilsomme nettsteder fylt av udemokratiske og hatefulle verdigrunnlag. Jeg er møkk lei politikere, lobbyister og embetsmenn og kvinner som manipulerer, lurer, polariserer, og trikser til forvridde utgaver av sannheten for å oppnå politisk, økonomisk og andre former for skjult og ikke skjult makt.
Jeg er møkk lei, bloggere som krangler over små pupper, store pupper, plastikk i ræva, botox i trynet, reklame, påvirkning over tøv og tull og syting og krangling om alt og intet. Møkk lei av dårlige forbilder, facebookgrupper som fremmer hat og polarisering, instagramprofiler som fronter kroppspress og medier som fremmer slikt press.
Det krangles, kveruleres, hates og polariseres over en lav sko. I tillegg så pøser det ned uante mengder sølevann fra oven, koronavirus fra Kina, og klimamotstandere i hard drittslenging mot klimaforkjempere som slenger det samme tilbake. Jeg er møkk lei meg selv som faktisk skriver dette i frustrasjon over all dritten som flyter rundt uten forskningsbasert substans, der svindel og bedrag florerer over internett og driver borgere til å tømme kontoene sine til fordel for lommeboken til tyver og kjeltringer. Jeg er møkk lei av alt denne dritten som synes å drive samfunnet fremover. Jeg er møkk lei av å surfe rundt mellom tv kanaler som domineres av serier som prøver å overgå hverandre med sjokksex og uanstendigheter, fyll og faenskap.
Jeg er møkk lei av mas, jeg er møkk av forurensning i fjell og fjord, og jeg er møkk lei av alt, intet og fandens oldemor. Jeg er møkk lei av pter, trening og piller for alt, jeg er møkk lei av varmt og møkk lei av kaldt.
Jeg er også møkk lei av meg selv og egen klaging over dette. Det burde vært unødvendig.
Jeg vil bare ha en litt bedre verden der empati, folkeskikk og smilet sitter litt løsere. Jeg vil bare ha bedre vær, politikere som samarbeider for en litt bedre hverdag for folk flest uten å sette grupper opp mot hverandre. Jeg vil bare ha ørlite mer peace and love, gjensidig respekt og faktabasert debatt…er det mulig å få til?
Denne tok helt av i forhold til det jeg er vant med. Mange har vært enig i det jeg skrev, men det har også vært en del som ikke helt forsto poenget mitt. Eller poengene om jeg skal si det selv.
Per Sandberg tok seg også innom artikkelen og publiserte denne på sin egen facebook side. Her var det mange som kommenterte og synes generelt at vi Nordmenn syter og klager i overkant av hva som er greit. Det var også en del av kommentarene som selvsagt måtte klage over denne fyren som antagelig aldri har vært verken fattig, eller har noen erfaring med slit og slep i livet. Altså meg.
Selvsagt var det endel klaging fra slike som ikke engang tar seg bryet med å lese bloggen min. Da hadde han visst at jeg har vært både så fattig at jeg måtte fiske småpale til middag, at jeg er utdannet og har arbeidet som industrirørlegger, innen oljeindustrien, har drevet eget firma i mange år, har gått mellom flere stoler på NAV, har kjempet meg tilbake etter ryggoperasjon som var mislykket, tatt ny utdannelse som ergoterapeut i godt voksen alder, har møtt veggen og slitt med angst, depresjon og smerter i form av artrose i leddene og mye mer som jeg ikke gidder å syte over. Jeg føler jeg godt kunne sytt min del mot urettferdighet i verden og i norsk hverdag, men det er så lite konstruktivt og kun egnet til å øke egen negativitet og dermed legge til rette for potensiell sykdom og spesielt gi opp tanken om å ha det bra i hverdagen.
Og akkurat dette var også poenget mitt. Vi syter og klager over ting som pokker ikke engang burde vært nevnt som noe å klage over.
Det er på tide at vi tar oss kraftig sammen. Se på oss selv med nye øyne. Har de siste års klaging ført til endring for deg? Klager du fortsatt over den urett som du mener deg rammet av på 80-90, eller 2000 tallet? Hva om du faktisk slutter å klage å begynner å gjøre noe konstruktivt? Har du en livssituasjon der du kan endre på noe? Har du en hverdag som er tung? Hvorfor i all verden bruker man da krefter på å spy ut edder og galle til innvandrere, politikere, Trump, mediene, kona, eksen, familien, homofile, kristne, ja alt som du faktisk ikke liker? Jeg skjønner det ikke. Hvorfor så mye hat og irritasjon, misunnelse og fordommer? Elsk din neste som du elsker deg selv, heter det visst, men hvis du ikke elsker din neste så er det helt greit. La ham/henne i fred og kom deg videre, for eksempel? Eller er du så opphengt i å få siste ordet at du potensielt er villig til å forsure ditt eget liv i jakten på det siste ordet?
På tide å samle sine egne krefter mot egen velbefinnende? På tide å snu hat til kjærlighet? Jeg mener ikke at man skal godta urettferdighet, men det går en grense mellom det en kan få utrettet og det en ikke kan få utrettet. Og når slike tankemønstre og negative innganger til alt man hater og synes er urettferdig får feste, ja så vil hjernen øve dette inn i hodet og det vil bli en negativ spiral for deg selv. Uansett hvor rett du har eller ikke, så er det jo da egentlig deg selv du straffer ved å ikke komme deg videre i livet, ta tak i elendigheten, sette realistiske mål for fremtiden og ikke la fremtiden din være en del av surmaget oppgulp mot alt og alle.
Spør deg selv om det virkelig er fornøyd med å la tidligere hendelser forsure din egen helse og tilværelse. Du kan være ganske så sikker på at de som engang såret deg sannsynligvis gir F… i hvordan du har det i dag.
Gå videre. Slutt å syte og begynn og smile. Det gjorde jeg og jeg dobla dosen til og med. Og vet du? Det funket for meg. Det er jo ikke slik at jeg aldri klager og syter lengre, men det er forskjell på hverdagsklaging og innbitt sutring over ting. Fortsatt klager jeg over været, men jeg har da pokker kunnskap nok til å forstå at værmelderen ikke er skyld i drittværet, klimaet eller hva det enn er. Fortsatt klager jeg over mangelen på empati over dem som har det tøft, over dem som sliter.
Jeg bare sutrer ikke lenger over ting jeg ikke kan få gjort noe med. Jeg fortsetter å ytre mine meninger, men forsøker å få til en økt kunnskap om ting jeg ytrer og en aksept for mine meninger. I dag er jeg sutrefri. Jeg velger å la fortid være fortid og fremtiden være ukjent. Jeg er kun meg selv og med meg og mine lever jeg så godt jeg kan i nuet. Jeg velger å like i stedet for å hate. De som ikke liker meg kan jeg ikke gjøre noe med. Det har jeg lært å akseptere. Jeg kan ikke gjøre alle til lags. Det har også vært en prosess. En prosess der jeg har måttet endre mine synspunkter fra negativt til positivt. Det finnes måter å gjøre dette på. Det har jeg lært meg og dette har gitt meg selv et bedre liv. Til slutt.
Så til alle dere der ute: “Smil, slå av en prat, diskuter på en positiv måte. Husk at man kommer mye lenger med et smil og samarbeid, enn med edder og galle!