Vi menn er sannelig noen skrøpelige vesener. Ikke alltid selvsagt, men jevnt over. Det skal bare en liten forkjølelse eller en aldri så liten neseskilleveggoperasjon til før vi nærmest er døende. Hva er det med oss som i det ene sekundet er knallharde individer som når som helst kan dra ut å fange mat til familien med klubbe og fiskestang, for så å falle nærmest dau om ved litt småknask her og der.
Svare er like enkelt som det er flaut. Vi elsker å bli syntes synd i. Vi elsker en kone som løper rundt og steller og passer på oss, mens vi selv ligger strykeflat å venter på om vi muligens overlever. Dette tenkte jeg på i dag da jeg faktisk fikk et blikk som fortalte meg at det jaggu var på tide å manne seg opp. Operasjonen var vellykket og jeg kan for første gang i livet puste gjennom nesen, så hva pokker ligger jeg der å syter for?! “Stakkars meg”, ” Åhh det er så synd i meg!” Typisk eller?
Da slo det meg med ett, “Hva faen er jeg sutrer etter?”
Nei, si det. Det nytter heller ikke å avfeie det med at vi menn bare er slik. Hva med å virkelig ta tak og faktisk finne frem klubben, overse bagateller og gå ut der å fang en fjelløve eller en moskusokse? Med bare nevene helst!
Som sagt så gjort. Jeg tok en avgjørelse, selv om det fortsatt gjør litt vondt i nesen, om at NÅ ER DET NOK! Gutten blir til MANN.
Jeg er nok ikke alene om å være litt sutrete mann, men trenger vi å å være det? Tenker vi over at det faktisk er belastende for dem rundt oss? Som steller og stuller og gir os omsorg? Nei, kom igjen mannfolk. Stram dere opp ti hakk og bli litt mer mann! Det skal i alle fall denne MANNEN!
Hei folkens! I dag smeller jeg til med ekstra selvtillit. Gratis for alle som vil ha eller bare ønsker å lese videre! 😀
Selvtillit er ikke noe man har, det er noe man tar har jeg tidligere sagt. Det er forsåvidt riktig nok det, men jeg vil gjerne legge til at har man først tatt det, ja så er det lett å beholde det. I alle fall hvis man vet hvordan.
I alle år har jeg vært en stille og sjenert fyr med heller skral selvtillit. Men ingen som kjenner meg ville nok vært enig i dette. Av og til skinner det imidlertid gjennom. Da ser folk bare en stille litt tilbaketrukket og sky fyr som haster avgårde. En fyr som bare virker overlegen og arrogant, muligens. Skulle ønske jeg hadde mot nok i de situasjonene til å stoppe opp å forklare…
Så hva gjør en med dette? I dag presenterer jeg altså 5 tips til bedre selvtillit!
Jo, man lyver så man tror det selv. Det finnes grunner til at reklame virker. Reklamen gjentas til man til slutt har spikret dette fast i hjernen. Til slutt så handler man. Easy sant?
Endre kroppsspråk. Hvordan man bruker kroppsspråket sitt har en direkte kobling til vår selvtillit. Ved å rette opp ryggen og skyte fram brystet øker faktisk selvtilliten automagisk. Lat som om du eier verden og lyg så du tror det selv.
Gjør først de to foregående, så finner du frem en sokk eller en vaskeklut. ( må være tørr). Still deg opp i stua og gå amok med å kaste fillen rundt deg i huset. Bli engasjert i dette, kast deg etter filla og hiv den veggimellom gjentatte ganger. Få ut all frustrasjon og eventuelle spenninger. Få pulsen til å stige. Bruk 3-4 minutter på dette så vil du se at det hjelper på indre spenninger og usikkerhet
Kle deg selvsikkert. Klær skaper en egen sikkerhet og trygghet. KLer du på deg kosebukse og kroks snår du stikker ut en tur, ja så ber du ikke akkurat om en boost for egen selvtillit. Det gjør noe med deg når du kler deg selvsikkert i klær som utstråler en trygghet og en evne til å ta seg selv på alvor. Kosebukse er digg det, men for all del ikke bruk dette hvis du skal ut og føle deg selvsikker. Det er ikke nødvendig å bli overdressed, men ordentlig og presentabel selv om du bare skal en tur i butikken.
Gjenta de fire foregående før du går i gang med dagen. Ta et øyeblikk foran speilet og si til deg selv hvor fantastisk bra det er å være såpass selvsikker. Føles det falskt så er det fordi du har foret hjernen din med negative tanker om ditt eget selvbilde over tid. Dette får selvsagt også negative konsekvenser for deg. Tankemønsteret må brytes og dette gjøres best ved å lyve så du tror det selv så ofte at, ja nettopp, du tror det selv. Usikkerhet og mangel på selvtillit henger også i stor grad sammen med at du som person bryr deg mye om hva andre tenker og mener om deg. Hva vet du egentlig om det? Og ikke minst, hva kan du gjøre med det? Ikke en dritt! Så gi F i hva andre mener og tenker. Sannheten er at andre er minst like usikker som deg.
Igjen folkens, så er altså selvtillit og selvfølelse noe som bare kan tas. Forsyn deg grovt av det som er helt gratis i livet. Selvtillit koster ikke annet enn en endring av tanker rundt egen usikkerhet. Og er du svært hardt rammet så finnes det hjelp. Bare å ta kontakt så forteller jeg deg nærmere om coaching innen dette området. Coaching er en glimrende måte å få ut sitt fulle potensiale og jeg har jo egne tjenester for dette. Send meg en melding hvis du vil ha bedre selvtillit!
Ta for dere i verden folkens og ha en strålende kveld!
Jeg er veldig spent om dagene da jeg har mye nytt på tapetet. Det er fortsatt litt for tidlig å røpe noe, men jeg lover å komme tilbake med spennende nytt snart.
Ellers så er jeg for tiden opptatt av dette med åpenhet generelt og åpenhet om MENNS psykiske helse spesielt.
Det vil være en god dag den dagen vi menn klarer å vise at vi også kan slite med ulike ting som følelser og psyke. Både angst og depresjoner kommer under det som kalles usynlig sykdom. Dessverre.
Det er på tide å åpne seg mannfolk!
Man må slutte å brenne inne med tunge tanker. Ja det er lett å si og svært vanskelig å gjøre, men det er forløsende. For meg selv så var det spesielt angsten som ble bedre med å være åpen. Depresjonen sitter litt lengre inne.
Det er mange som sier og mener noe om det å være åpen og folk er jo svært forskjellige. Jeg hørte forleden en dame si at det å åpne seg burde folk holde seg for god for. Det er liksom ikke alt som bør offentliggjøres, mente hun. Vel, jeg er helt uenig. Det er imidlertid forskjell på å selge ut alt som er privat, til det som er bedre i lyset og ikke i mørket av egen psyke. Hadde folk klart å fjerne sperrer for å åpne seg og klart å be om hjelp for det som er vondt, ja så er jeg overbevist om at vi hadde hatt færre selvmord.
Det er på tide å fjerne gamle holdninger om at tøffe menn ikke gråter.
Tøffe menn ber om hjelp når det er behov for å la tårer trille.
Tøffe menn har baller til å be om hjelp når tankene blir for vanskelig å takle alene.
Tøffe menn tør å si ifra om sine vansker.
Likevel er det et hinder for mange. Holdninger slik som at folk skal mene at man burde holde seg for god til å være åpen, tilhører fortiden. Den nye tiden bør vise at bare ved å være åpen så kan vi øke kunnskapen til dem rundt oss. Bare ved å være åpen kan man få forståelse for sine vansker.
Jeg er selvsagt åpen om mine vansker. For meg har dette totalt sett vært en god hjelp, men jeg har også møtt holdninger som har ført til at noen har tatt tydelig avstand. Vel, jeg har heldigvis klart å få selvtillit nok til å kunne heve meg over det faktum at ikke alle mennesker har jeg behov for å verken hilse på lengre eller å faktisk bry meg om at deres kunnskapsnivå ikke helt holder mål. Deres tap. Jeg bryr meg fint lite.
Det er likevel veldig lett for å mange med vanskeligheter å frykte dette. Mange har få eller ingen venner fra før og griper begjærlig om de få sjeldne sjansene som byr seg. Lett og forstå. Men husk da på dette: Er det slik at du vil sette egenverd og selvbilde på spill for å holde døren til dass åpen?
Eller er det egentlig noen ganger i livet bedre å lukke dodøren godt igjen, stenge ute dritten og heller åpne andre dører i livet. Holdninger som lukter ille bør stenges ute. Dører som fører til åpnere landskap er å foretrekke.
Jeg vil selv forsøke å åpne de dører i livet som jeg ikke er trygg på. Fordi jeg ikke vil la angsten skremme meg fra å leve. Jeg vil åpne nye dører selv om jeg ikke orker når depresjonen er såpass tung at livet synes meningsløst. Jeg vil åpne dem fordi jeg ikke bør frykte det jeg ikke vet noe om, men lære om hva som finnes bak døren. Alternativet er å sitte i dritten å la livet være vanskelig. Livet mitt skal leves. Ikke styres av andres holdninger og fordommer.
Jeg vil gråte så alle ser det, fordi jeg er mann nok til å kunne vise at jeg er et menneske. Jeg vil fortelle til alle at jeg ikke takler alt her i livet, men jeg takler mye likevel. Som alle andre mennesker. Jeg vil skrike ut når jeg trenger hjelp til å takle livet. Fordi jeg er mann nok til å vise at jeg hører til et sted. Jeg er en del av noe. Det er DU OGSÅ!
JEG ER MANN. JEG GRÅTER HVIS JEG FØLER FOR DET!
Ønsker dere alle en fin kveld. Har du behov for å spørre om noe så send meg gjerne en mail på [email protected] eller følg hverdagsaktiv på facebook for å sende en PM der.
Jeg har floker i tilværelsen. De begynte alle som enkle tråder som fungerte greit på livets fiskestang. Men for alle oss som har skuet ut over stille vann der ørreten vaker og døgnfluer svever som små søte alver og vinker til oss gjennom morgendisen, så vet vi at floker kan oppstå. Stille suser fluen gjennom luften, lander som et fnugg i vannet og skaper ringer. Livets ringer pleide jeg å tenke den gangen jeg fant glede i dette. Jeg trakk stangen bakover og gjorde klart til et nytt kast. Denne gangen spant snellen i full hastighet. Akkurat som pulsslag som truet med å sette ny rekord. Det ellers så greie og rette snøret ender i totalt kaos. Jo mer du forsøker å løse dette, jo verre blir floken.
Stillheten rundt vannet blir til en litt uhyggelig følelse. Fisken vaker ikke lenger og døgnfluene forvandles til mygg og knott som gjør alt for å få deg til å flykte. Til å gi opp. Jeg fisker ikke lenger. Liker det ikke lenger. Er lei flokene.
Jeg lukker øynene og nyter den vonde ensomheten. Det er vondt og ingen ser det. Valget er enkelt. Jeg fisker ikke lenger med venner fordi jeg ikke lenger har noen å fiske med. Det er bedre med flokefri hjemme alene fest enn å måtte smile med andre. Fordi å smile blir så smertefullt. Glede er smertefullt. Glede blir til nye floker. Da sitter jeg alene og løser floker i kaoset som depresjonen gir. Men floker i fiskesnøre vet alle menn er vanskelig. De fleste gangene blir bare dette verre. Jeg lukker øynene. Akkurat nå er snøret i orden. Gleden over å møte livet er likevel en sommerblomst på vei mot høst.
Åpenhet er nøkkelordet
Det å være åpen om sine problemer er ofte vanskelig. Som mann er det å vise seg svak og sårbar ofte knyttet til skam. Menn som sliter vet vi at det finnes mange av, men stigmaet og skammen knyttet til dette skjuler mye vondt. Hvorfor må det være slik i samfunnet at menn ikke skal kunne vise seg sårbare? Vi menn har da også følelser. Og noen ganger har vi også følelser som ligger utenpå oss og som faktisk gjør vondt. Hvorfor skal ikke vi kunne vise dette?
Følelser kan slå krøll på seg. Noen ganger kan også følelser bli til floker som ikke er like lett å løse. Selv har jeg lenge vært åpen om at de flokene jeg selv har og har hatt, har satt meg tidvis helt ut av spill. Floker er noe dritt og uten finmotorikk til å kunne håndtere disse flokene, ja så er det veldig vanskelig å å finne en ende å begynne å løse opp i flokene.
Å løse opp i noen av flokene kan løses med tradisjonelle metoder for angst og depresjonsbehandling. Dette har jeg selv gjort og gjør også fortsatt. Med trening og en hellig overbevisning om at jeg er #godnok, så holder jeg flokene på avstand.
Dessuten er min egen åpenhet rundt vanskene noe som har hjulpet meg mye. Noen venner har kommet enda nærmere, andre har forsvunnet. Jeg aksepterer det. Jeg klarer meg alltid. Det å være åpen har dessuten gjort meg sterkere over tid. MYE STERKERE enn jeg trodde jeg var. Og dessuten MYE tryggere og sterkere enn jeg var før jeg åpnet meg.
Trygg. Sterk. Og med en selvtillit jeg aldri har kjent før. Da er man pokker meg MANN!
