uføretrygd

Reklame |

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Er du en av dem som av ulike grunner har fått hjelp av NAV? Er du en av dem som har falt igjennom dette systemet og vært en av de uheldige? Da kan du kanskje finne denne lille historien nyttig.

Dette er min historie:

I 1989 fikk jeg problemer med ryggen etter å ha arbeidet som skipsrørlegger endel år. Dette er ikke en ukjent lidelse blant mange yrkesgrupper innen industrien. Dette forverret seg etter et fall ned en stige i 1990 og jeg ble sykemeldt. Lenge. Smertene i ryggen var konstante og invalidiserende. Jeg ble operert i ryggen i 1991 og denne operasjonen var mislykket. I hvert fall med tanke på smerter. De neste årene skulle vise seg å være en kamp på liv og død.

Som smertepasient i et NAV system var jeg enten av de heldige, eller de uheldige ved tildeling av saksbehandler og holdninger fra denne personen. Jeg var den uheldige.

Han sa til meg at jeg skulle utredes med tanke på en omskolering. Alt det var fint og jeg gledet meg til å kunne komme i jobb igjen. Så fikk jeg time hos det som den gang het ARK eller Arbeidsrådgivningskontoret. Den timen møtte jeg hos stedets psykolog for testing. jeg fikk beskjed om å sette meg ned å fylle ut en test. Jeg hadde store smerter i ryggen etter bussturen inn til byen og skyndte meg å fylle ut trekanter og firkanter og slikt vas.

Dette fikk alvorlige konsekvenser for meg. Jeg strøk på en måte til den eksamen som ville bidratt til å få meg tilbake i arbeid. Han påpekte etter testen at jeg ikke var mentalt kapabel til å kunne fullføre høyere utdanning. Han skrev tilbake til saksbehandler på NAV om dette. På bakgrunn av dette kunne ikke saksbehandler tilby meg noe annet enn et kurs som gav truckfører bevis. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde et sertifikat på både truck og kranfører samt ulike ferdigheter innen industrien som industrirørlegger. Han trakk på skuldrene og det var på en måte det.

Tiltalt, dømt og klar for å sone!

Dette var egentlig mitt møte med Nav. Trodde jeg. Etter å ha gått hjemme med rehabiliteringspenger fant NAV ut at eg ikkje hadde krav på dette etter så lang tid. De ville derfor fjerne dette og samtidig gav de meg klar beskjed om at jeg burde uføretrygdes. Dette stakk dypt og jeg var helt uenig i dette. De gav seg ikke med å purre på en uføretrygd ellers så ville jeg miste inntekten min. Dette var jeg avhengig av med små barn å forsørge. Etter lang tid oppsøkte jeg likevel en lege som de da krevde og ba om at han søkte om uføretrygd til meg. Det gjorde han på bakgrunn av smerteproblematikk og litt forskjellig annet som hadde oppstått etter å ha gått hjemme i så lang tid. Depresjon og sosialangst dominerte psyken min den gangen. Jeg hadde på mange måter gitt opp.

Svaret frå Nav om uføretrygd var derfor hinsides all fornuft og slo bokstavlig talt bena under meg. Jeg husker jeg ble så kvalm at jeg kastet opp flere ganger den dagen.

Avslaget!

Du er ikke innvilget uføretrygd da du ikke har forsøkt omskolering. Vi ønsker at du forsøker omskolering for å prøve å komme deg i aktivt arbeid. Ikke nok med det. Videre skrev de at vi ønsker å legge til rette slik at du kan finne deg hensiktsmessig arbeid. Kontakt din saksbehandler for videre tiltak. Dette var fritt oversatt fra det som de skrev.

Jeg fikk altså ikke uføretrygd som de ville at jeg skulle ha fordi jeg ikke hadde forsøkt omskolering, som jeg ville, men ikke fikk lov til fra dem?

Fortsatt forvirret? Det var jeg i alle fall. Og sliten. Sliten av å leve. Sliten av alt. Dette tok nesten livet av meg, men noen har også flaks…

Vel, vel. Jeg gikk tilbake til saksbehandler og ba om en forklaring. Han sa det samme nå. På bakgrunn av en psykologuttalelse ved ARK kunne han ikke gi meg omskolering til annet enn datakortet og truckførerbevis. Jeg spurte ham om det å arbeide på et lager ville være bra for ryggen min. Han svarte, «sannsynligvis ikke.»

Deretter gikk eg inn i et vakuum. Inn i et liv der jeg hadde gitt opp alt. Absolutt alt. Helt til året 1998/99. Da ringte Gjensidige forsikring meg og spurte om hva jeg gjorde på? Jeg gav dem denne historien. De sendte 2 sosionomer hjem til meg frå Trondheim. De tok kontakt med NAV. De ringte meg etter en uke og fortalte at jeg skulle få omskolering på Høyskole og generell studiekompetanse gjennom NAV. Jeg gråt i flere dager.

Omskoleringen

Jeg tok 9 fag på et og et halvt år ved privatgymnas. Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg søkte og fikk plass på Ergoterapistudiet ved Høgskulen i Bergen. Jeg gikk ut derfra med toppkarakterer og bachelorgrad i lomma. Senere har jeg fullført videreutdanning i rehabilitering og arbeidet med nevrologi som hovedfelt i ergoterapien i meir enn 14 år.

Fortsatt ringer ordene i ørene på meg: «Ikke mentalt i stand til å gjennomføre høyere utdanning».

Livet endres

Livet endres når man møter motgang. For mange er det slik at også livet stanser. Man kan diskutere hvorfor i sju lange og sju brede, men noen er heldige, andre ikke. Skal det være slik? Jeg overlevde NAV, da regner jeg meg som heldig. Jeg har fått et nytt liv og har lagt dette bak meg. Det betyr ikke at jeg noen gang glemmer saksbehandleren min på NAV eller psykologen på Arbeidsrådgivningskontoret. Jeg husker den trette forakten i deres møte med et menneske som meg. Jeg glemmer det aldri, men har lagt det bak meg. Bitterhet fører aldri til noe annet enn mer smerte. Likevel vet jeg at svært mange har liknende historier. Noen har aldri fått sjansen til å fortelle om sin historie.

Dette skjedde på 90 tallet. I dag vet jeg at svært mange får god støtte i dette systemet. Men jeg kjenner også til at et isfjell er større enn bare toppen.

Jeg håper at svært mange deler og kommenterer dette innlegget. Kanskje det kan føre til at systemer, lovverk og holdninger i det offentlige kan endres. Kanskje det kan føre til at systemet klarer å møte mennesker på en individuell og empatisk måte uten å bli for tekniske ihht og så videre. Det er lov å bruke hodet! Også for den enkelte saksbehandler. Det er lov å gjøre feil, innrømme sine feil og faktisk rette opp i det! Også for systemet.

Kjære system og systemteknikere!

Jeg ber dere om å bruke skjønn. Menneskelig innsikt, relasjonsforståelse og empati. Jeg ber dere forstå menneskers møte med det som for dem ofte er et møte med både dommer og bøddel. Jeg ber dere forstå at frustrasjon og sinne ofte er et utrykk for at kommunikasjon har sviktet. Det er enhver sitt ansvar å kommunisere til andre på en slik måte at man blir forstått. Jeg ber om at neste gang en klient står foran dere, så se mennesket, ikke klienten. Se livet deres, ikke saksgangen og lovverket.

Det kan ikke være slik at mennesket er overlatt til enten å ha flaks eller uflaks i møte med deg som sakbehandler, psykolog eller trygdelege.

I disse dager er det en diskusjon om at vi stadig blir flere, særlig unge på uføretrygd. Kan det tenkes at kravene frå systemet er blitt så teknifisert at de MÅ ta til takke med et datakort, et meningsløst jobbsøkerkurs eller liknende når de egentlig ønsker hjelp til noe annet? Man må ta det man får tildelt, eller? Tas det hensyn til den enkeltes forutsetninger eller pøser datamaskinen ut krav om å delta på gruppeundervisning for en med sosialangst eller OCD? Pøser datamaskinen ut brev og krav om datakortet til en ungdom som bygger sine egne datamaskiner?

Jeg håper at systemet klarer å skille mellom tekniske automatiserte krav for å få flest mulig ut i et eller annet tiltak og de menneskelige forutsetningene til hver enkelt person som møter denne verden av krav til å jobbe enten man er i stand til det eller ikkje. Og hvis ikke så håper jeg det er systemer som fanger opp forskjellen mellom dem som ikke vil og dem som ikke kan.

Har du en historie? Del gjerne både positive og negative historier her i kommentarfeltet

Willy

0 kommentarer

Reklame |

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Luminox//Dapper Dan//Remington//Papa – The Man – -Hettegenser – svart//Beard Brother//CMP//Beard Brother//SEB MAN//Captain Fawcett

Hallo flotte folk!

Jeg vil ta opp noe svært viktig i dag. Dem som blir regelmessig og systematisk mobbet på egen arbeidsplass er en gruppe mennesker som vi ikke ofte snakker om. Jeg tror at det her finnes STORE MØRKETALL og at mobbing er langt mer utbredt enn folk tror.

Spesielt MENN er svært utsatt for kollegers og sjefers systematiske mobbing, tror jeg. Det er litt tabu og ta dette opp på egen arbeidsplass, for menn skal helst bite i seg det meste. Menn skal være tøffe og ikke føle seg KRENKA for et godt ord. Så utvikler dette seg til i beste fall sykemelding og i verste fall tar folk sitt eget liv.

I forhold til det med mobbing på arbeidsplassen er det veldig, veldig mye som er såpass i grenseland til hva som regnes for innenfor loven at dem som mobber aldri blir straffet for dette.

Det kan være fleipete kommentarer som stikker dypere for mottaker enn det mobberen selv tror, og det kan være faglig underkjennelse i hverdagen. Jeg tror at dette med faglig underkjennelse er en farlig måte å drive i en organisasjon. Et eksempel er at en eller flere uoffisielle “ledere” på arbeidsplassen til stadighet bestemmer faglig tilnærming og tiltak basert på deres egne stemmer, og at du som person sjeldent eller aldri blir hørt eller får gjennomslag for dine faglige forslag. Her syndes det utrolig mye tror jeg.

Så har vi ledere som gjør akkurat det samme. Det å tildele viktige oppgaver til medarbeidere som har mindre ansiennitet, erfaring og formell kompetanse enn deg selv skjer ofte. Dette er i følge arbeidsmiljøloven, mobbing. Og skjer det samme om og om igjen, ja så er det systematisk mobbing. I verste fall rammes dette av straffeloven og i beste fall så slipper sjefen unna med en pekefinger. Den som rammes risikerer i noen tilfeller å bli så syk at man i realiteten risikerer å falle ut av arbeidslivet for godt.

At det finnes mye rart blant sjefer på mange arbeidsplasser er det ikke tvil om. Selv ble jeg systematisk mobbet under læretiden min som rørlegger. Jeg ble så sterkt mobbet at jeg utviklet angst, magesår og slet i mange år med lav selvtillit. Heldigvis ville tilfeldighetene det slik at jeg fikk tilbud om ny jobb. Mobberen fikk aldri noen form for reprimande. Han var sjef og miljøet var slik at man skulle tåle alt. Så når sjefen stadig vekk velger andre enn deg uten at det er faglige grunner til dette, ja så er det forbigåelse. Det sårer. Arbeidstakeren som blir forbigått mister motivasjon, selvbilde og faglig trygghet. Svært mange sjefer tror jeg er på denne måten. De får betalt for sine valg med en medarbeider som mister arbeidslyst, mister lysten til å bidra med nye og kreative ideer i organisasjonen, og i verste fall så gir de opp og slutter.

Dette var jo i et tøft og mannsdominert miljø, men det samme gjelder i alle yrker. Man har mobbere over alt.

Jeg tror mange mobbere ikke er klar over at de potensielt kan bidra til at mennesker faller ut av arbeidslivet eller i verste fall tar sitt eget liv. Og det ved å bruke gråsonemobbing som sjeldent kan medføre noe straff eller reprimande simpelthen fordi det er såvidt innenfor regelverket. Man kan rett og slett ikke “tas” for noe.

Men man glemmer da sykemeldingene der folk “har møtt veggen”, langtidssyke som har utviklet psykiske lidelser, eller ulike smerteproblematikker forårsaket i hovedsak av psykosomatiske årsaker. Uansett hva og hvorfor man forsvinner ut av arbeidslivet, så er jeg overbevist om at mange av disse skyldes helt eller delvis mobbing på arbeidsplassen.

Ofte er som nevnt også de nærmeste på en arbeidsplass dem som mobber. ” må ikke komme her å fortelle hva og hvordan vi skal gjøre jobben vår” eller at de som mobber systematisk går forbi deg i ulike saker og tar ting opp med dine kolleger fordi de er “snillere” eller “mer på lag” med dem. Så ender du opp som den ingen vil høre på eller alle er uenig med. Uansett hva som er riktig fremgangsmåte for jobben. De uoffisielle lederne har på denne måten blitt mobberne. Det er vondt. Så går man hjem med vondt i magen hver eneste dag til man blir syk. Så blir faktisk noen så syk at de i beste fall langtidssykemeldes. I verste fall så…

Jeg håper at flest mulig tenker nøye igjennom hvordan man agerer, velger og kommuniserer på sin egen arbeidsplass. Jeg håper at uenighet om faglige tilnærminger kan være en ting som styrker, utvikler og forbedrer rutiner og arbeidsmetodikk i fremtiden. Jeg håper sjefer og ledere generelt enten det er mellomledere eller toppledere ønsker å ha inspirerte, kreative og energiske medarbeidere som i felleskap kan gjøre bedriften til noe bedre. At de tar grep når de ser den usynlige mobbingen. Ja gode ledere kjenner sine medarbeidere og bruker aktivt sine menneskelige relasjonsevner til å fremme medarbeidernes styrker. Ikke stilltiende la noen gli ut i sykemeldinger som skyldes gråsonemobbing.

Husk at det er lett å kaste skitt til folk. Er du villig til å stå til ansvar for andres liv og helse? Da har du faktisk bidratt til å hjelpe noen ut av arbeidslivet. Harde ord kanskje, men i sin ytterste konsekvens kan noen lett drives til å ta sitt eget liv der mobbing i gråsonen var starten på sykemeldingen. Der man faller ut av arbeidslivet mister man sitt sosiale nettverk og isolasjon, angst og depresjon kan følge. Og når vi vet at depresjon tvinger svært mange til å ta sitt eget liv i Norge, ja så er dette virkelig noe å tenke nøye igjennom.

Alt man gjør å sier mot andre kan altså ha fatale konsekvenser. Tenk litt på det og se deg om på jobben din. Er det noen du egentlig ønsker å si unnskyld til? Er det noe ved deg selv du kan endre? En selvbevissthet over hvordan du selv kommuniserer til andre mennesker kan noen ganger være på sin plass.

Mvh Willy

0 kommentarer

Stikkord: uføretrygd

Vi velger ikke å nave. Vi velger ikke uføretrygd!

Mobbet på arbeidsplassen?