Selvgjort er velgjort

 

Hei alle fine folk.

Vi ergoterapeuter snakker ofte og mye om hverdagsrehabilitering, hverdagsaktivitet og hverdagsoppgaver. For alle som har fått eller står i fare for å få en funksjonsnedsettelse av en eller annen type, er dette viktig. I den forbindelse så gjør vi ergoterapeuter mye for å kunne få mennesker til å opprettholde sine daglige aktiviteter. Alt fra å trene deg opp igjen både fysisk og kognitivt, samt det å tilrettelegge ditt eget hjemme og nærmiljø slik at det blir lettere å kunne klare seg med en viss grad av funksjonsnedsettelse.

I den forbindelse vet alle ergoterapeuter og fysioterapeuter at det er noe som vi kaller hjelpefelle. Ofte har dette vært en stor kilde til frustrasjon blant terapeuter. Dette fordi samarbeidstjenester som hjemmesykepleie, hjemmetjenester, pleiepersonell og andre støttefunksjoner, ofte gir for mye hjelp. Dette til stor frustrasjon blant terapeuter som jobber aktivt med å trene folk opp igjen, forebygge og styrke folks evne til å klare seg selv. Selvgjort er tross alt velgjort.

Men er vi egentlig noe bedre selv?

Jeg våger påstanden etter at Koronakrisen har begrenset hjemmebesøk for trening og utkjøring/tilpasning av såkalte kompenserende tiltak. Med kompenserende tiltak mener jeg her først og fremst tekniske hjelpemidler.

Det viser seg nemlig at det som jeg har påpekt i veldig mange år, nå trer tydeligere frem. Mennesker er ikke så hjelpeløse som man skulle kunne tro og menneskets evne til å tilpasse seg ulike situasjoner og vanskeligheter, er noe vi terapeuter kanskje er for dårlige på å ta hensyn til.

La meg trekke frem ordet Empowerment. Dette er et ord helsepersonell kjenner meget godt til, men kan hende vi i en travel hverdag og etter mye press fra omgivelsene, glemmer litt at dette bør stå i fremsetet i mye større grad enn jeg opplever at det gjør i dag.

«Empowerment er et begrep uten en entydig definisjon, og det forstås og anvendes på mange måter. Litteraturen peker på to sentrale dimensjoner ved empowerment, som NK LMH mener har relevans for lærings- og mestringsvirksomhet. For det første har empowerment en individuell psykologisk dimensjon som viser til individuelle bevisstgjøringsprosesser, hvor den enkelte kan bli mer bevisst på egne ressurser, oppleve økt mestring og bli bedre i stand til å kontrollere eget liv. For det andre har begrepet en relasjonell dimensjon som handler om samhandling og kommunikasjon mellom helsepersonell og pasienter eller brukere. Et viktig element her er overføring av makt fra fagfolk til brukere av tjenester og likestilling av fagkunnskap og brukerkunnskap i utforming og gjennomføring av kurs eller tilbud. Verbet empower rommer begge disse dimensjonene da det både kan bety «å gi makt» eller «å gi autoritet til» og «å gjøre i stand til».
Aujoulat mfl. (2007), Askheim (2007), WHO (1998), Freire (1970/2003)

Koronakrisen har tydeliggjort at vi som terapeuter nok ikke er et hakk bedre enn dem vi vanligvis liker å kritisere for å gå i hjelpefellen. Vi er også bare mennesker og det å hjelpe andre ligger i den naturen vi er skapt for når vi velger å stå i et yrke der empati, og omsorg ligger som grunnmur til alt vi gjør.

Men er det ikke da et tankekors at vi som ergoterapeuter noen ganger synes å glemme at en av våre viktigste oppgaver nettopp er å gi mennesker mulighet til å klare seg selv? Likevel så velger vi kanskje løsninger der vi fratar mennesker denne muligheten til å komme hjem fra sykehuset, finne ut hva som er vanskelig, og da vurdere hvilken type trening og tilrettelegging man bør ha for å kunne utvikle seg selv og fremme rehabilitering. Vi er kanskje for flinke til å anta at vedkommende trenger slik og slik av hjelpemidler? For så å installere dette i bolig før vi vet om vedkommende trenger det? Og så deretter å oppdage at de ikke trenger det og at det nå står i veien for deres utvikling og videre rehabilitering. Så før vi snakker om hjelpefelle hos andre tjenester, kan vi kanskje begynne litt med oss selv?

En ting er de mulige negative konsekvenser dette kan ha for pasienter som ergoterapeuter og fysioterapeuter følger opp. En annen ting er de konsekvensene dette får for totalsummen av driftskostnader for samfunnet. Det å overkompensere med ulike tiltak koster enorme summer for kommunene og staten, men man fratar også den enkeltes muligheter til å klare seg selv i verste fall. Man tar ikke hensyn til våre egne faglige utgangspunkt om Empowerment. Er det slik at vi i vår iver om å gi hjelp faktisk for ofte overkompenserer for å være sikker på at folk får den hjelpen de skal ha? Lar vi oss påvirke av omgivelsene slik at vi gir tjenester der vi egentlig ikke ville gjort det? Og er vi klar over synergieffektene som oppstår? Er vi klar over at når vi ber om at noen får et hjelpemiddel de ikke egentlig trenger eller som er i grenseland av hva som er nødvendig å hensiktsmessig ikke bare fratar folk muligheter til å kunne bli bedre, men også å belaste systemet på en uhensiktsmessig og kostnadskrevende måte? Er vi klar over at når vi gir trening og rehabilitering ut over det som er hjelp til selvhjelp, ja så fratar vi dem egentlig muligheten til det å bli selvhjulpen?

Vel, det er kanskje mye her som aldri vil bli bedre da det egentlig kanskje må et paradigmeskifte til før vi finner en god balanse. Jeg har heller ikke med dette innlegget ment å kritisere noen for de oppgaver og faglige valg som gjøres av terapeuter hver eneste dag året rundt. Jeg peker på det faktum at vi alle har et ansvar for å se nærmere på det vi selv gjør for å kunne gi pasienter de aller beste forutsetninger for å klare seg selv i størst mulig grad. Kanskje bør vi ha litt tanke om rekkefølgen av et rehabiliteringsforløp? Kanskje det da er fornuftig å tenke at man bør trygge pasienter først, så trene på det som er vanskelig for så å avslutte med korrekte tilpasninger av miljøet?

Kanskje vi terapeuter i større grad bør fremme empowerment ved å avklare forventninger så tidlig som mulig i et forløp? Avklare forventninger om at overkompensering ikke er veien å gå, men at trygghet via terapi og trening for å underbygge tryggheten kommer lenge før kompenserende tiltak? Og jeg tror de fleste forstår at jeg her mener overkompensering, ikke nødvendige hjelpemidler for å klare seg i en tidlig fase av et pasientforløp. Jeg tror de fleste her ser at jeg mener at trygghet kommer først og fremst gjennom terapeutisk intervensjon og ikke alene gjennom kompenserende tiltak. Jeg tror de fleste forstår at å skape forventninger samt underbygge forventninger om tiltak som egentlig fratar folk mulighet til selvutvikling og selvhjulpenhet ikke er veien å gå.

Koronakrisen har tvunget oss til å bli mer selvhjulpen. Vi har muligens godt av en slik oppvåkning der vi ser at vi kanskje i mange tilfeller klarer oss utmerket godt uten at vi hjelpes til vanhjelp? Kanskje det kommer noe godt ut av denne forferdelige situasjonen tross alt? «Nød lærer naken kvinne å spinne» er et gammelt ordtak. Vi skal som terapeuter gjerne skaffe deg rokken som brukes til å spinne klær, samt lære deg å bruke den, men kanskje det å kjøpe ferdige klær samt å kle på folk som egentlig klarer det selv har vært noe vi gjør for ofte? Kanskje vi alle burde trekke pusten litt å resette oss? Finne frem til den terapeuten i oss som bruker Empowerment i stedet for et overkompenserende tiltak?

Ikke vet jeg, men dette er nå noen tanker jeg gjør meg…

Vokt dem for tålmodig manns raseri

Livsstilsendring

 

 

Hei alle flotte mennesker der ute. 

 

Stormen raser på vestsiden her hos oss nå og strømmen har gått. Løse gjenstander og ting utenfor er behørig surret fast og selv om vinden gjør sitt ytterste for å rive det fra hverandre så holder surringene mine fortsatt stand.

 

Vi er jo ikke helt uvante med denne type vær her vest på Ågotnes. Men det betyr jo ikke at vi nødvendigvis liker det for det. Været kan man jo uansett ikke gjøre så mye med så da er det egentlig bare å gjøre det beste ut av det i stedet. Levende lys i krik og i krok, og dempet belysning er en perfekt måte og stemning for å benytte selvhypnose.

 

Selvhypnose har jeg benyttet i minst tre tiår. Og dette skal ha en stor del av æren for at jeg aldri stresser mer enn ytterst nødvendig. Sinne, og da mener jeg ubegrunnet sinne i tide og utide er heller ikke noe jeg bruker mye tid på. Bortkastet tid og irritasjon uten grunn etter min mening.

 

Jeg går selvsagt ikke rundt som en smilende fjott med naive blikk mot den store verden. Jeg kan godt eksplodere i sinne og jeg blir provosert og sint av urettferdighet, forskjellsbehandling og når jeg blir behandlet dårlig. Men sint for alle umulige og tøvete daglige problemer, det blir jeg aldri.

 

En klok mann sa engang, “Vokt dem for tålmodig manns raseri”. 

 

Slik er det litt med meg. Jeg er ekstremt tålmodig og bruker aldri tid på å la meg hisse opp over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Men hvis noen bevisst forsøker å behandle meg dårlig, ja så finnes det selvsagt en grense. Denne grensen er ulik for oss mennesker. Den er imidlertid kontrollerbar. Så hvis du ikke har bruk for sinne, så kan du trygt legge det bort. Spesielt hvis det kun er egnet til å skade deg selv.

 

Så hvis du er av den typen som ikke er tålmodig, men lar deg påvirke av stormfulle dager, så vurder gjerne om du får noe ut av det før du eventuelt farer opp i sinne. Tålmodighet er og blir en dyd. Man bør uansett aldri forveksle en tilsynelatende naiv og smilende snill mann eller dame med svakhet hos dem. Da kan man plutselig oppdage at man ikke burde tirre den sovende bjørnen.

 

For tiden skriver jeg mye. Jeg skriver mye poesi, hendelser, opplevelser, fagstoff, og jeg samler mye stoff om ulike hendelser i livet. Det å samle ting skriftlig gir en slags tilfredsstillende følelse.

 

Så nå mens stormen fortsatt herjer ute og strømmen fortsatt er borte legger jeg rolig hode mitt på puten og lukker øynene. Det er på tide å finne denne visuelle reisen inn i eget ubevisst sinn for nettopp å fjerne stress og frustrasjoner som eventuelt ligger og murrer i dypet av mitt eget sinn.

 

Smil til verden og verden vil med enkelte unntak smile tilbake!

 

Ha en avslappende kveld!

 

Gleder og sorger

Reklame | Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Richmond & finch//POLAR//STUNDA SMOOTH

 

Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.

Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.

Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.

Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.

Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.

Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.

Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.

Det kjennes deilig ut.

Pust inn -Pust ut

Reklame | polar garmin

 

Polar//Garmin

 

Hei alle fine folk! I dag tar jeg opp igjen et tema som mange har spurt meg om i trenings og avspenningssituasjoner. Dette med å puste. Et litt selvsagt utgangspunkt, men det å puste er MYE viktigere enn hva folk tror. Puster du riktig? Og er du bevisst på hvordan du puster?

 

Alle kan vel puste. Det har vi da gjort fra vi ble født og vil antagelig fortsette med det lenge enda. Ville jo vært forferdelig å våkne en morgen bare for å oppdage at man ikke pustet lengre.

Vel uansett så er det mange, inklusive meg selv, som sliter med å få nok luft i lungene fordi vi puster feil når vi trener eller er i aktivitet. Hvis man som meg er vant til å puste fra halsen og opp, tilnærmet lik, så får ikke kroppens vitale organer eller mer viktig, hjernen vår nok oksygen. Dette kan medføre at dagene blir svært tunge og man har lite overskudd og energi til å kunne klare ting.

Svært mange sliter med tretthet om dagen som ikke kan forklares etter at mange og essensielle prøver er tatt hos legen. Og det er viktig å minne om at hvis man ikke føler seg i form og sliter med tretthet og manglende energi, så må man oppsøke lege for å avklare at det ikke finnes underliggende problemer.

Men når det er sagt og gjort, så kan mange dra fordel av å lære seg å puste riktig både før, under og etter aktivitet av ymse slag. Det er også viktig å holde kroppen i form slik at inaktivitet og lavt aktivitetsnivå ikke er det som gjør en i dårlig form. Hver dag når jeg løper eller når jeg er ute på tur, ser jeg mennesker som løper uten å puste, eller går uten å få nok luft. Hadde de det gjort hadde de gått og løpt på en helt annen måte enn det de gjør. Man kan ikke få nok luft når man luter av gårde med krum rygg eller bøyd hode. Da puster man sannsynligvis ikke fra magen i alle fall.

Visste du at alle spedbarn puster med magen, men at vi i løpet av livet blir påvirket av mange ulike faktorer som påvirker måten vi puster på? Visste du at vi i snitt puster cirka 20000 ganger i løpet av en dag? Og visste du at pusten kan være med å hjelpe mot stress, muskelspenninger, uro og søvnvansker? Og med nok oksygen til hjernen vil man også kunne redusere en god del av de problemer man har med hodepine. Igjen må jeg understreke viktigheten av å bli undersøkt av lege hvis man har problemer av vedvarende art.

Som nevnt har jeg selv slitt med manglende energi om dagen og jeg vet at mange er i samme situasjon som meg. Ved å lære å puste mer riktig vil man i alle fall kunne redusere tretthet og stress som skyldes mangel på oksygen til hjernen, samt gi en mye bedre løpe og treningsopplevelse og bedre søvn.

Så hvordan skal man da puste?

Det er vel enkelt tenker man og drar et raskt pust med brystet. Nei dette handler i hovedsak om hvordan kroppens holdning og bevissthet på det riktige magadraget fungerer. Det som er viktig er å trekke pusten helt ned i lungene slik at man ikke ender opp med å puste i overflaten. Det vil si fra brystet og oppover. Hvis man kun gjør det vil nederste del av lungene ikke bli brukt så mye som man trenger, og dette er ikke så bra for helsen vår.

Det hele er egentlig ganske enkelt, men i en travel og stressende hverdag er det lett å glemme å puste riktig. Min anbefaling her er å fokusere på å rette opp ryggen når man går, skyve ut brystkassen, løfte blikket fremover, litt sånn «her kommer jeg og jeg eier verden» holdning. På denne måten får vi rom i brystkassen til å fylle lungene med nok luft. Hvis man ser på løpere så ser man at denne måten å løpe på også er viktig. Her er det ikke rom for å krøke seg sammen. Da får man simpelthen ikke nok oksygen til kroppen. Bare å lære seg en god holdning med en gang her altså.

Så anbefaler jeg å ta et skikkelig magadrag der magen skal bule ut i øvelsen. Hold pusten et par sekunder og slipp rolig pusten ut. Gjør dette et par tre ganger så ofte du kan om dagen. Spesielt hvis du sitter mye i jobben din er det viktig. Reis deg opp og ta tre ordentlige magadrag på denne måten. Du vil oppdage at dette vil øke konsentrasjonen og redusere stress og hodepine.

Ofte når jeg selv er mer stresset enn hva godt er, så tar jeg en øvelse der jeg løfter hodet, strekker hendene oppover og drar pusten godt inn, gjerne med et par lungepakkingsdrag, noe som er vanlig i fridykking, holder pusten i 4 til 8 sekunder og puster rolig ut igjen. Ut pust skal gjerne gå sakte slik at du bruker cirka 8 sekunder på hvert ut pust. Noen kan nok føle svimmelhet og det er greit å gjøre denne øvelsen liggende på ryggen også.

Så folkens, husk å puste og eie gjerne verden når du går. Det er bra både for selvtillit og for kroppen.

Trollmannens hender

hekser og berøring
Trollmannens varme hender

 

Bildet over illustrerer en mann på en sopelime. Med sine varme hender rir han antagelig inn i solnedgangen eller han er på vei mot Lyderhorns fjelle i Bergen for å kaste seg inn i vill heksedans. Hva vet jeg. Om hendene hans er varme vites ikke, og hvor han egentlig er på vei heller ikke.

De varme henders kraft

Mange har varme hender. Og mange har dem ikke. Hva er så varme hender og hvordan definerer man dette?

Det finnes mangt der ute som ikke kan forklares. Like ens finnes det mye som faktisk også kan forklares. Det å finne ut hva som er rett og hva som er galt kan ofte være en utfordring. Det som er sikkert er at varme hender er et omdiskutert område som skaper motsetninger. Noen tror, andre ikke. Uansett hvilken oppfatning du selv har til dette, så kan vi vel være enig om at berøring er av et gode og at dette oppleves som en god kraft av de fleste.

Jeg -En trollmann?

Så langt tilbake som jeg selv kan huske har jeg hatt varme hender. Dette blir selvsagt en påstand som ingen bør ta for gitt, da det overhode ikke kan underbygges med vitenskapelige fakta.

Det at jeg ut i fra slektskapet bakover i generasjoner kan defineres eller at det kan antydes at jeg er en trollmann, bør altså tas med en god klype salt. Jeg synes likevel at det er litt morsomt i et historisk perspektiv at jeg stammer fra en slekt med uvanlige egenskaper. Der slekten faktisk har vært en del av de såkalte hekseprosessene som var i Finnmark fra rundt 1570 tallet, til rundt 1695.

Nå i påsken er det tro som gjelder. Tro kan flytte fjell som det heter, og det tror i alle fall jeg fullt og fast på. Ikke som religiøs på noe vis, da jeg er ikke troende i forhold til alt som har med religion å gjøre, men som over snittet interessert i hva hjernen vår kan utføre rent praktisk og med et vitenskapelig utgangspunkt.

 

Litt tilbake til det jeg tror kan være historien bak mine egne varme hender. Jeg stammer fra hekser og trollmenn pleier jeg litt spøkefullt å si. Dette fordi de troende sørget for å brenne slektningen min Maren Hemmingsdatter på bålet i de såkalte hekseprosessene i Finnmark. De gjorde nok dette fordi de trodde fullt og helt på at denne stakkars damen hadde noe andre ikke hadde. Hva vet jeg?

 

Maren Hemmingsdatter

Fødselsdato: 1620
Fødested: Ekkerøy, Finnmark, Norge
Død: 1662 (42)
Vardø, Finnmark, Norway (Hun ble henrettet fordi hun var HEKS!!)

 

Min tipp, tipp….. osv. Stakkars dame som ved dom av 28.11.1662 i Vardø ble dømt til ild og bål for trolldomskunster .Maren var hustru til Ole Sørensen og ble i rettsaken navngitt som Hemmings mor.

Min historie er at jeg altså alltid har hatt varme hender. Ofte er dette beskrevet som en målbar varme som stråler ut fra hendene til dem som har dette. Men det kan også være ikke målbar varme. Bare den blotte følelsen av varm berøring kan ha helsebringende virkning. Også den tryggheten for eksempel pleiere gir til sine pasienter kan ha beroligende og tryggende effekt på syke og svake pasienter.Vi vet også at alle mennesker trenger berøring for å kunne få stimuli til hjernen. Og hjernen trenger i høyeste grad slik stimuli for å kunne utvikle sanseapparatet blant annet.

Når vi i vårt samfunn i dag velger vekk den daglige berøring så mister vi mye av den sansestimulerende effekten som vi oppnår og hjelper hjernen vår med å kunne utvikle. Vi mister også trygghet, empatiske følelser og den varmen kroppen trenger når hjernen er utrygg. Derfor er berøring så viktig. Vi burde aldri være redde for berøringens kraft og de varme hender som gode mennesker har.

Studier antyder sterkt at effekten av regelmessig og gjentatte varme berøringer kan settes i sammenheng med økt nivå av det fordelaktige hormonet oksitocin, og lavere nivåer av stresshormoner for både menn og kvinner. Det å redusere stress er viktig for den allmenne helsetilstanden. Særlig menn burde få kjenne mer på effekten av berøring og da spesielt med tanke på stressreduksjon i forbindelse med høyt blodtrykk. Det er imidlertid viktig at man opprettholder kraften av de varme hender. Oksitocinaktiviteten vil nemlig være mer kraftfull når man gir varme berøringer regelmessig og gjentatte ganger. Dette er selvsagt interessant i et helsemessig perspektiv.

Det er viktig her å understreke at såkalte varme hender og healing gjennom bønn IKKE har noen som helst vitenskapelig påviselig effekt utover placebo effekten.  Nylig ble det publisert en artikkel fra Harvard Medical School om en studie gjennomført på flere store amerikanske sykehus, og som viste at bønn ikke har noen effekt i å redusere antallet komplikasjoner etter hjertekirurgi. Faktisk viste resultatet av studien at de menneskene som det ble bedt for, hadde dårligere resultater enn de som ikke visste om at de ble bedt for, eller de som ikke ble bedt for. Det vi derimot vet er at såkalt sansestimulering har en god effekt på kropp og hjerne rent fysiologisk som jeg har nevnt.

 

Hvorvidt placeboeffekten har noe å gjøre med opplevelsen av det som regnes som “varme hender” å gjøre vet ikke jeg, men mine egne varme hender er varme hver eneste dag. Antagelig skyldes det god blodsirkulasjon som følge av regelmessig trening. Antagelig. Hva vet jeg…..?

 

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top